Morsfølelsen

Finnes det et ord som er mer ladet av kjærlighet enn "morsfølelse" eller "morskjærlighet"?

Men ordet inngir også en forventning.

Kan man ha morsfølelse uten å føle morskjærlighet?

Dette er noe jeg har tenkt på, både før jeg ble mor, under svangerskap og etter at jeg fikk mitt første barn, men også etter at jeg fikk mitt andree barn.

Mine tanker om morsfølelse, morskjærlighet FØR jeg fikk barn selv var helt klinkende klart;

Når man først fikk barne sitt i armene følte man straks denne vidunderlige følelsen, den sikreste, tryggeste og strekeste følelser av alle.

Trodde jeg.

Slik var det.

Du fikk et barn, du kjente det, du gjenkjente det, og du elsket det, uutgrunnelig kjærlighet, varig kjærlighet osv.

Klisje spørr du meg i dag.

Da jeg ble gravid med førstemann var forventningene store, jeg gledet meg så til å treffe denne lille som hadde bodd i min kropp i alle disse lange månedene.

Følelsen måtte være så fantastisk, hlde den lille, kooose, snakke, blir kjent, kjenne igjen, føle... Føøøle.

Man blir jo kjent med barnet sitt under svangerskapet, man kjenner det, men samtidig ikke.

Kort om fødsel, den var rask og ukomplisert, ingen traumer, alt bare flott.

Så fikk jeg sønnen min opp til meg for første gang, og jeg følte... Ingenting.

Ingenting.

Jeg var sliten, jeg var sulten og jeg følte ingenting.

Alt var så uvirkelig.

Jeg holdt et godt tak rundt den nyfødte og så godt etter om jeg kjente ham, men nei, ikke i det heletatt.

Jeg klarte ikke føle noe.

Jeg var nok bare sliten, tenkte jeg.

Den natten sov jeg ikke, jeg lå bare å så på den lille som sov, og som ville ha mat.. Ofte.

Jeg undret, og ventet, ventet og undret.

Skulle jeg ikke snakrt bli slått i bakken av denne magiske følelsen som morsfølelsen var? Kjærligheten for barnet sitt?

Ingenting.

Dagene på sykehuset gikk, og jeg skulle ikke hjem.. VI skulle hjem.

Jeg og et barn.

Et barn jeg ikke følte noe for, annet en plikt.

Menmen, det kom nok, tenkte jeg jo.

Jeg begynte å ta opp tråden der jeg slapp før jeg hastet inn til sykehuset.

Men det var ikke lett, verden så anderledes på meg, jeg var mor, jeg var en mamma.

Venner forholdt seg anderledes til meg.

Og selfølgelig kunne jeg ikke gjøre alt som jeg hadde gjort før, og selvfølgelig ikke når jeg helst ville.

Men det var ikke så mye jeg ville utennom å finne denne her morsfølelsen som var det store.

Dagene gikk, ukene gikk, ja faktisk måneder også.

Til jeg plutselig en dag innså at jo, morsfølelse hadde jeg.

Den var i alt jeg gjorde og alt jeg sa.

Den var der fra jeg stod opp til jeg la meg og til og med i drømmene mine.

Den var i stolte smil og latter, bekymring og nattevåk.

Den bare var der.

Det er skummelt hvilke forventninger mange har til denne følesen, de fleste forventer at man skal føle den med en gang.

Mennesker rundt oss, oss selv også... Om man ikke vet.

Det er en klisje.

Jo, en del opplever nok denne, men jeg tror veldig mange opplever denne snikende morskjærligheten, den som bare er der gjerne fra dag 1, gjerne fra før dette også.

Men vi snakker ikke om det.

Det er husj.

Vi SKAL føle denne følesen som noe PANG fra himmelen i det vi får barnet i armene.

Men virkeligheten er ikke alltid sånn.

Jeg skal være forsiktig med å uttale meg om ting jeg ikke har grunnlag for å vite noe om, men en tanke ihvertfall, kan dette være en medvirkende årsak til fødselsdepresjon?

Jeg bare lurer....

Når det gjelder min morsfølelse så kan jeg si at jeg hadde den fra dag en, men jeg kjente ikke følelsen, den var ikke som jeg ahdde ventet, til det var forventningene om dette fantastiske for store.

Følelsene kom ikke i det jeg holdt han i armene mine for første gang.

Følelsen kom snikende hver gang jeg slo opp i en bok om svangerskap og baby og leste hvor mye baby hadde utviklet seg siden sist uke.. Eller siden i går.

Den snek seg innpå meg i det jeg kjøpte de alle første klærne til baby, og de første lekene.

Den snek seg innpå meg den første gangen pappen var med på ultralyd, og når besteforeldrene kjøpte de første små klærne.

Den snke seg på meg den aller, aller første gangen jeg så den lille reka spratle inni meg bare 8 uker gammel.

Ja, følelsen snek seg på meg allerede da graviditesttesten viste "gravid".

Er det rart jeg ikke kjente igjen følelsen?

Da jeg kjønte dette, da det gikk opp for meg, strigråt jeg.

Jeg hulket som om jeg skulle dø neste time, det bare flommet over.

Ikke fordi jeg var lei meg, men jeg var så glad... Jeg var så lettet.

Det tok noen måneder å innse dette, og jeg var ærlig bekymret.

Mange ganger tenkete jeg at "når har jeg fått et barn jeg ikke passer sammen med", men det var ikke tilfelle.

Når jeg skulle få andremann, mange år etter, så var jeg veldig klar over dette.

Men andre spørsmål meldet seg da.

Hva om jeg ikke blir like glad i dette barnet som han jeg har?

Hva om jeg blir mindre glad i eldstemann nå?

Hjertet mitt kan ikke romme mer kjærlighet nå... Hvordan er det mulig å føle så mye?

Også tankene på morsfølelsen for dette barnet meldte seg så klart.

Men det var ubegrunnet.

Jeg var mer forberedt denne gang, og da jeg fikk holde barnet mitt for første gang følte jeg ikke den store kjærligheten da heller.

Men jeg visste den var der, jeg måtte bare lære meg å bli kjent med følelsen barnet ga meg, jeg måtte bli kjent med barnet mitt.

Morsfølelsen min er den sterkeste følelsen jeg har i kroppen, den innvaderer hele meg, den får hjerte mitt til å svulme og og øynenen til å renne over... Noen ganger.

Det er stort, det er flott og det er herlig.

Det gir den største grunnen av alle til å finnes.

Men, MEN, man skal ikke alltid ta det for gitt at den kommer med en gang.