En kopp kaffe.. Livet er herlig

Det var slik jeg oppsummerte morgenen min i dag, og da slo det meg at det var en flott overskrift på blogginnlegget mitt.
Jeg satt her i sofaen og var egentlig ganske avslappet og rimelig greit fornøyd, jeg hadde hatt en kopp kaffe, og lurte egentlig på om jeg skulle ha en til, det var da jeg sa høyt til meg selv "en kopp kaffe, livet er herlig", jeg tror egentlig det var for å understreke at en kopp var nok, men det var et ærlig utsagn.
Jeg syns at livet mitt er godt for tiden, og det er ikke den ene koppen med kaffe som gjør det, men det er nydelig om morgenen ihvertfall.

De 3-4 siste dagene har jeg hatt en ro over meg som jeg få ganger før har hatt.
Jeg har kun hatt den i korte perioder før, som dagen, kvelden, eller øyeblikket FØR jeg blir manisk, før jeg klatrer opp på det høyeste punktet som diagnosen min tilsier at jeg kan nå.
Jeg hater å våre manisk.
Men jeg liker godt den roen rett før, den følelsen det gir, slik en følelse jeg har nå.
En god ro, en stillhet, stille før stormen pleier jeg å kalle den for meg selv.
For det er nemlig det det er.
Det er mellom stadiet mellom depresjon og mani, og det er ikke godt, for jeg føler at noe skal skje, som om håret i nakken blir elektrisk før stormen slår løs, altså før torden og lyn.
Det høres sikkert helt vilt ut, jeg ser det, men det er slik det føles og best beskrives,

Men nå er det anderledes, jeg har en følelse av at mange brikker i livet mitt har falt på plass, jeg har en ro over meg som har vart mer en en dag, den har sneket seg på meg. og den har vart i flere dager nå.
Jeg må ærlig innrømme at jeg var svært skeptisk når jeg først begynte å kjenne på følelsen.
Og skepsisen vokste i takt med tiden den varte.
Men skepsisen er borte nå.
Jeg føler bare ro.
Jeg har aldri følt en slik ro på de snart 32 årene jeg har levd.
Aldri, ikke så lenge.
Jeg hadde aldri drømt om at jeg kunne føle dette, jeg håpet, men hadde for lenge siden slått det fra meg.
Det var tross alt best, for håpet om å føle slik gjorde at jeg ikke klarte å akseptere lidelsen min, og når jeg ikke aksepterte lidelsen min som min egen, så klarte jeg ikke å leve med det uten å spør et enkelt spørsmål... "hvorfor meg?", og det er ikke meg.

Jeg føler meg nesten lit lykkelig her jeg sitter, men det er skummelt å formulere i ord, jeg er fornøyd, jeg er rolig, og det skal jeg nyte så lenge det varer.
Livet mitt er ganske langt ifra perfekt, men jeg har oppnådd ting jeg er stolt av selv.
Ting jeg aldri hadde trodd at jeg skulle mestre, men jeg mestrer det, mer enn godt nok.
Jeg er stolt av meg selv og jeg kan gjøre andre stolte.

Nå slutter jeg før dette innlegget blir en altfor klissete masse av følelser.
Men jeg vil oppsummere det.
En kopp kaffe..Livet er herlig :)