Lenelenes Tankekjør: En fødselshistorie- Da fjerdemann be født

Så var fjerdemann født, og det gikk IKKE helt som planlagt... Hvorvidt det går an å planlegge en fødsel er vel heller usikkert.

Han er ihvertfall født, og jeg tenkte jeg skulle dele den opplevelsen, og jeg advarer på forhånd at det ikke blir noe kort lesing.

Jeg trodde jo jeg visste litt hva jeg hadde i vente.

Jeg har jo tross alt født tre ganger før, og de fødslene har vært relativt like.

De har alle hatt det til felles at de startet med rier, og var uhyre kjappe.

Etter at jeg ble konisert (fjernet en del av livmorhalsen) merket jeg en forskjell i hvordan fødsel startet.

Jeg ble konisert mellom barn 2 og 3, og forskjellen var at fødsel startet med maserier som holdt på i flere døgn.

Dette var slitsomt og vondt og hadde lite nytte for seg. Det var arrvev etter koniseringen

som gjorde det vanskeligere for fødsel å starte.

Meeen, når fødsel først kom i gang så kom den virkelig i gang.

Alle mine fødsler har som sagt fulgt samme mønster, jeg har på en måte visst hva jeg har hatt i vente.

Raske fødsler som begynner med rier, vannavgang rett før pressrier, lange riepause før pressriene, helt rene pressrier (ingen overgangsrier...Utennom i første fødsel).. Alle fødsler har vært over termin.

4, 5 og 11 dager.

Dette forløpet var jeg innstilt på. Alt var planlagt rundt at fødsel skulle starte over termin.

Riene skulle begynne, eller maseriene som jeg var innstilt på, for jeg tenkte denne fødselen nok ble mest som nr3 pga koniseringen, det var det jeg fikk forespeilet av de forskjellige jordmødrene og gynekolog jeg forhørte meg med.

Vel... Så feil en kan ta....

(Ønsker du å lese om fødsel 1 og 2 så er det link under her).

Fødsel nr2 HER.

Fødsel nr3 HER.

-------------------------------------------------------------------------------------

Jeg har gått hjemme med ungene i noe som virker som flere uker.

De har hatt ferie, Dagfinn har vært på jobb.

Aktivitetsnivået har vært høyt, vi har som regel vært ute på noe.

Små barn kombinert med en slabbedask i hus som skulle bli 18 år denne sommeren, har vært en real prøvelse i seg selv.

Sene kvelder på mor (for å sikre at tenåringen kom seg hjem), sammen med tidlige morgener med de minste (3 og 7 år).

Så var siste uken av ferien til ungene et faktum.

Jeg gledet meg veldig til å få en hel uke med avslapping før termin 1 august.

ALT jeg skulle gjøre, blant annet tegne ferdig kjøkken på Ikea.

Onsdagen den siste uken av mine søte små sin ferie, rundet jeg 39 uker, og jeg kjente jeg begynte mentalt å forberede meg.

Så...

Torsdag. Jeg er 39 uker og 1 dag.

Jeg hører Dagfinn går avgårde til jobb.
Jeg slumrer. Så skjer to ting nøyaktig samtidig, minsten som ligger på siden av meg våkner, og jeg kjenner det blir varmt og vått i senga og jeg bråvåkner, for dette skal bare ikke skje.

Klokken er ganske nøyaktig halv 8, bussen til Dagfinn har akkurat tatt ham med til jobb...

Jeg går inn i en slags tilstand av panisk ro, og får minst 10 klare tanker i hodet samtidig.

Jeg må ihvertfall sjekke om det virkelig er vannet som er gått, noe jeg allerede vet det er, jeg reiser meg opp... Og ja, det renner ganske godt.

Minsten sier han går opp i stua, noe jeg rolig sier er greit mens jeg skynder meg forsiktig mot badet.

Det renner ganske godt, og jeg er litt i villrede på hva jeg skal gjøre.

Mannen er på vei til jobb, jeg har ikke pakket fødebag, vi har ikke barnevakt, vannet har gått, skitt! Blir det en styrtfødsel uten like nå da?!

Skitt... Hodet til ungen er ikke festet og ligger veldig, veldig høyt har jeg fått vite på sist kontroll.

Jeg må ringe føden.

Jeg grabber til meg en bag og kaster noen klær til meg og baby oppi, alt er i nærheten.

Vannet sildrer i varierende mengde nedover beina.... Jeg har INGEN bind av noe slag, så jeg grabbder en bleie og tenker at jeg er veldig glad at 3åringen fortsatt bruker bleie.

Jeg slegger meg i sengen og ringer føden.

Jordmor ber meg holde meg i liggende siden hodet ikke er festet og står høyt.

Jeg må virkelig ikke bevege meg. Så hun ringer en ambulanse siden hun mener dette kan gå fort og hun ikke tør gamble på at Dagfinn klarer å komme tilbake i tide (det vil ta en god time, ihvertfall).

Skitt!

Hva med ungene? Hvordan skal jeg få gitt beskjed til dem?

Jeg ringer tenåringen som har rom i tredje etasje, men mobilen ligger på gangen utfor rommet mitt.

Skitt...

Jeg ringer min mor og gambler på at hun ikke skal på jobb og at hun er våken og tar telefonen.

Hun svarer raskt og kaster seg i bilen. Flaks! Turen tar 10 min.

Jeg roper på ungene, men de hører ikke.

Så jeg går faktisk ut av sengen og nærmest krabber opp trappen, stikker hodet inn og sier fra til 7 åringen som om det er helt dagligdags "ikke bli redd nå, men det kommer en sykebil å henter meg for babyen vil ut...Mormor kommer snart altså! Og Robin (eldstemann) er oppe hvis det er noe".

Jeg får akkurat ringt Dagfinn og gitt kort beskjed i det ambulansen kommer.

Vi kjører med en gang. Og min mor kommer fram rett etterpå (fikk jeg vite senere).

En liten blubb i ambulansen

Jeg ankommer fødeloftet (fødestue, mykenheten på sykehuset) kort tid etter, siden vi bor 10min unna.

Og der begynner ventingen.

Jeg blir bedt om å holde sengen pga hodet til barnet.

Det blir lagt på en CTG-måler for å måle for riaktivitet og hjertelyden til barnet.

Jeg får en ding i hånden som jeg skal trykke på hver gang barnet sparker.

Det blir en kjedelig affære, ingen rier, ikke en eneste liten antydning til noe rier.

Barnet har det bra, rolig og greit på den fronten.

Så går nå tiden. Dagfinn ankommer, og vi blir nå sittende (jeg liggende) og se på hverandre, pg vi lurer på hvordan det blir denne gang da.

Tiden går, ingenting skjer.

Jeg blir mer og mer overbevist om at kroppen min ikke er laget for å føde før termin.

Hvorfor vannet har gått er for meg et mysterium.

Når klokken nærmer seg 13, sender jeg Dagfinn hjem.

Vi vet jo ikke når dette starter, så han må hjem til ungene.

Jeg skal ringe om noe skjer, ellers så skal han komme seinere og tenåringen får rett og slett passe ungene.

Vi sliter veldig med pass til barna, så jeg blir på dette tidspunkt veldig stressa for at fødsel ikke går igang. For hvem skal ha ungene?

Tenåringen kan ikke ha dem i mange dager... Min mor MÅ på jobb dagen etter.

Nei stresset dette gir, det var ike det som var planen..

Jeg må ihvertfall holde sengen og blir koblet på CTGen innimellom og hodet blir sjekket for om det har festet seg.

Dagfinn kommer tilbake og mot kvelden får jeg vite at hodet er festet så da får jeg beskjed "Opp å gå!".

Jeg går og går.

Ingenting skjer.

Jeg sender på ny Dagfinn hjem og legger meg til å sove.

Men ingen søvn kommer, jeg er så stresset i kroppen på dette tidspunktet. Stresset for barnepass, stresset for smerten som skal komme, men heller ikke kommer, stresset for at faren kanskje ikke rekker fødsel, stresset for at jeg skal bli satt i gang på morgenen om ikke noe fødsel kommer i gang naturlig.

Ingenting skjer....

Så er vi gang da, den store dagen hvor jeg skal settes i gang.

Det startet kl 0800 presis, jeg blir lagt på CTGen.... Igjen.

Dette gjøres med to timers mellomrom, hele dagen, og kur for å få i gang fødsel gis etter hver CTGmåling.

Min venn, CTG-maskinen

Det blir en lang dag, ingenting skjer. Dagfinn kommer en liten tur, men blir ikke lenge, vi sliter med barnevakt, jeg avtaler at jeg ringer om noe skjer.

Jordmødrene som kommer og går (jeg har mange av dem iløpet av tiden som går..) forteller at de ofte ser at fødsel så smått kommer i gang etter 3 runder med kur, gjerne det løsner på den fjerde.

Jeg får alle mine seks doser for dagen (kan ikke få mer), og lite skjer.

Jeg begynner å engste meg for keisersnitt også nå, og syns ting er rimelig kjipt, jeg har jo født så greit før, hvorfor vil det bare ikke i gang??

Trykk, trykk... Registreringsknappen for babys bevegelser

Hele tiden mens jeg ligger der på fødeloftet, kommer det fødende inn, og de føder faktisk ungene sine også! Jordmor kommer inn ved en anledning og sier med glimt i øye (FY!) "ja nå var jeg akkurat i en fødsel, en slik du pleier ha vet du...Rett inn og rett ut igjen". Jo takk for den svarer jeg, men syns jo det er litt morsomt også oppi det hele.

Jeg begynner å bli småredd for at jeg ikke skal få lystgass. Jeg ligger på et rom uten mulighet for lystgass, for en plass i hjernen min forteller meg at når fødsel setter i gang, kan det bli intenst. Jeg MÅ ha lystgassen min, det har vært ankeret mitt gjennom de andre fødslene.

Og jeg ser for meg at jeg kommer til å trenge det denne gangen.

Jeg er oppriktig bekymret fordi det er to rom med lystgass,det er fire rom tilsammen, og på denne tiden jeg har vært her er det blitt født 9 babyer, 9! Og selvfølgelog langt flere på sleveste fødeavdelingen, men det vet jeg lite om på dette tidspunktet.

Men en ting jeg vet er at det er fødselsbom over hele landet, og Stavanger er intet unntak.

Så jeg frykter ofte for lystgassen min.

Men jeg er blitt lovet lystgass, av hver jordmor som kommer på vakt... Så vi får se.

Bollemage på CTG-måleren.

I 10tiden på kvelden begynner jeg å få maserier, ikke veldig vonde, men noe skjer. Slimproppen går også. Jippi, endelig noe som skjer. Men jeg er sikker på at det enten blir lang tid med maserier, eller saker og ting kan skje rimelig fort.

For å være på den sikre siden ringer jeg Dagfinn og sier han kan komme så får tenåringen passe de små som sover uansett.

EN ting er sikkert uansett hvilken vei denne natten tar, fødsel eller ikke fødsel, søvn blir det ikke...Denne natten heller.

CTGen viser at jeg har jevne sammentrekninger, om enn ikke sterke.

Og de dabber av i 1 tiden.

I 3tiden tar de seg på ny opp, vondere denne gang, og jeg er nå sikker på at det er rier, men milde.

De kommer rimelig jevnlig hvert 5-6min.

Jeg er ikke blir undersøkt for åpning enda, siden vannet er gått kan de ikke uten videre gå inn å fikle der pga infeksjonsfare til baby.

Jeg får vite at når jeg har gode rier og fødsel er igang ja da skal de sjekke.

Jeg aner INGENTING, føler meg helt i villrede.

I 6-tiden syns jeg det gjør rimelig vondt, og føler selv at det nærmer seg slutten, slik jeg syns å minnes fra tidligere.

Det begynner å dabbe litt av, men jeg er sikker på at det er fordi kroppen går i trykkemodus snart, sidne kroppen min alltid har gått i dvale før pressriene.

Så vonde føler jeg riene har vært til nå.

Jeg har fortsatt ikke fått lystgass, men føler jo jeg har klart meg greit.

Jordmor undersøker, og det er pyton. Vondt til tusen og hun ber meg ligge i ro. Jeg gaper noe om at det ikke pleier å ta så lang tid å undersøke åpningen og at hun godt kan være litt forsiktig.

Hun svarer at det tar litt tid for det er vanskelig å komme til siden barnet ligger så høyt.

Hyyl! Hva?!

Hun kommer fram til en knapp 1cm åpning, helt umodent.

Jeg har lyst til å grine, jeg blir så oppgitt.

Motet forsvinner som dugg for solen og jeg er sikker på at denne ungen kommer aldri ut, det er nå sikkert!

Jeg er drit fornærmet på kroppen min som svikter meg så totalt.

Men riene dabber av, og det er vel likegreit, for jeg gidder ikke ha vondt for ingenting.

En fødsel for meg virker nå helt fjernt og uvirkelig.

Men nå må jeg visst på CTGen igjen for overvåkning av babyen som tydelig er blitt stresset.

Jordmor liker ikke den hun ser, baby er stresset og jeg får nå innlagt veneflon og det blir pøset på med væske, 1 liter rett inn.

Dette gir et kraftig press og ubehag i brystet, men når den literen er gått inn, så forsvinner smertene og baby ar roet seg.

Gutter og jenter født på fødeloftet i 2015.

Dagfinn har sovet seg gjennom det hele, greit at en av oss får seg noe søvn ihvertfall for det er stressende dager for han også dette.

Jeg tar meg en vandring på gangen, ser på teppet som henger så fint på gangen på fødeloftet, en oversikt over jenter og gutter født hver dag på fødeloftet.

Hmpf... 3 unger til født i løpet av natten.

Jeg går opp og ned gangen og lurer på hvor mange bleier jeg har fosetrvanisert i løpet av denne tiden, og hvor mange flere jeg skal måtte bruke.

Det er virkelig ubehagelig alt dette vannet som konstant renner.

Den sovende pappen

Soloppgangen den 25 juli 2015

Jeg vekker Dagfinn og sender han hjem til ungene.
Jeg knipser et bildet av ham før jeg vekker ham, og tar et bildet av soloppgangen, litt kjekt å ha om baby faktisk velger å bli født denne dagen.

Så, pappen blir hjemsendt kl06 ca, hjem til ungene så igjen skal jeg ringe HVIS noe skjer.

Kl07 får jeg på ny en cytotek, ny runde med kur denne dagen.
Kl 08 får jeg noe som minner om rier av medium styrke som kommer hvert 10ende minutt.
Pff.. Bare tull tenker jeg nå og prøver å sove, men det gjør vondt så jeg får paracett.
Kl09 skal jeg på ny ha en cytotek, men jordmor vil se det litt ann, siden jeg har jo litt rier.
Men de begynner å dabbe av, så kl10 får jeg på ny en dose, men jordmor er skeptisk, jeg merker det.
Hun vil jeg skal ligge konstant på CTG-måling.

Kl1130 begynner riene igjen med 10minuters mellomrom, og de kjennes veldig kraftige.
Jeg spør om jeg kan få gå på do, og det er kun under tvil jeg blir koblet fra målingen, jeg forsikrer at jeg bare på tisse og at jeg skal være rask.
Salte banan! SÅ vondt det er å sitte på do med rier! Jeg småbanner litt inni meg selv og lurer på hvorfor i H**** de ikke har noe som helst for den fødende å gripe tak i på do, det kunne MINST vært et handicaptoalett med armlener, eller noe å gripe i på veggen/e.

Jeg ser ihvertfall noe framgang, fostervannet som lekker nå, er rosa, og det drypper blod.
Det vil jo si at noe skjer, i det minste.

Riene kommer fortsatt med 10 minutters mellomrom, og de er skikkelig vonde, slike vonde rier har jeg nesten aldri hatt, og tenker jo opptimistisk at de kan ikke bli stort verre, for min smerteskala hva gjelder rier stopper liksom litt her.
Så grundig feil en kan ta. Men så veldig bra man ikke vet hva som kommer.

kl 1330 finner de ut at jeg må ned på føden, fosterlyden er dårlig, barnet er stresset, jeg kan ikke lenger være på fødeloftet, jeg må ned på overvåkning.
Lysgassen må jeg bare glemme for øyeblikket, selv om jeg viiirkelig ville ha den.
Så skjer det at riene kommer litt tettere, og de gjør utrolig mye vondere.
De spør om jeg ikke vil ringe mannen min nå, for han burde virkelig komme sier de.
Jordmor kommer med en rullestol og jeg får beskjed om at jeg må ta all bagasje på fanget.
Jeg skal ikke nekte for at jeg blir mildt sagt urolig, for jeg tviler på at jeg klarer å holde fast i bagasjen når riene kommer.
Men vi suser nå avgårde, heldigvis er det ikke så langt, men vi må ha et stopp på veien, jeg vet jeg begynner å veive vilt med armene, så jordmor skjønner hun skal stoppe.
Jeg må bare puste og konsentrere meg, så er det avgårde igjen.

Da vi endelig kommer inn på fødestuen knekker jeg helt sammen og bare gråter, jeg klarer ikke la være. Jeg sender en melding til faren og ber ham komme og forklarer at jeg er nede på føden pga dårlig fosterlyd og så skriver jeg romnummeret. Mer klarer jeg ikke.

Jeg bare gråter, jeg er så sliten etter flere døgn uten søvn og så mye små og store bekymringer jeg har hatt, hele tiden. Så er jeg så utrolig sliten og lei meg fordi jeg aner ikke hvor i forløpet jeg er, jeg kjenner ikke denne fødselen, den er helt annerledes enn mine tre forrige.

Jeg vet ikke hvor tett riene kommer, men tror det er noenlunde to rier på 10 min nå, og de er så vonde. Og det føles som de varer evig.
Endelig får jeg lystgass, og verden blir et vakrere sted... i ca 10 min.
Etter det ikke fult så mye, for riene gjør et byks på smerteskalaen og det kommer nå 3 rier på 10min.
Jormor kaller det gode rier, og jeg kaller dem monsterrier, det er de riene jeg alltid har fått mot slutten av fødselen, men jeg har hatt så få av dem, sist hadde jeg en eneste.
Nå kommer de som kastet på meg og jeg føler jeg ikke få puste. Lystgassen hjelper ingenting, ikke for konsentrasjon, ingenting, smertene tar den ikke litt en gang.

Så sier jordmor at hun vil sjekke åpningen, jeg vil ikke.
Jeg vil ikke vite.
Men hun er påståelig og jeg legger meg ned i en fødeseng, blir koblet til CTG (men slipper heldigvis sparketelleren), så skal hun undersøke åpningen.Jeg er livredd for at det ikke skal være noen forandring, og jeg utbroderer min bekymring til jordmor.
Hun undersøker og sier ganske forsiktig at det var lite fremgang det var en knapp cm, men det var nok mer modent enn i natt.
Jeg var virkelig ufattelig, å ha slike monster-rier som bare flerret meg opp innvendig (det var helt seriøst slik det kjentes ut for hver gang nå), og ikke være mer en en knapp cm og lite modent.
Klokken var nå 1352.
Og jeg ante ikke hvor jeg skulle hente krefter fra.

Riene haglet på, og de var så vonde så vonde, aldri har jeg hatt så vondt.
Og for første gang i mitt liv tenkte jeg på epidural, men jeg visste med sikkerhet 2 ting.
Jeg kom aldri til å få det, for det var for lite åpning, og mest sannsynlig ville ingen rekke frem for å sette den.
For jeg visste inderst inne at det gikk fort nå.

Jeg tror jeg klarte meg bra.
Jeg pustet og konsentrerte meg, jeg tok imot smerten, men det kom til et punkt på hver tredje ri ca hvor jeg bare mistet konsentrasjinen, go da var lysgassmaska så bra å ha, jeg ropte inne den, og lyden ble jo veldig dempet.
Jeg småbannet og jeg gråt.
Rundt kl14 kom Dagfinn, og han hadde ungene med seg (!).
Jeg var virkelig ikke i noe form til at de skulle se meg, så jeg sendte alle ut.
Det var veldig vanskelig og jeg mistet totalt fokus.
(Dagfinn skulle møte min mor på sykehuset, så skulle hun ta ungene... Det var bare en liten misforståelse, for Dagfinn visste tross alt ikke hvor langt jeg var kommet på dette tidspunktet).

Fra nå av hadde jeg mer enn nok med å prøve å konsentrere meg, så da en jordmor kom tilbake og lurte på om jeg ville at Dagfinn skulle komme inn så sa jeg at han fikk vente litt.
Så han satte seg på gangen rett utfor rommet.
Jeg rett og slett klarte ikke ha noen inne.

Riene var minst like intense, og jeg lurte på hvor mye smerte en kropp kan tåle.
Jordmor kom bort og begynte å maserer ryggen min og lurte på om riene satt i ryggen, men nei, alle riene konsentrerte seg hele tiden om et punkt mellom beina, jeg ser for meg at det er livmorhalsområdet, det kjennes som om jeg bare rives opp. En annen ting som var veldig spesielt med disse riene, er at dte er veldig vondt mellom riene også, det har jeg aldri opplevd tidligere. Det er en jevn rivende smerte som topper seg under riene.

Hun lurte på om hun unne få sjekke åpningen, og jeg nektet plent. Her skulle ingen sjekke noe, for uansett hvor mange cm åpning det var så ville de i mitt hodet uansett aldri være nok.
Om det var 5cm, 7 cm..Eller grøss, 1 cm, så ville det aldri være nok, jeg ville ikke vite.

Fosterlyden var fortsatt dårlig, så hun ville ha en registrering på hodet til ungen, så skulle hun ta av CTGen.
Og det hørtes jo bare herlig ut, å slippe de der vonde bånda rundt magen som presset for hver ri.
Så jeg gikk med på en sjekk.
Hun brukte litt tid, for hodet stod fortsatt på det høyeste, men det var 9cm åpning, men det var en god kant så det var ikke helt klart til å presse.
Klokken var nå 1523..
Jeg kjente at kroppen begynte så vidt å ville presse, jeg visste at det var for tidlig å presse, men jeg kunne ikke la vær, jeg MÅTTE ha denne ungen ut, jeg klarte ikke mer. Så mot bedre viten begynte jeg å presse litt, ikke bare meg, men kroppen presset også.
Jordmor begynte å finne fram det hun trengte mens hun sa at det kunne nok ta litt tid for hodet stod så høyt.
Heldigvis var det en barnepleier og en jordmor til inne på rommet, for jeg presset det jeg var god for og sa, "NÅ kommer han", og barnepleier ropte også at han kom.
Jordmor kastet seg rundt og sa at jeg måtte puste å holde igjen.
Jeg gjor det såvidt, før jeg presset det jeg kunne for å få ham ut.

Og jammen der kom han, og jeg tror med sikkerhet at det er den beste og verste følelsen jeg har hatt på samme tid noensinne.Jeg var glad og lei meg på samme tid.
Jeg var så lykkelig for å se ham, for at han hadde det bra og var ute, men smerten var ikke glemt, ikke på langt nær.
Det er aller første gang jeg har sagt "aldri mer!" etter en fødsel.
Dagfinn kom inn i det han hørte babyen skrike, og det var fint.
Jeg måtte sy 6 sting, så det var ikke gale

Han ble født kl 1527, og er den minste av mine fire gutter, med en fødselsvelt på 3475g, lengde 50/51cm og en hodeomkrets på 35cm.
Han er jo selvfølgelig helt perfekt.

Dagen etter han ble født, ble han lagt inn på nyfødt intensiv pga infeksjon.
Jeg skal ikke skrive noe mye om det, det er blot langt nok dette.
Hvorfor han fikk det er uvisst, men kan komme av den langvarige vannavgangen.
Han ble liggende der i 6 dager, og fikk både sonde og veneflon med antibiotika, så ting ble jo ikke helt som forventet.

MEN, han er ute, han er fantastisk og nå som vi er kommet hjem, nytes dagene med lillebror i hus.