Jeg har så mye jeg vil skrive om

Selv om det er blitt skrevet lite her på en god stund, så vil ikke det si at jeg ikke har noe å dele og ikke har lyst.
Det er ikke som om jeg ikke har opplevd noe de siste årene, og selv om jeg er over gjennomsnittet åpen og deler av egne erfaring, nettopp fordi det er en styrke for meg at folk vet, så må jeg også vite når jeg ikke skal dele noe.
Fordi det rammer så mange andre enn bare meg.

Siden livet ikke har vært noen danse på roser de siste årene, men jeg ikke kan dele så mye av det her, så gjør det at jeg blir skrivelammet.
For hva annet skal jeg skrive om når alt det vonde tar så mye tid? Når det er en så stor del av livet?
Tankene? Hverdagen?

Jeg føler meg fanget av denne tausheten.
For alt jeg ønsker er å dele med verden alt som skjer.
Istedet må det viskes om i det private og kun stillheten blir igjen til denne bloggen.
Det er av hensyn til andre innvolverte som har behov for denne tausheten, og det ikke bare bør jeg, men må jeg ta hensyn til.

Det blir helt feil å dele alle følelser alt dette gir, men ikke unne dele hvorfor.
Å Dele A men ikke B, er ikke noe jeg selv hadde syntes var så veldig spennende å lese om.

Ingen skal dø alene...

Det er som en slags dyster ironi, at det er noen av de siste ordene jeg sa til pappa.
For det var nettopp det han  gjorde:
Døde alene.

Dette innlegget er veldig vanskelig å skrive, jeg har gått mange runder med meg selv. Innlegget har ligget her en stund, men jeg har ikke klart å legge det ut.
Jeg tror aldri innlegget kan bli som jeg ønsker, jeg klarer ikke dele i ord helt hva jeg føler.
Selv om ord kan vise oss så mye, det fantastiske, skremmende, utrolige, ufattelige, triste..
De kan beskrive så mye, hvis du bare klarer formulere det på en god måte.
Du kan få andre til å ta del gjennom ordene, selv om det bare blir som en tilskuer, så kan andre ihvertfall ta del og muligens forstå.


Jeg har tenkt over disse ordne jeg sa, "ingen skal dø alene", jeg har tenkt over det så mange ganger, at jeg sa dem, til han så kort tid før han døde.
Jeg sa dem, var nærmest påståelig i min sak, at nei, ingen skal måtte dø alene i Norge.
I et større bilde så snakket vi om at morfar nettopp døde, men oppi alt det triste, så var han ihvertfall ikke alene da han tok sitt siste pust.
Og det var i den sammenheng jeg sa det, ingen skal dø alene.

"Å?" sa pappa, som om han ikke helt trodde meg. Klart han ikke gjorde, for hvor enormt barnslig er vell ikke en slik uttale egentlig?

Jeg husker ikke lenger om jeg fikk fram at jeg mente dette gjaldt i helsevesenet, som de som dør på sykehus og på sykehjem eller som velger å sovne inn under relativt trygge omstendigheter, hjemme.
Planlagt. Hvor enn planlagt døden kan bli i vårt samfunn.

Jeg vet ikke om jeg fikk frem det siste, men jeg tror det, men jeg vet ikke, men det føles viktig for meg at jeg fikk fram det, nå i ettertid.

For hvor mye vi enn skulle ønske at den setningen var sann, så er den jo ikke det, på langt nær.
Folk dør, med eller uten  noen ved sin side, enten det er "planlagt" eller  ikke "planlagt".

De er heldige de som får dø med noen tilstede.
Det har også slått meg at jeg syns de som dør gamle og mette av dage er heldige, og de som plutselig bare dør uten  merke det selv. For deres del, og for de som sitter igjen og ihvertfall har den tanken at det i det minste var fritt for smerte og redsel.

Jeg har tenkt på det før, hvordan det er å sitte igjen som pårørende når noen dør på en unaturlig måte, fult av smerte og redsel. Jeg har lurt på hvordan det er å sitte igjen etter det.
Nå vet jeg.

Så mange tanker, så mye følelser, så mange våkne netter, så mye bekymring for ting det ikke går an å endre.
Så mange tanker jeg aldri har vært innom tanken på at jeg noensinne skulle ha en gang.
Det er tanker som former spørsmål.spørsmål som bare stilles ut i intet, for uansett hvor enn mye, lenge og inderlig de stilles, så vil det aldri finnes noe  svar.

Noen spørsmål fantes det et svar på, men den som satt med svarene er borte.
Eksempler på dette er:
"når skjønte han ut at han kom til å dø? og
"tenkte han på det jeg sa, at ingen skal dø alene?"
"ropte han? Gråt han? Hva var det siste han sa?"
"Hvor vondt hadde han det?"
"ga han opp? eller håpet han at noen kom?"

Andre spørsmål er det umulig å finne noe svar på i det hele tatt.
Jeg har lurt på hvor ille det enn høres ut, så har jeg lurt på om ikke dette må vær en av de verste måter å dø på.

Det går ikke an å svare på slike spørsmål da et svar må ta hensyn til så mye.
Fysisk og psykisk.
Smerte, redsel, ensomhet, tid osv... Og så mange andre ting.

----------------------------------------------------------------

Det er ikke lett å dele det jeg nå skal, for det føles ikke mitt å dele.
Det handler ikke om meg, men så gjør det det også.
For sorgen og smerten tar jeg med meg. Tankene er der, og følelsene av avmakt og "om hvis vi bare hadde"..Så hadde så mye sorg og smerte aldri blitt kjent.
Det føles ikke mitt, jeg føler jeg utleverer pappa på en måte, i sin tragiske hjelpesløshet.
Jeg har det ikke godt med dette, tårene renner og hendene er ikke stødige, men det føles viktig også på en måte.


Pappa var max uheldig.
Alt som kunne gå galt, gikk galt.
Han bodde alene, hadde hatt hjerneslag 14år tidligere, var så å si lammet på høyre side (som var hans dominante side). Han var ung, og klarte seg greit og hadde lite hjelp bortsett fra vaskehjelp hver 14ende dag.
Han var relativt ung, 64 år. Greide seg bra, hadde forskjellige ting å forholde seg til, som dagsenter og fysioterapi fast flere ganger i uken.
Han hadde familie.
Han hadde ikke noe hjelp og han hadde ikke tryggehetsalarm.
Noe vi tenkte på siden han tross alt begynte å eldes.

Han var max uhedig.
Det var onsdag før påske, eller inngangen til påsken.
Vaskehjelpen var der den onsdagen, det var 14 dager til neste gang.
Hva som har skjedd blir bare gjettning, men utifra det vi har sett/funnet ut og blitt fortalt, så er forløpet ihvertfall noenlunde sikkert.

Vaskehjelpen har vært der, onsdag morgen.
Når på døgnet det skjer er usikkert, men mye kan tyde på at det er mot kvelden.
Han kler av seg i stuen for å gå i dusjen.
Et eller annet går galt og han faller om og lander mellom bord og sofa.

Og slik blir han liggende mer eller mindre.
Jeg skal ikke gå i noe særlig i detaljer, men tiden går ihvertfall.

Siste gang jeg så ham var i bursdagsfeiring, og noe av det aller siste jeg sa før han gikk var at jeg skulle ringe over påske en gang.
Og jeg tenkte på å ringe både i påsken og rett over påske, men mye skjedde og vi hadde så enormt mye sykdom i hus, så det ble med tanken... Så mange ganger også.
Han ringte jo svært sjeldent selv, bare når det var bursdager, for å si gratulere med dagen og høre når det ble selskap.

Så det ble med tanken, så mange ganger.

Den 4 april er en nydelig dag, våren er virkelig kommet.
Jeg går en tur på morgenen, solen skinner, den varmer og jeg føler meg så lettet og lykkelig for at den tunge vinteren er forbi. Jeg husker alle følelser og tanker jeg hadde dem morgenen, både før og etter alt forandret seg.
Jeg tar opp telefonen for jeg får så plutselig lyst til å ringe pappa igjen, det er mandag, og jeg pleide å ringe på mandager, men tenker at jeg ringer på kvelden, så kan vi avtale middagsbeslk til helgen, det blir fint, tenker jeg.
Så tar jeg opp telefonen for å se hva klokken er. Den er 10. Jeg ser at onkelen min har ringt 10min før.
Jeg skal ringe opp, bare komme meg hjem først.

Vell hjemme 10min etter får jeg en telefon fra min bror.
Pappa har ikke møtt på dagsenter den mandagen, det har aldri skjedd, han er punktlig og gir alltid beskjed om noe kommer i veien.
Så de er bekymret.

Jeg vet nøyaktig hvor jeg står på kjøkkenet nr jeg tar telefonen, vet nøyaktig ord som blir sagt og toneleie de blir sagt i. Den underliggende bekymringen vi begge deler uten å si det i reine ord.
Jeg vet nøyaktig hvor jeg satt da jeg ringte pappa, 3 ganger og jeg vet nøyaktig hva jeg tenkte da mobilen bare gikk over til svarer eller når hustelefonen bare ringte og ringte og ringte.
Jeg vet nøyaktig når jeg bestemte meg for å ringe politiet og hva jeg skulle si og hvorfor.

Jeg hadde nøkkel til pappa, jeg kunne reist bort, men panikken og frykten jeg følte var svimlende.
Aldri har jeg kommet til telefonsvar hos pappa, aldri. Han var veldig nøye med lading. Han var veldig nøye med oppmøte, beskjed om noe kom i veien, han var veldig nøye med så mye.
Så jeg skjønte allerede at noe hadde hendt.
Hvor lang tid tok det før mobilen ble utladet? Onkelen min fortalte at han hadde prøvd  å ringe før helgen og da kom han til telefonsvar, det var mandag nå.
Hvor mange dager var det siden vi hadde sett hverandre, eller snakket sammen.
22 dager siden vi så hverandre, 21 dager siden siste melding på mobilen. 3 uker.
Hva hadde skjedd, når?

Det var ikke mange ord jeg behøvde å si til politiet, men jeg måtte ta mange telefoner. Ikke bare jeg, men bror min og onkelen min også.
Det gikk rett over 1 time fra jeg fikk telefonen til politiet ringte meg opp og fortate at de hadde tatt seg inn i leiligheten, de hadde lokalisert ham og han var død.
Jeg viste det da poltimannen ringte opp, men jeg trengte at han sa ordene.
Men ble med de ordene sendt inn i den største forvirring, uvirkelighet og total fornektig av all sund fornuft.

Ok han var dø nå, men han ville jo selvfølgelig våkne opp igjen.
En tanke jeg hadde i flere dager, selv om jeg visste at det var absurd.
Han ville jo bli den første  som ville våkne til live etter flere dager, bare vent og se.
Fornuft...
Med all den kunnskap jeg har.
Går det ikke ann å skru tiden tilbake når du bare vet hva du skal gjøre annerledes?
Hvorfor går ikke det an? det virker ji så fornuftig når jeg tenkte det,  jeg hadde jo nettopp vært med ham, han kunne jo ikke bare være borte.

Tidlig i denne fasen var min brors om min frykt at han hadde ligget lenge før han døde.
Det var også en god del forvirring og forskjellig informasjon ettersom hvem vi pratet med.
Han var blitt funnet på gulvet... Gulp.
Nei han var funnet i sengen... Å så bra.
Nei han lå på gulvet uten klær... Jesus.
Han var på gulvet med klær på... Å det var jo ihvertfall bra at han hadde klær på.

Men til syvende og sist fikk vi vite at han lå uten klær, kun iført en sokk.
Han lå på tvers under salongbordet, ingen faller om på tvers under et bord.

Vi la fort sammen at han hadde falt sammen onsdag før påske, men vi håper for guds skyld ikke at han hadde ligget slik lenge, å ikke kommet seg opp.
At han hadde fått hjertestopp eller nytt hjerneslag.
Det at han hadde død hjemme alene uten noen rundt var helt uutholdelig tanke, men tanken på at det hadde gått fort var en trøst.
Vi holdt fast på den noen dager.
Til den tidlige obduksjonsrapporten kom.
Vi fikk beskjed om at han hadde vært død ca en uke da han ble funnet, det ble sagt som en slags trøst hørte jeg, at han ikke hadde ligget død hjemme lenger. For han kunne jo ha ligget nærmere to uker.
For meg var det ingen tvil hva som hadde hendt.
Han hadde blitt liggende, uten å komme seg opp.

Såpass forstod jeg.
For hvem får vell trykksår  med skorpe, etter man er død?



Men for meg var dette en veldig vanskelig tid, av opplagte grunner ja, men også fordi ingen ville høre om dette, fordi jeg var jo så negativ og tenkte bare det verste.
For selvfølgelig var det ikke som jeg sa.

Så det ble en ganske stille fortvilelse.
Den holdt meg våken om nettene, og den ga ofte panikkangst på dagene.
Tanker svirret.
"hvor lenge lå han egentlig?
"hva tenkte han?"
"hvor vondt hadde han egentlig?"
"hvor lenge var han bevisst?"
"hva hendte?!?"
"hvorfor kom han seg ikke opp?"

Tiden gikk.
Det tar ganske lang tid å få svar på en obduksjonsrapport.
rett over 3 mndr tok det før den endelige rapporten kom.
Det var 3 grusomme måneder, å mistenke, å vite, men ikke få si noe for det var jo uhørt.

Da telefonen kom, ble jeg bare sittende å se på den en stund, mens den ringte, for jeg ville egentlig ikke vite.
Jeg hørte på damen i andre enden med en gang. Tonefallet var anstrengt og hun hørtes så utrolig lei seg ut da hun sa hei.
Hun bekreftet bare det jeg egentlig visste.
Jeg ville ikke vite så mye, det orket jeg ikke.
Dødsdato ble satt til 28 eller 29 mars.
Men han bar preg av å ha ligget en stund før døden inntraff.
Konklusjonen var at han døde av akutt lungebetendelse.

Han falt om den 23 og ble altså liggende til den 28ende eller 29ende.

Det er 1 år siden nå, men fortsatt klarer jeg ikke ta innover meg savnet, fordi redselen, skrekken og for hva som har hendt er så stor og kommer i veien.
Skrekken er som en klo rundt hjertet.
Jeg savner ham, veldig mye til tider.
Noen ganger klarer jeg ikke tenke på det og er følelsesløs for det hele, for jeg blir så sliten av å tenke på det.
For det meste bare er vissheten der, det bare er der, hele tiden som en dump verking i magen og brystet.
Jeg savner ham, det er så mye han skulle fått oppleve enda.
Det skulle ikke endt slik, det hadde ikke trengt det, det var mer uflaks enn nnoen skulle oppleve.
Jeg svaner ham, men fortsatt er skrekken det første som dukker opp så jeg klarer ikke ta inn over meg savnet.

Jeg skulle ønske han hadde død akutt, momentant.
Ikke alene, kald i smerter og redsel.

Jeg skulle ønske jeg bare hadde savnet.

Jeg savner deg pappa.

Da var det den tiden av dagen igjen

Den tiden hvor det bare skyller over meg hva som skjedde med pappa.
Det er bare blitt en del av hverdagen, denne kalddusjen av virkelighet.

Den første tiden var det alt jeg tenkte på,
det første jeg tenkte på om morgenen, det siste jeg tenkte på om kvelden.
Det ble mange søvnløse netter, de fleste for å være eksakt.
Det er fortsatt søvnløse netter, pga en dyp uro i kroppen og tanker som tar vendinger jeg ikke helt vil være med på.

Men som for alle som opplever det smertefulle og uvirkelige med døden, så er det gått fra å være det første jeg tenker på om dagen, til å bli det andre, for så nå, å bare være en del av dagen.

Det er så uvirkelig og smertefullt, ikke så mye det at han er borte, det aksepterer jeg som en del av livet, selv om det urettferdige med det hele har vært en indre kamp.
Det er ikke urettferdig at han døde, vi skal alle dø.
Det jeg mener med urettferdig, er hvor vondt han hadde det, hvor ensom han var de siste årene av livet.
Hvor ensom han var, forstod vi ikke før etter han var dø, og vi gikk gjennom tingene hans.
Vi fant skrevne ord, som fortalte det, svart på hvitt.
Så mye vi skulle ha gjort annerledes, men så mye tid vi trodde vi hadde.

Det er ikke det at han er borte som er det tyngste, selv om det er en dump sorg i brystet, alt som ble sagt og gjort, alt som ikke ble sagt og gjort, alt som var og alt som ikke ble.
Å... hvor ting skulle vært annerledes, for han.

Det som er så vondt og som virkelig har gitt meg våkenetter, panikkangst og en posttraumatisk stress lidelse, er hvordan det skjedde.
Det har krevd mye å jobbe gjennom det og som nevnt så slår det meg fortsatt som en kalddusj, hver dag, nå nesten et år etter.
Det blir bare ikke lettere å tenke på, det blir ikke lettere å forstå.
At det ikke trengte gå som det gjorde, men det gjorde.
At vi kunne ha gjort noe, hvis vi hadde visst, men vi visste ikke.
At vi nå må leve med denne vissheten resten av livet, på grunn av dette.

Det er ingen skyldfølelse i meg, en konklusjon så mange hopper til med en gang jeg sier disse ordne
"hadde vi bare gjort ting annerledes". " hadde vi bare visst".
Nei det er ingen skyldfølelse, bare en dyp uro og smerte på grunn av sannheten i det hele.

Hadde vi bare tatt en telefon, før.
Hadde bare noen av oss prøvd å ta kontakt, så hadde vi nå sittet med skrekken og tiltak hadde blitt stt i gang.
Trygghetsalarm, det første.
Tettere kontakt, det andre.

Etterpåklokskap som ikke hjelper for noe, er en vond klokskap å ha, for hva skal jeg bruke den til?

Et helt liv siden...

Det virker som et helt liv siden pappa døde.
Og på en måte er det det, nå i disse dager vil barn bli født, som ble til da han gikk bort.
Et helt liv.

Det er så lenge siden. Men så kort.
Det er å lenge siden vi å hverandre siste gang, men allikevell som om det var noen dager siden.
Vi feiret jo nettopp bursdag, og han var der.
Det var fortatt kaldt den gang, det var ikke blitt sommer, det var ikke blitt vår enda.
Ungene har hatt vannkopper, alle mann.
Det har vært sommerferie, minsten har tatt sine første skritt.
Jeg har svart på mange store spørsmål fra barna.
Vi har opplevd våre "siste ganger med", og våre "første ganger uten.".
Det har vært hans siste bursdag, som han ikke fikk oppleve, vi var da i Tyskland, og minsten var syk. Vi var for det om i fornøyelsepark. Det var en rar dag, for meg, mend et var en fin dag, for det.
Nå står den første julen for døren, og det første nye året. Snart kommer den første påsken, da vil det være 1 helt år siden. I påsken. Hadde det ikke vært påske, hadde det gjerne ikke gått om det gjorde.

Vi har opplevd barn bli født og vi har opplevd mennesker dø rundt oss. Alt på denne lange, men korte tiden siden. Så mye...

Leiligheten er solgt.

Et helt liv er avsluttet.
Har dere tenkt på hvor lett det er å pakke ned noen sitt liv? Et helt liv?
Men det er også så mye. Det er tidskrevende, og det er vondt, for det er i den verste sorgen.
Har dere tenkt på hvor vanskelig det er å pakke ned noens klær, alle klær, og kaste dem? Eller gi de bort?
Og det å stå å diskutere hvem som skal ha hva? Å ende opp med å selge eller kaste det meste?
For ingen har plass til det.
Og selv om en person har vært veldig knyttet til tingene sine, så betyr de ikke noe for noen andre.
Har du tenkt på hvor rart det er? Og på rart det føles å pakke ned, gi bort eller kaste sånne ting? Eller vurdere som det skal tas vare på...
Noens liv, i ting.
Lieligheten vil alltid være hans, for meg, men noen andre bor der.
Vi har lukket døren for siste gang, og selv om vi gikk derfra med tunge skritt, så var det noe lette skritt som gikk inn.
Håper det blir mye lykke i leiligheten og at det kan oppheve det tunge og tragiske som skjedde der, for et helt lite liv siden.

Det var så tungt å gjøre alt dette, å ta disse store valgene, disse tunge valgene, bror min og meg.
Jeg er så glad jeg ikke er enebarn, eller at bror min er enebarn, det ville vært for tungt.
Har du tenkt over dette? Hvor tungt det må være å være alene om dette?
Jeg har tenlt på det.
Jeg er glad jeg ikke er enebarn.
Jeg er glad jeg har flere barn, egentlig ville jeg nesten at det hadde vært flere enn dem, så alle disse tunge tingene som en dag kommer, kan fordeles enda mer, at de kan være Samlet en stor gjeng i den tunge oppgaven.
Men de er fire, fire er bra.
For dette har jeg tenkt på.
Vi er ellers en luten familie, nå.
Så mange er gått bort dett året som er gått forbi.
Det setter perspektiv på ting.

Jeg er glad jeg ikke har vært alene, men jeg har følt meg veldig alene.
Så mange er der den første tiden.
Men alle andre går vider, og alt som er igjen er et vakuum, og et vakuum er vanskelig å fylle.
Noen tror visst at sorgen legges i graven sammen med den som fyller jorden.
Men den gjør jo ikke det, den favner alt.
Men det skal vi ikke snakke om, for sorg er vondt og det vil ingen ha innpå seg.
er død blitt unaturlig?
Hører det ikke til i samfunnet vårt?

Det er så mange som er der den første tiden.
Men så slutter folk å soørre, for det er så lenge siden.
Et helt liv.

Jeg har lest om sorg.
Sorgen er for de fleste veldig sterk det første året, og den er ensom.
Man glemmer ikke de som går bort.
Det er helt greit at vi gjemmer dem i hjertet vårt, så blir det sagt, alle forstår det.
Men ingen forstår som ikke har har opplevd det selv, at sorgen er uvirkelig. Og tar tid å fordøye.
Fortsatt tar jeg meg i ¨tenke " mon tro om jeg skal ringe pappa"? I et brøkdel av et sekund har jeg helt glemt at ingen vil svare i andre enden.
"Dette nummeret er ikke i bruk".
Jeg vet en stemme vil si det, selv om jeg ikke har prøvd å ringe.
Jeg ringte nok den dagen vi fant ut han var dø, og ingen svarte.
Vi var mange som ringte, den gang, men det var litt for lite altfor sent.
Det var stille nok i andre enden den gang, stillheten er over alt, jeg trenger den ikke i telefonen også.
Har du tenkt på at du kan komme til å tenke at du vil ringe personen for så å komme på at ingen vil svare?
Det er tydeligvis noe en kan tenke på.

Vi hører jo alle hvor uvirkelig  det er når noen dør, hvor tungt det er, hvor altoppslukende, hvor merkelig det er at livet bare går sin gang, at solen står opp dagen etter, selv om en del av grunnmuren din er borte.
Det er å merkelig, men det er jo fint.
Sorgen er ikke sort/hvit.
Dette kan vi kanskje tro vi kan kjenne på før vi opplever det, men vi kan ikke.
Det er både vondere og lettere enn vi forventer.
For vi sammenligner det jo med ting vi har opplevd og ting vi vet fra før, så vi tror vi kan forestille oss, men vi har vell ikke noe å samenligne med? Før vi plutselig en dag har det.
Det blir vell også feil å sammenligne med andres sorg, for vi opplever den alle forskjellig, men det må da være noe som er likt?


Nei, den tunge sorgen varer omtrent et år, men det ventes at man skal være klar for jobb raskt, ihvertfall 1mnd etter. Det er vanskelig å forstå at an gjerne ikke er klar for det, for det beste er jo å fortsette som normalt å ta sorgen i kassakøen, eller på bussen, eller når man ellers har tid.
Som når man går tur på kvelden og fundere på de store spørsmålene om livet, eller når man ligger i sengen for å sove om kvelden.
Jeg har visst brukt mye tid på det, for det har blitt gjennomsnittlig 4 timer søvn per natt i løpet av hver uke som er gått siden. Så sier fitbitten min ihvertfall.
Og jeg kjenner jo det på kroppen, for jeg føler meg som en zombie, selv om det kan jeg jo ikke vite, hvordan en zombie føler det, siden de ikke finnes...Selv om fireåringen i huset tror det.
For som andre barn så tror han ikke de som dør blir til engler, men han lurte jo på om de ble til zombier.
Men jeg kunne avkreftet at morfar, eller farfar eller oldefar var  blitt til zombier.
Men ja, hvordan kunne jeg vite det, hadde jeg sett dem?
Er det egentlig sunt for en fireåring å tenke at morfaren eller farfaren eller oldefaren er en zombie?
Men de skal jo sørge og forstå døden barna våre også.
Og det er ulikt for hver alder, har jeg merket, og man må tilpasse snakket til hver enkel, så det har blitt mye snakk.

Det var bare noen tanker som jeg egentlig syns var greie å dele, for døden er et slag tabu, og med denne bloggen har jeg jo  prøvd å skrive om ting om er nettopp tabu og vanskelig å snakke om. For meg er åpenhet om det vanskelige det beste som er når det gjelder slike opplevelser. Jeg kan ikke begrave det i meg selv å la ingen vite, det kan ikke være bra, for noen.
Det må opp og fram, noe  vi alle burde bli flinkere ting, for hvis ikke er vi med på oppretteholde at så mye skal være tabu, og den som opplever vanskelige ting, skal være alene og ha det vondt. På den måten blir vi jo skjermet, vi andre som ikke opplever disse tingene, men da har vi heller ikke noen mulighet til å kunne forstå, og vi tror kanskje feilaktig, at "ikke snakket om ikke vondt og problematisk".
Men dette er jo mine tanker og erfaringer, noe jeg ikke uten videre kan overføre til andre.
For jeg vet at ikke alle er enige, for noen er jeg enkelt og greit for åpen om slike ting.


En dag skal jeg skrive hva som hendte når pappa døde, men det er fortsatt for vondt å skrive om det, så det blir med tanker fra meg.
Men jeg vet mange lurer, men få tørrrr å spørre. For det er vanskelig å bli konfrontert med å mye vondt og uforståelig.

(PS: beklager for skrivefeil, spesielt ofte en manglende bokstav S, den har hengt seg opp, hvi jeg leser tilbake, vil jeg rette på så mye, og jeg ønsker at det skulle være om tankene kom, på den måten blir det mer ekte).

Jeg har så mye sorg i hjertet mitt

Snart er det mørkt i stall og i låve

- nå skal alle nissunger sove. 

Vår kjære, Milde Måne 

- skinn ned på alle dem 

som ikke har en seng 

og som ikke har et hjem. 

Må alle små i verden 

få sove denne natt. 

Må ingen av oss gråte 

og ingen bli forlatt 

Godnatt - godnatt - godnatt 

Godnatt - min skatt - godnat

Dette er en veldig fin sang, med et viktig budskap til små og større barn, verden er ikke et perfekt sted, alle har det ikke like godt som oss. Melodien er å vakker, så trist, men så fin at den fungere bra som godnatt sang, men helst etterfølgt av en lystigere sang, med lettere innhold.

Jeg pleier å synge den til ungene rundt juletider, og ellers også, men jeg bytter bare ordet nissunger med små unger (ikke småunger).

Men i år klarer jeg det ikke, jeg har altfor mye sorg i hjertet mitt.

Jeg begynner å gråte bare på tanken på sangen.

jeg har prøvd, men det går ikke.

Jeg har så mye sorg for alt og alle.

Det er så mye vakkert i verden, men det er så mye vondt også.

Noen ganger har jeg vansker med å se det vakre for alt det vonde, men slik er det ikke nå.

Vakker og trist og vondt er side om side, men alt føles bare så sterkt, sorg og glede, men jeg har så sorg for alt og alle, at tårene ofte flommer over, eller skjules i hjertet, men tårer likevell.

Som når hverdagen går sin gang, på grå dager og solfylte dager.

Som på jobb og som hjemme, som med venner og familie og personer som ellers ikke er så nære.

Sorgen er så sterk, på gode og på vonde dager, det er liten forskjell.

Jeg har lært å aksepter den, den er bare der, alltid.

Noen vil si at det går over, at det blir bedre.

Klart.

Men jeg kjenner meg selv, uendelig godt, etter mange års kamp med meg selv og mine følelser, mot tunge tider, når den indre konflikten er stor og håpet er borte, 

Når hverdagen er svart og kampen er for tung. Det har vært så mye tungt, men det har også vært så mye mestring.

Mestring jeg har fått testet ut i det fjerneste ytterpunktet dette året som nå snart er gått.

Jeg kjenner meg selv.

Jeg kjenner at noe er fundamentalt forandret, og jeg vet med sikkerhet at det ikke vil forsvinne.

Det har bare tatt bolig som nok en ting å ta med.

Og det er greit, jeg har rygg til å bære det.

Det er ikke det, 

Men sorgen i hjertet kjennes som en dump verking til enhver tid.

Ikke bare for alt som har skjedd, men for alt.

Alt tungt som har vært og alt tungt som kommer.

For alle som har det vondt og alt som er urettferdig.

Ikke bare mitt, men også ditt.

Noen ganger klarer jeg ikke skille, jeg tar på meg sorg som en tørr svamp i vann.

Men jeg tåler det.

Det er ikke det.

Jeg er ikke knekt.

Bare forandret.

Jeg er ikke lei meg, alltid.

Jeg lider ikke av kronisk tungsinn.

Jeg har bare tatt inn sorgen, og den er bare blitt en del av meg.

Jeg kjenner den har flettet seg inn i hele meg, i alle celler i kroppen,

men i hjertet mest.

Det er der det verker, mest.

Mange vil nok tro det er dette året og alle hendelser som er skyld i denne enorme sorgen i hjertet.

Men det er ikke helt sant, men det har hentet fram det som jeg iherdig har kjempet mot i alle år, sorgen for alt som har hendt.

I årenes løp har det boblet over noen ganger, og da har det blitt så sterkt, at jeg har blitt redd.

Det er bedre sånn som nå, at det er der hele tiden, side om side med alt det fine og vakre som finnes.

Jeg blir jo tross alt ikke kvitt det, det vil alltid være der.

Så selv om jeg ler å selv om du treffer meg og jeg forteller det går bra, eller mindre bra, selv om jeg er på jobb, eller med venner, feirer bursdager, baker brød, eller kake, eller leker med ungene, eller går på tur.

elv om jeg gjør alt det og alt virker bra, for det er det tross alt, så er sorgen alltid der, uansett.

Ikke bare for de tunge hendelser i året som er gått, men for alle tunge hendelser i alle  år som er gått.

Men det som er viktigst for meg når jeg deler dette, det er at alle skal vite at til tross for at det er slik, så går det bra, jeg har det fint, for ingenting er tross alt svart eller hvitt.

Idag var siste gang jeg luktet pappa

Lukt er så mye, det får oss til å føle, tenke, oppleve... minnes.

Det kan trigge følelser, som lykke, glede, sorg, forventning, redsel, kjærlighet, trygghet, for å nevne noen få.

Det er noen lukter som kan direkte sette oss tilbake til en tid, eller opplevelse vi gjerne hadde glemt, eller bare ikke husker godt nok. Minnene kan bli veldig sterke når du kjenner en spesiell lukt.

Noen gode lukter som kan trigge gode minner og følelser er feks:

Lukten av nybakte rundstykker, nyslått gress, ny bil, nyfødt baby, sol på hud, mammas kjøttkaker og lukten av mennesker du er glad i.

Negative følelser og minner dukker opp på samme måte når vi utsettes for  lukter tilknyttet den gitte opplevelsen.

Lukt er viktig, men lukt kan ikke lagres i minne. 

Når du tenker på roser, så vet du jo hvordan roser lukter, men du klarer ikke lukte det, og du klarer ikke forklare det, godt nok. Det lukter søtt, og blomsteraktig og friskt, og for meg kjempegodt, da det er en av de beste luktene jeg vet om. Jeg blir glad når jeg lukter roser, jeg elsker lukten av roser.

Lukt kan ikke lagres i minne, noe jeg melankolsk har tenkt på når jeg har luktet på mine små babyer, alle har luktet forskjellig, og alle like godt.

Jeg syns det er så trist at lukten en dag forsvinner og plutselig husker jeg ikke lenger hvordan de luktet som små, herlige skapninger.

Vi har alle forskjellig kroppslukt.

Og lukten av pappa var for meg da jeg var liten, trygghet.

Jeg husker da han fulgte meg til skolen da jeg var liten, fransk skole på den tiden jeg ikke kunne fransk, det var egentlig ganske skummelt for lille meg.

Det var vanskelig å slippe hånden til pappa, for det var skummelt og vondt og, jeg følte meg så forlatt da han gikk.

Noen ganger gråt jeg og han tørket tårene mine med lommetørkleet han alltid hadde i lommen.

Etter at han hadde tørket tårene  mine, fikk jeg med meg lommetørkleet, og det gjorde ting mye lettere.

For det luktet av pappa, det var en trygg lukt.

Da jeg var liten, fikk jeg ofte sovne i mamma og pappas seng.

Putene deres luktet av dem, ikke parfyme, men dem.

Veldig forskjellige lukter, men begge veldig trygge.

Så jeg som var så mørkredd da jeg var liten, fant trygghet i å sovne i luktene til mamma og pappa.

Spesielt pappa sin lukt, det var sikkert knyttet til opplevelsen av skolen.

Men dette visste jeg lite om da jeg var liten, jeg bare følte og dvelte ikke så mye ved det.

Nå da vi har holdt på i leiligheten til pappa, så har det luktet veldig pappa.

Mye av lukten hang i klærne til pappa, og det var greit at Evy pakket de ned i poser til fretex, for jeg vet ikke om jeg hadde følt meg så vell med den oppgaven. Jeg hadde nok tenkt for mye, og blitt en liten pøl av tårer.

Til å begynne med luktet leiligheten veldig sterkt av pappa, og ihvertfall jeg har følt at han ikke har vært helt borte når jeg har vært der.

Men ettersom vi tømte leiligheten for ting, forsvant lukten litt og litt, til den plutselig en dag var borte.

Jeg husker veldig godt den dagen jeg kom inn i leiligheten og den ikke lenger luktet av pappa, det føltes fremmed å være der. Noe manglet.

Jeg har en ting hjemme som fortsatt lukter veldig sterkt av pappa, det er en vinterdress han brukte, og det er det siste jeg så han i da han kjørte fra huset vårt den 13mars i år, etter en veldig fin bursdagfeiring.

Han fikk med kake hjem, men glemte kakeboksen inne og han ropte inn at han hadde glemt den. Da sendte jeg sønnen min på 8år ut med den.

Jeg kikket ut på dem gjennom vinduet, jeg tror det er første gang jeg har sett etter ham da han kjørte avgårde, og det var det siste jeg så til ham... Og han hadde på seg den dressen.

Den jeg nå har, den som lukter så sterkt av pappa, enda.

Idag skal det komme en mann å hente dressen, og med den forsvinner lukten, og minne av tryggheten av pappa vil forsvinne med den. Jeg vet jo hvordan det er med lukter.

Men jeg kan uansett ikke ha en stor vinterdress hengende hjemme, en dag vil uasnett lukten være borte derfra også, det er ikke vits og jeg tror ikke det vil gjøre noe bedre.

Så i dag var siste gang jeg luktet lukten av pappa, for ingen luktet som ham.

Jeg skulle så gjerne ønske at vi kunne lagre minne av lukt og hente det fram når vi ville, akkurat som andre opplevelser.

Men det kan vi ikke.

I am losing myself

I just want to crawl up in a fetal position and stare at the wall, or close my eyes shut and try not to think, not a thing, nothing..
There is an invisible mountain of unfelt feelings that are fighting for space in my head.
They crawl and scratch behind my forehead and interferes with my vision... that gets all blurry.

A solid lump is aching in my chest, 10 cm below the hollow of the throat.
It radiates like a sun thru my body, a dark absorbing sun, a black hole that sucks in all emotions, 
leaving a void so huge that I just want to scream my lungs out, 
scream till my throat is sore and aching, and no sound no longer exists in me at all.

I want to rip it out! 
I want to tear it from my chest and step on it, 
I want to cry and scream at it.. 
But there is nothing I can do..

I put myself in a mental fetal position and search deep within myself for a happy mask to put on my face so no one can see, 
although I feel that tese feelings I have is like a vibrating layer on my skin, 
on my soul... 
On my very self. 
But I know that no one can see this, so I put on a mask adapted to the environment, 
a mask that does not reflect my own inner struggle.

These crawling feeling, these emotions steals all my strength, 
so I can not feel,
I can not act or do as I want to do. I am a slave to my own dark emotions.

I curl up in a mental fetal position, 
and wait.

Wait till my emotional storm pases by.
I wait...

In the meantime

I am loosing myself

I..am.. loosing.. my.. self.....

Hjemmelaget pitabrød

Hjemmelaget pitabrød kan virkelig anbefales, det er enkelt og ikke minst godt.

Ja, de er faktisk mye bedre enn de du kjøper ferdig i frysedisken.

Denne oppskriften blir ca 12-14 pitabrød, og restene kan fryses ned.

 Du trenger veldig få ingredinser:

4,5 dl lunkent vann

25 gram gjær (fersk eller tørr)

1 ss olivenolje

1/2 ts salt

10-11 dl hvetemel

Smuldre gjæren i litt av vannet, som er ca 37 grader (litt varmere om det er tørrgjær).

Når gjøren er helt oppløst har du i resten av vannet og oljen, ha så i salt og mel.

Ikke ta alt mel  i på en gang, elt deigen til den er smidig, ikke hard, og ikke for fuktig.

Hev i ca 30-40min, det er ikke så viktig denne hevingen, det er etterhevingen som er viktigst, men du må ikke droppe forhevingen av den grunn.

Etter dette elter du deigen og deler den i 12-14 små boller.

La alle de små bollene heve ca 10 minutter, gjerne på benken med plast over.

Deretter tar du bollene og kjevler de flate og legger dem på stekebrett, 4 på et, og etterhever ca 20min.

Det kan virke litt unødig med all denne hevingen, og hvem har så mange stekebrett?

Hevingen er IKKE unødvending, og hvis du ikke har 3-4 stekebrett, så kan du gjør så her:

Når du har laget klar første brett og hevet  ferdig, stek, og lag klar neste brett, la det heve litt på benken, og stek..Sånn kan du fortsette.

Stek på midterste rille på 250grader i 9-12 min.

Etter et noen minutter blåser de seg opp og danner en lomme inni (hvis de har fått hevet seg skikkelig).

Du må følge med å se hvor lenge din ovn trenger, det varierer veldig.

De blir fort brune, og de skal ikke bli brune for da smuldrer det øverste laget og du sitter igjen med et halvt pitabrød.

Det er ikke så veldig innviklet, og det er definitivt verdt det å prøve!