Den siste tiden har jeg vært veldig sliten

Jeg har sjelden opplevd det å vær ordentlig sliten.
Vi snakker ikke trøtt, men sliten.
jeg har faktisk ikke visst hva det vil si å vre skikkelig sliten før nå.
Jo, jeg har vært sliten, men aldri nærheten som dette.

For en ubehagelig følse.
Selvfølgelig har jeg mange baller i luften, og mange vil selvfølgelig si at jeg må slappe av, mulig det er rett, men jeg kjenner mine grenser.

Men det som gjør meg sliten, og det har jeg sagt før, så jeg skal på ingen måte utdype det.
Men ihvertfall så er det søvnunderskudd.
Det tar på å måtte våkne hver time å ikke få sove mer enn kanskje 4 timer hver natt i lang lang tid.
Jo jeg har sovet lite de siste årene, men aldri som dette, aldri få den dype søvnen. Jeg kjenner når jeg sover ( så jeg lurer på hvor god kvalitet det egentlig er på søvnen), at jeg bare ulmer på søvnoverflaten.

I det siste har dette gjort meg sliten.
En tung følelse i kroppen dominere, en trøthet som går inn til margen og søvn fjerner ikke denne slitenheten.
Jeg har store problemer med å sovne når jeg først legger meg, ironien er at det skyldes at jeg er for sliten til å slappe av, jeg er konstant på alerten.
Blodtrykket mitt har steget flere hakk, det er ikke på noen måte farlig høyt, men høyere enn jeg har hatt noen gang.
Det suser i hodet, og hodet verker konstant.

Over jul skal vi gjøre et skikkelig forsøk på å få husets sjef til å sove mer enn en time om gangen på natten.
Vi må sette av en del tid, flere netter på dette. Det går ikke nå når hverdagen er så hektisk
Så etter jul skal vi finne tid.

For dette går ikke.
Hadde vi fått søvn her i huset hadde alt andre stresset vårt bare vært stress som hadde vært mulig å håndtere.
Egentlig så har han nok bare vendt seg til å våkne ofte, og jeg har god tro på at vi kan venne han av med det, vi må bare ha tid og være konsekvente.

En ting jeg aldri glemmer

Den siste tiden har det vært oppe i media om barn og bursdagsfeiring, barn som ikke vil gå i bursdag til andre barn fordi de ikke er "populære", altså ikke likt av de andre barna.
Og barn som har bursdagsselkaper hvor det ikke dukker opp en eneste gjest, fordi ovennevnte grunn.

Dette er mobing, og må slås hardt ned på.
Av foreldre og skole/barnehage.
Jeg er sikker på at det går ann å nå inn til hver eneste barn, en må bare finne måten å forklare det på, så de forstår, så de føler det.
Foreldre og skole/barnehage er med på å forme barna, og selvfølgelig, barn formes også av sine venner.
Vi voksne MÅ og SKAL ta ansvar!
Vi kan ikke la barna våres vokse opp uten empati for sine medmennesker, husk at våre holdninger er med på forme våre små.
Jeg har personlig hørt noen temmelig dårlige holdninger av forldre, og jeg grøsser med tanken på det.
Jeg leste om en mor som sa til sønnen sin "selvfølgelig skal du ikke leke med barn du ikke liker".
Og jeg hørte en mor viske til sin datter da jeg hentet min sønn i barnehagen " du trenger ikke gå i bursdagen til .... om du ikke liker henne".

Det er en ting jeg ikke glemmer fra min sønns oppvekst, jeg er seriøs når jeg sier at jeg fortsatt får en vondt og ulmende klump i magen når jeg tenker på det, noe jeg gjør inni mellom, ikke ofte nå, det er jo 12 å siden, men det hender det dukker opp, og den dårlige samvittigheten skyller over meg som en bølge av skam.

Det hente da sønnen min var 4 år, og jeg husker det som om det var igår.
Noen av dere syns sikker det er ganske sært å huske dette så godt,  dere syns sikkert at jeg bare skal legge det fra meg og ikke tenke på det, for det er jo så lenge siden.
Men, det ga et varig inntrykk, så det er ikke så lett.

Hendelsen tar selvfølgelig for seg akkurat dette temaet, barn og bursdag og det å ikke være likt av de andre barna.

En dag i barnhagen lå det en innbydelse på plassen til sønnen min, det var en innbu\yldese alle barna fikk, for det var slik i barnehagen at skulle en feire en bursdag hadde barnehagen slått hardt ned på at alle skulle bli invitert. Enten de eller KUN jentene, eller KUN guttene. Det skulle ikke utelates noen, nettopp fordi ingen skulle føle seg utenfor.
Og sønnen min var klar til å gå i bursdag han, jeg spurte hva vi skulle kjøpe til denne gutten, og sønnen min hadde en klar ide, noe med pokemon, for det likte bursdagsbarnet.

Dagene gikk.
Og en dag da jeg ryddet rommet til sønnen min, fant jeg innbyldelsen som jeg tydeligvis hadde glemt.
Og utbrøt noe som "Åh nei, du skulle jo i bursdag på fredag, oj, det glemte jeg".
Sønnen min så opp på meg og sa, "ja det glemte du".
"Det var egentlig veldig dumt mamma, jeg hadde veldig lyst til å gå i den bursdagen, men ingen andre hadde lyst, så det var ingen i barnehagen som gikk i bursdagen og .... Var veldig lei seg dagen etter på i barnehegen".
Så fortsatte han " Det var veldig dumt mamma, jeg hadde veldig lyst å gå i bursdagen og gi han pokemonting, men jeg gikk ikke...For du glemte det mamma".

Selvfølgelig stod det på innbydelsen at vi måtte ringe hvis vi ikke kom, noe jeg ikke hadde gjort.. Og jeg tenkte i mitt stille sinn at moren sikkert hadde ventet oss.
Herremin, jeg ble virkelig orntlig lei meg og vurderte å ringe moren for å snakke med henne om dette, og gjerne invitere gutten bort, men jeg er skamfull når jeg sier at jeg aldri ringte.

Jeg glemmer det aldri.
Hverken det at jeg glemte det, min sønns blikk når han sa at ingen kom, og det at en stakkars gutt fikk en virkelig vondt opplevelse, og at jeg  var med på å gi den opplevelsen.

Etter det har jeg alltid vært veldig nøye med dette med bursdagsinnvitasjoner, og ringt i god tid hvis ungene mine ikke kan gå. Men mest av alt har jeg funnet tid til bursdagsfeiringer.
Selvom det ikke alltid går.

Jeg vet at jeg aldri kommer til å glemme den følelsen, men helt ærlig så syns jeg det er til pass for meg.

Etter en lang natt på jobb..

Så måtte jeg grave fram bilen. Det var jo koselig å se på snøen lave ned da jeg var på jobb, men ikke fult så koselig å grave fram bilen, trøtt og kald tidlig på kvisten.

Se der, julehuset 2013!

Julehuset for 2013 ferdige pyntet.
Så da er ihvertfall DEN julepynten oppe.
Ikke verst bare det.

Totalt fravær av døgnrytme

Døgnrytme?
Jeg tror jeg ganske sikkert kan si at en russ i verste russetid, har bedre søvnrytme enn meg.
Jeg har alltid følt at døgnet har manglet en time og to for å få det til å stemme.
Men nå er jeg kammen ikke sikker på hva som er opp og ned, eller begynnelse og slutt på et døgn, for jeg har ingen døgnrytme.
Psykiateren kommer til å påpeke ganske kraftig neste gang jeg skal dit, hvor veldig farlig dette er for meg. Jeg som er bipolar og trenger å sove på natten og fungere på dagen.
Hun mener så, og ifølge boka så er det jo sånn.

Men det hjelper ikke, jeg har ingen døgnrytme, jeg sover når jeg må og KAN, og fungerer alle de andre timene imimellom.
Men det er ikke bra, i lengden, jeg kjenner allerede at det ikke er bra. Ikke mangelen på døgnrytme, men kanskje mangelen, eller det veldige underskuddet på søvn.
Denne motren har fått lite søvn de siste 5 årene, men nå tar det gullpokal over alle gullpokaler.
Og fortsetter det som dette, så kjenner jeg at jeg kommer til å bli syk, jeg kommer til å vippe over kanten, som jeg balanserer på.
Etter 1,5t søvn i natt, og 4 igår (yey, jeg hadde jo eksamen og måtte sove litt), og 3 timer dagen før det... Så kjenner jeg at dette ikke er bra.
Idag har jeg vært fysisk dårlig, og skjelver fra topp til tå.

Men sånn er det nå en gang her for øyeblikket, jeg sover når jeg kan. Men i det siste så har det blitt slik at jeg ikke klarer å sovne når jeg først legger meg nedpå, for jeg vet det er så kort tid jeg får sove uansett. Så derfor klarer jeg ikke sove, for jeg vet jeg kommer til å våkne mer sliten enn da jeg sovnet.

Det ordner seg nok etterhvert, men hvis vi ikke får den ungen til å sove snart, så  må vi plasere ham vekk en periode :P
For vi får ham ihvertfall ikke til å sove noe særlig.
Siden han nå er 1,5 år, så er det virkelig på tide å begynne å sove.

Men det er ikke bare det, det er jeg som er dårlig til å legge meg, jeg om leser til eksamen, jeg som jobber med hjemmeeksamen hele natten, og sover et par timer på dagen, jeg som jobber natt, jeg som har tusen ting å gjøre på dagtid så jeg ikke har tid til å sove når jeg først kan..Eller jeg kan ikke, egentlig.
Hadde jeg bare hatt kveldene uten å måtte springe opp og ned for å gi minsten vann og roe ham, så hadde jeg fått jobbet litt, fått litt tid for meg selv, fått gjort litt av de tingene som må gjøres.

Pepperkakehus ano 2013 tar form

Det er blitt en tradisjon at vi lager pepperkakehus hver jul.
En av de koselige juletradisjonene jeg har presset på ungene for at jeg en gang i året skal få late som om jeg er arkitekt og byggmester og kunstner.. Og vet ikke jeg.
Ihvertfall så tegner jeg et nytt hus hvert år.
Tenkte at neste år kunne det kanskje bli et slott? Eller en borg?
Vi får se.
I år ble huset veeeldig stort.
Neo som resulterte i at alt  det godteriet keg hadde kjøpt kun holdt til å pynte taket.. Og til å mette mellomste i huset.

Så under her følger prosessen. Litt av den ihvertfall, vi ble jo ikke akkurat helt ferdige med pyntingen, men det får jeg legge ut siden.
Nærmere jul ;)

Under er det skåret ut en husvegg, med vinduer.
I vinduene legger jeg et par drops, sånn at når de smelter blir det fine vinduer.

 Her er noen av veggene, og pipe og dør klar. Venter bare på taket.

 ..Så siden jeg feilberegnet taklengden, ble det rett og slett utsatt, og huset lit sammen..Uten tak.

 Men jeg testet hvordan det så ut opplyst innenfra. Syns det ble bra med vinduene.
Men dessverre ser det ut som om noen har drevet herverk mot mitt stakkars pepperkakehus, fordi vinduene er knuste, ihvertfall sprukne.
Det var min egen feil, jeg måtte skjære på noen kanter  slik at de ble mer rette.

 Dette vinduet var ikke knust.

 Smelting av sukke.
Bare et lite tips, ikke kjenn med fingen oppi. Det er varmt.
Tenkte å nevne det, for det er flere som har gjort det.
Tror det blir sånn tankeløs ting.
Men jeg kan forsikre om at det er virkelig vondt, varmt smeltet sukker legger seg rundt fingen og bare gjør så veldig veldig vondt.
Jeg tok ikke oppi, men  jeg var litt uheldig med at det rent over fingrene mine nr jeg limte sammen.

 Se der ja, juletrærne tar også form :)

 PYNTING! Det gjør jeg sammen med mellomste. Det er ganske koselig.
Halvparten på huset, halvparten i munnen.

 Taket fikk vi ihvertfall pyntet, det var bra.
Syns det er fint jeg når det ser it som om det er bare blitt kastet godteri på.
Det skal være litt sånn.

Og ja, beste icingen/glasuren å bruke, lager du av stivpisket eggehvite med melis og en liten dasj med vann.

 Da har du god tid til å jobbe uten at den stivner, og den renner ikke , om du ikke vil ha den til å renne vel og merke. Da er det bare til å smøre tykt på.

 Så slik ble resultatet så langt, men det må mer pynting til. FInest va det ihvertfall når det var mørkt.

 Men lunne ikke være for mørkt, klarte jo ikke å ta bilde da :)

2 av 3 unnagjort!

I dag hadde jeg min andre eksamen før jul, nå er det bare en igjen.
Føles ganske greit i grunn.
Neste eksamen er som sagt en laaang en, en hele 7 dagers hjemmeeksamen,
helsefilosofi.
Kjekt, men tungt.
Så om en uke skal jeg sitte å bite negler å pløye gjennom to seriøst tykke bøker på engelsk og håpe at jeg klarer å få ned noe fornuftig.
Tenker det går nok greit.

Tror de eksamene jeg har hatt til nå har gått ganske greit. Vi får se.

Selfies! Et slags oppgjør mot truttmunner, glam og en tilsminket og forskjønnet hverdag

Selfies, det nye ordet.

Men ikke et nytt fenomen.
"A selfie is a type of self-portrait photograph, typically taken with a hand-held digital camera or camera phone, and are usually taken in a slightly tilted manner" Hentet fra wikipedia".

Joda, flott det,
Jeg kan ikke si alle, men veldig mange har ihvertfall tatt en selfie...Eller 1000.
Selv har jeg noen, det skal innrømmes. 

Det jeg savner er selfies som viser det normale ansiktet, det uglamorøse, den usminkede hverdagen, den uten duckface, eller truttmunn om du vil (gaawd, jeg er så lei av duckface, hva er tingen? hoottie..Nottie).

Tenk om folk kunne vist hvordan de ser ut i hverdagen, eller bare tatt noen virkelig stygge selfies, DET hadde vært skikkelig festlig, noe man kunne le av istedet for å tenke.. "Å, enda et.."

Så her legger jeg ut noen virkelig vakre selfies.
Og det vises godt at jeg er virkelig blitzshy. Hvordan folk får til å ta selfies med blitz er meg en gåte...