mandag 14. mai 2012

Jeg er sykepleier....

"Yrket?" Hun ser på meg i det hun spør.
"jaa, student vell..?" Svarer jeg forsiktig og kikker ned.
"Du er ikke student når du skal føde vel?!" Sier jordmor og kikker på meg med noe som kjennes ut som et granskende blikk.
"Du har vel ikke planer om å føde nå?" spør hun videre, jordmora.
"Neei, hadde ikke håpet på det" innrømmet jeg rimelig kjapt.
"Jeg skriver sykepleier jeg..Du er jo ferdig utdannet en liten stund før termin ihvertfall, så da er du sykepleier da!" Hun ser på meg igjen og smiler.
Jeg kan ikke annet enn å smile hjertelig tilbake i det det går opp for meg hva hun egentlig sier.
Jeg bare smiler,og smaker på det.
Jordmora som smiler så varmt til meg, er den første i hele verden til å stadfeste dette fantastiske.
Hun sier det som om det er viktig, og det er det, hun vet bare ikke hvor viktig dette er for meg.
Jeg bare smiler.
Til tross for at jeg er inne på kontroll for om babyen og jeg har det bra.
Jeg bare smiler.
Det har vært en lang kamp.
Lengre enn de tre årene utdannelsen har tatt.
Kampen har jeg vunnet,
er det rart jeg smiler?

Den kvelden gråt jeg.
Ikke fordi jeg var lei meg, eller egentlig det også, for det er mange spøkelser som hjemsøker meg, mange gamle, slitte følelser. Følelsen av å ikke være god nok, følelsen av bunnløs sorg for ikke kunne gjøre det du har mest lyst til..Fordi skjebnen ikke tillater det, det er slik det føltes, den gang for så lenge siden.
Følelsen av å få kjepper i hjulene, gang på gang, falle og prøve å komme seg opp.
Men jeg kom meg opp, og få rundt meg vet egentlig hvilken ubestigelig fjelltopp dette har vært.
Og når realiteten treffer meg, når jeg virkelig tenker over dette fantastiske, da strømmer tårene, men smilet er der.

Det begynte som en drøm, et ønske da jeg var liten.
Men mye har hendt siden jeg var den lille jenta, og det er godt med det man ikke vet venter en.
Etter å ha fått mitt første barn som 18åring, hadde jeg en lang prat med en utdanningsveileder.
Jeg hadde målet klart, jeg SKULLE bli sykepleier.
Det ville kreve mye fortalte han, fordi karakterene mine var helt på bunn, jeg måtte ta opp mange fag og det ville bli hardt, da tenkte han spesielt på den evige depresjonen min som dro meg ned.
Men jeg SKULLE...
Mye skjedde, de to årene det skulle ta å fullføre videregående,ble til 4 år, egentlig 7 år faktisk, for jeg måtte ta opp flere fag seinere.
Oppi alt dette var det så mye tungt som skjedde, at jeg måtte velge meg en rask utdannelse, jeg valgte frisør, privatskole på 5 måneder og 2 år i lære.
Det var tungt, for jeg ville ikke det i det heletatt.
Men faktisk så måtte jeg. Jeg kunne den gang kommet inn på sykepleien, jeg sto med søknadspapirene i hånden.
Jeg tok valget om  la være fordi jeg visste at livet mitt var for tungt den gang til å klare å gjennomføre en slik krevende utdannelse.
Så jeg kastet søknaden, og det føltes som jeg spyttet meg selv i tryne.
Men det var til det beste, den gang.

Jeg ble ferdig utdannet frisør, et mål var nådd. Jeg jublet, jeg hadde fått noe til, noe fantastisk.. Jeg kunne forsørge min sønn og meg...Og jeg var dyktig også, jeg nådde langt på kort tid.
Men det var ikke det jeg ville gjøre.
Jeg ville gjøre noe som betydde en forskjell, noe viktig, jeg ville bli sykepleier.
Men jeg visste at slik livet var den gang, så var det umulig.
Det hjalp ikke på selvtilliten, at han jeg var sammen med den gang ikke følte jeg var god nok for ham..Blant annet fordi jeg hadde et så ubrukelig yrke (Mente han) Jeg var ikke god nok i hans øyne, jeg hadde ikke en utdannelse som betydde noe. Skulle jeg bety noe så burde jeg være lege, eller psykolog eller sykepleier.
Det var hans tanker, hans meninger, men det gjorde noe med meg, jeg var ikke verdt mye i hans øyne.
For han var det vanskelig å være sammen med "bare" en frisør.
Jeg selv mener ikke at folk er "bare" noe, alle yrker er viktig, og at en trives i sitt yrket er det viktigste.
Men det det gjorde med meg, var at jeg kjente igjen på hvor ubrukelig jeg var som ikke klarte å nå dit jeg ville... Heldigvis ble det slutt mellom ham og meg. Men det hadde vært deilig å vist ham at viljen min virkelig har ført meg dit jeg ønsket, jeg har klart det han mente var nærmest umulig for meg.
Jeg er sykepleier...

Jeg har alltid vært på utkikk etter muligheten til å starte på sykepleierutdannelsen.
Det blir vanskeligere og vanskeligere med årene, og har du ekstra ballast, så sier det seg selv at det er vanskeligere. Få vet hvor mye ballast jeg egentlig har hatt.
Jeg har alltid vært på utkikk,og da en mikroskopisk luke åpnet seg, så satte jeg himmel og og hav i bevegelse for å nå drømmen.
Og jeg mener det, den var mikroskopisk den luken. Jeg våknet faktisk midt en natt og fikk en slags klarhet over meg "nå Lene, NÅ må du prøve! Akkurat nå kan det gå".
Det er faktisk ganske fantastisk alt som plutselig klaffet, men jeg satset høyt den gang, men det gikk.

Det har vært knalltøft å ta disse tre årene, hadde jeg ikke vært så innbitt og målrettet, så kan det veldig godt være at det ikke hadde godt. Det har kostet meg søvn, det har kostet meg venner, det har kostet meg tid med barna... Det har gitt angst og depresjoner, jeg har grått mye..Men det har flere andre studenter også, tross alt. Men til syvende og sist så har det vært verdt det.
Veien har vært lang... Men jeg er sykepleier.
ER det RART jeg smiler :)


1 kommentar:

  1. Hei på deg LENE..takk for alt det du skriver. setter virkelig tankene i sving.syns liksom jeg kjenner deg..du kan også begynne skrive bok,du har mange talenter....
    trivelig følge din blogg..velkommen til min blogg

    www.andersenellen.blogspot.com

    det er viktig med tilbakemeldinger, så en kan gjøre ting bedre etter hvert..ønsker deg alt godt vidre i livet..du betyr mye for mange..skal anbefale denne blogg vidre...klemmmer fra Ellen-Synnøve Andersen

    SvarSlett

Det er veldig kjekt med kommentarer, men legger du inn en melding som er virkelig stygg, så vil den bli slettet.