Min tid som melkegiver er forbi

Da var min tid som melkegiver kommet til veis ende.
Egentlig så har jeg ikke gitt melk til sykehuset side rett før jeg begynte i jobb nå i februar.
Men jeg fikk den endelige bekreftelsen på slutten i postkassen i dag, en diplom og takk for hjelpen.
Jeg har gitt 35 liter melk.
35 liter morsmelk over en periode på 6,5mndr.
Jeg begynte å gi allerede da min lille var 3 dager gammel, og har pumpet meg hver dag i 6,5 måned siden det.

Det har på en måte vært min jobb det å gi melk.
Jeg vet hvor viktig det er, og jeg hadde både tiden og melken til det.
Men på slutten ville ikke min egen baby ha melk, så det var nesten så jeg bare ga til sykehuset.
Og da det nærmet seg at jeg skulle ut i jobb, så måtte jeg rett og slett slutte.
Det er naturlig at en slutter med amming når ungen ikke vil ha mer også.
På en måte så føler jeg at jeg har feilet litt med ammingen til mitt eget barn, han ville egentlig ikke ha mer så fort han fikk smakt på skikkelig mat, rett før han var 4mndr.
Etter det har det vært en kamp å få ham til å ta bryst.

Men, barn er forskjellige, han ville bare ikke ha så mye.
På en måte fint å kunne gi til dem som virkelig trenger det.

35 liter morsmelk, det er en hel god del.
Bare tenk deg 35 melkekartonger, det er ganske så mye.
Det er nesten 200ml hver dag det. Og pumpe ut 200ml hver dag er ganske mye, har du pumpet deg, så vet du. Har du ikke, og heller aldri tenkt de tanker, så kan du tenke deg at melken kommer lett de første månedene, men så begynner kampen når den ikke strømmer like bra når de første månedene er pasert og kroppen din innretter seg etter hvor mye ditt eget barn trenger.

Mens andre som ammet slet med økedøgn, hvor barnet spiste og spiste og spiste for å få opp melkeproduksjonen, ja så måte jeg faktisk pumpe opp melkeproduksjonen. Fordi jeg ga alltid min sønn melk først, så pumpet jeg meg. Det vil si at han slapp å slite med å få ut melken, men jeg selv satt i mange timer for å øke produksjonen når han hadde økedøgn.
Kanskje høres det helt teit ut, hvorfor stresse med det?
Jo, fordi det er få som kan gi melk, og de kan kun gi i en begrenset periode, og morsmelk er faktisk talt medisin for mange av de små som ligger på sykehuset.
Det er nesten på lik linje med blod, det kan ikke produseres kunstig, det må gis bort.
Selvfølgelig fins det melkeersatning, men for de aller minste nyfødte, og de aller yngste er morsmelk det aller viktigste med tanke på alt det melken er bygget opp av. (den korte versjonen).

I sommer fikk jeg vite at jeg så og si matet hele nyfødt avdelingen, det var så mangel på melkegivere. Og det var både kjekt og skremmende å vite på samme tid. Kjekt, fordi jeg kunne føle et lite stikk av stolthet over at jobben min var viktig.
Skremmende fordi jeg da også skjønte at de overhode ikke hadde noe lager å ta av.
Så det jeg svarte melkedama som kom å hentet melk (ja for de kommer hjem til deg og henter melken) da hun fortalte dette var :" det er jo forferdelig! men fint å vite at dere bruker melken min ihvertfall".
Ikke rart de spurte så veldig om jeg skulle reise bort om sommeren.
For reiser du bort, så er det nesten garantert at du slutter å pumpe deg, kroppen innretter seg altfor fort til å gi en hvis mengde melk, det er lettere å gå nedover i melkemengde, enn oppover.
Dette fikke jeg oppleve sterkt selv en gang jeg sov borte en helg.
Jeg fikk så melkespreng av ikke å pumpe meg at jeg fikk kraftige feberfantasier.
Og jeg slet i to uker med å få opp melkeproduksjonen. Enormt frustrerende å sitte i en time å pumpe seg for 20ml, når du tidligere har pumpet ut 200ml på 5min.
Misforstå rett, etter 2mndr satte jeg ALDRI i kun 5min til dagen, det gikk med minst 1 time hver dag.
Så etter det MÅTTE pumpen bli med på tur, men det var for synd å kaste melken, så derfor hadde jeg også med en fryseboks.

Så ja, det er jo litt godt å være ferdig med pumpingen også.
Men jeg hadde glatt gjort det igjen.