Lenelenes Tankekjør: Da jeg ble skikkelig, skikkelig syk

En natt forrige uke, våknet jeg av noe var skikkelig galt.
Jeg fikk ikke puste. Et alvorlig astmaanfall.

Ikke noe nytt for meg det, siden jeg har slitt veldig mye med astmaen min det siste året, og jeg har vært utallige ganger på legevakten, spesielt på nattestid.

Men denne gangen var det annerledes, jeg kjente det godt, det var mange år siden det var slik, jeg fikk rett og slett ikke ned noe luft, nesten i det hele tatt, og ingen medisin hjalp.
Ikke det at jeg har så sterke medisiner hjemme lenger, det er jo derfor jeg har reist til legevakten så mange ganger det siste året.

Jeg hadde knapt pust til å ringe legevakten, men fikk sagt fødselsdatoen min, og at jeg kom.
Så fikk jeg gitt beskjed til Dagfinn med få ord og noe gestikulasjon, at jeg måtte avgårde..Igjen.

Jeg sulle jo ringt etter ambulanse, jeg skulle jo det.
Men jeg kjørte selv, og det var ingen god ide. Det gikk, men jeg burde tenkt, selv om det ikke var lett akkurat da, jeg burde ihvertfall ikke tatt bilen. Men jeg har jo som regel kjørt.Heldigvis er det veldig kort til legevakten fra oss, og det var ingen biler på veien.

Jeg var virkelig dårlig når jeg kom fram, uten jakke, mitt på natten, med skuldrene opp over ørene i desperat forsøk på å få nok luft. Det er typisk å heise skuldrene når en har anfall.

Hos legevakten fikk jeg medisiner med en gang, men for første gang på mange år så hjalp det ikke, i det heletatt.
Halsen var bare snørt sammen, akkurat som om noen klemte til.
Målingene mine var ikke gode og det ble ringt til ambulanse for jeg måtte inn på sykehuset.

Jeg ble raskt verre.

Det gjelder å bevare roen, for en blir bare verre hvis en får panikk.
Men jeg kan love dere at å holde roen når en ikke får luft uansett hvor mye en puster, er ikke lett.
Jeg ble rett og slett kvelt.

Som sykepleier, fikk jeg mye utav det som foregikk rundt meg, selv hvor dårlig jeg var, det var viktig for meg å få et overblikk over hvor alvorlig situasjonen var.
Jeg kjente jo at det var alvorlig, lungene mine virket jo ikke.
Blodtrykket var helt fint, men pusten, 52 ganger i minuttet og metningen var på 86, og synkende.
Pulsen var egentlig ganske lav på 120 et eller annet. Normalt er pulsen min på 55.

86 i metning med 10liter oksygen er rimelig dårlig lungefunksjon.

De var veldig urolige på rommet, men veldig flinke.
En student la inn veneflon på meg og glemte å stase opp, så pga presset i armen ble det blod over alt.
Han ble tydelig stresset og klarte ikke helt tenke, så jeg staset opp og klemte av selv, da han tydelig mistet hodet litt og prøvde å tørke blodet istedet for å stoppe det.

Jeg ble verre og verre, og rommet vrimlet ed folk, det kom folk fra alle kanter føltes det som, og jeg klarte ikke ha folk tett på, jeg fikk ikke pustet av det, det var som om det tok all luft fra meg.

Det ble tatt blodgass, to ganger, da stikker de en nål ned i pulsen på armen og tar prøve.
Jeg hater det, det er det verste med å bli innalgt.
Etter en stund fant de ut at de skulle legge en arteriekran på meg, en veneflon inn i pulsen istedet for å stikke på nytt hele tiden.
Det var en anestesilege som måtte gjøre det.
Og jeg fikk to sprøyter med lokalbedøvelse ført, gubban så vond og ubehagelig det er å få den inn der.
Jeg begynte på dette tidspunket å gråte, for jeg var sliten at jeg var sikker på at kroppen ikke orket mer, alt kjentes feil ut.
Jo mer jeg pustet, jo mindre luft føltes det som jeg fikk.
Jeg gråt og pustet.

Så ble jeg lagt på respirator.
Pustehjelp sa de.
Panikk.
Kroppen min ble innvadert av luft, jeg hadde ingen kontroll.
Det var smertefult og jeg ble veldig redd.

Det varte ikke lenge før de måtte ta den av, for blodtrykket mitt steg så veldig,
210/118, mot 115/70 da jeg kom inn.
Så de måtte ta den av, selv om ingenting hjalp enda.
Istdet ble jeg lagt på Bipap-maskin, pustestøtte.
En maske blir lagt tett og munn og nese og tvinger luft ned når du trekker pusten. Den fuller lungene med luft rett og slett. Blodtrykket var veldig forhøyet nå også, men bedre, ca 200/100 jevnt over.
Ingenting hjalp, men målingene av blodgassene var bedre nå.

Jeg ble lagt opp på intensiv avdelign for konstant overvåkning.
Jeg lå med bipapen i 4 timer, og jeg telte hvert minutt, det kan på en måte sammenlignes med en fødsel, hvor tiden både går og står stille og smertene og ubehaget er stort, og du føler du kommer til dø innimellom.

Etter 4 timer fikk jeg endelig av bipapen og ble lagt på oksygenmaske istedet, 6liter oksygen og en metning på 92%.
Men nå hadde medinsinene så smått begynt å virke, selv om det tok tid.

Etter 4 timer til ble oksygenet skrdd ned til 4 liter, og da hadde jeg en metning på 83%.

Etter nesten en dag på intensiven ble jeg flyttet til lungeavdelingen, gangplass selvfølgelig. Noe som egentlig er helt ok, for å ligge på flermannsrom på lungeavdelingen er fælt. Det er så mye støy og uro fra medpasienter at gangen er like bra, om ikke bedre.

Jeg lå med 4 liter oksygen på brillekateter (inn i nesen), noe som resulterte i en del neseblod.
Maske er mye, mye bedre.
Jeg tømte en del oksygenkolber det første døgnet.
Men jeg ble fort bedre nå.

Dagen etter kom det en lege og ville ta en ny blogass, men nå hadde de fjernet arteriekranen, noe jeg syns var temmelig dumt hvis de faktisk hadde planer om å ta flere prøver. Jeg nektet å ta den prøven, av to grunner, for det første så kunne de beholdt den kranen, for ubehaget er så stort at det er ikke noe jeg vil utsette meg for i hytt og pine (har hatt altfor mange av de prøvene opp gjennom årene, hater dem), og for det nadre var det liten vit å ta en slik prøve at den ville være helt fin, og de ville bare f bekreftet det de allerede visste. SÅ jeg sa nei, det var ikke greit, og jeg hadde overhodet ingen betenkeligheter med det.

Hadde jeg ligget uten oksygen, og hatt vanskelig or å puste, så hadde prøven vært mer reel.

Jeg ble ikke der i så mange dager, jeg maste meg til å få reise hjem, men jeg maste også om å få et helt eget innhalasjonsapparat med hjem, for det var virkelig behov for det.
Slik at jeg slapp legevakten minst en gang i måneden.
Og jeg fikk det, en stort stasjonært til å ha hjemme og et fantastisk lite søtt jeg kan ha med meg i vesken, det går på batteri, hehe, er veldig fornøyd med det lidde der.

Så nå er jeg hjemme, sykemeldt vel og merke. Er ikek helt god enda, men mye mye bedre enn jeg var for noen dager siden.

Så fort kan det gå altså.
La meg håpe at det ikke blir sånn igjen med det første.