Jeg har jo noen bekymringer..

..Og de gjelder ikke babyen i magen, for å klargjør det.

For han er jeg sikker på har det helt fint.

Mine to hovedbekymringer for tiden er min eldste sønn, og den neste bekymringen er om jeg klarer å fullføre mine siste praksisperiode som starter om under 3 uker.

Ellers så er hverdagen krydret med alle slags mer eller mindre reelle bekymringer..Og noen bekymringer som aldri burde vært bekymringer.

Først, min lille konfirmant. Aldri si at jeg kalte ham liten :O Det er ikke det en snart 15 år gammel gutt vil bli kalt.

Nå skal ikke jeg legge ut så mye om hans saker, det har jeg ingen rett til.

Men jeg har i hvertfall en bekymring her.

Jeg tenker på om jeg får gjort nok for at han skal klare seg best mulig med de utfordringer han har. Vi gjør absolutt så godt vi kan, men jeg er veldig sliten for tiden, og skulle ønske jeg klarte å gjøre mer.

Men jeg vet bare ikke hva det er, for å være ærlig.

Dette er ingen ny bekymring, jeg har hatt den siden han begynte på ungdomsskolen, minst! Men det har ikke akkurat bedret seg det siste året.

Men det som bekymrer meg mer akutt nå om dagen, er konfirmasjonen hans som er i mai.

Jeg er rett og slett redd for ikke å klare å strekke til og gi ham den konfirmasjonen han fortjener.

Heldigvis er jeg ikke alene om å planlegge. Faren og konen er fantastiske og vi deler planleggingen og utførelsen ganske godt mellom oss.

Men jeg er så sliten om dagen, føler alt blir så halvveis, og konfirmasjoner ikke noe som skal være halvveis.

Men jeg mistenker at jeg har større forventninger til meg selv enn han har til meg her. Tenker på taler og og sanger og kaker osv...

Jeg vet det han tenker mest på er gavene ( selvfølgelig) og om alle som skal komme, kommer. Det vet jeg han tenker mye på. Men det er ikke noe jeg kan gjøre noe med.

Men, jeg gleder meg også til dagen, tenk, jeg har en konfirmantsønn!

Og så min andre bekymring.

Praksis.

Da jeg ble gravid, var aldri mye i tankene at jeg ikke skulle klare å genomføre den siste prasisperioden, som starter om ca 3 uker,og slutter 11 dager før termin.

Men jeg må ta den over en korterer periode, noe som gjør at jeg må jobbe mer på kortere tid, for å gå ut i permisjon 21 dager før,som er vanlig når en tar svangerskapspermisjon.

En ting er at jeg er så utrolig dårlig om dagen, og skal jeg være realistisk, så blir jeg nok ikke bedre før ungen er født, en annen ting er alt jeg har å forholde meg til akkurat i den perioden jeg er i praksis.

Så kom mor min med et uskyldig spørsmål for et par dager siden. Er det forsvarlig å la meg gå ut i praksis i den tilstanden jeg er i? Og det er klart det er neo jeg har tenkt på selv også.

Men jeg har ikke kunnet tenke så mye på det, fordi jeg har liten mulighet til å ta denne praksisen seinere,det har med økonomi å gjøre blant annet. Så ønsker jeg så sterkt å bli ferdig nå også.

Men ja,jeg har snakket med legen min om det, og hun er positiv, men hun ser helst jeg slapper av de helgene jeg ikke jobber da...Men det har jeg ikke mulighet til, i og med at det blir konfirmasjon den ene helgen jeg har fri, og bryllup den andre helgen.

For å si det sånn, hadde jeg bare vært vanlig gjest i de to festlighetene, så er det ganske sannsynlig at jeg hadde holdt meg hjemme.

Men, jeg er sikker på at begge festlighetene blir bra :)

Skulle bare ønske jeg ikke var så sliten.