Mental fosterstilling/ I am loosing myself

Jeg har bare lyst til å krype sammen i fosterstilling og stirre i veggen, vekselvist med å knipe øynene sammen og ikke tenke.

Det ligger et usynlig berg av ufølte følelser og kjemper om plassen i mitt hode.

De kravler og klorer bak pannen og forstyrrer synet mitt.

En klump verket i brystkassen, 10 cm under gropen i halsen.

Den stråler som en sol ut i hele kroppen, en mørk altoppslukende sol, et sort hull som suger til seg alle følelser og etterlater et tomrom så enormt at jeg bare har lyst å hyle det høyeste jeg kan til halsen blir sår, og ingen lyd kommer lenger ut.

Jeg vil grave den ut, klumpen, verket, den pulserende, strålende smerten som sitter 10 cm under halsgropen, midt der kløften begynner.

Jeg vil røske ut de ufølte, mørke tankene og trampe på dem, men jeg klarer det ikke.

Ingenting kan jeg gjøre.

Jeg inntar en mental fosterstilling og leter dypt i meg selv etter en glad maske slik at ingen kan se tankene, selv om jeg føler følelsen og tankene ligger som et vibrerende lag uten på min egen hud. Men jeg vet at ingen kan se, så jeg tar på en maske tilpasset omgivelsene, en maske som overhode ikke speiler min egen indre kamp.

Jeg legger et stort, tungt lokk over alt som kravler, men irritasjonen klarer jeg ikke sperre inne.

Det er den eneste følelsen som sniker seg ut og viser hvordan det egentlig står til, men ingen skjønner at det skyldes at mitt indre er i sorg og opprør.

De kravlende, klorende følelsene stjeler al kraft, så jeg klarer ikke føle, jeg klarer ikke handle, jeg klarer ikke holde på all irritasjon..

Jeg kryper inn inn i meg selv, inn i en mental fosterstilling,og venter.

Venter til stormen blåser forbi.

____________________________________________

I just want to crawl up in a fetal position and stare at the wall, or close my eyes shut and try not to think, not a thing, nothing..
There is an invisible mountain of unfelt feelings that are fighting for space in my head.
They crawl and scratch behind my forehead and interferes with my vision... that gets all blurry.

A solid lump is aching in my chest, 10 cm below the hollow of the throat.
It radiates like a sun thru my body, a dark absorbing sun, a black hole that sucks in all emotions,
leaving a void so huge that I just want to scream my lungs out,
scream till my throat is sore and aching, and no sound no longer exists in me at all.

I want to rip it out!
I want to tear it from my chest and step on it,
I want to cry and scream at it..
But there is nothing I can do..

I put myself in a mental fetal position and search deep within myself for a happy mask to put on my face so no one can see,
although I feel that these feelings I have is like a vibrating layer on my skin,
on my soul...
On my very self.
But I know that no one can see this, so I put on a mask adapted to the environment,
a mask that does not reflect my own inner struggle.

These crawling feeling, these emotions steals all my strength,
so I can not feel,
I can not act or do as I want to do. I am a slave to my own dark emotions.

I curl up in a mental fetal position,
and wait.

Wait till my emotional storm pases by.
I wait...

In the meantime

I am loosing myself

I..am.. loosing.. my.. self.....