Farvel, Rune

Jeg kom over denne boken for en liten stund siden, og den vekker mange minner.
Få bøker har gjort større inntrykk i barndommen en "farvel, Rune".
Og jeg vet jeg ikke er alene om det.


"Farvel, Rune" er for mange barn et skille.
Vi har livet, barndommen før boken, så har vi bardommen/livet etter boken.


Jeg var 7 år når denne boken kom ut, og jeg var også 7 år da denne boken ble lest for meg.
Det er umulig å glemme det, den gangen.
Jeg husker jeg satt ved siden av mamma da vi åpnet boken for første gang, det var også den eneste gangen hun leste den, for oss.
Etter det var vi overlatt til bildene, til kanskje å lese om vi ville, men det var ikke ofte den ble lest etter det, det trengtes ikke... Historien satt spikret, budskapet hadde kommet fram.
Mamma leste med sin gode mammafortellerstemme, den varme, lune godnatt stemmen.
Men det var ingen fin godnatthistorie.
Jeg husker at jeg tenkte at bildene var kjedelige, utvannet akvarellmalinger.. Noen i sort hvit.
Men det gikk ikke lenge før de passet perfekt til historien, og til og med jeg som var bare 7 år forstod hvorfor de var laget slik.


Sara og Rune er naboer, de er bestevenner, de skal gifte seg når de blir store. Leser mamma.
De leker sammen ved dammen, Rune har på seg rød genser, Sara har ikke genser, og det er litt kalt, så hun gåt hjem for å hente en.
Da hun kommer tilbake, ligger Rune i vannkanten med hodet under vann.
Mamma leste, og jeg svelget og svelget, jeg forstod hva som hadde hendt.
Det vil si, døden fram til da har bare vært et ord, men denne kvelden fikk ordet mening.
En mening mamma eller pappa aldri har villet eller kunnet forklare meg før.
Jeg ville ikke spørre mamma, jeg ville ikke snakke om det, og jeg tror ikke mamma ville snakke om det heller.
Døden, en slutt, et hull, en ende... Et stort ord fikk plutselig mening.
Oldemor hadde død et par år før, jeg viste hva det betydde, trodde jeg, ordet fikk en annen mening nå.


Sara fikk den hvite blusen på, de skulle i kirken.
Rune lå i kisten, de hadde gravd et hull som kisten skulle ned i.
Rune skulle bli til jord, det skulle vokse blomster opp av denne jorda.


Det var så pang rett i ansiktet, en dør ble åpnet opp, en annen for evig låst.
Det var uvitenheten om døden, om den store bunnløse sorgen, det var denne døren som ble låst, det ingen vei tilbake.
Boken tillot ikke spørsmål, mine vanlige "hvorfor, hvilken, hvorfor, hvem.." kom ikke frem denne lesestunden, det var for alvorlig.
Jeg tillot meg ikke å gråte når mamma leste, men jeg gråt under dynen den kvelden, og kvelden etter når jeg kikket i bildene.
Jeg forstod ikke hvordan mamma og pappa og alle andre voksne klarte å være så normale hele tiden når de visste om dette, hva de ikke engstelige? Tenk om mormor døde?
Eller pappa? Eller mamma?? Eller jeg???
Det var grusomt, ikke turde jeg snakke om det heller.
Nei, jeg var en engstelig liten sjel jeg.


Da jeg åpnet den boken mange år senere så lover jeg at jeg grein.
Minnene strommet på.
Og jeg skal love at jeg har grått nå også, det er typisk meg, følsom til tusen.
Men det er så mange minner, det var så tabu, men samtidig fikk jeg det servert rett i fleisen, men det ble aldri snakket om siden.
(Da jeg lærte hva ordet tabu betydde, var "farvel, Rune" det aller første som falt inn i hodet på meg, og dette var noen år seinere.)
Klart det er mye følelser som ble demret opp.
Uff.

Sara