Noen tanker om døden

"...døden har alltid vært et paradoks, fordi livet i seg selv har som mål å opprettholde livet. Vi er programmert til å forsvare oss mot tilintetgjørelse."

Jeg kom over en artikkel på VG idag, om døden, og setningen over er hentet derfra.
Det var en ganske interessant artikkel, og den satte tankene i sving.

Døden er på mange måter blitt et tabu i samfunnet, bortsett fra mediafremstilling, og  ellers når noen eldre nære dør, så er det ikke noe vi snakker mye om.

Det er noe de eldre snakker om, døden, noe fjernt, en flyktig tanke, noe absurd og meningsløst.
Men dog like naturlig som livets begynnelse.

I min jobb som sykepleier, er døden en realitet. Det er ikke en flyktig tanke, den er der.
Men allikevel ikke.
På en måte er jeg gjerne like kamuflert for tanken om døden som min 16-åring? eller 5-åring, hvor døden er noe som skjer i framtiden, noe en ikke trenger å ta stilling til, enda.

Jeg kommer aldri til å glemme følelsen, sjokket som gikk gjennom meg, når jeg brått ble revet ut av barndommens trygge virkelighet, når vi fikk en bok i posten, og mamma leste den på sengekanten.
"Farvel Rune", var mitt første møte med døden.
Og det var grusomt.
Uansett hvor fin den boken er, så er den for meg blitt et slags symbol på min tapte uskyld.
Jeg ble brått klar over livets grusomme realitet,
jeg skulle en gang dø.
Ikke bare jeg, men mamma, mamma skulle dø. Og pappa, og mormor, og farmor, og min beste venninne, min søster, min bror.
Alle.

Jeg var i sjokk.
Jeg sov ikke den natten.

Etter det utviklet jeg en dødsangst.
Ikke uten grunn, det ble klart for meg at jeg faktisk kunne dø når jeg havnet på sykehus gang på gang pga en svært vanskelig astma.
Jeg fikk ikke puste, og noen ganger gikk jeg i koma.
Det ble så virkelig.
Jeg ble redd, jeg ble engstelig.
Men jeg stengte det ute.
Jeg kamuflerte det, langt inni meg selv.
Til jeg glemte det,
døden hører de gamle til.
Men følelsen, dødsangsten tok jeg med meg, uten å vite det.
Og den la nok grunnlaget for mine psykiske problemer.
Så kom vi fram til, da jeg gikk til psykolog for mange år siden.

Jeg har i årenes løp hatt et veldig anstrengt forhold til dette med døden.
For meg har den vært så nært, men dog så uendelig fjern.

Selv om jeg hadde så angst for at de rundt meg skulle dø. selv om jeg hadde dødsangst.
Selv alt dette var ingen hinder for at jeg prøvde å ta livet av meg for mange, mange år siden.
Men det er en annen historie, som jeg har skrevet ganske detaljert HER.
Det ble men den ene gangen, og det var nok et rop om hjelp.
Jeg fikk hjelp.
Men det var noen veldig tunge år.
Jeg er ikke der lenger.
Jeg er ikke den samme.
Men dødsangsten har jeg med meg.

Nå de senere årene har denne dødsangsten fått et nytt ansikt.
Jeg er ikke lenger redd for døden, ikke for min egen del.
Jeg har netter jeg våkner klam og svett fra grusomme mareritt som ender med at jeg dør, og mine barn blir morløs.
Eller at mine barn dør, og jeg blir sittende igjen, uten dem.

Det er ingenting i verden som er mer skremmende tanke for meg, en akkurat det.

Og selvfølgelig, det å miste foreldrene mine, de er jo roten min.
Mens mine barn er livet mitt.

Slik føles det ihvertfall.

Døden er på mange måter så grusom, men den kan også være vakker.
For den som har levd et langt liv, et rikt liv.
For den som er trett og lei av dage, og som går døden i møte med et smil.
Når det ikke lenger er tabu å snakke om døden, når døden blir en naturlig ende på et liv.
Da kan døden være vakker.