Så var jeg mobiløs...Igjen!

Jeg har opplevd å bli mobilløs flere ganger i årenes løp, hvem har ikke det?
Men den ene gangen er teitere enn den andre.
Som da jeg mistet mobilen i ølen på byen, eller i vanngalsset en annen gang.
Ellerda jeg kjørte over den med bilen.
Eller alle gangen jeg har mistet den i gulvet.
Eller rett og slett la den på komfyren, og skrudde på FEIL plate, så mobilen smeltet..
Eller den jeg glemte i bilen da det var 20 minus grader.
Eller den jeg glemte litt for lenge i solsteiken.Eller den jeg mistet i do!
Eller den jeg virkelig knuste, i sinne (!)
Eller når eksen "mistet" den ut bilen, eller når jeg selv mistet den ut bilen.
Eller da jeg glemte den i taxien, eller når den ble stjålet på byen, ikke bare en gang, men TO ganger!
Eller da den på mystisk vis forsvant når jeg var ute for å kjøpe mobile til sønnen min? Ironisk, eller?
Eller da jeg la den på taket av bilen? Det var faktisk en av gangene jeg fant den igjen... snodig og svært heldig egentlig.
Det var en periode jeg mistet FIRE mobiler iløpet av 8mndr! Her snakker vi ikke affeksjonsverdi ihvertfall.
De fleste mobilene mine har ikke fått leve ut året...
NOen ganger er det fordi jeg er vims, mens andre ganger tørr jeg påså at det er uflaks

Jeg har skrevet om noen av gangene jeg ble mobilløs, og om jeg kan si det selv, så er det spennende lesning, ihvertfall noen av innleggene.
Da jeg ble frastjålet en mobil og jeg måtte få vaktene til å kaste ut en gammel mann som virkelig var ufin mot meg, kan du lese HER.
Eller da jeg var ute å kjøpte min sønns første mobil, dyr sak, så klarte jeg få min egen mobil til å forsvinne på mystisk vis.. HER.

Denne gangen er en av få ganger det ikke er min feil.
Vi var ute på tur i det fantastiske været, og da jeg skulle feste minsten i bilstolen og samboeren skulle legge vognen i bagasjerommet..Så la han mobilen på taket foran meg, og regnte med jeg så det.
Det gjorde jeg tydeligvis ikke.
Det ble en del krangling og surmuling, masse leting langs den korte strekningen vi hadde kjørt.
Flere stoppet for å spørre om jeg skulle sitte på noen plass.
Og det var jo hyggelig av dem det.
Jeg så kanskje litt fortvilet ut, eller kasnkje det var fordi jeg vimset i en rundkjøring, og var på full fart inn i en trafikkert tunnel.
Jeg vet ikke, jeg velger å tro at det var fordi jeg er så veldig bedårende søt.

Mobilen fant jeg dog ikke, og letingen måtte innstilles.
Og jeg må på ny, etter kun 4 måneders FANTASTISK bekjentskap, ut å finne ny mobil.

GOD DAMN!