Er jeg virkelig helt ferdig med å få barn?

Det første jeg sa  til samboer da jeg akkurat hadde født sistemann var:
"Nå må dette være sistemann".
Ikke fordi det hadde vært en hard fødsel, neida,jeg kunne født langt flere ganger enn jeg har gjort.
Var det fordi det var et trøblete svangerskap? Nei, det er jo glemt, historie...
Jeg tror det var en blanding av at jeg selv alltid har sett for meg tre barn, og samboer sa at det var nok med to barn for hans del (siden vi har to felles barn).
Jeg tror det var det.

Nå når minstemann nærmer seg sitt første år, sitter jeg og kjenner etter, er jeg virkelig ferdig?
Er det slik at jeg ikke skal ha flere barn?

Etter sistemann ble født, har jeg ofte tenkt på dette med at han er min siste, og det kjennes rart ut.
For jeg  er rett og slett ikke sikker...
Gjerne naivt, og gjerne en klisjee, ikke vet jeg, men jeg har ventet på at det nå skulle slå meg, følelsen "jeg er ferdig, punktum, finale!"
For når jeg spør andre som mener de er ferdige så sier de oftest en av to ting.

1. "Jeg kjenner at jeg er ferdig". Dette sier de med sånn innlevelse at jeg tror dem.
   
   Eller...
2. "Nei, det går ikke, mannen har sterilisert seg...", javel.

Og jeg tror dem...
Her gjelder verken 1 eller 2.

Når jeg har forestilt meg min familie, har jeg alltid tenkt at jeg skulle ha 3 barn.
Det har jeg vært temmlig sikker på, at jeg skulle ha tre.
Så da jeg fikk andremann, kjente jeg sterkt følelsen at jeg skulle ha et barn til, det føltes tomt, som om noen manglet.
Og pga denne sterke følelsen for at jeg ikke var ferdig etter nr 2, OG fordi mange sier så bestemt AT DE VET de er ferdige med å få barn..Ja, så har jeg ventet at jeg også skulle vite, at jeg skulle kjenne det med sikkerhet.
Men jeg vet ikke.

Jeg har tenkt at jeg er en trebarnsmor.
Kanskje fordi vi var tre da jeg vokste opp?
Eller kanskje fordi det er antallet som passer inn i en normal bil?
Eller kanskje fordi mange har sagt til meg etter at jeg fikk sistemann " det holder vell nå, med 3 eller?".
Nei, jeg vet ikke.

Så har jeg kommet fram til en tanke,ikke sånn plutselig, men den har vokst seg fram iløpet av året som er gått.

Jeg har tre barn, men jeg føler nesten jeg har to, fordi min eldste snart er voksen. 

Og mine to neste er 5 og 1 år. Og det er nå jeg virkelig føler meg klar for å få barn.
Jeg har ingen etterpåklatt, jeg har på en måte en førklatt.
Det virker riktig, at det er dette som ligger bak, jeg kunne tenke meg tre barn.

På ingen måte er dette et innlegg om at jeg ønsker meg et barn til.

Det er et innlegg om at jeg ikke vet, for jeg kjenner det ikke. Denne følelsen av at alle sluser er lukket og nøkkelen kastet.

Jeg tenker at vi rett og slett bare får se det an, etterhvert.

Kanskje jeg finner denne følelsen ettersom tiden går?