Jeg sitter her og mimrer over Harry Potter og det fantastiske universet som er skapt rundt ham.
Det er nesten 15 år siden jeg tok et ufrivillig dykk inn i den verdenen, da jeg ble mer eller mindre tvunget med på premieren på den aller første filmen.
Jeg hadde frem til da "stått i mot" det vanvittig Harry Potter-presset som lusket rundt oss over alt på den tiden.
Jeg hadde selvfølgelig ingen aning av hva dette fenomenet gikk utpå, jeg trodde det var noe barnslig, eller i det minste forbeholdt ungdommen..Og jeg var virkelig blitt voksen, så det var ikke noe for meg.
Jeg var egentlig rett og slett bare tåpelig og fjollette barnslig den gang.
Så ja, jeg gikk på kino, og poff, dagen etter satt jeg jammen meg med den aller første Harry Potter bolen i hånden, på norsk selvfølgelig, jeg hadde jo aldri lest en skjønnlitterær bok på engelsk noengang før.
Så norsk måtte det være.
Jeg svelget unda det som var kommet ut fram til da, om det var 2 eller 3 eller 4 bøker husker jeg ikke, men ventetiden ble for lang, jeg måtte lese den siste som var kommet ut på engelsk.
Siden den gang har jeg knapt lest en norsk bok, og jeg har lest myyyyye, etter dette.
Og her er jeg visst ikke alene, om å lese mye etter Harry Potter. I en studie fra England viser det til at 51% av barn/ungdom mellom 5-17 år fant sin elsk i bøker etter å ha lest Harry Potter, disse 51% hadde ikke lest særlig før dette.
Hvert 30 sekund begynner noen å lese Harry Potter.
Jeg syns det er fasinerendes.
Den siste boka kom ut sommeren 2007, det glemmer jeg aldri, jeg lå i senga å hulkegrein, jeg var gravid og hormonell, noe som ikke bedret situasjonen.
Det var svært følelsesladet for meg, i tillegg var det umåtelig trist.
Harry Potter hadde vært en del av mitt liv så lenge at tommheten som fulgte da historien var slutt, var enorm. Jeg gråt litt for det også, og syntes det var helt ok å gråte over.
Men det var ikke helt slutt. Jeg leste jo bøkene på norsk for min eldste sønn, det var en ting vi hadde sammen, Harry Potter har vært en fin følges venn i hans oppvekst også, og har gitt ham mye leselyst, han slukte bøker, på norsk, på engelsk.
Han hadde også på barneskolen briller, og selvfølgelig skulle han ha runde briller, som Harry Potter.
Så var det filmene da, i 2011 var jeg på kino å så den siste Harry Potter filmen, da var jeg også gravid,
og det var veldig emosjonelt. Det falt noen tårer. Ikke bare noen.
SÅ var det slutt.
Eller ikke helt.
Jeg har lest bøkene flere ganger, og hver gang blir jeg slått av hvor utrolig fantastisk hele denne historien er. Den er enorm.
Det begynner så vidt som en barnebok, som foreldre leser i smug etter at ungene har lagt seg, og endre som et episk drama av dimensjoner.
Nei, jeg kjenner det nærmer seg en Harry Potter-maratonhelg snart....
 |
| Filmene blir dytrere og mer alvorlige ettersom tiden går, noe filtitlene bærer preg av |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er veldig kjekt med kommentarer, men legger du inn en melding som er virkelig stygg, så vil den bli slettet.