En slags sorg

Jeg sitter og hører på "Seven spanish angels" med Willie Nelson og Ray Charles, og et hav av følelser sprer seg jevnt gjennom hodet og kroppen min. 

Det er fullstendig umulig å beskrive hva jeg føler for denne når jeg ikke hører på sangen, så jeg sitter og hører, for å fortelle, for ingen sang har en slik effekt på meg som denne.

Om sangen er fin? Teksten og melodien?

Det vet jeg egentlig ikke.

Jeg klarer overhode ikke lage meg opp noen mening om det, jeg tror det er minnene og følelsene

som knyttes til sangen som taler il meg.

Glede, håp, trygghet og sorg. 

De gode følelsene som glede og trygghet, og til dels håpet, er følelser som kommer fra da jeg var liten, sorgen er ene og alene den "voksne" følelsen.

Da jeg var liten hadde jeg ingen forhold til sangen, men allikevel i dag, så knytter den se direkte til barndommen min.
Noe av det tryggeste og beste jeg visste da jeg var liten, var å være hos mormor. Overnatte, bare hun og meg og morfar. Det var helst mormor og meg, og litt morfar.
Det var der jeg virkelig følte glede, der var det bare trygt,der var det mye kjærlighet.

Det er først nå når jeg er voksen og hører denne sangen, at jeg vet hvor mye de besøkene, de overnattingene, de følelsene har hatt å si for meg.
Det var hos mormor jeg først hørte denne sangen, og det er denne sangen som tydeligvis linker direkte til følelsene fra den gang.

Når jeg hører sangen i dag, uansett når, blir jeg satt rett tilbake til denne barndommens tryghet. Jeg kjenner på følelsene jeg hadde for mormor og hvor mye tryggere verden var for meg den gang.

Men samtidig som alle disse minnene og følelsene strømmer på, så er det en følelse som kjennes sterkest, og det er den voksne følelsen, sorgen.

Sorgen for det tapte.

Den tapte barndommen, den tapte tryggheten fra den gang, den tapte overbevisningen om at verden alltid vil vær den samme, med de samme trygge menneskene i den. Den gang var det ingen som forsvant for alltid, jeg var heldig, det var ikke mange av mine rundt meg som døde da jeg var liten. Så det var noe fjernt, noe som kanskje en gang ville høre til i et fjernt voksent liv. Noe som ikke angikk meg, og sikkert aldri kom til å angå meg heller. Et barns tanker.

Nå er jeg heldig, jeg har fortsatt en mormor, og en morfar.
Men det er mange, mange, veldig mange år siden jeg satt på fanget til mormor og hun fortalte om sin barndom mens vi hørte på en vinylplate med Willie Nelson.
Og jeg husker jeg tenkte, at slik musikk skulle jeg ALDRI høre på når jeg ble voksen, for det var musikk for gamle mennesker, og det var så fjernt for meg,så fjernt at det var sidestilt med ordet aldri. Jeg skulle aldri bli voksen og spesielt ikke gammel, for jeg var jo et barn og det var slik min verden skulle være.

Men ihvertfall, det er ikke det at jeg ikke har en mormor. Men det er mange år siden hun har vært min barndoms mormor, en bestemor som aldri ble gammel, som alltid ville være der, og som alltid ville ha et trygt fang å sitte på og fortelle om hvordan verden var før.

I dag har jeg vanskelig for å tenke på mormor som min barndoms mormor, hun bare finnes ikke lenger. Men samtidig så er hun jo her, mennesket mormor. For det er jo mennesket mormor jeg omgås når jeg er med henne nå om dagen.
Nå sitter jeg bare og tenker, hva skjedde?

Jeg ble voksen. Men det har vært en kronglete vei, og på den veien mistet jeg min barndoms mormor, det var så mye annet som krevde plass.

Så derfor da jeg hørte denne sangen igjen var det godt å føle på alle følelsene fra den gang, men samtidig så ufattelig trist.

Sist gang jeg hørte sangen, så reiste jeg rett til mormor dagen etterpå.

Jeg tror jammen jeg må gjøre det i morgen også.

Det er helt greit å høre de samme historiene om igjen og om igjen når jeg er der.

 det er ikke hennes feil. 

Så konkludert: Sangen minner meg om barndommens trygghet, samtidig minner den om tapet av nettopp denne tryggheten. Trygghet og tap.