Dårlig kjemi...?

Vi har vel alle hørt om god og dårlig kjemi mellom mennesker. En kan ha svært god kjemi med noen, og en kan ha heller dårlig kjemi med noen andre.
Noen vil si at det ikke finnes noe som hetter kjemi mellom mennesker, men det er ihvertfall en allment akseptert måte å beskrive om du går godt eller dårlig overens med en person.
For det er virkelig enorme forskjeller her.
For noen er det full klaff med det samme, mens andre sliter med å ha noe å snakke om..Noen gang.

Det er ganske lenge siden jeg fant ut at jeg selv velger de jeg ønsker å være med, det var vel omtrent den gangen jeg "Fant" meg selv en gang tidlig i dette årtusen, den gang alt forandret seg, den gang jeg ble lagt inn på psykiatrisk sykehus.
Da tok jeg et stort oppgjør med meg selv, snudde alt på hodet, og begynte å bygge opp den jeg er blitt i dag.
Selv om det er en annen historie, som jeg har laget flere innlegg om her tidligere, så vil jeg likevel dra det fram. Rett og slett  fordi det var den gang jeg innså hvor viktig denne kjemien mellom meg og andre mennesker er for min egen og andres trivsel.
Den gang innså jeg også en annen vesentlig ting, vi kan velge våre venner, men vi kan ikke alltid velge hvem vi skal måtte omgås.

Dette er noe jeg har erfart igjen og igjen, og jeg er sikker på at alle opplever dette, å måtte omgås mennesker en ikke har full så god kjemi med.
Det er ikke noe jeg opplever hver dag, tvert imot, men det hender, og det kan være ganske vanskelig til tider..
Men en vesentlig ting å tenke på er at uansett hvor enn dårlig kjemi du har med en person du forholder deg til,uansett hvor teit du måtte synes den andre er,og uansett hvor dårlig du/dere klarer å kommunisere med hverandre, så er ikke det det samme som at denne personen er et dårlig menneske.

Det kan være ubehagelig å forholde seg til de du ikke går så godt overens med, i mange situasjoner er man jo mer eller mindre tvunget til det.
Det kan være i jobbsammenheng, på skolen, i vennflokken, familien, i butikken..Ja over alt.
Det er først når du er nødt til å forholde deg til personen det blir vanskelig, det sier seg selv.
Er det dama i butikken så har det ikke like mye å si.

Hvordan det kan oppleves å ikke klaffe med et annet menneske er vel individuelt, men jeg viltro at noe går igjen.
I samtale med personen føler du deg gjerne utenfor din komfortsone. Måten du snakker på og med andre blir ikke forstått gjerne, vitsene du drar faller tungt til bakken, du føler du blir tolket på en helt annen måte en det du er vant til, du skjønner gjerne ikke helt den andre heller? Du føler ikke du kan være deg selv, som den du er. Du føler deg teit, og alt du sier blir feil.  Og det kan opstå en ganske negativ stillhet. Og vi kan dra det mye lenger enn det. Du kan bli provosert, eller den andre kan bli provosert osv..
Dette var å sette det på spissen. Jeg har opplevd det svakt noen ganger, andre ganger kan neste alle elementer være til stede,og DET er ubehagelig.

Heldigvis er ikke dette noe jeg opplever veldig ofte,som regel føler jeg selv at jeg gå godt med andre, og  det er veldig lett å være meg selv. Men alt er en tilpasning, altså på hvordan du skal være rundt andre mennesker. Men som regel går jo det veldig, veldig fint, det er bare de få unntakene som er vanskelige.