Å skrive bachelor, er som å dukke ned i en bipolar verden.

Ja for å skrive bachelor er en berg og dalbane tur, det er helt sikkert.

Og det slo meg at det kan minne litt om å være bipolar, manisk depressiv, men i liten grad, og kun for en periode, heldigvis.

Jeg kan si det, siden jeg har god erfaring med å være bipolar.

Jeg merker at i disse skriveukene har det vært mye opp og ned, ultraglede når det plutselig går opp et lys for deg på hva du egentlig skal gjøre! For så å bli slengt i den hersens mørkeste dalen når du inser at det ikke var akkurat slik det skulle gjøres..Allikevell.

Og sånn går det, opp og ned.

Gleden er stor når du har fått ned noe du bare mener er helt fantastisk, så tar du fatt på neste del av oppgaven..Og du innser at du ikkeskjønner BÆRET av hva du skal gjøre, og alt blir svart, igjen.

Så kommer gledene og sorgene, lys-sinnet og mørk-sinnet, de gode og de vonde dagene..Som perler på den evinnelige snoren.

Å SÅNN GÅR NU DAGAN.....!

Men en ekstremt stor forskjell på en slik altoppslukende oppgaveskriving og det å være bipolar, er at oppgaveskrivingen tar slutt, en gang.

Å være bipolar tar deg på tur jevnt og trutt,og du vet aldri helt hvor det bærer, eller når.