Verden går av hengslene..

.. Er det ikke det det heter når alt bare faller fra hverandre? Bit for bit? Er ikke det en måte å forklare det på? Verden går av hengslene, min verden, ikke din.
Herregud, den siste tiden har vært tøff. Jeg føler meg som en godt brukt ball i et ganske røft ballspill.
Jeg har fått stappet en billett i hånden til en karusell jeg ikke ville på, og nå vil den ikke stoppe.
Slik kan det også beskrives, med lengre ord, med flere ord. Men skal jeg være ærlig så tror jeg ikke det finnes nok ord i denne verden til å beskrive det kaoset som herjer i meg om dagene.
Kaos, det er et bra ord-.
Skal jeg kun bruke et ord, så blir det det.
Kaos.

Ikke en enkel sak å være Lene om dagen, og derfor er det gjerne også ingen enkel sak for andre å være med Lene om dagen.
Og det tar på det også, å føle seg pestbelagt og andre skyr banen. Av mange grunner.
A- Elefanten i rommet, som ingen vil snakke om.
B- Jeg er svært ustabil, og derfor vanskelig å forholde seg til...Hvilket humør er hun i nå da? Og nå?
C- Å være med meg nå, er tungt, det føles gjerne ikke godt.. DU kan føle stemmningen sniker seg innpå deg selv. Ingen vil føle sånn vel. Dette skyldes A, som igjen kan føre til B.

Jeg er så sliten, og jeg har så mye jeg skulle ha gjort, men jeg klarer ikke forholde meg til noe av det. Det jeg klarer minst å forholde meg til, er å være samlet med flere andre mennesker/venner, og alle disse har det helt flott. Jeg simpelten klarer ikke forholde meg til det. Og ille er det, for jeg kan ikke forklare HVORFOR jeg ikke klarer å forholde meg til dem som en mengde, en folkemasse

Jeg merker også at det er svært vanskelig å både svare ærlig, men også å lyge som svar på spørsmålet "hvordan går det?"
Det er jo for de aller, aller fleste bare en høflighetsfrase man slenger ut når man treffer noen.
Svarer jeg ærlig på et slikt spørsmål, vil folk bli ille berørt og ser bare etter beste utvei til å komme seg bort.
Det er vanskelig å lyge og si det går bra, det gjør jo ikke det.
For å være ærlig så er det helt jævlig.
Med meg selv er det bra, fysisk ihvertfall, jeg er ikke syk, barna mine har det bra, samboeren min også.
Psykisk så er vi vel litt frynsete hele gjengen. Eller, jeg håper for guds skyld ikkeungene er det, da er de det nok pga mitt gloomy humør.

Men ta det med ro, treffer du meg og spør hvordan det går, så går det bra.
Og mest sannsynlig vil du heller ikke merke at noe er galt.
For SÅ flink er jeg til å late som, når jeg vil.
Og tror meg, det er best.