Jeg blir så oppgitt og frustrert nå... Men vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

Jeg ble mildt sagt litt matt her tidligere i uken, og jeg har brukt litt tid å å fordøye dette nye.
Og jeg kjenner jeg trenger mer tid til å fordøye det også.
Som om det ikke er nok problemer som flagrer rundt ørene for tiden.

Jeg forstår ikke hvorfor jeg skulle komme i denne situasjonen IGJEN!
For ca to år siden kom jeg i denne situasjonen, og prøvde den gang å gardere meg mot at det skulle skje en gang til.
MEN, det er jo nettopp det som skjer.
Men istedet for redsel og angst denne gangen, reagerer jeg mer med sinne og frustrasjon, men det nytter lite.
Men jeg er dessverre en smule irritabel om dagen.

Det som skjedde (igjen) er at datteren av ham som voldtok meg for flere år siden begynte i avdelingen til sønnen min i barnehagen.
Og det er så enormt frustrerende, og jeg føler meg vingeklippet, siden det er fint lite å gjøre med det.
Da sønnen min gikk på liten avdeling opplevde jeg dette.
Han hadde gått der et halvt års tid da denne jenta begynte i avdelingen ( jenta er er skjønn, det har ingenting med hun å gjøre).
Den gang ble jeg ganske panikkslagen, det var forferdelig.
Det resulterte i en del panikkangst og en del tunge levere og hente øyeblikk i barnehagen. (jeg har skrevet om dette HER)
Det var veldig tungt, jeg hadde nesten  ikke sett ham siden den forferdelige kvelden for så lenge siden, så måtte jeg plutselig omgås ham og late som ingenting.
Jeg har skrevet om den kvelden HER

Den gang valgte jeg å snakke med avdelingslederen om det. Etter nøye gjennomgang av problemet for meg selv. Skulle jeg ta ham ut av barnehagen? Eller var det en annen måte jeg kunne løse det på? Det var vondt å vite at jeg måtte forholde meg til muligheten å treffe den mannen, hver dag.
Jeg valgte å ikke flykte, det er ikke godt for noe. Jeg snakket som sagt med avdelingslederen, og KUN henne. Jeg ba om hun kunne prøve å gjøre noe for at det barnet ikke begynte i samme avdeling som min sønn, når den tid kom at de skulle over på stor avdeling.
Det ville hun absolutt gjøre fortalte hun meg.
Men det er to år siden, og mulig har hun glemt det, eller det kan være andre grunner for det.
Men jeg ba ihvertfall veldig om akkurat dette.

Så nå har hun begynt i samme avdeling, igjen.
Det er både verre og bedre denne gangen.
Bedre, fordi jeg har opplevd det før, jeg vet jeg takler det ( men det er så unødvendig).
Verre fordi denne jenta er blitt endel av "gjengen" som gutten min er i.
De er fire barn i den gjengen, hun er en av dem, og han er eneste gutt.
Det vil si at det kommer bursdager vi blir invitert i, og hvordan skal jeg forholde meg når jeg skal invitere til bursdag?
Uff, det er ganske vanskelig dette.


På fredag når jeg hentet gutten min i barnehagen,kom hun bort til meg og ga meg en blomst som hun sa hun hadde plukket til meg.
Og hun er så skjønn at jeg kan ikke la være å smelte fullstendig.