Å leve med angst og savn, min søster forteller.

Dette er skrevet av min søster.
Jeg vet ikke om jeg ønsker å utdype dette så veldig, annet enn at denne historien har ringvirkninger på oss alle.
____________________________________________________

Jeg  lever med en angst som er så fryktelig stor at det ikke er mulig å sette ord på den.

Jeg er søster til Lene. Jeg er ikke flink med ord, ei heller sette fingen på hva som skjer inni meg.
Men jeg skal prøve på det nå.
Jeg har alltid fått klager fordi jeg er en meget lukket person, og det er jeg fullstendig klar over.
Jeg tror det har mange årsaker;
 arv, vonde opplevelser i barndommen, en fryktelig ungdomstid, og for ikke å snakke om et grusomt ekteskap. Men allerede i barndommen var jeg meget innesluttet, og jeg bærer nok på mer hemmeligheter enn de fleste kan tenke seg. Det ble ikke bedre i ungdomsårene, og jeg skal ikke legge skjul på at jeg var meget utprøvende, og dermed også satte meg selv i situasjoner hvor jeg ble missbrukt.
 Kort fortalt,
 en liten innledning.

 Som Lene tidligere skrev: så flyttet jeg til Thailand for ca 3 år siden, jeg ble også dessverre enke der. Men til tross for min manns bortgang, valgte jeg å fortsette å bo der med mine 3 barn. Vi hadde det bra, ikke perfekt, men vi klarte oss greit. Ungene gjorde det bra på den internasjonale skolen, og jeg klarte sakte men sikkert å bygge meg opp en liten bedrift hvor jeg hjalp turister som havnet på sykehus. Jeg var helt klar over at min familie ikke syntes noe om at jeg ville bo der, og på grunn av dette hadde jeg tenkt å komme på besøk så ofte jeg kunne.
 I mai 2012 kommer jeg på besøk til min familie.
Det jeg ikke viste var at min svigerfamilie jevnlig siden desember 2011 hadde anmeldt meg for barnemisshandling.
Jeg skal innrømme at jeg ikke er noen kandidat til årets mor. Det er mye jeg ikke har klart å beskytte mine barn fra (som det faktum at jeg levde i et voldelig ekteskap), det er mye jeg ønsker å kunne gjøre om igjen, rette opp i. Etterpåklokskap.
Onsdag 16 mai 2012 kommer barnevernet.
Jeg hører de sier at de må akkuttplassere mine barn i beredskapshjem.
 Jeg hører stemmene langt vekke ifra.
Der og da, den formiddagen faller verden min i grus. Jeg ønsket å gjøre dette mest mulig skånsomt for mine barn, og velger å sammarbeide med dem. Og regner med at dette er noe som går fort over.
Min eldste sønn (mitt hjertebarn som er født 12 uker fortidlig, og som jeg var alene med i 2 år) blir plassert hos min mor.
Mine to minste blir hos min svigermor som bor på andre siden av landet.
Nå skal jeg ikke skrive om alt, for det blir så mye. Men grunnen til at barnevernet handlet så raskt var fordi ungene gikk på skole i Thailand, vi bodde der, og jeg hadde returbiletter.
De mente at dersom jeg dro tilbake, ville de ikke hatt mulighet til å etterforske om anmeldelsene var sanne.
OK, fair enough, de prøvde bare å gjøre jobben sin.

Men dagene, ukene og til og med månedene gikk, og barnevernet gjorde ikke jobben sin på en god nok måte.
 4 mnd etter at jeg midlertidig hadde mistet omsorgen. var jeg i retten.
Dette gjaldt om akuttplasseringen skulle opprettholdes.
Barnevernet fikk medhold, fordi de ikke hadde gjort jobben sin.
For mine barn hadde ennå ikke blitt hørt av sakyndige personer, og dommeren kunne dermed ikke fatte en avgjørelse i min favør.
Barnevernet fikk mye refs. Det ble også bestemt at mine to minste barn ikke skulle være hos mine svigerforeldre, av den enkle grunn at mine barn ikke fikk snakke åpent om alt pappa hadde gjort mot mamma.
De fikk ikke bekreftelse på det som de har opplevd er sant.
Og min svigermor var også veldig flink å snakke nedlatende om meg til mine barn.
 Men tross dette er de der fortsatt (1 år etterpå)
Igjen tenkte jeg, det er jo bra at barnevernet tar slike saker på alvor, og jeg er helt sikker på at de ofte gjør en god jobb.

Bare ikke i denne saken.

Alt har tatt så kjempelang tid.

I november kom saken opp igjen for fylkesnemnda.
Denne gangen er det snakk om permanent overtakelse.
Jeg får medhold.
Men barnevernet nekter å gi seg.
Og saken blir anket.
Til nå har jeg ikke fått tilbud om hjelp.
 Jeg er ekskludert fra familiesammenkomster fordi  min eldste sønn er tilstede, og jeg har ikke lov til å være med ham uten tilsyn.
Jeg har ingen å snakke med.
Mine venner vet ikke noe fordi jeg syns det er så uendelig vanskelig.
Min mor er tatt fra meg,
hun må konsentrere seg om min eldste sønn.
Jeg prøver en gang i blant å snakke med min søster og/eller svigerinne, men jeg er faktisk redd for hva jeg skal si av den enkle grunn at jeg ikke vet hvor de står i saken...

Jeg har ikke vært alene en eneste dag siden jeg fikk barn som 17 åring, er denne tomheten uutholdelig. Jeg får ikke være der når de er glade, jeg får ikke være der ved store anledninger, men mest av alt: jeg får ikke være der når de gråter og er redde, når de har skadet seg eller er syke.
Jeg får ikke trøstet dem,
holde rundt dem.
Jeg får ikke forklart dem noe,
og jeg vett ikke hva de blir fortalt og ikke fortalt..
Jeg føler meg så fryktelig ubetydelig for absolutt alt og alle.

 Så kommer et vendepunkt,
jeg prøvde å begå selvmord,
jeg gikk virkelig inn for det, og overbeviste meg selv at ingen kom til å savne meg.

Det var en impulshandling. Jeg svelget om lag 250 sovetabeletter og diazepam.
Jeg hadde nådd bunnen, men ingen så faresignalene.
Jeg skjønte svært lite da jeg våknet opp på psykiatrisk institusjon et par dager etter, og legene kunne ikke forstå hvordan ei lita jente på 50 kilo kunne overleve et så stort inntak av medisiner.

Men takk hellige makter for at jeg gjorde det.
Det ga meg en ny iver.
Søren og, her har jeg holdt ut hele livet mitt, da skal ikke dette heller knekke meg!
Det var ikke vanskelig å få jobb (i og med at jeg er sykepleier), og  jeg fant en middlertidig bolig.
Men til tross for at jeg jobber så mye som jeg gjør, og at jeg faktisk har fått noen nye venner, og at jeg har oppsøkt en psykiater å prate med hver uke, så er ikke dagene lette.

Ja, jeg drikker en del, mer enn det som er normalt vil jeg tro. Ikke at jeg har noen tendens til å bli alkoholiker, men det døyver smerten.
For smerten, den er der hele tiden.
Den fryktelige angsten, uroen, usikkerheten av ikke få vite noe, ikke få lov til å spørre.
Den følelsen er verre enn noe jeg kan forklare.
 Jeg er nummen,
jeg eksisterer kun,
lever ikke.
Smiler svært sjeldent.

Nå var jeg i retten igjen for 3 uker siden, og jeg  skulle få vite noe innen  fredag som var.
Det har nå gått to 17 maier hvor jeg ikke har fått feire med barna.
 Dommeren er sykemeldt, så jeg vet ikke hvor lang tid det kan ta å få en avklaring
Jeg befinner meg i et limbo, jeg er, men samtidig ikke tilstede.
De har begynt å merke det på jobb.
Og her en dag satte jeg meg ned med oversykepleieren og fortalte historien min.
Jeg ble bedt om å ta et par dager fri. Jeg kan ikke ha fri.
For daa kommer tankene. De fryktelig vonde tankene som spiser meg opp innenifra.
Jeg spiser ikke,
sover ikke.
Har en veldig usunn livstil. Det vet jeg fordi jeg er sykepleier, men mest fordi jeg er mor.

Det er unødig å si at jeg savner barna mine.
Men jeg savner min egen familie også så mye.
Og uansett hvilke valg jeg tar fremover nå, så kommer det til å være feil.
Familien min er i Norge, litt nettverk har jeg også her.
Fast, trygg jobb. Ungene har begynt å slå seg til ro.
Men jeg har ingenting her. Jeg drukner i gjeld etter mannen min. Nesten 500.000 skylder jeg vist staten.
Jeg tjener ikke nok penger til å leie en leilighet en gang, og  jeg har mistet lappen pga at selvmordsforsøket var i en bil, og der ble jeg funnet, så jeg har ikke bil.
I Thailand har jeg hus, og alle verdiene mine, ungene har også skole der, og jeg har jobb.
 Jeg har også et veldig stort nettverk der etter hvert. Så uansett hva jeg velger, blir det feil.
Jeg har innsett at det faktisk er godt å prate med noen som ikke kjenner meg.

Jeg forstår at mine barn har opplevd traumer av forskjellige stadier som de trenger å bearbeide.
Men det som er så fryktelig hjerteskjærende trist, er at dersom barnevernet får medhold nå, så skal mine barn i hvert sitt fosterhjem.
Ikke bare har de mistet sin far, og mister sin mor,
men de skal også i tillegg miste hverandre.
Så ubarmhjertigt kan ikke verdens beste land fungere?
 Og hvis dere spør meg hvor ofte jeg har møtt mine barn i løpet av det siste året, så er svaret omtrent 10 ganger. Jeg har aldri følt meg så hjelpeløs før, å se på at noen ødelegger mine barn.
Jeg er så veldig liten i dette systemet. Og alle som kjenner meg, vet så inderlig vell at jeg aldri kunne ha mishandlet barna mine.
Jeg gråter til og med når fluer har det vondt.
 Men igjen, jeg kan ikke si annet enn at det gjør veldig, veldig vondt. Og jeg setter pris på all den hjelp og støtte jeg kan få.