Å klare seg på lite søvn

Ok, mange har lurt på det, hvordan jeg klarer meg med så lite søvn som jeg gjør.
Helt siden mellomste ble født for 5 og et halvt år siden, har det blitt minimalt med søvn.

Det begynte rett før han ble født, jeg gikk 11 dager over termin, de dagene sov jeg nesten ikke, jeg bare ventet at vondtene kunne starte når som helst.
Jeg var et vrak.

Og da han var født, og kom hjem, viste det seg at han var av den sort unge som ikke ville sove.
Han er nå nærmere 6 enn 5 år, og fortsatt våkner han på natten.

Da han var 1 år, begynte jeg å studere.
Studere med nattamming (ja, faktisk), konstante oppvåkninger, tidlig opp og seint i seng.
Oftere enn ikke ble det 3-4 timer søvn, var jeg heldig ble det 5, kanskje 6 timer.
Ikke sammenhengende vel og merke.
Aldri.

Så fortsatte det.

Så ble jeg gravid igjen, med ekstrem svangerskapskvalme og verste form for halsbrann pga spiserørsbrokk.
Og i tillegg så mye bekymringer at jeg kunne delt med hele Norgesbefolkning, og fortsatt hatt til overs.
For ikke å snakke om siste innspurt på universitetet...
Jo, det ble lite søvn da også.

Så kom da siste skudd på stammen, og jammen var han et våkebarn han også.
Snart 1,5 år er han, og fortsatt våkner han 3-4 ganger per kveld/natt.

Det som nå er, er at jeg står tidlig opp.
6tiden, seinest kl7.
Men så er det så mye barnestyr på kveldene, at jeg må ha alenetid, voksentid.
Og da ender jeg med at jeg er sein i seng. Vi snakker ikke kl12, eller 1, som mange karakteriserer som seint, for dem selvfølgelig.
Vi snakker her kl 2-3.
Jeg klarer ikke sove før det, jeg må ha tid.
Og jeg sliter med søvn generelt.

Så ja, lite søvn er mitt mellomnavn, Lene Lene Lite Søvn, hei.

Det hjelper på at jeg jobber såpass mye natt da, da får jeg sove på dagen, og gud bedre for en god søvn.
Men det blir ikke mer enn maks 5timer, men det er sammenhengende.

SÅ!, Hvordan går dette?
Innstilling, kun innstilling.
Du må stille inn hodet, tankene på det.
Hvis ikke fungerer det dårlig, og du vil ikke fungere i dagliglivet, for du vil alltid hige etter mer søvn. Eller tanken på at du har fått for lite søvn.
Den natten, den uken, det siste året.
Du kan bli veldig preget.
Innstilling.
Snu tankene, snu på det.

Slik tenker jeg:
Okei, jeg trenger egentlig 6 timer søvn, men det får jeg ikke.
Sånn er det.
Jeg kan klage og syde, eller jeg kan akseptere det.
Så jeg aksepterer det.
Så legger jeg listen...
Jeg tenker får jeg 4 timer er jeg fornøyd, får jeg mindre?
Vel jeg får prøve å legge meg tidligere imorgen, eller dagen etter det.
Får jeg 5 timer, jøye meg, luxus.


Så må jeg vær innstillt på å våkne noen ganger.
Det går greit, for jeg er forberedt på det, jeg vet det bare er sånn... Og det er bare for en periode.

Men, en veldig viktig ting for meg, er at en dag ca hver annen, tredje uke, MÅ jeg ha mer søvn, så da sovner jeg tidlig på kvelden og kan sove i 8-12 timer uten å bli "bakfull" av det.
Jeg kjenner når dene dagen er, sover jeg ikke da, fungerer jeg dårlig.

Jeg er rett og slett bare innstilt på lite søvn.
Innstilling og aksept, det er det beste jeg kan komme med.