Smerte av andres smerte

 Så lenge jeg kan huske, har jeg følt en enorm indre smerte i møte med andres smerte.
Ikke fysisk smerte, men smerte i form av misbruk, mishandling, sult og nød, katastrofer, tortur osv.
Noen ganger kan det kjennes så sterkt, at jeg rett og slett går inn i en tung depresjon, og i tillegg kan jeg oppleve periodevis panikkangst som følge av dette.

Da jeg for mange år siden la fram en sak for min tidligere psykolog, en sak som påvirket meg så mye,at jeg virkelig helt på kanten følelsesmessig selv.
Sa han klart og tydelig fra, fra nå av,  unger du å lese nyheter og du ungår nyheter på tv.

Så jeg gjorde.
Og det ble bedre.

Men jeg følte jeg mistet noe, jeg fikk ikke med meg hva som hendte i verden, ingenting, bare det jeg ble fortalt.
Så jeg begynte å smugkikke.
NOen ganger gikk det bra, andre ganger, da det var alvorlige saker, som jeg selvfølgelig måtte lese, ble jeg skikkelig deprimert igjen.
Men jeg turde ikke si det til psykologen.

Med årene har jeg lært meg når jeg kan se gjennom nyheter, og når jeg ikke kan.
Og når jeg er mellom disse periodene, kikker jeg lett gjennom nyheter, men lar være å lese disse sakene jeg ikke bør lese på.
Andre ganger går det ikke ann å la være.
Men som sagt, oftest vet jeg når dette er.

Da jeg kom til en ny psykolog, kan han fram til at jeg tok på meg slike nyheter, som om det var min egen smerte, jeg opplevde det så sterkt, fordi det opplevdes som om det hendte meg, og de som står meg nær.
Og det at min medfølese rett og slett er for stor.
Problematisk stor.
Til tider har slike saker satt en stopper for mine evner som omsorgsperson, slik det er når en har en alvorlig depresjon.
Så den nye psykologen ba meg om å la vær å se på nyheter, så langt jeg klarte det.

Så stilte han spørsmålet, hvordan kan jeg som tar inn over meg andres smerte på en slik måte arbeide som sykepleier?
Jo, han er ikke den eneste som lurer på det.
Og svarer er såre enkelt.

Når jeg står oppi en situasjon som hadde går veldig innpå meg hvis jeg hadde fått den slengt i tryne via media, opplevesdet ikke på samme måten.
Det er ikke det at det ikke går innpå meg, men jeg får bruke medfølelsen min utover, å ikke trekke det inn i meg selv.
Nå høres det gjerne ut som om jeg øser over av medfølelse for disse menneskene, at jeg gråter sammen med dem, og gråter for dem, men det er ikke slik jeg mener.
Situasjonen er helt annerledes om jeg opplever den på kroppen, hvis jeg ser den, hvis jeg er der.
Jeg kan bidra, jeg kan gjøre en forskjell, om så bare når jeg er sykepleier for denne pasienten.
Selv om det bare er en kort periode i personens liv, får jeg delta.

Og, jeg ser at slike saker sjelden er svart hvit.
Det er en hel skala av nyanser, sjeldent har en person det bare vondt, opplever bare urettferdighet eller sjeldent har personen ingen som er glad i ham/henne.
For det er slik med saker i media, jeg leser det som står, og fantasien min gjør resten, jeg får ikke nyansene, jeg får det som blir meg servert.
Da er saken fullstendig svart hvit.

Så jo, å være sykepleier gjør faktisk ting lettere for meg.
En annen positiv ting med å være sykepleier, gjør at jeg er flinkere med å nyansere saker jeg leser om, jeg ser ikke ting alltid som svart hvit.
Og jeg tar ikke saker like lett inn over meg som før.
Uten at dette på noen måte har gått ut over medmenneskeligheten min.