Sosial vegg og utav kroppen opplevese..

I dag følte jeg at jeg traff på en sosial vegg, i mangel på bedre ord å forklare det med.

Det er ikke noe positivt i en sosial vegg, det er nå helt sikkert.

Jeg skulle egentlig bare en liten tur på et kjøpesenter for å kjøpe en film og mat til helgen.

Da jeg trør inn dørene skjer det, men det går litt til før jeg oppdager det.

Hadde jeg hatt klaustrofobi er jeg sikker på at denne hadde slått ut i fullkraft, men ufattelig nok så er ikke klaustrofobi noe jeg har, kanskje når jeg får panikkanfall.

Uansett, da jeg gå inn dørene til kjøpesenteret, møter jeg en vegg av lyder.

Det er lyd overalt. Mennesker overalt, så klart, det er jo lørdag, det er jo pinse, folk er desperate.

Men all lyden bli til en grøt av lyder, jeg klarer ikke skille noen av dem, om det er gutten min som roper på meg eller om det er noen som snakker sammen.

Lydnivået er ikke høyere enn normalt på et kjøpesenter på en lørdag, vil jeg tro.

Ok tenker jeg, dette er ikke bra, jeg begynner å få en kroppsligfølelse av noe, et ubehag, angst? Panikkangst? Nei, egentlig ikke, men noe r det, jeg får det av og til,og det er ikke bra, det er helt jævlig.

Men jeg tenker at nå er jeg var på dette så tidlig, at jeg vil "studere" det, jeg vil tenke over hva jeg føler og når det skjer og jeg vil prøve å handle utfra det jeg oppdager.

Det var en meget spesiell opplevelse. Hadde ikke utrykket "ut-av-kroppen-opplevelse" allerde vært tatt, så ville jeg sagt at dette var jammen meg salig nært.

Følelsen er ikke ny for meg, men jeg har aldri knekt den ned til enkelttanker, oplevelser og følelser som idag.

Da jeg kom inn på senteret ble jeg som sagt møtt av en vegg av lyd, den var nesten fysisk for meg. Jeg vet at dette er vanlig å oppleve der det er mya mennesker samlet, men ikke som dette.

Det var som om lyden var innpakket i vatt og lå rundt meg (rar beskrivelse, men det føltes sånn).

Det føltes ogsåsom om jeg hadde et lag vatt rundt meg, rundt kroppen og et helt eget lite vatt/bomull-lag rundt hjernen, for det føltes som om hodet var laget av bomull.

Jeg var veldig var alt som skjedde rundt meg, samtidig med at alt var en grøt av lyd, følelse og handlinger. Herrgeud så rar beskrivelse, men det var det jeg tenkte, det var slik det opplevdes,

Jeg svettet noe helt sykt, og hodet dunket, det føltes om om det var hjernen selv som banket på inni skallen min, men jeg hadde ikke vondt i hodet, det bare dunket, og det ringet i ørene, akkurat som om noen kontrolerte lyden ved å skru opp lyden på fullt og så helt av, med ca 1 sekunds mellomrom.

Jeg var veldig var alle mine bevegelser, og alle bevegelser var tunge, alle ledd vonde. Jeg kjente strømpene mot huden i skoene, jeg kjente svetten piple over alt, i hårfestet, i nakken, bak knærne, jeg kjente pusten gå inn og ut av nesen og jeg hørte hjerte banke i ørene. Alt var jeg var på.

Jeg var mer levende enn noen gang, men samtidig totalt skjermet fra resten av verden.

Hvis jeg gikk litt raskere enn normalt føltes det som om jeg gikk i 120km/t, og jeg ble ekstremt redd for å falle pga farten.

Hvis noen snakket til meg ble det bråk i ørene, og hjernen dunket heftiger mot skallen, noen som førte til at jeg bare ble irritert på den som snakket til meg.

Lyset var også et problem, jeg gikk og myste hele tiden.

Jeg opplevde at sønnen min maste på meg heletiden, og det irriterte meg, alt jeg hadde lyst til var å skrike at han måtte tie stille og ikke mase.

Men jeg gjorde ikke det.

Jeg satte meg ned og og prøvde å slappe av å høre hva han lurte på, jeg prøvde å bli skikkelig bevisst på alle disse følelsene og opplevelsene, og det hjalp veldig, for jeg viste at jeg hadde ingenting å irritere meg for for dette var bare en kroppslig reaksjon jeg hadde på noe, som jeg ikke hadde peiling på hva var. Så jeg pustet dypt og svarte helt normalt, snakket helt normalt.

Prøvde å se hans behov, ikke bare hva jeg følte.

Jeg satte meg ned på en benk og han gikk inn i en lekebutikk.

Jeg svimlet,det føltes som om jeg hadde altfor mye alkohol i blodet og hjernen dunket verre og verre og lydene kom i høye "doff-doff" i ørnen, jeg er sikker på at mange trodde jeg skulle besvime, for jeg fikk mange rare blikk.

Men jeg holdt ikke på å besvime, og dette var ikke noe panikkangstanfall, så langt i fra.

Jeg hadde ikke angst, jeg hadde ikke panikk, jeg var ikke redd for noe som helst.

Det eneste var at jeg hadde ingen dominerende følelser enn sinne og irritasjon.

Jeg hater det.

Jeg følte jeg satt fast i en ekkel, klisset sosial vattvegg. Alle bare gjorde sitt rundt meg, snakket for høyt og lo for mye og for falskt. Det var altfor mange som kikket på meg, det passet meg ikke. Det var alt for mange frekke unger som jeg bare hadde lyst å skubbe så de falt, for de hang i veien og bare var ekle. Det var altfor mange som kom i raskt tempo mot meg for så å svinge av like før de nådde meg, det gjorde meg kvalm og svimmel og jeg jeg hadde lyst til å brekke meg.

Men alt dette var noe som skjedde inn meg. Sønnen min merket ingenting, det vet jeg, han hadde en trygg hånd å holde i hele turen o var blid og fornøyd at han fikk styre mamma litt mot lekebutikken og at han fikk bestemme hvilket lørdagsgodteri han skulle få.

ALT OK! Bare en ubehageligut av kroppen opplevelse i en altfor sosialsetting.