Siste praksis, nyfødt intensivavdeling.

Det nærmer seg slutten på første uke i min aller, aller siste praksisperiode på sykepleiestudiet.
Aller siste dag i praksis blir 24 mai, da har jeg "komprimert" praksisen for å prøve å nå permisjonsdatoen som er 22 mai. Men det er ikke så nøye. Men jeg begynner å bli sliten, mest fordi det har gått i ett.

Min siste praksis er på nyfødt intensivavdeling, eller prematuravdeling som mange vil kalle det.
Prematuravdeling er noe misvisende, fordi det er ikke bare premature barn som kommer inn, fullbårne, nyfødte med mistanke om infeksjoner er et eksempel på hvilke andre pasienter som er på avdelingen.

Det er en enormt spennende avdeling, på så utrolig mange måter. Det er så mye her som du ikke har mulighet til oppleve andre plasser enn nettopp her.
Det å plumpe inn på denne avdelingen som sykepleierstudenten kan så lett bli feil. Gjerne ikke for studentene, det er ekstremt mye å lære og det meste er nytt, men det er to andre parter som er så mye viktigere enn at du får med deg hver minste nye ting.... Det er barnet og foreldrene.
På avdelingen er det en pasient som er syk, barnet,men foreldrene er vel så viktige, og det å respektere deres grenser samtidig som man varetar sykepleie til barnet, er så enormt viktig.
Denne avdelingen er unik på en måte som er skremmende, og det er at de barn og foreldre som kommer inn til denne avdelingen, mangler samspill og en naturlig tilknytting seg imellom. Og en trenger ikke være Einstein for å se at det er mye en kan gjøre feil som sykepleierstudent her.
Det blir viktig å fremme et naturlig samspill og samtidig legger til rette for tilknytting. Derfor MÅ en se foreldrene også, ikke bare barnet som er din pasient. Det kan være veldig utfordrende, spesielt i begynnelsen.
Hvis en ikke syns det er utfordrende, så betyr ikke det nødvendigvis at en gjør alt rett, men det kan faktisk være at foreldrene ikke sier noe overhodet,for de tror det skal være sånn, de vil ikke være i veien, og de vet ikke alltid hva de selv vil. Og en av våre oppgaver blir å ikke trampe over nettopp dette.

Men avdelingen er så klart så mye mer enn foreldre-barn samspill, selv om det er en vesentlig del av jobben å fremme dette.
Barnet som pasient kan være veldig utfordrende, spesielt de premature, de er umodne i forskjellige grader, og det krever tid og kompetanse for å lese dem skikkelig.
Nå har ikke vi som studenter noe å gjøre med de aller minste, og aller sykeste barna, de som ligger i kuvøse. Det er spesialutdannede sykepleiere som tar seg av dem.
Og jeg tror nok jeg ville hatt en god del erfaring på nakken før jeg ville vært der, for det er virkelig utfordrende.

Jeg merker at jeg har en god del erfaring med meg til denne avdelingen, ikke med de sykeste og minste selvfølgelig, men jeg er ikke helt grønn.
Det å ha vært på barneavdeling i praksis har gitt meg mye verdifult som jeg kan bruke her, det å ha jobbet på føden har vært ekstremt nyttig, og til og med det å jobbe på gynekologisk.
For ikke å snakke om bacheloren som handlet om nettopp premature barn og mødres stress.
Denne erfaringen/kompetansen samlet, gjør at jeg får ha egne pasienter allerede, og det er kjempe kjekt, men også skummelt, for det er så mye å ta hensyn til.
Bare det å gi medikamenter her, kan være utfordrende, for det er her vi virkelig snakker medikamentREGNING. Når en normal dose går ut ifra en voksen mann på 75 kg, så kan en tenke hvor mye omregning det blir til et barn på gjerne 1700gram... Eller 500 gram. Heldigvis er det dobbeltkontroller, og alt skal være sikkert.
Men allikevel, si du skal gi medisin til en på 500 gram og du ved en feil regner etter en vekt på 5000gram, da blir små doser dødelige. Så selv om vi ikke skal regne feil, så er det fint at det ALLTID er dobbelt kontroller.

Nei, nå blir dette altfor langt!!!
Enuke er gått, og jeg har lært så veldig, veldig mye. Gleder meg veldig til neste uke :))