Jeg har vært redd for å gå ut døren

De siste ukene har vært ganske vonde.
Jeg har holdt meg inne, ikke snakket med noen, ikke vært med noen, ikke svart på telefonen, ikke svart på meldinger.
Jeg har rett og slett vært redd for å gå ut av mitt eget hjem.

Redd for å bli for å møte hverdagen, men mest av alt redd for å møte kjente som skal stille enkle spørsmål om hvordan jeg har det.
Jeg vil ikke ha slike spørsmål, for jeg klarer ikke svare på dem.
Jeg har ikke hatt krefter i meg til å lyve det bort å svare enkelt "det går bra".
For det gjør ikke det.
Det gjør virkelig ikke det.

Først visste jeg ikke hva det var.
Jeg var så trøtt, så uendelig trøtt, hele tiden.
Jeg sov og sov og sov og sov enda litt til.
Og når jeg ikke sov så lå jeg i sengen og stirret i veggen, eller taket og tenkte helst ingenting.
Prøvde på tenke på ingenting.
Slik har den siste måneden vært.
Jeg har sovet, og stirret i veggen.

Etter et par uker med det og min totale angst for mennesker, så forstod jeg jo at dette var et spor jeg hadde vært i før, men det er lenge siden det har vært så intenst som det har vært den siste måneden.
Håpløshet  og tomhet er det som beskriver best hvordan jeg har følt det.
Og trøtthet, eller ikke trøtthet, men sliten, jeg har vært så sliten.

For et par uker siden så slo det meg hvorfor jeg føler det slik, det opplagte er jo at jeg igjen har kommet inn i en depresjon.
Men det var så voldsomt.
Det neste var å finne ut hvorfor?
Det er alltid en grunn, men det er ikke alltid lite lett å nøste opp akkurat hva det er.

Jeg nøstet.
Og jo mer jeg åpnet opp for å finne ut hva det var, jo klarer ble det og jo klarere det ble, jo mer mening ga det.
Familien min.
Fundamentet mitt.
Mine nærmeste, det ble bare for mye.
For mye problemer, for mye av alt som ikke er bra.
Og det er for mye som er så uendelig galt også.
Men jeg visste ikke hvor mye dette gikk innpå meg, jeg/vi har jo levd med det i flere år.
Men nå var det kommet til en vegg.
Jeg ble psykisk, mentalt slått i bakken.

Ikke mine barn og min samboer, men alt som foregår rundt oss.
Det tar aldri slutt. Og uansett hvor mye jeg distanserer meg, så er det ikke langt nok.
Jeg skriver ikke dette for å fortelle hva som er de aktuelle problemene.
Jeg skriver dette bare sånn at folk vet, hva og hvorfor jeg har vært som jeg har vært den siste tiden.

Det ble ganske ille.
Jeg fungerte ikke i det heletatt, og ble enda mer deprimert for at jeg ikke klarte å fungere.
Så i desperasjon på nettopp å prøve å fungere, å rydde å vaske hjemme, så prøvde jeg nettopp på det.
Uroen i meg var så stor at det kjentes ut som jeg hadde drukket 60 redbull.
Det ente med et alvorlig astmaanfall, igjen, og sykemelding.
Heldigvis så har jeg fått forstøverapparat hjemme så jeg slapp å bli lagt inn på  sykehus med det første.
Men det var på hengende håret.
Det var ikke så alvorlig som i høst, men det kunne fort blitt det, hadde jeg ikke begynt så raskt på medisiner som jeg gjorde.

Jeg sliter fortsatt med dette anfallet, det vil bare ikke helt vekk.
Og nå er det ikke så mye det at jeg ikke tørr gå ut døren, det er mer at jeg ikke klarer.

Jeg har den siste tiden tenkt på om vi skulle flytte vekk, nærmere familien til samboer, for å ha noen rundt oss, men eter at Dagfinn og jeg har diskutert det, så slo jeg/vi det fra oss.
Men det frister, og det har det ikke gjort før, tanken har aldri vært der.

Etter en måned så merker jeg litt og litt at energien kommer krypende tilbake.
Ørlite om gangen.
De siste to dagene har jeg ikke sovet på dagen.
Men jeg har lagt meg kl 7 om kvelden og sovet i 9-12 timer.
Jeg har sett de første vårtegn, noe som alltid gjør meg glad langt inni margen.
Jeg har fokusert på de små tingene, som er viktig når en er deprimert.
En kan ikke se det store og det hele, for da vil det være håpløsheten som dominerer.
Jeg har konsentrert meg om å lage middag på dagene, det ar vært målet..
Jeg har grått en 10literbøtte med tårer, minst.
Og det er et godt tegn, for når jeg klarer å gråte, så er jeg i bedring.

Så beklager hvis noen føler seg forsømt eller tråkket på av min oppførsel, jeg har bare ikke hatt rom til noe.
Men igjen som alltid, det blir bedre.