Krampeangstanfall 19: Når alt blir meningsløst

Noen ganger, som nå, er alt meningsløst.
Ikke alt, ikke hele tiden, men store deler av dagen.
Noen ganger, nesten hele dagen.
Noen ganger mot alt, noen ganger mot noe...
Noen ganger gir jeg faen.
Andre ganger later jeg som om jeg ikke gjør det, men jeg gjør det, så veldig faen også.
Men det er ikke meg, jeg er ikke sånn.
Jeg vil aldri være slik.
Så hvorfor er jeg slik?

Alt føles tomt.
Alt er vondt.
Livet oppleves som å gå på rulleskøyter i oppoverbakke.
Ikke fordi jeg ikke får til det jeg vil, for det gjør jeg alltid.
Som regel.
Ikke fordi jeg ikke har noen som bryr seg,
eller at jeg ikke har noen å bry meg om.
Men fordi hodet mitt er
bomull og tankene mine grøt.

Ingenting gir noe mening.
Har du noen gang tenkt så lenge på universets gåter at du føler deg liten og meningsløs?
Tanken på at universet er uendelig vokser som en urealistisk og uforståelig følelse i kroppen, som du til slutt bare må slutte og tenke på, fordi det overgår din fatte-evne?
Har du tenkt det? Har du følt det?

Eller har du noen gang grublet så mye på meningen med livet at du føler deg helt lost?
Har tankene dine da kretset rundt dette? Hva gjør jeg egentlig her? Hvem er jeg?

Har du noen gang tenkt disse tingene, og fått følelser som dette,
da er du steike meg nær det jeg føler når alt er meningsløst.
Bortsett fra at jeg kan ikke bare la være å kikke opp på himmelen og undre over hvor alt slutter?
For følelsen åler seg mellom alt jeg er glad i, den snor seg inn i alle tanker og alle gleder, til den får meg til å tenke en tanke:
Hva er egentlig vitsen?

Jeg hater disse tidene, jeg hater denne delen av meg, denne delen som ikke vil la meg være i fred.
Den delen som ikke lar meg være den jeg kan være, den jeg burde være,
den delen som ikke lar meg være den jeg er.
Den lar meg ikke være Lene som jeg vil være.

Hva er vitsen med å føle slik?
Hva er det sinnet mitt vil beskytte meg mot?
Hva er det som gjør at jeg aldri helt kan fri meg fra tankene om meningsløshet?

Jeg hater det,
jeg forbanner det,
jeg avskyr det,
men mest av alt, jeg forstår det ikke.
______________________________________

Krampeangst er et som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/