Det bor en baby i magen

Alle gode ting er tre?

I dag er jeg 13 og 2 dager ut i svangerskapet og den lille krabaten på bildet ble avbildet på torsdag 1/12, hvor jeg fikk bekreftet at termin jeg hadde regnet meg fram til og termin legen fant, var identisk.

Altså 10 juni 2012.

Dette kalles nøye planleggning, da jeg er ferdig med skolen 31 mai, da er det siste dag av valgfri praksis, skoleavsluttningen blir holdt 1 juni.

Og ja, babyen ER nøye planlagt, vi hadde bare ikke regnet med at det skulle klaffe på første forsøk, noe som er veldig kjekt.

Det er mye jge/vi måtte ta hensyn til i planleggningen, når passet det aller best med nr3?

For at jeg skulle ha 3 barn var aldri noe spørsmål for meg, jeg visste når jeg gikk gravid med nr2 at jeg ikke var ferdig, nå føles det som om det er siste gang jeg går grevid, og det er ganske herlig å vite det.

Men man vet aldri, mye kan selvfølgelig skje, og man kan sjeldent si aldri, det har jeg lært.

Ihvertfall det vi måtte ta hensyn til var min første sønns alder, han er 14 år nå, jeg ønsket at han ikke skulle være for gammel den dagen han skulle få et nytt søsken. Samme gjalt andremann, han bli 4 når 3djemann kommer, det er en fin aldersforskjell.

Så var det min alder, jeg blir 33 år og kjenner at det passer nå, jeg ønsker ikke å være den eldste moren i klassen til barnet mitt. Og jeg ønsker å jobbe, og konsentrere meg om det, jeg har jo planer om å ta videreutdanning om en stund også :)

Og jeg er jo ferdig til sommeren med sykepleieutdanning og kjenner at det skal bli herlig å ha litt "fri" etter det, jeg er ganske sliten nå.

Så alt i alt så er det nå det passer.

Men hadde jeg visst alle de uforutsette tingene som skulle hende denne høsten, hadde jeg nok tenkt meg om to og tre ganger på om dette var lurt.

Men slik er det ALLTID, det er de uforutsette tingene som kan gkøre det vanskelig.

Jeg hadde regnet med at jeg skulle bli dårlig, det var med i planen, men jeg vistte ikke at jeg skulle bli så dårlig som jeg faktisk er. Nesten siden jeg fant ut at jeg var gravid i septmeber, har jeg vært dårlig, og jeg har kastet opp flere ganger til dagen, noe jeg bare har gjort sånn av og til i mine forrige svangerskap.

Men jeg har funnet en rytme i oppkastsekvensene også, det er alltid mellom 10-12 på dagen, og 22-24 om kvelden (som regel), og da går det ann å planlegge dagen... Litt.

Så er det astmaen min som er helt på tur om dagen, og siden jeg er gravid kan jeg ikke ta all medisin som finnes på markede, mye astmamedisin er forsterskadelig, og det er selvfølgelig den medisinen som hjelper på min astma.

Det er ganske frustrerende.

Så jeg lever på minimum av luft nå og dette gjør meg veldig sliten, det sier seg selv at jeg blir veldig trøtt når ikke kroppen får optimalt med oksygen. Men jeg klarer meg, og i morgen skal jeg til lungespesialist for å bli satt på andre medisiner. Siden jeg er over 12 uker nå og babyen er over den mest kritiske fasen, mener legen at NÅ må jeg settes på noe sterkere medisiner, sånn at jeg kan fungere, og viktigere, at jeg ikke får så store anfall at det blir en fare for liv, for begge.

Jeg skulle ønske at dette kunne vært et udelt lykkelig innlegg, men det er ikke det.

Misforstå rett, jeg er overlykkelig for å være gravid og gleder meg som bare det til å strutte med mage og fødsel osv, ja jeg gleder meg masse til fødsel, det er jo noe av det største en kan oppleve.

Men det som er så vondt oppi alt dette er alt det som har plaget hele høsten, jeg har nevnt litt om sykdom, men det er ikke bare det, vi har det ganske vanskelig i familien om dagen, noe som er bgunnlaget for mye av det vonde som skjer rundt meg og med meg.

Og når jeg er så sliten av alt, så er skolen vanskelig å mestre om dagen, alt er et salig rot, og jeg må holde tungen rett i munnen, hver dag, for å komme meg gjennom hverdagen.

Jeg orker overhodet ikke være sosial, jeg klarer ikke snakke i telefonen en gang, det krever så mye av meg, en sånn en liten ting.. Jeg jobber inntenst med meg selv, hver dag, for å mestre hverdagen som student, som tobarnmor, som student i praksis, som samboer... Som venn, som barnebarn til syke besteforeldre, som gravid, som syk, som deprimert, som en person med konstant dårlig samvittighet for ting jeg gjør, men mest for de ting jeg ikke gjør, de ting jeg ikke makter.

Mn jeg er gravid, det er et stort lyspunkt i alt det mørke, og jeg gleder meg hver dag over dette.