Om forventninger og forventningspress...

Jeg holder på å sprekke, det føles innimellom som om jeg faktisk skal revne i to, eller flere Lenebiter.

Jeg går å skyver en stor nedtur foran meg, en depresjon som jeg overhodet ikke har tid til nå, jeg kan si med hånden på hjerte... Jeg er ikke deprimert nå, jeg er bare ekstremt nedfor av vonde ting som skjer, og jeg merker presset er for stort på meg som enkeltperson.

Hadde jeg ikke vært den jeg er idag, eller den jeg er i det heletatt, så er jeg sikker på at jeg hadde fått et sammenbrudd. Dette er ikke noe skryt om meg som person, men rett og slett en innrømmelse på hvor mye vondt jeg har vært gjennom tidligere, hvor mye jeg har måtte kjempe meg gjennom.

Jeg er for tiden i praksis, gynekologisk onkologisk avdeling,her er det mye vondt, mange vonde skjebner, unge som gamle, alvorlig, dødelig og krevende av meg som student.

Det stilles mange krav til meg som studenten, men jeg opplever det som en lise å komme i praksis, å få være kun studenten Lene, og ikke alle de andre vanskelige rollene jeg ikke helt klarer å mestre for tiden.

Studentrollen i praksis, går over all forventning, men når det gjelder alle andre forventninger til meg som student, altså skriftlige oppgaver jeg skal gjøre hjemme, så er det verre.

Det er nesten umulig å få til.

Hjemme er det for mye, jeg skal være student, jeg skal være venn, jeg skal være datter, søster og samboer, jeg skal være barnebarn, jeg skal være mor, mor til utagerenende tenåring, og mor til treåring,.

Jeg skal være leksehjelper, samtidig gjøre lekser selv, begge deler krever og tar lang tid.

Jeg skal være bekymret tenåringsmor til en fjortenåring med ADHD som trenger oppfølging som om han var 7 år,han trenger grenser, stabile forhold. Jeg må jobbe med og mot skolen hans.

Jeg må jobbe med mitt skolearbeid, osm krever mye, samtidig som jeg må prøve å lese til eksamen.

Jeg skal være søster når det å være søster byr på store problemer, for ikke snakke om tante når dette ikke er enkelt heller.

Jeg er datter og må være problemløser og psykolog om ting som strengt tatt ikke angår meg, og som jeg ikke skal behøve å bli dratt inn i.

Jeg er barnebarn som aldri har tid, og som får dårligere og dårligere samvittighet, og uansett om jeg besøker eller ringer, så vet jeg at det ikke er nok.

Jeg skal også være mor til en herlig 3åring, som bare er god, men som ikke får nok tid med mor.

Jeger også venn/venninne, men til og med venner har jeg ikke tid til for tiden, det er enormt frustrerende. Det er ikke lett for andre å forstå det,at jeg ikke har tid :(

Det er så mye for tiden, og alt krever min fulle oppmerksomhet, men jeg klarer ikke gjøre det beste jeg kan på alt, faktisk ikke noe av det.

Jeg føler alt blir halvveis, selv om jeg prøver så godt jeg kan.

Og det går ut over selvfølelsen, så til de grader.

Jeg opplever jo ingen mestring, jeg gjør mye av det som kreves, men det blir bare gjort for å gjøres, jeg kan ikke gi det lille ekstra.