Lenelenes Tankekjør

Bokserie: Infernal devices

2012-01-31T12:42:00.000-08:00

Infernal devices er en parallell serie til "mortal instrument" (som jeg har skrevet om her).

Jeg klarer ikke bestemme meg for hvilken av de to seriene jeg liker best, de er så forskjellige, samtidig så like. Den største forskjellen er at denne serien er lagt til england i slutten av 1800-tallet, mens den andre er lagt til USA i vår tid.

Det virker som om seriene sommer ut med en bok annenhver gang, og det gjør at vi virkelig kan se den store helheten, dette fasinerer meg, to serier, så ulike, men som alikevell har et persongalleri og en historie som utvilsomt fletter dem sammen, og jeg er helt sikker på at det er en god grunn for dette.

Når jeg tenker virkelig grundig gjennom det, så tror jeg jeg heller mest mot "mortal instrument", grunnen tror jeg rett og slett er at jeg liker tanken på at denne parallell verdenen finnes i vår tid (det blir litt som Harry Potter på den måten).

Jeg ELSKER parallelle, hemmelighetsfulle verdener, som vi vanlige mennesker ikke vet noe om...

Forfatteren Cassandra Clare er svært dyktig til å dikte opp de mest fantastiske personligheter, som også er troverdige, for ikke å nevne de utrolige vendingene i historien som gjør at du bare holder pusten og jamrer eller jubler med...

Det er veldig intrikat og finurlig skrevet, dette er virkelig en forfatter jeg liker.

Jeg kan fortelle litt om den første boken, uten å røpe noe spesielt :)

Når Tessa Greys tante dør, reiser hun fra Amerika til London for å treffe broren, hennes eneste gjennlevende slektning.

Istedet for broren, blir hun møtt av to underlige kvinner.

Hun blir med dem, og helvete begynner..Verden slik Tessa kjenner den, blir snudd på hodet.

Hun blir kjent med en verden av vampyrer, trollmenn, feer, varulver og demoner.

Disse to underlig kvinnene som også er søstre, viser seg å være to mektige trollmenn som holder Tessa fanget og tvinger henne på en sadistisk måte til å gjennomgå en grufull forvandling som vil visse Tessas sanne jeg, en forvandling som tar tid.

Hvem er egentlig Tessa? Dette er noe hun tydelig ikke vet selv ihvertfall.

Etter lang tid i dette grusomme fangenskapet, blir Tessa ved en tilfeldighet reddet av Will, En "shadowhunter" som er på oppdrag.

Hun søker dermed tilflukt i Shadowhunter instituttet i London, et sted hvor shadowhuntere lever og trener, et sted hvor de lærer å vie sitt liv for å beskjempe ondskap i verden. De er usynlige for vanlige mennesker, som er uvitende om både shadowhuntere og faren de daglig blir omgitt av.

Instituttet er kun for disse, og spørsmålet er bare om Tessa har noe som helst der å gjøre?

Hvor skal hun da gå, og hva vil skje med henne, for hun er ettersøkt av flere for sin underlige evne, som hun ikke forstår noe av selv.

En ting er helt sikkert, verden har aldri sett noen som Tessa Grey før.

Amsterdam..Igjen :)

2012-01-29T14:23:00.000-08:00

Ja.. Som bloggtittelen sier, jeg skal til Amsterdam..Igjen.

Folk må jo begynne å lure om jeg reiser andre steder enn Amsterdam, jeg gjør det, men det er bare det at jeg elsker den byen, folkene, språket, trammen, kanalene, utelivet, gjestfrihesten, det er så mye å like med den byen.

Og det er virkelig min favorittby av alle byer jeg har vært i.

Vi reiste 4 jenter i mars i fjor, og vi bestemte oss for å reise tilbake mars dette året.

Men det ble ikke helt som planlagt.

Fire ble til to.

Evy og meg reiser 22-26 mars.

Lang historie kort, det var enten oss to eller ingen av oss.

Både Evy og jeg trenger å komme oss vekk.

Vi hadde egentlig lyst til å reise til Aberdeen rett før jul, men så fikk vi det ikke til, og det var vel egentlig, like greit.

Denne gangen var det faktisk ikke helt sikkert det ble Amsterdam, valget stod også mellom Aberdeen, men vi fant ut det var mye vanskeligere å bestille til Aberdeen, siden vi overhodet ikke kjenner byen.

Vi er jo så kjente i Amsterdam etterhvert at vi vet nøyaktig hvilke butikker som blir nabo til hotellet vårt. Men hotellet har vi aldri vært på før, det heter forøvrig Albus, koselig navn, tenker bare på Harry Potter jeg :)

Tror det skal bli herlig å reise i mars, midt i bachelorskrivingen, men nettopp DERFOR blir det nok et velkomment avbrekk.

Kanskje finne rjeg en fin "gravid"kjole til bryllupet til Therese, konfirmasjonen til sønnen min og selveste skoleavslutningen??

Maybemaybe...

Bok uke 4: Takk, kjære venn!

2012-01-29T13:14:00.000-08:00

Denne boken fikk jeg til jul av min kjære svigerinne Evy.

Det var en av de gavene jeg fikk som jeg ble mest glad for, fordi boken er så sjramerendes skjønn, den treffer rett i hjertet.

Har du en spesiell venn som du ønsker å gi en liten påminnelse om hvor spesiell, og hvor mye han/hun betyr for deg, så er virkelig dette en perfekt måte å si det på.

Boken oppleves veldig personlig, som om den var ment til nettopp meg.

En sånn en dag....

2012-01-23T08:46:00.000-08:00

Hva kalles det på fint?

..Stå opp på feil fot?

Noe må det være, denne dagen har bare vært helt pyton, mye pga en ektremt dårlig start, som ga dårlig humør, som igjen førte til en dårlig dag.

En sånn en dag...

Det hender.

La meg ta det fra begynnelsen.

Jeg fikk ikke sove i natt.

I tillegg stod jeg opp altfor tidlig... Noe som førte til at jeg ble så dårlig at jeg hang over do å kastet opp i en halvtime (får jeg for lite søvn og står opp for tidlig er ikke kroppen helt enig om dagen).

Så var det bossdunken som aldri ble tømt idag, fordi bossbilen kom for tidlig til at vi fikk satt den ut. Vi er ikke helt inni rutinene enda, og tenkt at tidlig morgen, det var ok. Så nå er den helt full og to uker til neste tømming. Men vi finner en løsning på det, men det var ikke kjekt i morges.

Så klarer jeg å falle på isen på vei ut døren... Og siden jeg er gravid og bekkenet mitt ikke er helt i laget for tiden, så merktes dette veldig godt i bekkenet, for ikke å nevne bakhodet.

Og selv om vi kjørte hjemmefra tidligere enn vanlig i morges, ble vi ståendes i kø dobbelt så lenge som vanlig.

Da jeg skjønte at dette kom til å ta mye lenger tid enn jeg hadde lagt med i planleggningen, så var vel det lureste å ringe og fortelle mine medstudenter at jeg ble sein til avtalen vår... Men jeg hadde glemt mobilen.

Det var en slik dag.

Alle kan ha sånne dager.

Jeg hadde helt klart min i dag.

Stikkord: GRINETE!

MEN, i morgen skal jeg stå opp på rett fot.

Bok uke 3: Alltid Alice

2012-01-22T13:26:00.000-08:00

Jeg har et hav av bøker, og tenkte at jeg plukker ut en random bok som jeg vil fortelle litt om, hver uke.
Det er ikke bøker fra serier, ikke tegneserier eller pensum bøker.Jeg har et hav av bøker, og tenkte at jeg plukker ut en random bok som jeg vil fortelle litt om, hver uke.
Det er ikke bøker fra serier, ikke tegneserier eller pensum bøker.
::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Denne uken var det første jeg fant "Alltid Alice" Av Lisa Genova.

Boken leste jeg i høst under siste praksisperiode i hjemmesykepleien.

Det er slik at vi må velge valgfritt pensum på minimum 150 sider, dette må ha tilknyttining til praksisen du er i.

Det kan være fagbøker eller skjønnnliterattur.

Det blir mye pensum i løpet av året, så det er godt med et avbrekk med en skjønnliterrær bok, men den får deg også til å føle, på en helt annen måte enn harde fakta...

Kort og godt handler det om Alice, en høyt aktet professor og forsker ved Harvard.

Alice er i sin beste alder, hun er lykkelig gift, barna har flyttet ut og på god vei til å få seg utdannelser.

Det er til og med snakk om at det første barnebarnet er planlagt.

Livet er godt for Alice.

Men merkelige ting begynner å hende, ting hun hele tiden bagatelliserer.

Helt til den dagen hun blir kalt inn på kontoret for gjennomgang av studentenes tilbakemeldinger på undervisningen.

Hun pleier alltid å få helt toppskår, hun får nå så å si bunnskår.

Hvorfor?

Hun virker forvirret, møter ikke til forelesninger, snakker om seg selv og bruker et til tider svært enkelt språk.

Hun oppsøker lege, og etter mange undersøkelser og lang ventetid får hun konstatert noe hun aldri hadde drømt om... Kreft, svulst på hjernen ja, men aldri Alzheimers, tidlig Alzheimers.

Hele livet raser.

Og det blir ikke bedre av at hun merker at sykdommen utvikler seg raskt.

Hva om hun våkner dagen etter og ikke kjenner igjen ansiktet på sein egen mann?

Eller barna? Vil hun treffe sitt første barnebarn?

Hun begynner å legge en plan.

Er det vits å leve om hun ikke husker de enkle ting?

Vil ikke det være for vondt for henne, for vondt for familien hennes?

Planen er enkel nok, den dagen hun ikke klarer å svare på noen daglige enkle spørsmål, de samme hver dag, den dagen skal hun avslutte alt.

Planen er relativ vanntett, men klarer hun å snike forbi sykdommen?

Jeg må si jeg fikk en øyeåpner med denne boken.

Den er skrevet på en måte som gjør at du både kan leve deg inn i den og distansere deg.

Men du blir litt slått ut av å få all denne informasjonen om Alzheiners av personen som har den selv, hvordan Alice opplever det. Hvordan hun raskt flyter mellom å være fullstendig tilstedet, til å plutselig ikke kjenne igjen sin egen datter å snakke til hennes oms en fremmed, og en kort stund etter skjønne hva som skjer.

Den er opprivende på mange måter, men mest av alt er det en utrolig bra bok som jeg syns ALLE burde lese.

Kan bestilles her :)

Tom Yam- En fantastisk thaisuppe.

2012-01-16T12:37:00.000-08:00

kkk

Først en liten historie:

Dette er en av de tingene jeg har hatt dilla på i dette svangerskapet.

Det var så ille en stund at jeg kjørte fra Sandnes inn til Stavanger hver dag for å kjøpe denne suppen.

Hver dag, i flere uker, helt til jeg kom på den brilliante ideen å lage den selv....

I dette svangerskapet har jeg slitt med ekstrem kvalme, og en periode var det få ting jeg kunne spise, dette var en av de veldig få tingene.

Til og med første juledag måtte jeg kjøre innom å se (siden vi var i området), men det ble tomatsuppe med egg istedet, wee. Men det er en annen historie ;)

Oppskriften jeg har, er ikke helt autentisk, men nå vet ikke jeg den helt ekte oppskrifyen.

Denne er ihvertfall, smaksmessig, akkurat som den jeg har kjøpt i flere uker. Men faktisk hakket bedre :)

Et tips, lag mye, frys ned halvparten så har du fantastisk suppe en annen dag.

_______________________________________

Oppskrift Tom Yam

1 liter hønsefond (fynker bra med buljong også)

4 kyllingfileer

7 små chilli

4 stilker sitrongress

4-5 ss fiskesaus (eller thais fish saus)

4-5 limeblad

1 rødløk

2 tomater

150 g sopp

2-3 lime (alt ettersom hvor sur du vil ha den)

4-5 vårløk (kommer an på størrelsen)

Masse frisk koriander

Kok opp vann med kraft/fond/buljong tilsett kylling i små biter.

Hakk sitrongress som ønsket og ha i.

Et lite tips her er å hakke dem anderledes enn vårløken, da de kan se ganske like ut, men sitrongresset er, etter min smak, uspiselig siden det er så enormt hardt å tygge på.

Hakk chilli å ha oppi. Jeg pleier å kjøpe de bittesmå røde chilliene som er å få kjøpt i utenlandske matbutikker, de er veldig sterke, men det sitter ikke lenge i.

De som er å få kjøpe på vanlig matbutikk er tamme ift.

Ha limesaft, rødløk og vårløk i.

Ha sopp oppi og tomat helt til slutt.

Knus limeblad og hakk koriander og ha over som det siste du gjør.

Server.

Nanam!

Psykolog...Eller ikke psykolog?

2012-01-15T11:44:00.000-08:00

Jeg har ikke vært hos psykolog på 1 år nå, 1 år denne måneden faktisk.

Min psykolog gjennom 12 år, gikk av med pensjon i sommer, og ny psykolog har ikke helt vært i mine tanker.

Jeg følte meg ferdig med det, jeg kjenner meg selv såpass godt etter 12 år med selvransakelse og snakk rundt dette.

Å åpne seg så totalt for et nytt menneske, kjente jeg, den gang i det minste, var uaktuelt.

Det var før denne høsten.

Noen ganger er det slik, at det du opplever bare gjør at du ikke er helt på bølgelengde med de rundt deg, det er for sært, for vanskelig, for enestående, for utrolig, for stort eller rett og slett bare så altfor fjernt for andre å skjønne.

Og når det blir så fjernt for andre å skjønne, blir det vanskelig å snakke om, og når det er vanskelig å snakke om kan det for min del ihvertfall, bygge seg opp en mur, som beskytter meg, men som også gjør at jeg tar avstand.

Jeg er jo den som alltid snakker, jeg er alltid åpen, om tja, det aller, aller meste.

Og når jeg ikke kan være det, så kan jeg ikke være meg selv.

Jeg må åpne meg, jeg må snakke om det jeg opplever, ellers føler det som om jeg kveles av følelser som jeg ikke har fått satt ord på.

Men samtidig, det er få jeg kan snakke med nå, eller om det faktisk er noen.

Legen min, et herlig vesen, forstod dette så godt, og henviste meg til psykolog, hun mente jeg måtte snakke om det, det mener jeg helt klart selv også.

Så kom endelig svaret da..

Nei, ingen psykolog på meg, de skjønte ikke helt bestillingen, hvis jeg hadde gått 12 år til psykolog, var da dette egentlig til noe hjelp for meg?

De ville heller sette meg opp på venteliste til gruppeterapi.

Gruppeterapi....

GRUPPETERAPI?!

Ok, tre ting:

1- Jeg ønsker bare en person som jeg kan åpne meg å snakke med. Usikker om jeg ønsker å snakke med så mange til stede. Da kunne jeg like gjerne ha snakket med venner.

2- Usikker på gruppeterapi, for den enkle grunn at jeg føler at jeg plutselig blir mye dårligere enn det jeg er. Jeg ønsker ikke å føle meg dårligere enn det jeg er.

3- Jeg var for sliten og hadde for mye tankekjør i perioden fra jeg fikk brevet til klagefristen gikk ut, at jeg ikke klarte å gjøre noe med det.

Men en ting tenker jeg, jeg har aldri vært på gruppeterapi før, noe jeg egentlig finner ganske snodig, alt det min bipolare-tilværelse har tatt meg gjennom...Den har aldri ført meg dit før.

Så nå er kanskje dette jeg skal oppleve.

Jeg liker å oppleve nye ting, det gjør at jeg forstår ting rundt meg og følelser så mye bedre, og det blir også lettere for meg å forstå andre rundt meg.

Så når alt kommer til alt, så tror jeg at jeg skal prøve dette.

Kanskje er det nettopp dette jeg trenger?

Det finnes alltid en psykolog, hvis ikke.

Bok Uke 2: Gamle sjeler-Barn som husker tidligere liv.

2012-01-14T12:35:00.000-08:00

Jeg har et hav av bøker, og tenkte at jeg plukker ut en random bok som jeg vil fortelle litt om, hver uke.

Det er ikke bøker fra serier, ikke tegneserier eller pensum bøker.

_____________________________________

Denne uken fant jeg Gamle sjeler av Tom Shroder.

Den stammer fra en tid da jeg var litt mer alternativtvridd enn jeg er i dag, det vil si at jeg trodde nærmest på alt, nå er jeg mye mer kritisk, noe som er til mitt eget beste.

Denne boken er fin, veldig fin. Ian Stevenson i boken er en amerikansk psykiater og forsker som angriper dette fenomenet, som en forsker.

Han har drevet på i flere ti år og har tusenvis av barnefortellinger om tidligere liv som materiale.

Mange av historiene i boken er direkte fengslende og utrolige, mens andre viser seg å inneholde hull eller sannhetsglipp som Stevenson som forsker får fram.

De troende og overbeviste får kun en understrekning på at dette virkelig finnes, de skeptiske vil nok vakle i sin overbevisning, nettopp fordi Stevenson er så grundig og har så utrolig mange år og så mye materiale å underbygge med.

Jeg setter inn beskrivelsen fra baksiden:

Over hele verden snakker barn spontant om tidligere liv. De ber om å bli tatt med hjem, de lengter etter mødre, ektemenn og elskerinner fra et annet liv, og de vet ting som de normalt ikke burde kunne vite. Fra det øyeblikk disse barna kan snakke, forteller de om folk og begivenheter fra fortiden. Det er ikke vage historier fra hundrevis av år tilbake, men detaljer om spesifikke, gjenkjennelige enkeltmennesker som kan ha dødd bare måneder, uker eller til og med timer før dette barnet ble født. I nærmere førti år har psykiater Ian Stevenson reist verden rundt, fra Midtøsten og Asia til småbyer i USA, for å undersøke og dokumentere mer enn to tusen slike tilfeller av minner om tidligere liv. Dette arbeidet, som stort sett har vært ukjent, er nå lagt frem for publikum av den amerikanske prisbelønte journalisten Tom Shroder. Han har fulgt Stevenson i hans feltarbeid og vært med inn i livene til barn og familier som er berørt av dette fenomenet. Shroder forandrer seg fra skeptiker til troende når han i denne fengslende og sanne beretningen blir stillet ansikt til ansikt med konkrete bevis som han ikke kan forkaste.

______________________________________

Dessverre så finnes ikke denne boken å få tak i på norsk lenger, men på engelsk kan den kjøpes HER

Det bor en liten gutt i magen

2012-01-13T02:04:00.000-08:00

Da jeg var på ultralyd for kort tid siden, viste det klart å tydelig at inni magen så bor det en liten gutt.

I mine to forrige svangerskap var jeg helt overbevist at det var gutt inni der, men denne gangen var jeg ikke helt sikker. Jeg hadde ikke samme følelse.

Jeg har heller ikke likt svangerskap denne gangen, de to siste var ganske like.

Men i bunn og grunn har jeg ikke tenkt så veldig på om det er gutt eller jente.

Jeg har egentlig ikke hatt så store meninger om det, for når alt kommer til alt, så ønsker jeg meg bare et barn til :)

Mange lurer på om jeg ønsket meg en jente, noen spør også om jeg er skuffet fordi det er en tredje gutt?

Det er så vanskelig å svare på det spørsmålet, for det er ikke et enkelt svar.

Nei, jeg er ikke skuffet, hvordan kan jeg være det? Jeg er jo gravid, jeg har et barn i magen.

Men er jeg skuffet fordi det ikke er en jente?

Nei, overhodet ikke.

Men på en måte er det litt rart å tenke at jeg aldri vil få en jente, for jeg hadde jo sett for meg det før jeg fikk barn, to jenter og to gutter ville jeg ha.

Men jeg er rimelig sikker på at det blir med tre. Men man vet aldri, for jeg har lært at ingenting er så usikkert som et skråsikkert aldri.

Så for å svare på spørsmålet.

Nei, jeg er glad for den lille som bor i magen, det føles trygt å vente på en gutt, jeg har jo to fra før, jeg kan gutter, jeg er kul guttemamma, men jeg kommer aldri til å like fotball uansett hvor mange gutter jeg får :)

Jeg har gutteklær, jeg har gutteting og gutteerfaring, OG jeg har to storebrødre til lillebror!

En jente ville vært veldig kjekt, men jeg føler det hadde vært noe helt nytt, og litt skremmende også.

Tenk jeg har en lillebror i magen!!!

Det er ganske fantastisk.

Jeg ligger å kjenner at den lille sparker, det er følelse jeg aldri kan bli lei av.

Det er magisk :)

Å bli syk av stress

2012-01-13T00:59:00.000-08:00

Da jeg leste til eksamen i romjulen, var stressnivået mitt ganske høyt.

Ikke for eksamen i seg selv, men pga alt jeg har dratt med meg gjennom høsten, julen og da, eksamenslesing også.

Summen av alt.

På pensum til eksamen var en ganske god del nettopp om stress og stressmestring.

Naturlig nok var dette veldig interressant for meg der jeg satt og leste.

Jeg har prøvd å analysere og plasere mitt eget stressnivå, og stressreaksjon hele høsten, og nå skulle jeg faktisk lese om nettopp dette.

"Holmes and Rahes stresskala" var ganske interessant.

Det er en liste av 43 hendelser som fører til stress i ulik grad.

Det kan være negative, men også positive hendelser. Negative hendelser gir selvfølgelig et høyere stressutslag enn positive, MEN en skal ikke undervurdere positive hendelser stressutslag heller.

Feks det å bytte jobb kan føre med seg en del stress, bare tenk på det;

*Drømmejobben, selvfølgelig vil du ha den! Men det er en ny hverdag, nye rutiner, nye mennesker rundt deg, det kreves gjerne andre ting av deg... Du må få alt på plass. Alt er nytt og ukjent. Det tar tid å bli kjent og komme i nye rutiner. En stund vil du nok henge mest med gamle jobbkollegaer, men du føler ikke du hører hjemme der lenger, du hører ikke skikkelig hjemme på den nye arbeidplassen heller, enda. Var det lurt å bytte jobb?

...Eller....

*Gravid: Du har ønsket å bli gravid lenge, når du endelig blir det er du superglad!

Men så kommer kvalmen, du kaster opp, du klarer ikke fungere på jobb og du får dårlig samvittighet for venner rundt deg fordi du klarer gjerne ikke være så mye sammen med dem, du er så sliten. Eller om du har barn og du ikke klarer være den moren du var, selv for en periode.

Så kommer gjerne bekymringen du ikke har tenkt så mye på før, hva om barnet ikke er friskt? Hva med fødselen? Hva med fremtiden, har jeg det som trengs til å oppdra et barn?

Stresskalen rangerer som sagt 43 stressfulle hendelser i en persons liv, fra 100 til 11 får hendelsene i poengskår.

100 er ektefelles død.

40, graviditet.

11 er et mindre lovbrudd.

Scorer du 150, har du en liten risiko for å bli syk av stress.

Fra 150 til 299 er moderat risiko for å bli syk av stress.

Har du 300 eller over er du i risikogruppen for å utvikle sykdom som følge av stress.

Altså 300 regnes som grensen for at stress blir sykelig.

Jeg målte mitt eget stressnivå ut fra denne skalaen, det var hendelser jeg var helt klar over ga stress, men også hendelser jeg ikke tenkte mye på, så er det hendelser som ikke er lett å plasere i skalaen.

Men alt i alt så tror jeg den ble temmelig riktig.

Jeg hadde en score på 440.

Men, det må også nevnes at mennesker opplever stress ulikt. Vi takler stress ulikt, og vi får ulike langtidsreaksjoner på stress.

Mennesker som har opplevd lite stress, bare korte perioder med dette, vil mest sannsynlig tåle stress over tid mye dårligere enn en person som har opplevd stress over lang tid, flere ganger.

Det skal gjerne mindre til for at denne personen blir syk.

Andre tåler mye stress, men alle har en grense.

Jeg tror selv at jeg tåler mye stress, svært mye faktisk.

Hvordan hadde jeg ellers klart å komme gjennom mye av det jeg har opplevd?

Men jeg har en klar grense, og den er brutt.

Ikke fordi jeg ser på scoren jeg fikk, langt ifra, men fordi jeg kjenner det på kroppen, jeg kjenner det i hele meg.

Mange vil nok si at jeg har det som jeg har det fordi jeg er gravid.

Selv tror jeg at graviditeten bare er en del av det. Og nettopp pga graviditeten sier kroppen i fra.

Den ropte klart STOPP for to dager siden, da jeg besvimte to ganger helt uten grunn. Jeg har bare besvimt en gang tidligere i mitt liv.

Nå skjedde det to ganger på samme dag.

SÅ har jeg en hodeverk fra en annen verden, konstant, og ingenting hjelper.

Så jeg tar det med ro.

Jeg gjør ingenting, jeg sitter hjemme og leser litt skole, men klarer ikke konsentrere meg lenge om gangen.

Tanken på å pakke ut å inn i det nye huset, gjør at jeg begynner å brekke meg og kaster opp.

Jeg må bare ligger strekk ut i sengen å slappe av.

Før jul ville legen sykemelde meg, jeg sa nei, klart nei, men jeg lovet å ta det med ro etter jul.

Hun mente at grunnen til at jeg var så dårlig og fortsatt kastet opp, var mye pga stress, jeg presser meg for mye.

Stress og press var var skylden, men graviditeten en medvirkende årsak som satte grenser.

Og jeg må roe ned.

Heldigvis er alt roligere, ihvertfall litt.

Det er dagen før nyttår, og alt står på hodet

2011-12-30T01:29:00.000-08:00

Nå er det en stund siden jeg har skrevet her, og som alltid, det er mange grunner til det.

Jeg skriver jo om tanker, opplevelser, dype ting og det som opptar meg.

Mye av det som opptar meg mest om dagen, er ting jeg ikke uten videre kan dele, og da blir det vanskelig å skrive, for det er jo det hodet kverner rundt.

Men jeg kan skrive en oppdatering, trossa alt.

Jeg skal ikke igjen nevne at det har vært en hektisk høst, men der gjorde jeg det visst for det, ups..

Mye har skjedd, men mye skjer alltid.

Jeg har faktisk klart å fullføre begge praksisperiodene denne høsten, det stod hardt, og om jeg kan si det selv er det en bragd jeg er stolt av.

Praksis i seg selv er ikke vanskelig, det er når det blir krydret med alle de andre problemene som stjeler oppmerksomhet og fokus.

Men dette var ikke egentlig nytt.

Jeg har bestått begge praksiser... jej!

Og ja, jeg har tatt en eksamen også, jeg hadde ikke trengt å ta den, men jeg ønsket å bedre karakteren, og jeg føler selv det gikk enormt bra, så jeg er veldig fornøyd at jeg fikk til det også.

Det var dagen etter siste dag i praksis, så det har gått i et.

19 desember overtok vi huset.

20 desember flyttet vi inn.

Alt står på hodet. Bilde over viser at sofaen er kommet på plass, men at bord mangler... Det kommer, om to måneder... Det meste er bestilt og betalt, men det tar tid å lage å frakte osv..

Nå i romjulen leser jeg til eksamen, eksamen skal være 4 januar, og alt lesestoff er nytt for meg.

Jeg har ikke hatt tanker og hode til å ha mulighet til å ha lest i høst.

Det har ikke gått, og jeg måtte sette det til sides for å konsentrere meg om praksis og bli ferdig med de skriftlige oppgavene.

Det ble jo ikke bedre i høst av at laptoppen min krasjet og alle oppgaver gikk tapt dagen før de skulle leveres, 9 ukers arbeid borte på 2 sekund. Lang historie kort, nei, det gikk ikke ann å hente ut informasjon av laptoppen. Jeg måtte begynne på nytt.

Jeg må si frustrasjonen over alt som hadde skjedd toppet seg der og da og alt jeg klarte å gjøre var å gråte i frustrasjon.

Men det varte ikke lenge, halvtime etter hadde jeg ordnet meg ny laptopp (altså den gamlegamle) og begynte å skrive oppgaver.

Det ble en stille og rolig julefeiring, og det passet oss helt utmerket. Lillegull Julian tror jeg aldri jeg har sett så glad som under feiringen, han var bare helt eksemplarisk og herlig.

Men det har ikke vært mye tid til jul for oss, men vi tar det igjen neste år. Og det er ikke et savn, fordi jeg har så mye annet som trenger oppmerksomhet.

Nå sitter jeg og leser, prøver å få kontroll på 1300 sider med nytt stoff.

Jeg vet jeg kunne sykemeldt meg til denne, og kanskje jeg burde? Jeg har mer enn nok god grunn til det, men jeg vil egentlig mest bare bli ferdig.

For skal jeg ta den seinere, blir det midt oppi andre eksamener og bacheloren, neineinei, jeg ønsker å konsentrer meg om en ting om gangen.

Og vil du noe nok, så får du det til. Så lenge det er innen rimelighetens grenser.

Så nå ønsker jeg meg selv happy reading"

Julestress, eller enkelt og greit stress?

2011-12-17T02:48:00.000-08:00

Jeg ser at mennesker rundt meg er i julestress, jeg er bare i vanlig stress.
Julestress, har ikke tid til det, det har blitt en pakke her og der, og jammen blir jeg ferdig jeg også.
MEn jeg svaner å lage julekaker, ha julekos, ha gløggkvelder, pynte til jul og alt "julestress" som følger med når det er juletider.

Men alt det betyr så lite akkurat nå, julekvelden blir nok fantastisk selv om julekort ikke er blitt laget og julenksten kommer fra nærmeste konditor. Julepakkene havner under treet, der vi skal feire jul, hos svigermor, og gløggen kan nytes julekvelden.
JEg har ingen som helst bekymringer for at julen ikke skal bli fin, julen blir fin uansett, såpass har jeg lært, for det avhenger ikke hvor mye du forbereder til jul, det avhenger av menneskene rundt deg og det gode humøret de tar med seg til julefeiringen, det handler om giverglede, og fantastisk god mat, det handler om julesanger til ørene blir numne av den juletrall, det handler om nærhet til de du er glad i, og det handler om glede.
Ihvertfall gjør min jul det.

SÅ, om julestemningen ikke akkurat er på topp for meg 1 uke før jul, så er jeg bekymringsfri, ihvertfall til den biten.
Julegleden kommer på juledagen når alle glade julefjes blander seg til juletrall og nydelige juledufter :)

Glatt føre..Front mot front.

2011-12-05T15:35:00.000-08:00

Ja, så var det den tiden, snøen kom, det var mandag morgen, morgenrushet var et faktum og alle biler (sjåfører) prøvde så godt de kunne å kjøre sakte og forsiktig.

Jeg var på vei til jobb, kjørte 40 i 50 sone, for jeg syns det var himla glatt, selv om jeg hadde gode vinterdekk på. Plutselig ser jeg en bil i motsatt felt som ser ut som han har tenkt å kjøre forbi bilen foran ham. Nei nei tenker jeg, klart han ikke kan gjøre det, det er jo masse trafikk i motgående felt og jeg var altfor nær til at det var lurt.
Jeg skjønte fort at han hadde mistet kontrollen på bilen og skjeinet rett mot meg.
Jeg bremset, men det var ikke sjans, det eneste jeg kunne gjøre var å sette meg godt til rette i sete og tenke hvordan det var best å møte denne bilen.
Av erfaring vet jeg at det ikke er lurt å svinge, mest sannsynlig ville jeg selv rent rett over i møtende trafikk etter sammenstøtet, så front mot front ble det, eller han traff med høyre hjørne, jeg med front. Det gikk veldig godt med oss, ikke en liten skade i lillefingen en gang. Kontrolert ukontrolert.
Det var ikke mye skade på hans bil, men min var ikke kjørbar.
Falcken kom og hjelp meg til verkstedet som var 300 meter lengre ned i gaten og jeg fikk en snerten liten leiebil.
Takk store alpakka for god bilforsikring som gjør at jeg har leiebil i 31 dager.

Det viste seg at vi var de første til å krasje på glatten den mandags morgenen, og jeg var først i køen.
Flaks i uflaks... Eller noe sånt.
Bilen ble ikke kondemnert, som verkstedsmannen først antok, men skadene på bilen kom på rundt 100000,--

Det bor en baby i magen

2011-12-04T05:10:00.000-08:00

Alle gode ting er tre?

I dag er jeg 13 og 2 dager ut i svangerskapet og den lille krabaten på bildet ble avbildet på torsdag 1/12, hvor jeg fikk bekreftet at termin jeg hadde regnet meg fram til og termin legen fant, var identisk.

Altså 10 juni 2012.

Dette kalles nøye planleggning, da jeg er ferdig med skolen 31 mai, da er det siste dag av valgfri praksis, skoleavsluttningen blir holdt 1 juni.

Og ja, babyen ER nøye planlagt, vi hadde bare ikke regnet med at det skulle klaffe på første forsøk, noe som er veldig kjekt.

Det er mye jge/vi måtte ta hensyn til i planleggningen, når passet det aller best med nr3?

For at jeg skulle ha 3 barn var aldri noe spørsmål for meg, jeg visste når jeg gikk gravid med nr2 at jeg ikke var ferdig, nå føles det som om det er siste gang jeg går grevid, og det er ganske herlig å vite det.

Men man vet aldri, mye kan selvfølgelig skje, og man kan sjeldent si aldri, det har jeg lært.

Ihvertfall det vi måtte ta hensyn til var min første sønns alder, han er 14 år nå, jeg ønsket at han ikke skulle være for gammel den dagen han skulle få et nytt søsken. Samme gjalt andremann, han bli 4 når 3djemann kommer, det er en fin aldersforskjell.

Så var det min alder, jeg blir 33 år og kjenner at det passer nå, jeg ønsker ikke å være den eldste moren i klassen til barnet mitt. Og jeg ønsker å jobbe, og konsentrere meg om det, jeg har jo planer om å ta videreutdanning om en stund også :)

Og jeg er jo ferdig til sommeren med sykepleieutdanning og kjenner at det skal bli herlig å ha litt "fri" etter det, jeg er ganske sliten nå.

Så alt i alt så er det nå det passer.

Men hadde jeg visst alle de uforutsette tingene som skulle hende denne høsten, hadde jeg nok tenkt meg om to og tre ganger på om dette var lurt.

Men slik er det ALLTID, det er de uforutsette tingene som kan gkøre det vanskelig.

Jeg hadde regnet med at jeg skulle bli dårlig, det var med i planen, men jeg vistte ikke at jeg skulle bli så dårlig som jeg faktisk er. Nesten siden jeg fant ut at jeg var gravid i septmeber, har jeg vært dårlig, og jeg har kastet opp flere ganger til dagen, noe jeg bare har gjort sånn av og til i mine forrige svangerskap.

Men jeg har funnet en rytme i oppkastsekvensene også, det er alltid mellom 10-12 på dagen, og 22-24 om kvelden (som regel), og da går det ann å planlegge dagen... Litt.

Så er det astmaen min som er helt på tur om dagen, og siden jeg er gravid kan jeg ikke ta all medisin som finnes på markede, mye astmamedisin er forsterskadelig, og det er selvfølgelig den medisinen som hjelper på min astma.

Det er ganske frustrerende.

Så jeg lever på minimum av luft nå og dette gjør meg veldig sliten, det sier seg selv at jeg blir veldig trøtt når ikke kroppen får optimalt med oksygen. Men jeg klarer meg, og i morgen skal jeg til lungespesialist for å bli satt på andre medisiner. Siden jeg er over 12 uker nå og babyen er over den mest kritiske fasen, mener legen at NÅ må jeg settes på noe sterkere medisiner, sånn at jeg kan fungere, og viktigere, at jeg ikke får så store anfall at det blir en fare for liv, for begge.

Jeg skulle ønske at dette kunne vært et udelt lykkelig innlegg, men det er ikke det.

Misforstå rett, jeg er overlykkelig for å være gravid og gleder meg som bare det til å strutte med mage og fødsel osv, ja jeg gleder meg masse til fødsel, det er jo noe av det største en kan oppleve.

Men det som er så vondt oppi alt dette er alt det som har plaget hele høsten, jeg har nevnt litt om sykdom, men det er ikke bare det, vi har det ganske vanskelig i familien om dagen, noe som er bgunnlaget for mye av det vonde som skjer rundt meg og med meg.

Og når jeg er så sliten av alt, så er skolen vanskelig å mestre om dagen, alt er et salig rot, og jeg må holde tungen rett i munnen, hver dag, for å komme meg gjennom hverdagen.

Jeg orker overhodet ikke være sosial, jeg klarer ikke snakke i telefonen en gang, det krever så mye av meg, en sånn en liten ting.. Jeg jobber inntenst med meg selv, hver dag, for å mestre hverdagen som student, som tobarnmor, som student i praksis, som samboer... Som venn, som barnebarn til syke besteforeldre, som gravid, som syk, som deprimert, som en person med konstant dårlig samvittighet for ting jeg gjør, men mest for de ting jeg ikke gjør, de ting jeg ikke makter.

Mn jeg er gravid, det er et stort lyspunkt i alt det mørke, og jeg gleder meg hver dag over dette.

Jeg skal nok ikke bli hjemmesykepleier nei

2011-11-14T02:01:00.000-08:00

Nå har jeg vært akkurat to uker i min siste praksis (hvis vi ikke teller med den valgfri praksisen som avslutter hele utdanningen).

Jeg er i hjemmesykepleien, og kan for første gang si at her vil jeg ikke jobbe.

Og det er ikke det at jeg ikke VIL jobbe her, det er faktisk det at jeg ikke KAN.

Og akkurat nå i disse dager så gir den innsikten meg en god del ekstra stress.

Ikke fordi jeg ikke kan jobbe der i framtiden, det er jo noe jeg syns er helt ok å ha funnet ut, men fordi det byr på store utfordringer i hverdagen min om dagen... SOM om faktisk jeg trengte flere utfordringer nå :)

Men en kommer vel styrket ut av det meste, om en ønsker det.

Jeg har vært veldig syk denne høsten. Jeg var så uheldig å få en virusinfeksjon i lungene,denne har vart helt siden jeg begynte på skolen igjen, så å si.

Siden jeg har en svært komplisert astma, slo virusen ut lungene mine slik at jeg nesten ikke klarte å puste. Og når kroppen får lite oksygen blir man utrolig fort sliten, så det er ikke noe overskudd å gå på om dagen. Alt er tiltak. Jeg vil bare sove.

Forrige praksis gikk bra, men jeg var veldig sliten.

Dennepraksisen går ikke bra, og jeg vurderer permisjon hver bidige dag.Noe som hadde vært et stort nederlag for meg, jeg tror nesten det er noe av der aller verste jeg kan tenke meg akkurat nå. Jeg er så målbevisst og har så høye forventninger til meg selv at det rett og slett ville vippet meg av pinnen oppi alt styret rundt meg nå.

Jeg er på bedringens vei, det er ganske herlig, men lungene mine er svært sårbare. De tåler ikke store anstrengelser, de tåler overhodet ikke å bli utsatt for ting jeg ikke tåler, astmaen slår faktisk ut bare jeg går forbi noen som røyker om dagen, eller bare sønnen minklapper en katt så ligger jeg strøken i flere døgn, jeg skulle nesten vært i isolat så ille er det.

Til vanlig er ikke dette noe stort problem, bare jeg ikke kjøper meg katt eller hund eller røyker selv så klarer jeg meg, men nå er jeg ultrasensitiv.

I hjemmesykepleien er det mye farting, det er inn og ut hjem og bil, kulden i seg selv og anstrengelsen av alle trapper er skikkelig problematisk for meg om dagen.

Men det aller verste er dyr og røyk. Til vanlig kan jeg selv kjenne hvordan jeg hardet og setter fintmine egne grenser. Har jeg en dårlig dag, går jeg ikke til noen som har hund, men kan fint gå der er det en god dag. De som har katt kan jeg aldri gå til, om jeg ikke har et stort ønske om å bli syk. Røyk er også en slik ting,jeg kan som regel stå ved siden av noen som røyker, men ikke være inne der noen røyker.

Svært mange av dem jeg går til, røyker, noen har også dyr.

Jeg slipper helt å gå til dem som har dyr, men det er verre med røyk.

Jeg går til dem som ikke røyker, eller som røyker lite, men noen ganger har de besøk av noen som røyker, det kan ikke jeg kontrollere, og jeg kan ikke snu i døren.

Det er skikkelig frustrerende og det er helt vilt pyton å være så sårbar.

Astmaen min er av den sorten at nesten ikke noe medisin fungerer på meg,noen fungerer for å holde den i sjakk, men lite virker mor akutte anfall, og jeg er på vippen til et alvorlig anfall hver dag. Noen som vil resultere i et opphold på sykehuset.

Jeg kan si dette, fordi jeg kjenner min egen sykdom bedre enn noe lungespesialist noen gang kan drømme om å få kunnskaper om, etter å ha hatt den hele livet.

Og nå jeg sier jeg er bekymret, så er det ikke grunnløst.

Dette er ikke ment som syting, det er ment som en forklaring på noe av det som uroer meg om dagen, noe av det som gjør hverdagen min ekstra tung.

Så jeg vet med sikkerhet at jeg ikke skal jobbe i hjemmesykepleien.

Selv om jeg for det meste har gode dager, har jeg dager hvor jeg er veldig sårbar og lett blir syk. Hadde jeg jobbet i hjemmetjenesten, hadde jeg hatt stort sykefravær, det ønsker jeg.

Jeg håper bare jeg klarer å komme gjennom denne praksisen. Både praksishverdagen i seg selv, og alle oppgavene som følger med, for jeg er ekstra sliten om dagen, jeg må faktisk sove mye for å klare hverdagen nå, så oppgaver er en stor utfordring i seg selv.

Ny serie: Vampire Academy

2011-11-04T04:35:00.000-07:00

Nok en serie om vampyrer, det kom vel som en skikkelig overraskelse at jeg leste den også?

Vampire Academy serien er en relativt liten serie, den består av 6 bøker.

Jeg har nå lest 4 av dem, og kan derfor få god for at dette er an ganske bra vampyr serie, og relativt anderledes enn mange andre.

Relativt... Det vil si, det handler fortsatt for det meste om unge mennesker (vampyrer?) som skal formes til å bli voksne selvstendige individer. Det handler om vampyrer, og handlingen finner sted på en skole... Det er mange serier som gjør det.

Men her stopper likhetene også

Nå har jeg lest det jeg har kommet over om vampyrer nesten siden jeg lærte å lese for snart 1000 år siden, og jeg merker stor forskjell på hvordan historiene blir fortalt, hvordan vampyrer blir framstilt osv.

Før var vampyrer så å si udelt styggevesener, nå er de utvilsomt blitt en stor litteraturkilde til romantikk, Vampyrer er blitt sarte, romantiske vesener, hva litteraturen gjelder, de "gode" vampyrene jobber ,ed seg selv for å være reale mot vanlige dødelige, eller det rett og slett er en synd å være med mennesker i det hele tatt, enten romantisk,eller som matkilde..

Jaja, det var nok om mitt syn og tanker på denne litteratursjangeren.

____________________________________________

Hdlingeni vampire academy er lagt til St.Vladimirs skole som utdanner vampyer og deres "livvakter".

Ja her må vampyrer ha livvakter, de snille vampyrene må ha livvakter, mot hvam andre enn de onde vampyrene?

Moroi- Dette er de gode vampyrene, de blir født. Det går ikke an å lage en moroi, du må bli født av en moroi mamma og en moroi pappa. Du har som moroi et helt vanlig langt liv, hvis du selvfølgelig ikke blir drept før du blir gammel. De blir ikke unaturlig gamle, de er som oss.

Moroier er mer eller indre utseendemessig som våre idealer, skjønnhetsidealer. De er høye og slanke, kvinner har sjelden store bryster, og menn sjeldent mye muskler. De er lett bleke, men tåler små mengder sol, men kan aldri være så lenge i solen at de får særlig god farge.

De lever sitt liv om natten.

De er delt inn i kongelige moroier, og ikke kongelige. De er 12-14 kongelige familier (kogelige etternavn) som er vesentlig mer verdt enn de andre. De får flere gode enn de andre, som blandt annet flere livvakter (som det er mangelvare på) mens ikke kongelig gjerne ikke får livvakter i det heletatt, noe som selvfølgelig ikke er bra.

Moroier hart også magiske evner som bunner ut i elementene, vann, luft, jord og ild. Alle moroier har et element som de spesialiserer seg i etterhvert. Men, det brukes bare til "kos", ikke til selvforsvar eller styggedom.... Ja, de er rett og slett helt hjelpesløse, i og med at de ikke kan sloss verken med muskelkraft eller magi.

Dhampir- Dhampirer er moroienes livvakter/vokter. De skal i følge gammel skikk, ofre sitt eget liv til fordel for moroien de vokter. Dhampirer er tydelig mindre verdt, men moroier klarer seg aldeles ikke uten dem, dette er ikke samtaletema, bare dypt innprintet i alle. Dhampirer kan ikke få barn sammen, de kan kun få barn med moroier, noe som i seg selv ikke er liv laget. Moroier har ikke forhold til Dhampirer, det er bare fy. Ja de kan hygge seg, men thats it. Dette går selvfølgelig ut over de kvinnelige Dhampirene som blir brukt av de mannlige moroiene for en hyggestund. De blir gravide og vips de må velge, barnet eller framtiden som vokter? EN dhampir som velger å ta seg av barnet sitt blir sett ned på, som i VIRKELIG sett ned på. Men så kommer vi stadigtilbake til det at det kun er dhampirer som kan beskytte moroier, og da må de reproduseres... Aner man et slags opprør her tro?

Det er selvfølgelig få kvinnelige Dhampir voktere. Men de finnes så absolutt.

Noen av dem som får barn, velger å fortsette som voktere, det er så dypt i en Dhampir å være vokter, at muligens det overskygger et naturlig morsinstinkt hos noen?

Dhampirer er anderledes utseendemessig enn moroiene, mennene er større, muskelmessig, kvinnene også, de er bygget for kamp kan en si. Kvinnene er langt mer formfulle, noe som moroiene missuner til de grader.. Og dette er ofte grunnen til moroienes veentyr med dhampirene, need I say more?

De er sterke, de er raske,de har reflekser og reaksjonevne som er helt syk, de er oppofrende og utslettende, de er perfekte voktere...

Strigoi- Det ligger vel i navnet at dette er badas vampyrer, det ultimat onde. Og det er disse moroiene trenger dhampirenes beskyttelse mot. De er onde, de er sjelløse, de er 100 ganger sterkere enn dhampirer, noe som vil si at moroier ikke har en sjans. Til motsetning fra moroiene som blir født, blir strigoiene skapt, laget, akkurat som standard vampyrer fra de gamle vampyrhistoriene. Eneste forskjellen er at det er to måter å bli strigoi på, du kan velge det selv, eller du kan bli lagt til en mot din vilje. Jeg vet ikke hvem som er verst.

Bare en moroi kan velge å bli strigoi av egen fri vilje. Moroien må da ha et ønske om dette, og det å ha et ønske om å bli det er rimelig spesielt,siden strigoi er pur ondskap og sjelløse vesener som kun lever for å drepe mennesker, dhampirer, men aller helst moroier. De blir sterkere av å drikke moroiblod.

For å bli strigoi må en moroi drepe en annen ved å tømme det for blod.Til normalt drikker moroiene små, små mengder blod fra mennesker. Strigoier drikker alt.

Den andre måten er hvis en strigoi tømmer en for blod og gir blod tilbake, standard.

Det er oftest moroier som blir strigoier, men også mennesker og dhampirer blir strigoier.

Det sier seg selv at dhampirer blir de beste strigoiene, de er sterke og nesten uslåelige fra før av, gang dette med 100...

Strigoier er enkle hjerneløse vesener som raver rundt alene, med kun et mål, drepe.

Hva skjer når de begynner å samle seg i flokk med et mål, drepe moroier? Hva skjer da? Hm, ja det er jo bare å lese å se.

Hovedpersonen i serien heter Rose, hun er dhampir, og hennes beste venn er Lissa,som er en moroi prinsesse, den aller siste i Dragomirslekten, og derfor erdet enormtviktig at hun blir voktet best mulig. Rose skal bli Lissas vokter når de er ferdig utdannet.

De var foreldrene til Lissas ønske, og det bør respekteres.

De to jentene har en veldig spesielt bånd, noe ingen har hørt om tidligere, og noe som jentene prøver å holde skjult. Rose kan føle Lissas følelser, spesielt redsel. Hun kan til og med se ting ut fra Lissas øyne, ved forflytte sin etanker inn i Lissas hode... Uansett hvor i verden den ene eller andre måtte befinne seg så kan alltid Rose ense hvor Lissa er...Er ikke Rose den beste cokterfor Lissa så vet ikke jeg.

Problemet er bare at ingen vet om det, og Lissa er i enorm fare, noe som setter Rose i storstor fare for til enhver tid å bli utvist fra skolen, og aldri bli vokter, noen gang... Fordi hun slipper alt hun har til enhver til, for å beskytte Lissa mot farer ingen andre vet om, hun bryter regler på regler gang etter gang.

Til slutt har de bare et valg, flykte fra skolen.

Og det er her historien begynner.

Siste måneden i leiligheten

2011-11-01T02:05:00.000-07:00

November er siste måneden vår her, det er så herlig!!!!!

Jeg kjenner jeg har begynt å flytte mentalt allerede.

24 november flytter vi ut og inn til mamma for en periode til vi overtar huset ett før jul.

Vi overtar 19 desember, men jeg tviler på at vi kommer til å sove der den første natten, det er mye som må på plass, mye som må flyttes, og mye som må kjøpes... Blant annet senger og sofaer.

Jeg er rimelig lei av leiligheten nå, men det er sikkert fordi vi skal flytte, for jeg var egentlig ikke å lei før vi kjøpte hus, men det var vel fordi jeg ikke hadde noe valg.

Bare et lite geledeinnlegg :)

Halloween blir bra... Neste år.

2011-10-31T14:34:00.000-07:00

Har ikke blitt mye halloween her i hus. Har vel strengt tatt ikke vært noe blodfan av disse importerte skikkende.

Men jeg ser ungene koser seg, og det er vel bra det? Eller?

Vi bor jo fortsatt i vår lille leilighet, så her kommer ingen kids til.

Men i år var mini og jeg hos mamma, og da fikk han med seg alt styret,og han hvinte av fryd når det ringte på døren.

Jeg sa han var for liten til å gå rundt i år, men neste år, når han blir fire år, så sa jeg at da skulle vi stelle i stand noe halloweensparty, da kunne han ta med seg tante Evy å gå runden ;)

Så skulle vi lage til ordentlig hjemme.

Jeg eeeelsker jo å kle meg ut, så neste år skal jeg være forberedtpåungene som lusker halloweenkvelden, jeg skal jammen gjøre det så bra at jeg skal skremme vannet av alle som ringer på sånn at jeg må kaste godteriet etter dem i det de løper fra huset, mens jeg selvfølgelig ler en ond hekselatter.. Jeg er god på det :D

Nei gleder meg til neste år, DA skal jeg være forberedt da, med kostyme, heksesuppe, godteri og hekselatter.

Provoserende:Voksne som belærer voksne

2011-10-29T14:20:00.000-07:00

Det er noe av det mest provoserende jeg opplever, når andre voksne prøver å belære meg, eller andre jeg er med.

Det er provoserende og rett og slett ufint.

Uansett hvorfor du måtte finne det viktig å belære et annet voksent menneske, så for alt i verden, tenk over hva du sier!

En slik situasjon kan si noe om den som blir belært, men enda mer om den som faktisk føler den MÅ lære dette andre mennesket noe.

Å belære, som i å heve seg over et annet voksent individ og fortelle dem hva du mener er riktig eller galt i en situasjon, er ut ifra min mening en hersketekninkk.

Det får den andre til å virke veldig liten. Og hva er det i denne situasjonen som gjør at nettopp du føler du har rett, og den andre feil?

Eller går det på oppdragelse kanskje?

Jeg snakker ikke her om å gi et råd (selv om å få et råd uten å ha bedt om det kan være provoserendes nok det også), eller vennlig hinte om noe, eller si noe på en fin måte.

Jeg snakker om at du hever deg over meg og snakker ned til meg som om jeg var et barn.

Jeg anser meg som et normalt, høflig menneske, men av og til kan det glippe for alle.

Det er ganske provoserende når mennesker du ikke kjenner belærer,men når de du kjenner, litt, begynner med dette, da koker det hos meg.

De som tror de kjenner deg litt, men egentlig ikke.

Mennesker som er virkelig nær, skal ikke belære, de skal hinte, eller si ifra på en fin måte, det er helt ok, og akkurat sånn det skal være.

Ukjente som driver med dette føler gjerne at de er bedre enn andre, eller de virkelig tror at du trenger å settes på plass, eller for alt i verden.. Lære noe.

Men nå de som kjenner deg litt gjør dette, ja da blir det en litt sånn voksen utgave av sandkasselek "min far er sterkere enn din far", noe som var blodig alvor når du var 4 og kompisen din trodde han hadde den sterkeste pappaen, når VISSTE at din var den beste...

Nå pleier ikke jeg bli belært, men jeg provoseres nok de gangene jeg blir det.

Tenk hvordan du sier noe, ikke lat som den andre er et barn, snakksom det er en annen voksen, tenk om det hadde vært greit om noen snakket slik til deg først, hvis det ikke var greit og dette er en person du ønsker å være venn med, omformuler, hvis du absolutt må få fram poenget ditt.

Hvis du absolutt ser det nødvendig.

Det suser og går...

2011-10-28T06:02:00.000-07:00

Sommeren er ugjenkallelig over, høsten allerede godt i gang, ja det er jo bare 8 uker til jul, tiden suser og går, som den alltid gjør.

Jeg har virkelig gruet meg til denne høsten, ting har vært for stritt, og jeg visste det ville bli det, men jeg visste ikke hvordan det ville bli.

Jeg er, og har vært hele høsten og slutten av sommeren for den saks skyld, i en nummen tilstand.

Jeg har aldri vært akkurat her tidligere, jeg følger ikke mitt vanlige mønster.

Etter alt p dømme, så skulle jeg vært i en bølgedal nå, jeg skulle vært deprimert, jeg skulle vært hos legen min og vært fortvilet (Noe jeg har vært tross alt), jeg skulle følt at livet var dritt og ingenting ga meg noe, en tilstand jeg egentlig befinner meg i nå, men uten brodden... Jeg er ikke deprimert, det er noe som holder igjen. Og det bekymrer meg, for jeg vil bare bli ferdig med det, og komme meg videre, bearbeide det.

Jeg har faktisk måtte ty til tidligere pensum, nemlig alle psykologibøkene jeg har fint oppstilt i hyllen.

Og jeg har funnet svaret.

Jeg er i en krise, en ordentlig krise.

Og det er mange grunner til dette, det er ikke en enkel krise, den er veldig sammensatt.

Men jeg viser tydelig tegn på en krise.

Jeg pleier ikke akkurat å være i en krisetilstand, men jeg har vært der før, feks da pappa fikk hjerneslag , eller etter jeg ble voldtatt.

Men jeg reagerer anderledes nå enn tidligere, jeg har opplevd mer, jeg takler hverdagen, i motsetning til de andre gangene, bortsett fra det så kjennes det rimelig likt ut.

Jeg har klart å komme meg gjennom alt jeg burde, jeg har bestått kirurgisk praksis på gynekologisk kreftavdeling, med veldig gode tilbakemeldinger, noe som gjorde godt.

Hverdagen takler jeg også, utagerende tenåring hvor grensesetting er i hovedfokus, det tapper for krefter, så jeg sover unormalt mye, eller for det meste trenger jeg bare ligge på rommet å ikke tenke.

Men, jeg kjenner jeg ikke er klar for en ny praksis nå på mandag, jeg er stort sett ikke klar for noe, men jeg må bare hoppe i det, og det går som regel bra.

Oppi alt dette er jeg veldig fokusert på målet, nemlig å bli ferdig utdannet til sommeren, og det SKAL jeg få til, bare så det er sagt.

Så nå tar jeg sats, og hopper inn i ny praksis,med nye forventninger og krav.

Det kan lett gå godt :)

Livet med en tenåring er jammen meg ikke LETT!

2011-10-23T13:49:00.000-07:00

Jeg har gått og ventet på dette helt siden gutten min var liten.

Tenårene.

Jeg trodde jeg var forberedt, men hvem kan egentlig forberede seg helt på noe slikt?

Det er som å ha en levende tornado i hus, som sprer edder og galle og klær og søppel der det måtte passe, og helst der det ikke passer.

Mamma sa til meg da jeg var ungdom på mitt verste, og ja, jeg var ganske vill, jeg gjorde mye dritt, hun sa ihvertfall "Lene, en dag vil du få igjen, en dag vil du ha en tenåring i hus, og jeg håper du vil få igjen når den dagen kommer."

Hun har nå i seinere tid sagt at hun ikke ønsket at det skulle bli såååå ille som det faktisk er nå.

Jeg vet at foreldre er en prøvelse for ungdom, men det er jamme meg andre veien også.

Jeg husker også at jeg snakket med gutten min da han var rundt 8 år, jeg fortalte ham om det å komme i puberteten, det å løsrive seg, ønske å stå på egen bein, samtidig som du trenger virkelig foreldrene dine, på en helt annen måte enn før, jeg fortalte han at den dagen kom han til å synes at vi som foreldre var de teiteste på hele kloden... Den gang fortalte han meg med tårer i øynene, at DET kom aldri til å skje.

Joda sa jeg, det skjer alle, det er helt naturlig.

Dagen kom raskere enn jeg ante.

Det første hintet fikk jeg midt under heftigste eksamenslesning i fjor.

Herre fred, det var ikke bare bare, å sjonglere eksamensforberedelser og prepubertal gutt, og passe på at alt ordnet seg.

Alt ordnet seg, jeg kom godt ut av det med begge deler.

Men, jeg fikk virkelig kjenne på hva som ville komme.

For eter dette har det bare bygget seg opp, jeg ve ikke om klimakset er nådd, men tviler sterkt på det.

Men jeg/vi kan jo håpe.... Men han er tross alt BARE 14 år, hav er det i den pubertale sammenheng? Pffff....

Hverdagen som gikk noenlunde greit før, er blitt en kamp fra morgen til kveld.

Med tenåring i hus, er det kraftig inskrenkning på "voksentid", altså tid en får for seg selv til å puste ut når barna er i seng.

Alt er en kamp med ham:

-Stå opp

-Spise

-pusse tenner

-pakke ransel

- OPPDRAGELSE

-Få avgårde til skolen

- Trening

-Middag

-Lekser!

-TV/data

-LEGGING!

Jeg føler alt jeg gjør er å kjefte og rope fra jeg drar han opp om morgenen, til jeg beordrer ham i seng.

Jeg er blitt en nazi mor jeg selv hadde hatet.

Men alt, for en ting, jeg er glad i ham, jeg vil ham det aller beste.

Det er viktig å gjøre lekser, å få i seg mat er viktig, sove er kjempeviktig, trene... dusje, passe språk bruk, være snill med søsken, være høflig mot voksne..Og andre barn... Ikke røyke, det er er FARLIG, ikke drikke... DU er FOR ung, null kontroll... FARLIG.....

GAAAADDDDD!!!!! ER det mulig?

Altså, er det mulig å være så teit mor, og samtidig være SÅ teit ungdom... Jeg ser begge, han ser bare en side. Jeg ser jeg er teit, han ser KUN at jeg er teit.

Egentlig har jeg mer enn nok med å dra min egen rompe gjennom skole nå, men jeg må dra ham gjennom det også.

Herrefred.... Min lille gutt begynner å bli stor, og han trenger meg mer enn noen gang. Men det ser han ikke selv, før han selv er blitt stor :)

En mildt sagt pinlig opplevelse..

2011-10-19T00:11:00.000-07:00

Det er mange år siden denne hendelsen, jeg var vel i begynnelsen av 20 årene den gang.

I dag ler jeg selvfølgelig av det hele, men det var som overskriften sier, en mildt sagt pinlig opplevelse.

Det var sommer, tidlig sommer, det var varmt, jeg var sammen med min nye kjæreste og kompisgjengen hans i byen.

Vi satt og hadde en utepils sammen med tusen andremennesker.

Det var sånn typisk første solsteik,så ALLE skulle sitte der og ha en utepils, plassen var inngjeret og det var vakter.

Flott det.

Jeg satt der og tenkte på mitt og var vel egentlig ikke helt med i samtalen. Det var første sommeren jeg var sammen med den nye kjæresten min (en eks i dag), og vi følte vel egentlig begge at vi var mer venner enn kjærester... Men nok om det.

Det som skjer så, er at jeg spotter en type jeg kjenner igjen. Det var en jeg hadde et av mine få one night stands med, og det rett før meg og kjæresten ble sammen.

Jeg lurte alltid hva som hendte der, vi hadde hatt litt kontakt, men plutselig så bare ebbet det ut i ingenting, av noe jeg tror var en stor misforståelse... Vel, jeg spottet ihvertfall denne typen.

Jeg fikk litt kriblinger i magen, jeg hadde ikke sett ham siden tidlig det året, og hadde alltid lurt i ettertid, jeg husket ikke etternavnet hans, eller telefonnummeret.

Jeg lot ham bare gå og merket meg ikke videre med det, jeg satt jo der med KJÆRESTEN min for guds skyld..

MEN, etter en stund så går han forbi enda en gang.

Han kunne vel egentlig ha gått forbi så mange ganger han bare ville uten at jeg hadde gjort så mye ut av det, hadde det ikke vært for at jeg nettopp hadde lest en bok, "den niende innsikt".

En alternativ bok om meninger med livet. Det fnnes forskjellige innsikter vi mennsker skal oppnå og Jaddijaddi, den ene innsikten som trigget det hele her, og lett påvirkelig som jeg sikkert var.. Var den at hvis du så en person du ikke hadde sett på lenge, gjerne helt uventet, så var det en mening med det, og du burde ta kontakt, hvis du unnlot å ta kontakt, og personen dukket opp en gang til, ja da VAR det virkelig en mening med det og du burde virkelig ta kontakt.

Jaja tenkte jeg, og her er det vel en av mine heller korttenkte tanker som fører til handlinger, var det handle uten å tenke? Nei, egentlig ikke det heller.

Jeg fikk det ihvertfall for meg at jeg MÅTTE snakke med ham, det var jo en mening med det.

Men saken var det at han var på full fart bort fra der jeg oppholdt meg og jeg måtte mellom alle bordene og rundt,tilbake for å komme ut.

Jeg hadde jo ikke tid til det...

SÅ det jeg like godt gjorde,var at jeg slengte meg over gjerde, det var mye raskere, hvis ikke kunne jeg risikere at han forsvant, og jeg trodde ikke jeg ville finne ham igjen.

Jeg feilkalkulerte nok grovt,eller beina mine var forkorte, for i det jeg steppet over gjerde, så dro jeg like godt hele gjerde med meg,HELE gjerde, rundt HELE uteplassen, mennesker datt overende og jeg lå nesegruss og paddeflat i asfalten.

Jaja, det var jo bare å løpe avgårde, så jeg i det minste rakk å finne typen.

Men jeg kom ikke av flekken, en av vaktene holdt meg igjen, dro meg på innseiden og rettet opp gjerdet, ved hjelpa av de andre vaktene.

Han så innmari stygt på meg og sa ganske klart i fra, ville jeg ut. måtte jeg gå rundt.

Mange lo, og jeg var ganske så varm i toppen, gjengen til typen min bare glanet på meg og lurte veldig på hav jeg dreiv med... Jeg lurte vel egentlig selv også.

Jeg gikk aldri rundt,og jeg fant aldri han typen, har aldri sett ham siden faktisk.

Jeg fant vel egentlig ut ganske greit at det var ikke noe mening i det der..... Eller?

Jeg føler meg som en dårlig venn...

2011-10-18T11:06:00.000-07:00

Ja, jeg føler meg som en virkelig dårlig venn for tiden...

Det er så mye som skjer i livet mitt for tiden, så mye som trenger fokus, at jeg rett og slett ikke har tid til å pleie vennskap.

Jeg har ikke tid, og ikke ikke overskudd.

Slik hverdagen min er om dagen, så klarer jeg akkurat å holde meg fast i svingene,og da er det praksis, studiet og alle nærmeste familie som har vært det jeg må ha fokusert på.

Imellomtiden har livet gått sinn vante gang, mennesker rundt meg lever livet sitt, hver dag, mange av disse menneskene er venner av meg, noen av dem er nære venner.

Noen av disse vennene har opplevd ting selv, som jeg gjerne skulle tatt del i, noen ting vet jeg om, det har såvidt streifet meg, mens andre ting finner jeg ut lenge etter at det har skjedd.

Det trenger ikke være store ting, heller ikke alvorlige ting, noen er triste, noen er glade, men det er hendelser jeg ikke har klart å ta del i.

Jeg har ikke klart å være den vennen jeg burde være.

Jeg går glipp av bursdager, fødsler, meldinger som blir sendt meg får gjerne ikke svar. Telefonen er ofte avskrudd, eller jeg svarer ikke, og jeg klarer ikke ringe opp igjen.

Jeg er blitt en huleboer, en eremitt som bare vil være for meg selv. Som ikke makter selskap, som ikke makter kontakt,som ikke makter å være en venn..

Dette beklager jeg.

Til alle som har hatt bursdag, gratulere på etterskudd.

Til alle som har sendt melding og ikke fått svar, jeg beklager, mange av dere vet ikke at noe er galt engang. Andre er gjerne bekymret,men det går bra, jeg lover,det går framover.

Det samme gjelder dere som har ringt, og jeg ikke har ringt opp... Jeg klarer ikke å snakke med noen.

Jeg har dårlig samvittighet fra de som virkelig har trengt meg, men jeg har ikke hatt overskudd til å hjelpe. Men jeg prøver.

Jeg vet at mine næreste venner er bekymret for meg, og jeg er evig takknemlig for deres støtte.

Til og med de har merket at jeg helst bare vil være helt for meg selv.

Jeg går snart på veggen, det er sant, jeg kjeder meg, noe vannvittig,men jeg har ro rundt meg, og det er det jeg trenger.

Jeg trenger bare litt tid, jeg lover. Litt og litt så kommer jeg meg.

Heldigvis er det mye positivt som skjer rundt meg også, det holder motet oppe.

Egentlig er jeg bedre, men jeg forbereder meg på en uke på skolen, hvor det sikkert kommer spørsmål, jeg må lære meg å si at jeg ikke ønsker å snakke om ting, dette er nytt for meg, men jeg har øvd meg litt :)

Jeg gleder mg til jul... Da har nok ting roet seg litt.

Er tankefull i kveld

2011-10-12T15:40:00.000-07:00

Det har vært en ganske tung da i praksis i dag, det har egentlig vært rimelig tungt siden jeg begynte i praksis for snart 8 uker siden, men siste tiden har vært spesielt tung.

Jeg får høre om dagen at jeg ser sliten ut, av mennesker som nesten ikke kjenner meg en gang,men det er ikke rart, jeg er sliten.

Jeg er veldig flink til å skyve tanker bort,men tankene er også veldig flinke til å innhente meg. Men det er greit, så lenge det skjer når jeg er hjemme,ikke på jobb,eller ute blant venner... Som jeg knapt er om dagen uansett.

I kveld er ekstra tung, faren til mine tantebarn kremeres i natt, eller på morgenkvisten, norsk tid. Det er så tungt,for jeg kan ikke vær der for dem jeg kan ikke holde dem, klemme dem eller i det hele tatt være der, det er så vondt.

Dobbelt vondt, eller trippelt egentlig, de har mistet faren sin, det gjør meg så vondt, jeg kan ikke være der for dem, og de kan ikke være med familien sin, som er her hjemme.

De er i Thailand, de bor der, og jeg vet ikke når vi vil se dem igjen.

Dette er ikke lett, og det gjør ikke dagene letter.

I kveld er jeg veldig tankefull, hvis jeg sovner, kommer jeg sikkert til å drømme mye vondt,jeg gjør alltid det når jeg legger meg når jeg er sånn som dette.

Noe jeg har vært ofte nok i det siste.

Når jeg skal bli ny på håret

2011-10-09T03:47:00.001-07:00

Jeg begynner å bli ganske lei av håret mitt, har hatt samme hårfarge i snart 3 år. Lengden har klart variert, jeg vil jo ha det langt :) Så det vokser og vokser.

Jeg har tenkt mye på hvordan jeg eventuelt vil ha håret hvis jeg skal gjøre noe annet. Hårfrisyren er jeg ganske sikker på, fargen er jeg rimelig sikker på også, men det er mulig jeg forandret mening der, det er jo en stund til jeg vil gjøre denne forandringen, så mye kan skje. Tenker neste sommer en gang.

Frisyren skal være en lang bob, like lengder, men veeeldig tynnet/hakket i tuppene, jeg vil ha det skikkelig flisete, ikke noen form for rett kant, er lei av rett kant, hadde det ganske lenge før jeg begynte å spare.

Jeg har lagt ved tre bilder av lignende frisyrer, men ingen av dem er egentlig i nærheten av den jeg ser for meg.

Den på bildet under er for kort, men det er slik jeg ønsker at tuppene skal være.

På bildet under her, er lengden fin, men det er for mye lugg, og håret er altfor oppklippet og for uttynnet.

Men lengden er fin :)

Nicole Richie er super lekker på håret på bildet under. Det er ganske likt denne firisyren jeg har lyst på, med litt mindre pannehår. Og bittelitt kortere.

Fargen tror jeg vil være en blanding av den lyse lilla og den hvite. Eller så blir det en mørk lilla, eller en lekker tyrkis..Som forsvant fra hele blogginnlegget, og jeg gidder ikke hente den inn på ny.. Blæh.

Vi får se hva det blir til.

I mellom tiden sparer jeg mine røde lokker...

Noen nyttige lenker, nå når det nærmer seg jul

2011-10-08T13:13:00.000-07:00

Det nærmer seg jul, det er faktisk bare 11 uker igjen til selve julaften i dag, det er ikke så lenge, hvis du tenker etter.

Jeg pleier alltid å væretidlig ute, i år er jeg litt seint ute, men jeg har kjøpt 4 gaver, så det er da noe.

Bare ca 10 igjen nå.

Jeg vet at det blir travelt mot jul, derfor prøver jeg å gjør unna mest mulig før desember måned er her. Men litt julegaveshopping i desember blir det alltid, det er jo litt kosen med jul.

Nå ville ikke jeg skrive et langt innlegg om jul, jeg ville bare dele noen nyttige lenker hvor det potensielt kan finnes en julegave eller to :D

Finerammer.no- Rammer er alltid en hit, ihvertfall hvis du kombinerer det med et flott bilde inni. Her finner du alle slags rammer, til en ikke altfor dyr peng, så slipper du tråle butikker rundt for å lete.

Coolstuff.no- Faktisk en ganske cool nettside. Her kan du velge kategori,hvem kjløpe til, prisklasse, alder.. Og som nettsiden sier, coolstuff.

Spreadshirt.no Her kan du få t-skjorter, gensrer, bodyer til babyer, capser, morgenkåper osv med det trykket du måtte ønske. Bilder og skrift velger du selv. De har et enormt utvalg av alt mulig. Verdt en kikk.

Levebrød.no gaver som gir mennesker et levebrød. Her kan du kjøpe en gave som hjelper andre mennesker. Gi bort en geit? En skolepult? Morsmålundervisning i eget hjemland? Og mye mer... Fra 50,- og oppover.

Reisegavekortet.no Hva med bidra til en ferie? Gavekortpå en ferietur er aldri feil :)

Sweetgifts.no Interiør. Ting til boligen, alt mulig i mer romantisk stil. Det er jo så inn for tiden. Alt fra skilt til å ha på veggen, tekst til vegg, dør knotter til større ting. Veldig fin side.

Bokkilden.no,skal du handle bøker, anbefaler jeg denne siden. De har et enormt utvalg!

cdon.com. For filmer og cder så er dette en super side, du finner mye her.

Superkul.no Her finner du det leter etter om det er drikkespill og moroting. Kostymer har de massevis av. En ganske bra side som er verdt et besøk.

Vistaprint.no Her kan du lage rimelige og bra kalendere og julekort og ganske mye mer. LIker godt denne siden.

Wishbox.no Her kan du skreddersy en gavepakke, en opplevelse. Det kan være så utrolige mye, det finnes foreløpig 3 kategorier,sportogspenning,skjønnhetogvelvære, kunstogkultur. Matogdrikke kommer snart. 3 forskjellige prisklasser. Spennende.

Æsj, ekkel start på dagen!

2011-10-08T10:29:00.000-07:00

Jeg har vært skikkelig forskjølet i det siste, stemmen har vært helt fraværende til tider, nå er den tilbake, i en noe hesere variant enn normalt.

For ikke å snakke om alt snuen/snåtten/gørret i nesen!!!

Da jeg våknet i går var jeg helt tett, og jeg fikk bekreftet at jeg hadde snorket verre enn verst den natten, ja! Hva er det å vente med 1 kg snått i nesen?!

Jeg kravlet meg ut til badet for å kvitte meg med alt i som hadde samlet seg i nesen iløpet av natten.

Og da jeg hadde gjort det, gjorde jeg som folk flest, så i papiret, og ja, grønt, herlig,men detvarikke alt jeg fant.

For der fant jeg en EDDERKOPP!

Ikke en kjempe stor, men stor nok, og den skulle absolutt ikke være inni nesen min!

Jeg sliter

2011-10-05T02:45:00.000-07:00

Jeg har ikke tid til å slite, men jeg gjør det.

Det er så mye fint som skjer rundt meg for tiden, men det hjelper lite når det negative, det vonde tar mesteparten av oppmerksomheten.

Det burde ikke være sånn, jeg burde stoppe opp, tenke på alt jeg har oppnådd, alt det fine som skjer, være stolt or det jeg har fått til,jeg burde le og feire.

I stedet så gråter jeg.

Jeg kan telle på en hånd de dagene jeg ikke har grått de siste 5 ukene.

Det er så tungt, og tyngre blir det før det, forhåpentligvis går over. Men når?

Egentlig så burde jeg sette alle kluter til for å bli ferdig med siste året av sykepleierutdanningen nå, jeg er ekstremt perfeksjonist når det gjelder studiet, jeg venter svært mye av meg selv... Det hjelper ikke akkurat på nå.

Jeg nærmer meg slutten av første praksisperiode nå, og burde være glad for at jeg er godt i gang, og snart skal over i neste fase, neste praksis...

I stedet måtte jeg ringe veilederen min i går og forteller at jeg gjerne ikke klarer alt jeg skal gjøre, halve samtalen bestod av at jeg gråt.

Jeg er utrolig stolt, det er utrolig vondt ikke bare å innse sine begrensinger, det er vondt å be om hjelp til noe jeg helt fint burde klare. Men jeg er strekt til det ytterste.

Nå tror ikke jeg at jeg ikke lykkes, men det er svært tungt, og jeg trenger hjelp. Ikke hjelp i form av medisiner, åååå nei, langt ifra, hjelp i form av veiledning til å nå det jeg skal nå.

Jeg har tatt av 12kg på to måneder, det er altfor mye, altfor fort.

Jeg ønsket å gå ned i vekt ja, men maks en kg i uken, maks 8 kg på denne perioden, jeg har gått ned 12... Det er ingenting fint med det.

Jeg har aldri opplevd å ikke kunne spise opp den maten jeg tar til meg selv, nå pirker jeg nesten bare i maten.

Men fortsatt så mener jeg at jeg ikke er deprimert, jeg vet hva deprimert er, jeg har levd i depresjon i flere år, jeg kjenner depresjonens natur, jeg er ikke der.

Jeg er nedfor, i grenseland, ja, jeg innrømmer at det er en hårfin balanse jeg går her.

Heldigvis og takk alle makter for at jeg kjenner meg selv så godt som jeg gjør, noe som gjør at jeg vet hva jeg trenger og hva jeg ikke trenger til enhver tid, jeg vet begrensinger, jeg vet hvem jeg skal ringe når, jeg vet når jeg ikke kan snakke med noen, jeg vet når jeg bør sove framfor noe, jeg vet at næring er viktig å få i seg, uansett om jeg ikke orker. Jeg er glad jeg kjenner meg selv. Og jeg er takknemlig for de nære jeg har, som bare vet at jeg kjenner meg selv så godt, som forstår at jeg sier ifra.

Jeg ser ingen umiddelbar løsning her, jeg ser heller ikke en langsiktig løsning engang, jeg håper bare på pusterom innimellom, som gjør det lettere å gjøre alt som må gjøres.

Selv om ting er tungt, ekstremt tungt, så finnes det absolutt lyspunkter. Men det som er synd er at disse ikke kan nytes i sin fulle rett. Men det kommer nok, bare vent.

En dag skal jeg fortelle om alt det positive, og en dag kan jeg gjerne også dele alt det som tynger nå, men nå er ikke tiden.

Jeg tar på meg en maske for de som ikke kjenner meg, ja jeg tar på meg en maske for de som kjenner meg godt også.

Tidligere innlegg om lignende ting

mennesket bak masken

Når det psykiske kommer i veien for det sosiale

leve med en bipolar affektiv lidelse

Hva er angst

Virkeligheten på en post-it lapp

Minus Cipralex

Psykisk lidelse, fortsatt tabu

Når små bagateller blir til enorme problemer

Selvskading, hvorfor?

Psykose

Selvmord, om å ha et ønske om å slippe å leve

Å føle seg annderledes

På innsiden, når man trenger psykiatrisk hjelp

Å leve videre etter en voldtekt

To tårer

2011-10-03T14:29:00.000-07:00

Jeg gråt to tårer for deg i går,

Jeg visste aldri jeg skulle gråte

for deg,

noen gang,

Men jeg gråt to tårer for deg

i går.

De var kalde,

de var varme,

de var bitre

og de var salte,

men mest av alt

var mine to tårer

dine

*Hvil i fred*

Lammefrikasse med kjøttdeig

2011-10-02T01:48:00.000-07:00

Jeg er veldig glad i frikasse, bådelammefrikasse og hønsefrikkase.

Noen ganger , når jeg ikke har så godt tid, lage jeg bollefrikasse, altså med farsedeig istedet for annet kjøtt.

Men det beste, enkle alternative syns jeg, er med lammekjøttdeig iblandet litt farsedeig (for å gjørebollene litt mykere).

OPPSKRIFT:

3-4 personer

1 pakke lammekjøttdeig

1,5 pakke farsedeig (kan sløyfes, men da blir kjøttbollene litt harde)

4 store gulerøtter

1 stor purreløk

100 g smør/margarin

3 ss mel (dette må du se an, du må mette smøret)

1-2 liter hønsebuljong.

1 ss sitron

salt og pepper

Så mye poteter du ønsker....

Skrellpotetene og sett dem på kok.

Smelt smøret og mett det med melet, rør deretter i buljongen/vannet med buljong i.

Ha i salt og pepper.

Ha i gulerøtter og purren i ønskelige bier, og la småkoke litt.

Bland lammekjøttdeig og farsedeigen og form til små kjøttboller, ha oppi sausen.

Til slutt har du oppi litt sitron,det blir friskere i smaken.

La koke til potetene er ferdig kokt.

Min siste dekor i denne leiligheten

2011-10-01T10:22:00.000-07:00

Før visningen sist uke, valgte jeg etter mye tenking fram og tilbake, skal skal ikke opplegg, å faktisk henge dette veggklisteret på opp.

Jeg har hatt det liggendes en liten stund, planen var klar hvor jeg ville ha det, men så var det det at vi skulle selge leiligheten da, litt dumt å henge opp da, eller?

Jeg valgte til slutt å gjøre det, for helheten sin skyld. Inntrykket ville etter min mening bli finere på visnig, så jeg limte i vei, dagen før visning.

Jeg har faktisk bestilt en ny akkurat lik,denne skal selvfølgelig opp i huset når vi kommer inn dit.

Det koster jo ikke all verdens, 100lapp,rundt omkring på ebay,så klart,hvor ellers?

Tips til hvordan du finner dette på ebay her

Happiness is not having what you want, but wanting what you have.

Er ikke det fint?

Mye rart å finne i eggekartongen...

2011-10-01T07:10:00.000-07:00

Jeg åpnet en eggekartong her en dag, og ble ganske overasket da jeg skulle kakke det femte egget (jeg laget pannekaker), det var jo hardt!

Jeg hoppet av refleks vekk, for jeg ventet et skikkelig råttent egg, eller en kylling (!) Jeg vet ikke hva jeg ventet, men ikke dette.

Egget var kokt!

Eller, jeg vet ikke hva, det hvite var helt hardt, men plommen var hard, men veldig kremet i konsistensen, jeg har i mitt eggelangeliv, aldri sett en slik eggeplomme.

Eneste jeg kunne tenke meg, var at nettopp dette egget var blitt liggende i solsteiken før det var lagt i pakken...

Men rart var det.

Jeg har vært ute for råtne egg før, men ikke mange ganger. Er de skikkelig råtne/gamle så er de helt vanndige og flyter utover alt! Og stinker verre enn verst!

Knuste egg har jeg også funnet, men dette er ganske normalt, derfor sjekker jeg alltid pakken i butikken.

____________________________________________

Jeg har lett litt etter rare egghistorier på nett:

*En som fant en golfball i kartongen

*En 7åring fant kylling i egget

* Fant egg INNI egget

Kantareller!

2011-09-30T01:54:00.000-07:00

Jeg tok med meg kidza på sopptur nylig, nærmere bestemt, kantarelltur.

Kantareller er det eneste jeg klarer å plukke,og samtidig vite at det faktisk er den soppen jeg er på jakt etter. Jeg tro ikke jeg kunne forvekslet den med traktkantarell engen, som er mer brunlig og ikke fult så markert trompethatt. Men traktkantarell er fullt spiselig den også, så det er ingenting farlig i å gå på kantarelljakt,kommer ikke hjem med noe fluesopp..Liksom.

Vi kjørte vell å lenge, før vi kom til en egnet plass å stoppe.

Oppsumert tur: Det var vått og glatt, vi møtte på mange sauer (jeg er sikker på at noen avdem vurderte å stange meg i baken), vi sklei i diverse skulte saubæsj (tuer,ruler,hauer?!?) VI klatret, vi rastet, vi FANT LITT sopp, vi gikk ble glodd på av sauer en gang til. VI reiste hjem.

Det var en flott tur, litt kort, men flott, det var såpass vått og slibrig at det var nok. Det er mange år siden sist jeg var på kantarelltur,men håper det ikke blir så lenge til neste gang

Jeg forvellet dem, eller steikte dem, før jeg frøys dem ned.

FØrst steikte jeg dem uten smør, til vannet piplet ut, så klattet jeg oppi litt smør og salt og pepper. Avskjølte og la den i fryseren.

(ps, jeg liker ikke kantareller, men det er kos med turen)

Da har vi kjøpt hus !!!!!

2011-09-29T02:03:00.000-07:00

ette har gått fort!

Solgte leiligheten på onsdagen, og tirsdagen etter hadde vi jammen fått oss et hus :D

Men vi flytter ikke inn før rundt 2 januar,det er en god stund til, egentlig greit, da kan alt annet prioriteres.

En eneste er at leiligheten vår blir overtatt den 1 desember, så vi er husløse i julen.

Vi skal bo hos mamma den måneden, men det byr jo på litt problemer, men sånn er det å selge og kjøpe. Det er en sjanse å ta.

Og dette er ting som ordner seg når det nærmer seg.

Huset er på tre etasjer og er på 166kvm, + en garasje, wee!

Tomannsbolig.

Prisantydning var på 3 490 000,-, vi må ut med 3 680 000,-, vi var jo ikke eneste som ville ha huset :)

Godt fornøyd med dette :)

Det er 4 soverom og to bad, god stue og kjøkken med spisskammer.

Stor terrasse med en kjekk, spennende skog for kidsa.

Liten loftstue er det også, helt perfekt.

Det eneste jeg vil gjøre umiddelbart når vi flytter inn, er å bytte fliser på kjøkkenet, ellers kommer jeg til å gå i surr.

Flisene der var opprinnelig hvite, med noen fliser med kaffekopp/kannemønster på, dette likte visst ikke de som border nå... SÅ de malte de KNALL oransje, ugh.. Passer dårlig til kirsebærtre som ellers er på kjøkkenet.

Ellers så blir det vil litt maling og småplukk etterhvert, men ingenting som haster.

Bak øynene...

2011-09-24T00:55:00.000-07:00

Morsomt med disse "facebook"testene, jeg tar de av og til,og ler litt for meg selv av diverse resultater.

Denne øye-testen syns jeg virket av de bedre.

Har sett resultaterandre har fått, og de passer bedre enn mange andre tester.

SÅ her er den, om noen vil prøve den, ikke det at du fårnoen sjokkerende nyheter om deg selv.

Hva ligger bak dine øyne?

Tristhet

Du har gått gjennom mye dritt i livet ditt. Du har sannsynligvis vurdert tu ifra været om du skal leve eller ikke. Vanskelighetene er ikke over ennå, og de vil aldri slutt. Og dette vil alltid ta en del av livet ditt. Men du er heldig som har gått gjennom dette. Det har gjort deg til en bedre person! Og du vil alltid ha utrolig gode folk til å støtte deg!

Ta quizen her!

Da er leiligheten solgt!

2011-09-23T06:57:00.001-07:00

Det var faktisk veldig trist :(

Prisantydningen var på 2,9, men den ble solgt for 2,8 millioner.

Det var litt vanskelig å bli enige med seg selv hva jeg skulle gjøre, takke ja eller nei, men jeg valgte til slutt ja.

Saken var at det var mange på visning, men kun en som bydde, og han begynte på 2,5.

Egentlig skal jeg være veldig fornøyd, vi har fått 800 000 mer enn vi kjøpte for for 4 år siden, det er 40%stigning, på landsbasis har det steget 20% på fire år.

Så hvis vi regner vekk lånet vi har nå, så sitter vi igjen med en fortjeneste på 500000, og det må kalles bra :D

Innflytning her, skjer 1/12-11. Vi har litt tid til å finne noe nytt, håper bare det dukker opp noe nå.

Om forventninger og forventningspress...

2011-09-23T03:34:00.000-07:00

Jeg holder på å sprekke, det føles innimellom som om jeg faktisk skal revne i to, eller flere Lenebiter.

Jeg går å skyver en stor nedtur foran meg, en depresjon som jeg overhodet ikke har tid til nå, jeg kan si med hånden på hjerte... Jeg er ikke deprimert nå, jeg er bare ekstremt nedfor av vonde ting som skjer, og jeg merker presset er for stort på meg som enkeltperson.

Hadde jeg ikke vært den jeg er idag, eller den jeg er i det heletatt, så er jeg sikker på at jeg hadde fått et sammenbrudd. Dette er ikke noe skryt om meg som person, men rett og slett en innrømmelse på hvor mye vondt jeg har vært gjennom tidligere, hvor mye jeg har måtte kjempe meg gjennom.

Jeg er for tiden i praksis, gynekologisk onkologisk avdeling,her er det mye vondt, mange vonde skjebner, unge som gamle, alvorlig, dødelig og krevende av meg som student.

Det stilles mange krav til meg som studenten, men jeg opplever det som en lise å komme i praksis, å få være kun studenten Lene, og ikke alle de andre vanskelige rollene jeg ikke helt klarer å mestre for tiden.

Studentrollen i praksis, går over all forventning, men når det gjelder alle andre forventninger til meg som student, altså skriftlige oppgaver jeg skal gjøre hjemme, så er det verre.

Det er nesten umulig å få til.

Hjemme er det for mye, jeg skal være student, jeg skal være venn, jeg skal være datter, søster og samboer, jeg skal være barnebarn, jeg skal være mor, mor til utagerenende tenåring, og mor til treåring,.

Jeg skal være leksehjelper, samtidig gjøre lekser selv, begge deler krever og tar lang tid.

Jeg skal være bekymret tenåringsmor til en fjortenåring med ADHD som trenger oppfølging som om han var 7 år,han trenger grenser, stabile forhold. Jeg må jobbe med og mot skolen hans.

Jeg må jobbe med mitt skolearbeid, osm krever mye, samtidig som jeg må prøve å lese til eksamen.

Jeg skal være søster når det å være søster byr på store problemer, for ikke snakke om tante når dette ikke er enkelt heller.

Jeg er datter og må være problemløser og psykolog om ting som strengt tatt ikke angår meg, og som jeg ikke skal behøve å bli dratt inn i.

Jeg er barnebarn som aldri har tid, og som får dårligere og dårligere samvittighet, og uansett om jeg besøker eller ringer, så vet jeg at det ikke er nok.

Jeg skal også være mor til en herlig 3åring, som bare er god, men som ikke får nok tid med mor.

Jeger også venn/venninne, men til og med venner har jeg ikke tid til for tiden, det er enormt frustrerende. Det er ikke lett for andre å forstå det,at jeg ikke har tid :(

Det er så mye for tiden, og alt krever min fulle oppmerksomhet, men jeg klarer ikke gjøre det beste jeg kan på alt, faktisk ikke noe av det.

Jeg føler alt blir halvveis, selv om jeg prøver så godt jeg kan.

Og det går ut over selvfølelsen, så til de grader.

Jeg opplever jo ingen mestring, jeg gjør mye av det som kreves, men det blir bare gjort for å gjøres, jeg kan ikke gi det lille ekstra.

Single strømper!!! Hvor mange går det an å ha?

2011-09-18T13:12:00.000-07:00

Seriøst!!! Er det mulig?! Jeg visste ikke at vi hadde så mange strømper en gang.

Jeg har en boks som jeg legger alle enstrømper oppi, og nå måtte jeg sortere, e det var litt av en jobb!

Jeg vet ikke hvorfor det blir sånn, og jeg har prøvd alle kbep i boka, men ingenting virker...I lengden.

Da var leiligheten ute til salgs!

2011-09-15T11:26:00.001-07:00

Endelig er leiligheten for salg!

Jeg føler det har vært et kappløp mot tiden,noe det faktisk på en måte har vært også.

Visning på tirsdag, juhu!!!

Vi skal selv på 3 visninger søndag og mandag. Håper vi finner no "bud-verdig" :)

Jeg har lagt ved noen av bildene fra finn.no.

Haha! Jeg ler så jeg griner!

2011-09-13T04:37:00.001-07:00

Jeg tror ikke jeg har ledd så mye på lenge, å gu det gjorde godt!

SÅ for andre som trenger en liten latter, eller en virkelig hysterisk latterkule så gå inn å les på

Damn you auto correct!

Jeg har lagt ved noen av de jeg syns var helt vilt morsomme :D

Enjoy!

Har jeg for korte dager? Eller bare for mye å gjøre?

2011-09-08T16:13:00.001-07:00

Jeg har seriøst for mye å gjøre!

Mye å gjøre og mye bekymringer sammen går dårlig, det har jeg erfart flere ganger.

Så nå gjelder det å holde tungen snorrett i munnen og fokusere.

Djisi...

Jeg skal sette opp en liten liste for å vise hva jeg har å foreta meg i høst:

-Kirurgisk praksis i 8 uker, ferdig uke 42. Praksis tar tid, sykt mye oppgaver en skal gjøre samtidig som en jobber ganske, veldig mye.

- Uke43, Obligatorisk uke på skolen, oppgaver osv... Denne uken skiller to praksisperioder.

-Uke 44-51 hjemmebasert praksis (hjemmesykepleie) Legge merke til praksisen varer helt til julaften.

- 1 uke fri i romjulen.

- Eksamen 4 januar.

Det går i et, og nei, det finnes INGEN lesetid til eksamen, bare praksis. Så det bli lesing noen kvelder, men jeg er så sliten etter å ha jobbet at det er vanskelig å få til.

I tillegg skal jeg ta opp to eksamen til jul, ikke fordi jeg må, men fordi jeg har et sterkt ønske om å få bedre karakter sånn at jeg faktisk kan komme inn på jordmorstudiet en gang.

I tillegg holder vi på å skal selge leiligheten, med alt som følger med det. Og det er en del har jeg funnet ut. Bestilling av vindusvask, vasking av terrasse, maling,rydding, vasking, pakking, i det hele tatt, STYR!

Så leiter vi jo etter noe å flytte inn i også...

Så har jeg en herlig 14 åring i hus som av og til skaper litt ekstra trøbbel om dagen, det er alltid noe ekstra.

Og hvis vi blander dette sammen med de familieproblemene jeg fortsatt ikke har nevnt, men som stjeler all energi,så blir det en salig blanding av kaos.

Dette innlegget virker kanskje som et eneste stort rot, men jeg er faktisk noenlunde rolig i hodet nå, jeg klarer jo faktisk å skrive her.

Nei, det var tunga beint i munnnen en tid nå, så går nok det meste bra :D

Det blir en tung høst

2011-09-05T09:39:00.000-07:00

Jeg har blogget lite i det siste, ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke klarer.

Dette er det aller første innlegget i september, det er helt sykt.

Mine egne bloggregler er jo slik at jeg kan dele det aller meste om meg selv (og jeg har lagt ut mye rart), men IKKE noe som gjelder andre, så lenge de ikke har gitt beskjed om at det er greit. Og til og med da tviler jeg sterkt om det er noe jeg skal skrive i det hele tatt. Slik er det bare. Jegvil være den som legger ut historier om meg selv, ønsker ikke at andre skal gjøre det, jeg vil ha kontroll på det som blir lagt ut, og da vil jeg at dette skal gjelde andre også.

Selvfølgelig, er det noe positivt, så er det jo bare kjekt, men er det noe negativt, sårbart, uthengende, eller noe lignende, så kan jeg ikke skrive om det.

I det siste har jeg opplevd mye negativt, mye vondt, og det kommer ikke til å ta slutt med det første.

Jeg kan ikke blogge om det, selv om det angår meg i høyeste grad, det er kvelende og fortvilende, det er ikke bare en ting, det er mye.

Jeg er strekt til det ytterste av det jeg klarer å håndtere og bare tiden vil vise om jeg faktisk takler dette, og samtidig klarer å komme meg gjennom det i god behold.

Studiene er harde i år,det forventes mye, veldig mye, det er lite tid til annet enn studier og praksis, ekstremt liten tid. SÅ har vi alt dette som kommer i tillegg,som gjør at jeg egentlig skviser meg som student. Jeg håper at det går bra. Jeg har det vondt, veldig vondt, og verre blir det. Jeg håper inderlig det ikke går ut over studiene og resten av alt annet som jeg i utgangspunktet har å fokusere på.

Da har jeg endelig vært å gitt blod!

2011-08-23T02:01:00.000-07:00

I dag har jeg endelig fått gitt blod.

Endelig fordi jeg registrerte meg som blodgiver i begynnelsen på september i fjor, nesten et helt år siden.

Jeg skrev om dette den gang.

Siden da var det mye som skjedde. Mye som gjorde at jeg ikke fikk gi blod.

Det var mistanke om at jeg holdt på å utvikle livmorhalskreft, det var vel det mest alvorlige.

Jeg måtte vente 6 måneder ETTER at jeg hadde tatt en ny prøve som var fin,så en ny prøve 6 måneder etter, og den måtte være helt fin, ingen stygg celledeling.

Så nå var alt fint.

Jeg kunneendelig gi blod.

Meeen nei.

Dagen jeg hadde time for tapping, ble jeg utrolig voldsomt syk, lymfeinfekjson, over 40 i feber osv.

Penecillinkur...

Ny time... Men jeg kunne ikke gå på den heller, fordi det var 13 dager siden jeg hadde avsluttet penicillin kuren, det måtte gå 14 dager.

Det var fredag som var.

Så da ble det i dag.

Selve tappingen gikk jo helt supert, så for meg besvimelse og full pakke. Men det skjedde aldri.

Nålen er mye tykkere en vanlige blodtakingsnåler, men jeg har aldri kjent så lite før.

Jeg kjente heller ikke jeg ble en halv liter blod+ fattigere. Jeg kjenner ingenting til det.

Det hele var over på 25 min, da hadde jeg sittet og slappet av i 15 min.

Skal på ny inn om 3 måneder.

Vi får nå se, om alt går etter planen :)

OG jeg fikk MUUUUUMMMMMIIIIIIKOOOOOOPPEEEEENN min!! Endelig :DD

Det jeg ikke visste som liten..

2011-08-22T07:58:00.000-07:00

Da jeg var liten hadde jeg mine tanker om det å være voksen.

Voksne hadde det enkelt, det var jo bare å være voksen jo.

Jeg hadde også helt klart for meg ting jeg IKKE skulle gjøre som voksen, ting jeg VILLE gjøre som voksen, og det finnes ting jeg ALDRI hadde trodd eller tenkt meg en gang at jeg skulle gjøre som voksen.

Da jeg var liten hadde jeg ikke trodd at:

- At jeg skulle sette pris på postkort, det er en liten ting jeg setter mer og mer pris på.

- At jeg skulle blir rørt og gråte av barnesangkor... De erofte ikke "flinke" engang.

- At jeg skulle like å lage mat.

- At jeg skulle kjefte på barna mine, om jeg fikk noen..

- At jeg skulle få mange gode nye venner ETTER at jeg ble voksen.

- At jeg skulle like å gjøre ingenting... Herre, det måtte jo være det kjedeligste i verden.

- At jeg skulle synes det var greit å vente. Guud så kjedelig det var da jeg var liten.

- At min mor noen gangs skulle bli gammel, eller at mormor skulle bli eldre, eller dø heller.

- Eller at min far skulle få alvorlig hjerneslag.

- Eller elske å lese bøker på engelsk... Ughh, engelsk var jo så vanskelig.

- Eller at jeg kom til å jobbe, ihvertfall ikke utdanne meg. Jeg kom sikkert til å jobbe i matbutikk, tenkte jeg, om jeg måtte.

- At jeg snakketr med meg selv... Pfff, det skulle jeg ALDRI gjøre, det var bare teit.

- At å pusse tennene var noe jeg skulle gjøre, ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg MÅTTE.

- Jeg hadde heller aldri trodd at jeg skulle få to sønner først, jente var jo det jeg kom til å få først, kanskje ikke gutter i det heletatt?

- Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle slite med å se nyhetene, fordi det er så mye som vondt som skjer... ALLE voksne ser jo nyheter...

Det jeg var SIKKER på at jeg skulle gjøre da jeg var liten (og som jeg gjør).

- AT jeg skulle ELSKE å være så lenge oppe som jeg selv ville!

- At jeg skulle elske tegnefilm og gå i lekebutikk.

- Lekeland og badeland og tivoli skule jeg gå på så ofte jeg kunne, fordi jeg ville, og fordi jeg kunne.

- At jeg skulle bli en snill mamma.

- Jeg skulle elske å tegne.. Og male, og andre slike ting.

- Å leke med barn skulle være kjekt.

Dette var litt av de jeg tenkte som liten, men selvfølgelig er det mye mer.

Men det viser bare så lite du vet om det å være voksen når du er barn, men det sier seg veldig selv.

Jeg tenker alle voksne bør se dette, at man ikke skal prøve å få barnet tilå forstå deg, sette seg inn i deg, din situasjon osv... De har ikke grunnlag for det å kunne det, men vi voksne har alle vært barn.

Vi bør av og til tenke på dette,se ting som de gjør, forklare utifra ting de kan sette seg inn i.

Jeg tror vi gjør det, men ofte glemmer vi nok at barn er barn, at de ikke kan forstå den voksnes verden, før de selv er der.

Bedre enn å telle sauer...

2011-08-21T03:31:00.000-07:00

Glutenfri urtemarmelade.

Nei, ikke spis det, det finnes nok mest sannsynlivis ikke heller.

Det er ikke tingen det dreier seg om, men selve ordet.

Hvis jeg ikke får sove, som jo er ganske ofte, så pleier jeg å tenke ord.

Rare ord tydeligvis.

Dette er totalt uten mening fra min side, jeg slapper av og lar hjernen jobbe av seg selv.

Da popper det inn med disse rare ordene.

Det er ikke mange jeg husker etterpå, men noen biter seg fast, som glutenfri urtemarmelade, elefantnøkkeltøfler, lilla rottedo, brillenisse, stjerne pionfrø. månelarvedrømmer, grønn hestelus sopp,proppelgrøt, bladbyliv, glemselhysteri, gelesopptrøbbel osv..

Disse ordene tenker jeg ikke bevisst, de bare strømmer på.

Selv om noen av ordene er morsomme i ettertid, så er det ikke det når jeg "tenker dem", de er på en måte helt naturlige der og da, nesten som i en drøm, der alt er mer eller mindre normalt.

Når jeg blir så avslappet at jeg klarer tenke disse ordene, føler jeg dette er et slags forstadie til søvn, så kanskje jeg er på vei inn i drømmeland?

Dett er avslappende,i motsetning til å telle sauer, som faktisk gjør at du holder bevisstheten våken, ed å telle sauer...

Da hadde jeg fått det nye håret

2011-08-20T08:13:00.000-07:00

Jeg ble veldig glad da jeg fikk håret, clip on extention, jeg betalte litt mer denne gang enn da jeg kjøpte hår sist gang. Men det håret var noe dritt, mildt sagt.

Dette håret er fra headkandy, og som nevnt så kostet det litt mer enn andre du kan kjøpe på nett, men heller det enn å ha noe fjaks av noe hår. Skrevet om før her

I tillegg betalte jeg litt ekstra for ektra lang lengde, 66 cm. Rimelig langt

Jeg bestilte Malibu blondt, så noe av det første jeg gjorde når jeg fikk det var jo å farge det.

Det gjorde jeg i en pose, mindre griseri på den måten.

Men det så ganske mistenkelig ut.
Da det var ferdig og tørket , prøvde jeg det på.

Det var ganske mye hår, og langt også.

Men det ble veldig bra.

Bildet er ikke så veldig bra, jeg tok det selv, og det var ikke lett, jeg måtte ta bilde i speilet på badet...

Blir du lurt nå?

2011-08-17T05:35:00.000-07:00

I natt satt jeg oppe for lenge.. Som vanlig, ikke noe nytt med det.

Men jeg tenkte jeg sulle prøve meg på noe nytt, det var å lage et 3D bilde.

Jeg brukte faktisk ganske lang tid på det, jeg har jo aldri gjort det før. Og selvfølgelig så hjalp jo ikke dette på å legge seg tilliger. Rart det der at jeg alltid skal finne på så mye å gjøre på nettene.

Jeg er å blir et nattdyr, tydeligvis

Først laget jeg et enkelt bilde, jeg måtte jo ha med to av mine favoritt ting, rødt hår og vinger.

Da jeg var ferdig med det, snudde jeg litt på fargene og jobbet litt videre med det det.

Jeg ble faktisk ganske svimmel og trøtt i øynene av å jobbe med det bilde.

Uansett, slik ble det:

Her er et annet, men jeg la ikke like mye arbeid i som det første.

Det var egentlig ganske morsomt å lage disse, men jeg tror ikke jeg kommer til å site oppe så veldig mange netter pga dette, det er andre ting jeg heller vil bruke nattiden min på :D

3 og siste år som sykepleierstudent

2011-08-16T03:40:00.000-07:00

Da har jeg begynt på mitt tredje og siste år som sykepleierestudent.

Det føles bra.

Tenk, bare dette året igjen nå, så er jeg ferdig.

Men dette året blir nok hardt arbeid, og jeg må fokusere som aldri før, gjerne bortsett fra når jeg skulle ta medikamentregning da,det var tunge tider for LeneLene :/

Men det er over nå, medikamentregning bestått!

Nå er det et halvt år med praksis igjen, så bachelor, og bacheloroppgaven begynner så smått å forme seg i hodet også.

Bøkene for sette året er kjøpt og står å venter på å bli åpnet ( jeg smugbegynte litt i sommer, men det er bare fordi det var pensum om svangerskap, og jeg jobbet på føden).

Alt ligger til rette for at det skal bli et fint halvår, så gjenstår det bare å se hva slags uforutsette overraskelser det bringer med på veien. For det har jeg lært, sånt skjer!

Jeg gleder meg til a ta ordentlig fatt på dette semesteret, jeg gledr meg til jul, og jeg gleder meg igjen til sommer :)

Endelig ferdig å male..

2011-08-13T03:59:00.000-07:00

ENDELIG!!!! Jeg har malt i et siden onsdag, og i dag er jeg endelig ferdig. Jeg sendte bort resten av leilighetens beboere slik at det faktisk var mulig å ta en intensiv maleøkt.

Dette er foresten det siste som skal gjøre i leiligheten, utennom å fiske fliser, benkeplate og vakse på kjøkkenet, men det trenger vi litt hjelp til uvisst når det blir gjort :/

Under er noen bilder av selve forløpet.

Første bildet; Slik så det ut FØR jeg begynte å male, herremin, det MÅ ha vært en singel gutt som har bodd her tidligere. Det var bare helt for**** farge, det var altfor mørkt og tett med en så intens blåfarge.

Trelistene er egentlig det som irritert meg aller mest, de bure virkelig ha vært malt.
Se her, her er jeg igang med grunningen av listene!

Listene ble grunnet ført, siden veggene skulle være hvite, så ble det lettest. I mitt hodet var det ganske logisk. Det viste seg at det sparte meg for en del arbeid når alt kom til alt.. SÅ fornøyd jeg.
Litt morsomt må man tross alt få ha det når man gjør noe så kjedelig som å male!

Thihi :)

Åjada, det var mye moro :D
Ops!!! Hm, det var en liten krisesituasjon da jeg klarte å søle maling over parketten. I dramaet ble jeg selv full av maling, maling over bhen og det hele, den måtte kastes. Ikke spørr...

Malingen rant mellom parketten, men det syns nesten ikke. Jeg fikk alt opp, utennom det som la seg mellom, men det går sååå fint.

Male/grisedroningen selv!Første lag med maling, det trengtes 3 lag. Skulle sett når jeg LÅ over skapene for å male.

Strengt tatt skulle jeg dratt dem fram for å male bak, men det var umulig. De 4 andre som hadde malt der tidligere hadde gjort akkurat det samme.

Jeg så nok fargene som var brukt, æsj, alle var så ufattelig stygge.

1- gusjen brunn

2- lys blå

3 mørk blå

4- Ja..fire, det blir hvit det... Men jeg er sikker på det var mer farge under alt :/
Jeg flyttet ut så mye ting jeg kunne fra rommet før jeg begynte, men noe måtte rett å slett bare flyttes på ettrsom jeg malte. Det gikk veldig bra.Så!!! Resutatet! Jeg selv syns det ble veldig fint. Veggen er hvit, listene er samme farge som resten av leiligheten, litt vanskelig å gi den et navn, beigekremmenikkealikevelllyyysbrun? Jaja, et eller annet heter den vel?

Jeg har ikke tatt av teipen enda, det må gjøres i morgen, Akkurat nå skal jeg avgårde på jobb :)

When I fell...

2011-08-12T16:17:00.001-07:00

When I fell, it was forever,
No going back,
no second chances,
no forgiveness.. It's irrevocably absolute.

I regret my mistakes,
but it is too late to feel remorse.

I'm alone, forever,
I'm alone to eternity
..And beyond.

Realitetens grusomme ironi

2011-08-11T08:40:00.000-07:00

I dag har jeg meldt meg inn i vektklubben på VG.no.

Det samme beløpet jeg brukte på vektklubben har jeg også gitt til rødekors, til sultkatastrofen på Afrikas Horn...

Mennesker dør, av sult, av tørste av hjelp de ikke får.

Mens andre, som meg, må ha hjelp til å gå ned i vekt....

Er ikke dette realitetens grusomme ironi, så vet ikke jeg.

Moren til eksen min sa ofte "Å leve i Norge er som å vinne i lotto hver dag.."

Er ikke dette egentlig helt sant? Når vi tenker oss om?

Tenk så heldige vi er...

Vi er et samfunn i overflod, et forbrukssamfunn.

Vi er faktisk så heldige at vi kan hjelpe andre som ikke er like heldige som oss.

Og jeg syns det er en plikt å hjelpe.

Bildene er hentet fra The telegraph

Mental fosterstilling

2011-08-07T13:28:00.000-07:00

Jeg har bare lyst til å krype sammen i fosterstilling og stirre i veggen, vekselvist med å knipe øynene sammen og ikke tenke.

Det ligger et usynlig berg av ufølte følelser og kjemper om plassen i mitt hode.

De kravler og klorer bak pannen og forstyrrer synet mitt.

En klump verket i brystkassen, 10 cm under gropen i halsen.

Den stråler som en sol ut i hele kroppen, en mørk altoppslukende sol, et sort hull som suger til seg alle følelser og etterlater et tomrom så enormt at jeg bare har lyst å hyle det høyeste jeg kan til halsen blir sår, og ingen lyd kommer lenger kommer ut.

Jeg vil grave den ut, klumpen, verket, den pulserende, strålende smerten som sitter 10 cm under halsgropen, midt der kløften begynner.

Jeg vil røske ut de ufølte, mørke tankene og trampe på dem, men jeg klarer det ikke.

Ingenting kan jeg gjøre.

Jeg inntar en mental fosterstilling og leter dypt i meg selv etter en glad maske slik at ingen kan se tankene, selv om jeg føler følelsen og tankene ligger som et vibrerende lag uten på min egen hud. Men jeg vet at ingen kan se, så jeg tar på en maske tilpasset omgivelsene, en maske som overhode ikke speiler min egen indre kamp.

Jeg legger et stort, tungt lokk over alt som kravler, men irritasjonen klarer jeg ikke sperre inne.

Det er den eneste følelsen som sniker seg ut og viser hvordan det egentlig står til, men ingen skjønner at det skyldes at mitt indre er i sorg og opprør, og ikke at jeg er sint og sur på dem rundt meg.

De kravlende, klorende følelsene stjeler al kraft, så jeg klarer ikke føle, jeg klarer ike handle, jeg klarer ikke holde på all irritasjon..

Jeg kryper inn inn i meg selv, inn i en mental fosterstilling,og venter.

Venter til stormen blåser forbi.

____________________________________________

I just want to crawl up in a fetal position and stare at the wall, or close my eyes shut and try not to think, not a thing, nothing..
There is an invisible mountain of unfelt feelings that are fighting for space in my head.
They crawl and scratch behind my forehead and interferes with my vision... that gets all blurry.

A solid lump is aching in my chest, 10 cm below the hollow of the throat.
It radiates like a sun thru my body, a dark absorbing sun, a black hole that sucks in all emotions,
leaving a void so huge that I just want to scream my lungs out,
scream till my throat is sore and aching, and no sound no longer exists in me at all.

I want to rip it out!
I want to tear it from my chest and step on it,
I want to cry and scream at it..
But there is nothing I can do..

I put myself in a mental fetal position and search deep within myself for a happy mask to put on my face so no one can see,
although I feel that tese feelings I have is like a vibrating layer on my skin,
on my soul...
On my very self.
But I know that no one can see this, so I put on a mask adapted to the environment,
a mask that does not reflect my own inner struggle.

These crawling feeling, these emotions steals all my strength,
so I can not feel,
I can not act or do as I want to do. I am a slave to my own dark emotions.

I curl up in a mental fetal position,
and wait.

Wait till my emotional storm pases by.
I wait...

In the meantime

I am loosing myself

I..am.. loosing.. my.. self.....

60 årsfeiring...

2011-08-07T05:55:00.001-07:00

Lørdag 6 juni feiret vi pappa sin 60 årsdag.

Det var smørbrød og kaker.. Og litt vin.

Vi hadde det ganske koselig.
Bursdagsbarnet med barnebarnet Frøya, altså min niese.

Dette ser nok veldig morsomt ut, men det er et ganske så arrangert bildet. Utennom smygen av en bror jeg har, han lurte seg med :)
Storesøster og lillebror <3

En fantastisk eventyrverden: Mortal instruments

2011-08-03T07:00:00.000-07:00

Jeg har gledet meg til å begynne på denne bokserien en stund, helt siden jeg leste Clockwork angel som er en oppfølger til denne serien, noe som jeg ikke visste. Jeg ble totalt betatt av den boken. Men det er ikke om den boken innlegget skal handle om, det er serien som kom før.

Mortal instrument serien består av seks bøker, hvor fire av dem har kommet ut.

- City of bones

-City of Ashes

-City of Glass

-City of Fallen Angels

-City of Lost Souls

-City of Heavenly Fire

Handlingen er lagt til vår tid, USA, hovedsaklig.

Verden er for vanlige mennesker, ja, helt vanlig som vi kjenner den, men det finnes en hel verden utenom denne med demoner, trollmenn, vampyrer, feer osv.

Alle disse lever blant vanlige mennesker, bare at menneskene ikke kan se dem, og slik skal det være.

Clary Fray er en helt vanlig jente som plutselig begynner å se alt dette som gjemmer seg rundt henne, det er selvfølgelig ikke bra, og høyst unormalt.

Dette blir raskt oppdaget av de shadowhunterne, de som holder orden i kaoset, og Clary blir dratt inn i denne verden hvor ingenting er så enkelt som det ser ut som.

City of Bones er den første boken i serien.

Jeg syns den var litt tung å komme igang med, men det er KUN pga at jeg har lest så mange serier denne sommeren at det er tungt å hoppe over på en helt ny handling med helt nye personligheter og oppbygning.

Etter 70 sider var jeg solgt, slukt inn i en heller mørk verden.

Dag 2: heftgrunning!!!!!

2011-08-03T02:28:00.001-07:00

Da var jeg ferdig med dag to av opp-pusningen og jeg ha funnet ut et par små ting,den ene er at jeg husker aldri hvor dritt det er å male vegger og lister før jeg står midt oppi det, og godt er det.

Det andre jeg har lært: GRUNNING er ikke oppskrytt!

2 skritt fram og 1tilbake tydeligvis.

Bildene viser fiaskoen, nei detter er ikke gammel maling, den er helt ny. Første strøket ble malt i går. Det jeg gjorde feil var at jeg glemte å grunne først, jeg skulle ha malt med heftgrunning først, men det gjor jeg ikke, jeg malte rett på med oljebasert maling, listene er jo lakket under, så helt igrunn skulle alt lakken vært slipt bort, men det er så himla styr.

Den andrefeilen jeg gjorde med disse listene, var at jeg ikke ventet ut hele tørketiden, 20 timer før overmalbar, jeg ventet sikkert 16timer.

Så malingen underslo store, og små sprekker over det hele, det så helt grusomt ut.... Så jeg måtte skure, vaske,skrape og klore vekk all malingen.

Det var i grunn ganske frustrerende....

Men jeg fikk gjort en del også!

Jeg fikk grunnet listene på dette rommet, til og med mesteparten av vinduet.

Jeg fikk malt siste laget på listene på badet.

Dørstopperen ble satt opp på gangen, og hullet fikk første omgang med sparkel.

Hoho, hva har jeg kjøpt? Hvem skulle trodd det??

2011-08-02T13:18:00.000-07:00

..At jeg har kjøpt en stige?!

Det hadde ihvertfall ikke jeg trodd at jeg noengang skulle gjøre.

Men så har jeg da gjort det, og det var innledningen til prosjekt:gjør-leilighet-salgsklar.

Vi får se hvor lenge det varer, altså hvor lang tid jeg bruker.

TID: 14 dager

ARBEIDERE: meg... pluss samboer på 3 ting (jepp, hele 3 ting).

BUDSJETT: Tja, det får vi se.. Tar det som det kommer.

HVA SOM SKAL GJØRES:

- Male øverste lister på badet

- Bytte vannkran på badet (Dagfinn sin oppgave)

-sparkle hull på gangen

- sette opp en dørstopper (for å hindrre at det gjennsparklede hullet går opp) Dagfinn sin oppgave

-Male lister pluss vindu på det ene soverommet.

- male vegger pluss lister på det store soverommet.

-Vaske terrassen (Dagfinn sin oppgave)

- Bytte benkeplate på kjøkken.

- Bytte vask på kjøkken.

- Fliselegge på kjøkken.

-male den siste veggen på kjøkken.

Jeg har lagt ved et bilde av den enormt flotte stigen. Det er jo et must, den er jo ny, og JEG har jo kjøpt den!

Hva ble gjort DAG 1:

- Kjøpt stige og diverse maleutstyr, hvit maling til å male over den "flotte" mørkeblå fargen som herjer på soverommet. Pluss vask til kjøkken o kran til badet.

- Grunnet lister på badet med heftgrunning.

- Malt vinduet på det ene soverommet.

Du vet malepausen har vart for lenge når malingen har stivnet når boksen er halvfull.... Faktisk :/

Endelig funnet nye hair extensions som jeg håper er brukendes.

2011-08-01T00:30:00.000-07:00

Jeg har vært på utkikk etter clip on hair extension en stund.

Det er kun den extensionstypen jeg liker. (Se bildet under)
Jeg har kjøpt en del hår tidligere, men er ofte blitt skuffet, og jeg har aldri blitt så skuffet som jeg ble sist da jeg kjøpte hår fra luxushair.com.

Det håret var skikkelig dårlig. Dårlig kvalitet fra feste til spiss. Men sånn er det ofte når du kjøper noe som virker for godt til å være sant.

Da jeg kjøpt det var det på tilbud. 800,- eller noe sånt, men ingen nevnte at du burde har to pakker for å fylle inn en ok hårmanke.

Nå har jeg kjøpt hår fra headkandy.com.

Her får du mer hår, på flere remser, bedre festet og jeg antar at tuppene ikke s

er like slitte ut som på luxushair sitt hår.

Jeg har lest og lett og forhørt meg, og det er dette håret jeg har kommet fram til.

Så da prøver jeg det.

Jeg kjøpte 60 cm lenge, blondt (som bildet under)og det kostet med frakt 1100,-... Et eller annet, husker ikke eksakt, men selvfølgelig blir det jo litt toll utennom. Selvfølgelig kan du kjøpe hår på frisørsalong her i Norge, da koster det fra 1600,- og oppove, sist kjøpte jeg for 1800,-

..Når håret endelig kommer så blir det første jeg gjør å farge håret i den fargen jeg har, gleder meg<3

Uff, en utrolig dårlig dag...

2011-07-29T07:14:00.001-07:00

I dag skulle jeg hatt siste arbeidsdag på fødeavdelingen, men slik ble det ikke. Hater å ikke få avslutte noe skikkelig.

Jeg skulle også gitt blod i dag, Norge trenger blod, spesielt etterlyser de 0rhs- som jeg har, universalgiverblod.

Men nå ble det ikke sånn, nå må jeg vente i tre hele uker.

Nei, dette er en dårlig dag.

Jeg har sovet i 17 timer, men kunne ha sovet mer.

40 viste temperaturmåleren i natt, jeg hater å ha feber. Jeg pleier sjelden å ha feber, men i natt var jeg helt utslått.

Hele kroppen verket, men ikke helt helt som ved influlensa, men rimelig likt, hele kropenn verket, og verker fortsatt, hodet tåler ingen raske bevegelser, da sprenger det som jeg aldri har kjent før.

Jepp, jeg er virkelig syk.

Jeg var hos legen idag, lymfebetennelse sa hun, kan ofte bli forvekslet med blodforgiftning.

Jeg begynte å kjenne symptomer i går etter lunsj, så dette har gått veldig fort. CRPen var 70, den ligger jo en dag etter, så den egentlige CRPen for idag er nok mye høyere.

Ibux og paracett har liten effekt, både på smertene og feberen, det har senket feberen fra 40 til 39, det er jo bedre da.

Men feber er noe dritt.

Samboeren min er gått på jobb, så jeg er alene hjemme med en energirik 3 åring, ingen god kombinasjon.

NEi, festen som er planlagt imorgen blir det nok ikke mye av...

Noen som vil adoptere i Juli?

2011-07-21T04:43:00.001-07:00

Da var det på tide med juli-adopsjonen.

Hva er dette?

Dette er nøkkelringer (kan også brukes til feks smykke osv) laget av fimoleire, jeg har laget dem selv.

Det er en hobby, så jeg lager ganske mange, så ja, jeg har ganske mange.

Hvordan virker det?

Hver måned legger jeg ut 5 nøkkelringer ut for adopsjon, 3 av de blir adoptert bort.

Det d må gjøre om du ønsker en er å skrive en kommentar på hvem av de du ønsker deg.

Er du den første til å ønske den er du den som får den.

Men det er kun 3 som får, det hender jeg gjør unntak, det hender.

HUSK!!! NÅR du kommenterer, legg igjen enten en link eller en mail som jeg kan nå deg på, har du blogg så er det greit for det er lett å nå deg.

Det hender at folk ønsker seg en nøkkelring, men så er det umulig å få tak i dem. Da blir det litt vanskelig og neste i rekken får i stedet.

Har du blogg, erdet veldig koselig om du blogger om det hvis du får en, men det er ikke et krav, langt ifra.

Barnimagen.com

2011-07-19T16:35:00.000-07:00

De fleste som er gravid her til lands vet vel om den siden.

Den ultimat tidsfordrivsiden når du er ventende.

Nei,jeg er ikke gravid, for å avkrefte det med det samme.

Jeg husker barnimagen.com fra da jeg gikk gravid med yngstemann for 3 år siden.

Som mange andre ble jeg totalt avhengig av den siden, spesielt forumene.

Det var så utrolig morsomt å lese om andre som var gravide, hva de følte, hva de tenkte, sammenligne smerter, komme tanker og ideer, dele tanker om navn til baby og le litt av noen navnevalg som var helt inn i skogen (etter min mening) men Tobulian, sriøst? Noen skal være for spesielle...

Det er ingen tvil om at mange benytter dette, du får et samhold med andre gravide som jeg bare kunne drømme om da jeg gikk gravid med han første for 14-15 år siden. Du kunne treffe andre i ditt område som var like langt på vei som deg.

Jeg syns det var fantastisk.

Men noen ganger, ganske ofte egentlig, så lurte jeg på hvor smart det egentlig var å samle så mange superhormonelle kvinner på et sted.

Kvinner kan være kjærlige og moderlige, men av og til flyr det en bitch i de fleste kvinner.

Her kom det av og til kraftig til syne, og det var da jeg lurte,det var da jeg slo av pcen stille og rolig og lurte på om andre var riktige i hode, eller om jeg bare hadde misforstått verden.

Jeg snakker om bedrevitende kjerringer som vi kan treffe over alt, slike vi mest sannsynlig kan være selv innimellom, med måte.

Når hormonene fikk fly fritt og noen ikke levde opp til ens forventning av en gravid kvinne, ja da var det bare å skygge unna før du gjerne ble dratt med i dragsuget av ukvemsord.

Nei, æsj, jeg så det ofte der inne, en hårfin balanse når noen skrev noe litt sært, eller feil (tydelig ifølge majoriteten der inne), du merket det så lett på svar som kom, ført forsiktig, så veltet hele forsiktigheten gjerne ved at ei (!) kalte vedkommende ei drittkjerring, og det endte med at personen ble truet med barnevernet for uskikket som foreldre... Gjerne for å ha smakt på salami i svangerskapet. Nei, en kan bli varn rundt ørene for mindre.

Og i grunn så er jo dette fille ting som hormonelle bedrevitende kvinner blåser seg opp for.

Nettikette sier jeg bare.

Sunn fornuft og folkeskikk.

Nei, barnimagen.com har ikke forandret seg stort på de årene jeg har vært borte.

Jeg har vært innom litt den siste uken, sært iom at jeg IKKE er gravid, men jeg er en nettsmyger... Jeg kikker på det meste på nettet, nysgjerrig nettsmyger, det er meg!

Og ja, jeg skulle gjerne vært gravid, absolutt, jeg svaner det så innmari, kanskje derfor også jeg smyger innom?

Joda, godt mulig.

Selv om jeg ikke hører hjemme der, så er det litt kos allikevel.

Sterk indre uro og aldri så lite irritert

2011-07-17T06:24:00.000-07:00

Noen ganger får jeg en helt syk indre uro og jeg blir noe så vannvittig irritabel.

Når jeg blir sånn skal det ingenting til før jeg bare klikker.

Alt irriterer.

Følelsen begynner alltid med at jeg har så mange planer, jeg har så mye jeg vil gjøre, og isetdet for å gå over i en hypermaniskfase, så blir jeg irritert.

Enten så går jeg over i en hypermaniskfase, hvor det finnes få grenser for hva jeg kan gjøre. Jeg er flink til å planlegge, og veldig kreativ....

.... Eller så kommer jeg her, som jeg er nå, Bare irritasjon, det kribler over alt, det kjennes om jeg har maur under huden.

Jeg kjenner mine begrensninger, og det er forferdelig.

Jeg føler meg bundet, jeg kan ikke gjøre det jeg vil, det jeg ofte MÅ gjøre akkurat da.

Ofte kommer den indre uroen istedet for manien i en periodehvor jeg er veldig sliten.

Så kanskje krever det ekstra opplagthet å bli manisk?

JEg har ingen ide, det er bare dette jeg observerer, gang på gang.

I det siste har det dessverre blitt mye irritasjon..

Hiihi, se hva jeg har fått!

2011-07-16T14:21:00.001-07:00

Er det ikke flott??

Tonje (søs) har kommet hjem fra Thailand i dag og hun hadde med seg dette til meg.

Jeg syns det var veldig fint, og det lignet jo nesten på en prikk på bildet.

Hun var veldig stolt selv, og det skjønner jeg godt, det var jammen meg en god ide!

Det mangler liksom skriften på bildet, men jeg kan ikke ha det hengende i stuen syns jeg. Nei dette var perfekt.

Jeg liker det mer og mer :)

Nå lukter det godt av oljemaling i stuen, I like it!

Dette blir bra å henge opp i det nye huset,hvis vi en gang finner et hus da, forhåpentligvis i nærmeste framtid.

Og ja,det var veeeeldig fint å få Tonje hjem, nå er nesten alt som det skal være :))

Harry Pottereventyret er over..

2011-07-16T10:17:00.000-07:00

... Og det er ganske melankolsk.

Det er trist.

Og det er litt tomt.

Selv om Harry Potter var over for fire år siden, når den aller siste boka kom ut, så har mange Harry Potterelskere tviholdt på at det faktisk ikke er helt slutt enda.

Men nå er det, ugjennkalelig slutt...Selv for de mest harbarka Potterfans.

Mange vil gjerne lese bøkene en gang til, og en gang til... Men Pottereventyret er slutt, ikke noe nytt skjuler seg i historien, uansett hvor mange ganger du leser, og ser filmene. Du vet hva som skjer, du vet hvordan det ender... Ja du vet hvordan det til og med kunne ha endt.

Jeg vil si det igjen, Harry Potter bøkene, og historien i det hele tatt er helt fantastisk.

Filmene klarer å vise litt av magien, men i forhold til bøkene blir det kun en uendelig svak skygge av den originale historien.

Men filmeeventyret er bra nok for de som ikke har lest, de er faktisk ok for de som har lest, men det er ALLTID noe som mangler i filmene.

Jeg så den siste filmen på fredag, og som antatt så kunne jeg ikke holde tårene tilbake. Historien er så magisk, og så uendelig overveldende, og ikke minst sår. Det er et punkt i meg som gråter hver gang jeg hører om dette siste avsnittet i eventyret. Ja virkelig, jeg får klump i halsen av bare å skrive om det.

Så mye kunne vært annerledes, men nettopp fordi det er som det er så blir det så stort.

Filmen var bra, en av de aller beste Potterfilmene.

Den tilfredsstiller mange, hardbarka fans likerden også, selv om mange av dem i likhet med meg selv, syns at den kunne vært lenger, den kunne vist mer av forfatterens geniale plott.

Plttet som her tydelig viser at det har vært planlagt i hver minste detalj, helt fra den første start.

Igjen, jeg bøyer meg i støvet for en fantastisk forfatter.

Jeg kommer som mange andre til å lese bøkene om igjen, selvom jeg allerede har lest alle bøkene 7 ganger.... Men jeg blir nok aldri ferdig.

Ting som skjer

2011-07-12T12:16:00.000-07:00

Tenkte jeg skulle dele litt av al som skjer i hodet mitt disse dager.

Vi har tenkt å selge leiligheten å kjøpe oss en større bolig.

Forhåpentligvis et hus, eller i det minste et rekkehus.

Med denne beslutningen kom mange tanker, det er jo en stor omveltning, og mye må ordnes og ting må planlegges.

Det er feks en del ting som må ordnes på i leiligheten, jeg legger den ikke ut for salg slik den er i dag, med hull i veggen etter minsten, en frynsete benkeplate på kjekken, lamper som ikke virker for det elektriske i huset er helt på tur, eller en vannkran som ikke virker, den gir bare kaldt vann.

Et sinnsykt stygt blått soverom og en terrasse som virkelig treger en vask...

Det er litt å gjøre, og det passer meg ikke.

Jeg er sliten for tiden, og jeg bekymrer meg, for økonomi og fremtid, da virker det så tungt å gå igang med slike prosjekter.

Spesielt siden det ikke er så lenge til det skal stå ferdig.

Jeg har ikke overskudd, og jeg føler ingen kan hjelpe, dette er noe jeg må gjøre selv, jeg og misteren jeg bor med.

Det blir i det minste deilig å fåen større plass å bo, DET gleder jeg meg til.

Men,jeg gruer meg også kitt, for jeg er så dårlig på forandring.

Godt som vondt,rar jeg ja.

Alt for mange tanker... Får ikke sove...

2011-07-08T20:07:00.001-07:00

Hodet mitt er fult av tanker, store tanker, viktige tanker.

Tanker jeg ikke klarer å sortere og plassere, tanker om ting jeg aldri har tenkt før, tanker som trenger oppmerksomhet, kjempestore tanker.

Tankene rommer store ting, som avgjørelser, rette og gale, men hva er hva? Hva er rett og hva er galt?Tanker om avgjørelser som forandrer alt, for alltid.

Veiskillet skriker tankene mine... VEISKILLE!

Jeg må ta en avgjørelse, jeg må komme til et standpunkt, nei flere.

Men det er så vanskelig, fordi tankene handler først og fremst om drømmer, drømmer jeg har, o livet jeg lever.

Drømmene er store,og de er oppnåelige, de er virkelige, om jeg handler rett.

Alle drømmene kan oppnås, alle veier de liketungt, er like viktige og betyr så uendelig mye, for meg. Men skal alle bli virkelighet så må de oppfylles i riktig rekkefølge... Men hva er riktig rekkefølge?

Jeg vet ikke.

Jeg føler meg liten med altfor mye ansvar.

Jeg orker ikke tenke, men jeg kan ikke la være.

Jeg klarer ikke sove, til det er tankene for store, for virkelige.

Helt enkelt: tomat og mozzarellasalat

2011-07-08T15:44:00.000-07:00

Tomat og mozarellasalat er en helt nydelig forrett, eller en god liten rett om du har brød ved siden av.

Du blir faktisk mett av en slik porsjon, kanskje det er pga osten?

Hvis jeg skal sette noen vanskelighetsgrad på denne retten, blir det 1, eller hvis mulig 1/2. Det vanskeligste blir å skjære tomatene og osten, som ikke er vanskelig om du har en ok kniv.

Når du velger mozzarella ost har du en del å velge mellom, det viktige her er at du velger en fersk type som ligger i lake.

Du har i hovedtrekk 4 å velge mellom.

*Den mandarinstore laget av kumelk, mild og god i smaken.

*Den mandarin store laget av bøffelmelk og importert fra Italia, mild og syrlig i smake, men smaker litt mer og anderledes fra den laget av kumelk.

*Mozzarelline- Små kuler laget av som regel kumelk.

* Perlline- Enda mindre kuler laget som regl på kumelk.

*Mozzareall light- For de som vil ha en lettere variant.

(Alle disse er fersk type, de andre hardere variantene egner seg best som strø på pizza, eller i sauser.)

Min favoritt er den vanlige, store osten laget på kumelk.

OPPSKRIFT!

2-3 personer.

* 2 mozzarella

*4 tomater

* en potte frisk basilikum

* Balsamicoeddik

* salt og pepper, helst nykvernet

Del i skiver, legg annenhver, eller hvordan du ønsker å gjøre det.

Strø godt over med salt og pepper, hell litt balsamico over og pynt med en god kvast med fersk basilikum, eller riv av blader og ha over.

Det er ikke verre, og det er kjempe godt!!

Hva skjer med meg?

2011-07-06T02:50:00.000-07:00

Over en lengre tidsperiode, altså måneder, har jeg vært så utrolig følsom.

Følsom på den måten at jeg blir rørt av den minste ting.

Jeg kan gråte over de rareste ting, seriøst. jeg er direkte sippete!

Det er så lite meg.

Det som er så fasinerende syns jeg, er at jeg for første gang i mitt liv (utennom når jeg har vært gravid) er mer var på positive ting som skjer rundt meg, enn de negative.

Til vanlig så er jeg ekstremt sårbar når det gjelder vonde,urettferdige ting som skjer andre mennesker.

Nå derimot er det de gode tingene som får meg til å føle....

Herrefred, alt det eg har sippet over altså.

-Når minsten kom å la hendene rundt nakken min og sa "jeg er såååå glad i deg", ja de måtte jeg rett å slett tørke en tåre.

- Barn som er ekstra begavet, spesielt når det gjelder synging, jeg kan grine i evigheter av det.

- Jeg blir rødt hver gang jeg er med på en fødsel, følelsene til foreldrene griper meg så veldig. Jeg føler meg priviligert at jeg kan dele det med dem.

- Når jeg så siste trailer av Harry Potter så stortutet jeg.

- Når jeg fikk vite sikker dato for når søsteren min kommer hjemmom fra Thailand, ja da måtte det gråtes.

- Da jeg var med på en setefødsel, og den ene foten kom ut først, og barnet rørte dovent på foten... Det er noe av det søsteste jeg har sett. Ja da måtte jeg tørke en tåre og smile til faren som strålte mot meg. Nei det er lykke det.

Jeg vet ikke helt hva jeg syns om dette føleriet.

Ikke det at jeg ikke har følt før, men jeg ar ikke sippet.

Nei, jeg er IKKE gravid, for de som gjerne lurer på det.

Jeg er bare litt følsom.

Travelt med sommerfri

2011-07-04T15:55:00.000-07:00

Det var ikke måte på hva jeg skulle bruke denne sommeren til.

Først skulle vi til Thailand for å besøke mins søster og co, vi gledet oss til det. men så plutselig skulle visst de hjem til Norge denne sommeren, så da gikk ikke det. Liten vits å reisened dit når de reiser hjem.

Så var planen å fortsette med opp-pusningsprosjektet her i leiligheten

. Eller pynting blir det vel,nytt kjøkken og noen strøk maling... For ikke å nevne sparkling av et digert hull på gangen som minsten har laget.

Det ble godt gruset når skatteoppgjøret kom, penger igjen.. Men myyyye mindre enn først ventet.

Jaja, soso....

Siden jeg er hardt arbeidende student i hverdagen, og det kan være litt hardt innimellom, så la jeg me en liten plan at JEG skulle slappe av i sommer. Bare ha

fri, bare gjøre det JEG ville.

Altså lese litt bøker, produsere uendelig i min hobbyverden, lese litt pensum for neste år (ja, det syns jeg er kjekt), knaskje sove litt lenger, noe jeg tviler på at det hadde blitt noe av. Måle litt i rolig tempo her hjemme, få vekk den grelle blå fargen på soverommet feks.. Det er jo en godt begynnelse.

Ja, det og mye mer.

MEN, helt i stedet for alt dette, eller kanskje litt i tillegg til noe av dette da, så velger jeg å jobbe.

Noe som mange vil tenke er helt komplett idioti, i og med at jeg overhodet ikke trenger å jobbe for pengene sin del.

Jeg er på det som fra gammelt av kalles "omskolering" og får "lønn" (lang historie).

SÅ velger jeg å jobbe, noe jeg tjener minimalt på,ihvertfall hvis du ser på lønn, penger.

Utennom litt feriepenger neste år.

Ikke er det relatert til sykepleieutdanningen min heller, egentlig, så jeg får heller ikke opparbeidet meg yrkeserfaring, og jeg hadde muligens fått bedre lønn om jeg hadde valgt å jobbe som sykepleier, noe jeg blir neste sommer hvis alt går etter planen.

Nei, tid og lønn i minus, ihvertfall tid.

Lønn får jeg, om enn noenlunde det samme som jeg hadde fått ellers, men jeg jobber, jeg lever ikke på staten, så det er en bonus i seg selv det.

Men det er jobben som drar, og jeg har til nå ikke angret et eneste sekund av det.

Jeg jobber på føden, som barnepleier.

Og jeg elsker det.

Jeg kan ikke få utrykt sterkt nok hvor fornøyd jeg er.

Jeg stortrives så enormt, og om jeg var skråsikker før at jeg vil bli jordmor.

Så er jeg skråsikker med fres i nå.

Jeg har nevnt det før, og nevner det igjen:

Ønske om å bli jordmor var det som dro meg inn i sykepleien i første omgang.

Og det drar meg videre hver eneste dag, det er grunnen til at jeg begynner å lese på pensum før skolen begynner,det er grunnen til at jeg bor på skolen de to siste ukene før en eksamen, og bare leser og leser for å få beste karakter overhodemulig for meg.

Av og til blir jeg fornøyd med karakterene, men noen ganger blir jeg ikke fornøyd. SÅ jeg skal ta opp to eksamener i høst, men putt, det er kjekt med eksamen.

Jeg vet hvor vanskelig det er å komme inn på jordmorutdanningen, og har du et mål så mådu jobbe for det.

Og det er det jeg gjør.

Det er det jeg gjør hele tiden.

Noen som vil adoptere i juni?

2011-06-30T11:08:00.000-07:00

Jeg har vært veldig sein med "adopsjonene" i det siste. Hovedgrunnen er fordi jeg har mangel inspirasjon. Jeg vil jo legge fem nye ut hver måned, men det er ikke alltid jeg lager så mange, eller så er jeg ikke helt fornøyd med produksjonen.

Slik det foregår:

Jeg legger ut 5 nøkkelringer i dette innlegget, 3 av de vil få et nytt hjem.

Du kan være den heldige til å adoptere en av disse.

Det du må gjøre er å kommentere hvilken du kunne tenkt deg.

Alle 5 har navn, så det er bare å skrive inn navnet til den du kunne tenkt deg.

Den som er først ute, blir den heldige.

Man kan bare ønske seg en per gang, men det er ingenting i veien for å ønske seg en neste gang.

Men det er kun EN per kommentar, alle som ønsker en MÅ kommentere selv.

Kommenterer du at du har lyst på en må du sørge for at jeg kan nå deg for å få tak i adressen din:)

Ny hobby, som om jeg trenger flere av dem...

2011-06-30T06:41:00.001-07:00

Jeg har jeg kastet meg på en ny hobby. Noe jeg har hatt lyst til en stund.

Miniatyrdukker...

Planen, eller målet er å kunne lage smashings flotte feer og engler med feiende flotte vinger. Men alt har en begynnelse, selvfølgelig også dette.

Så dette er mitt aller første forsøk.

Langt ifra perfekt, men egentlig bedre enn jeg hadde ventet.

Så hva syns dere om denne nye hobbyen??

Jeg har byttet navn

2011-06-25T18:31:00.001-07:00

Jepp, jeg har endelig byttet navn.

I mange år har jeg ønsket å bytte navn, jeg har snakket om det jeg har tenkt på det, jeg har tenkt mye på det.

Jeg har byttet fornavn, jeg har mine tvil om at jeg noen gang kommer til å bytte etternavn, stor tvil.

Men fornavn har jeg endelig byttet.

Det er et par grunner til at jeg har ønsket å gjøre dette, og jeg har også noen grunner for at jeg ikke har gjort det før.

Jeg har jo vokst opp som Lene, som så mange andre jenter på 80tallet.

Jeg har aldri trivdes med å alltid ha noen andre som heter det samme i klassen,ALLTID eneller to andre som het det samme.... Så da ble det jo Lene A og Lene B osv, noe jeg aldri har syns noe om heller.

På barneskolen ble hele fornavnet mitt brukt, jeg hadde to fornavn, jeg hatet det navnet, gjerne ikke Lene så mye som det andre navnet.

På barneskolen var eneste gang jeg ble kaldt med begge navn, og jeg hatet det.

Jeg hatet navnet.

Jeg hatet barneskolen.

Barneskolen var virkelig ikke en ok tid for meg.

Jeg liker ikke å tenke på barneskolen, i det heletatt.

Mitt andre fornavn minner meg om den perioden hver gang det blir nevnt.

Jeg er i dag usikker om det er navnet i seg selv eller bare følelsen det gir meg å se det og høre det som er så gale.

EN ting er sikker, det har ALDRI vært meg.

Så å bytte navn har vært noe jeg av naturlige årsaker har tenkt på, mye.

Mamma har aldri likt at jeg ønsket å bytte.

For først hadde jeg lyst å bytte hele navnet mitt.

Etter en stund ønsket jeg bare å bytte mitt andre fornavn, men jeg fant liksomikke ut hva keg sulle bytte det til?

Bare Lene ville jeg ikke ha.

Så da ble det det eneste riktige, nemlig Lene Lene.

Så nå heter jeg offisielt Lene Lene.

Noe jeg blir kalt av veldig mange, og som virkelig er meg.

Det føles faktisk ganske bra.

Så ble det Sankt Hans, vått!

2011-06-24T11:24:00.001-07:00

Så var det visst plutselig midtsommer, helt plutselig.

Nå er ikke jeg noe storfan av å snakke om vær da, men det har ikke akkurat vært noe supersommer til nå, ikke på vestlandet i det minste. Hvordan det er i resten av landet har jeg ingen ide om, for jeg ser aldri noe værmelding og liker generelt dårlig å snakke om vær.

Jeg tror det kommer etter å ha jobbet som frisør i noen år, small talk om vær og tv.

I dag diskuterer jeg verken tv eller som sagt vær... Jeg ser heller ikke tv.

Ja jeg vet, sært...

BÅL fikk jeg ihvertfall med meg,

Det var stort, det var varmt og det var fuktig, i det minste rundt bålet.

Før bålbegivenheten grillet vi hos mamma, og vi satt ute å spiste, og det var så utrolig vannvittig veldig kaldt at jeg trodde jeg skulle forfryse tærne.

Men maten var utsøkt og selskapet godt.

Alt i alt en god Sankt Hans feiring.

Bål på Gausel, Stavanger.

Ferdig med psykiatrisk praksis, da vanker det gaver!

2011-06-22T12:06:00.000-07:00

Jeg har hatt en veldig fin psykiatrisk praksis.

Det gikk litt sakte de første ukene, men de siste ukene var helt supre.

De ansatte var helt topp, de tok godt imot meg, og det er alltid kjekt. Det er ikke alltid lett å være student i praksis, spesielt ikke når en går fra en praksis til enn annen hvor målene og forventningen til deg som student er oppe i dagen.

Det å komme inn i en ny arbeidshverdag med andre rutiner og arbeidsoppgave, med ny kontaktsykepleier og ny veileder kan være litt strevsomt.

Men det gårikke så lang tid før det bare er kjekt.

Den nest siste dagen jeg hadde i psyk.praksis skulle jeg ha sluttevaluering. Og i den andleding tok jeg med en liten overaskelse tilde ansatte og min kontaksykepleier.

Gaven til de ansatte vare en "kosepakke".

Det var kosepakke 1 og kosepakke 2 pluss en orkide i en potte som jeg hadde pyntet selv (som jeg selvfølgelig glemte å ta bilde av).

Gaven til kontaktsykeplieren min var et bilde som jeg laget noen dager i forveien (siste bildet)

KOSEPAKKE 1:

3 typer kaffe

3 typer te

kakao

TIl denne pakken laget jeg et kort, det er bildet av det under.

KOSEPAKKE 2:

Dobbel oppskrift av mine aller beste muffins.

Til denne laget jeg også et kort som det også er bilde av nedenfor.

Det aller første kortet var et takk for meg kort.

Gloppene i gloppedalsura

2011-06-15T12:57:00.001-07:00

Søndagstur- Mål: Byrkjedalstunet og gloppedalsura.

På vei inn i gloppedalsura. Gloppene er litt små med et første, men de blir større og større. Turen inn i ura er ikke lang, men desto mer skummel.

INGEN veikant (gjerde langs veien), smal vei og rett ned i vannet under. Jegsyns det var veldig skummelt, heldigvis var det ikke jeg som kjørtefor jeg har ikke heltkontroll på hvor jeg har den nye bilen enda.

Det øvserte bildet er på vei inn i ura, det under er tatt i fart (som dere sikkert ser). Midt i ura åpner det seg helt plutselig en liten turist stoppeplass. Og vi var skikkelig turister en stund, selvom vi bare var på søndagstur.Under, Endre og Ida på en stor glopp.

Ja, glopp, det er det minsten kaller steinene, så da kaller vi dem det også,
Før vi tok turen inn i ura så spiste vi på Byrkjedalstunet. Det er koselig og veldig god mat der.

Etter maten var det å kikke på stearinlys i butikken som hører til Byrkjedalstunet.

Evy og endre på steinjakt.
Julian og bukene bruse.

Byrkjedalstunet er helt nydelig. En fantastisk plass å holde bryllup, eventyrbryllup.

Tiramisu, den herlige italienske desserten

2011-06-15T12:21:00.000-07:00

Tiramisu er en helt nydelig dessert, det går også fint an å ha den til kaffen.

Den er veldig enkel å lage, ihvertfall så er denne oppskriften enkel.

Selvfølgelig kan du gjøre den mer avansert, som å lage sukkerbunn selv ( noe jeg ikke fikk tid til da det var litt spontant hele tiramisuen).

OPPSKRIFT TIRAMISU:

3 egg

3 ss sukker

250 g mascarpone (italiensk myk ost)

1 knivsodd salt (bittelitt)

20 fingerkjeks (sukkerbunn)

3 dl kald esspresso

kakaopulver og evnt revet mørk sjokolade

Skill plommen og hviten i hver sin bolle.

Pisk eggeplommen med sukker til det blir fint og luftig, ha så i romtemperert mascerpone.

Vask og tørk vispene godt! (evntuelt begyn med å piske hviten før det gule).

Visp hviten med saltet.

Når den er skikkelig stiv så skjærer du den inn i den andre røren, forsiktig.

Ha litt røre i bunnen av formen du har tenkt å ha tiramisuen i.

dypp fingerkjeksen, en og en i avkjølt kaffe, ikke for lenge, de suger hurtig opp kaffe, tiramisuen blir ikke god om disse er for fuktige, eller for tørre.

Legge kjeksene utover røren og ha et lag til med røre over, ha et lagt til med kjeks dyppet i kaffe og et siste lag med røre.

Til slutt har du over kakaopulver, og vil du gjøre den ekstra god så river du litt mørk sjokolade over.

3 retters Italiensk

2011-06-12T16:24:00.000-07:00

På lørdag disket jeg opp med 3retters italiensk mat til Ida, Dagfinn og meg.

Dette er en tradisjon Evy og Mariann har hatt gående en stund, og jeg er grønn av misunnelse, så når anledningen bydde seg så slo jeg til :)

Slik de har det er at den ene av de to velger kategori, eks Indisk, så disker den andre opp med minimums 3 retters indisk neste helg. Altså forrett, middag og dessert. EVYS INDISKE AFTEN

Jeg gjorde det enkelt og valgte italiensk for oss. Men ville prøve å gå vekk fra de typiske italienske rettene, de som vi tenker på som typisk.

Men jeg tror jeg bommet litt.

(Jeg legger ut oppskriftene fortløpende i andre innlegg).

Forrett: Toamt og mozzarella salat.

Det er så nydelig med fersk basilikum og balsamicco eddik.

Del av hovedrett: Potetpizza. Dette var tilbehør, men det var mektig som fy. Men veldig godt.

Del av hovedrett: Rød pesto pasta med fylt kylling. Det var veldig godt.

Dessert: Tiramisu. Godt, enkelt og nydelig.

Ida i forrett og rosevin.

Nam!

Oppskriftene kommer som nevnt seinere, men ikke lenge til :)

Sosial vegg og utav kroppen opplevese..

2011-06-11T09:24:00.001-07:00

I dag følte jeg at jeg traff på en sosial vegg, i mangel på bedre ord å forklare det med.

Det er ikke noe positivt i en sosial vegg, det er nå helt sikkert.

Jeg skulle egentlig bare en liten tur på et kjøpesenter for å kjøpe en film og mat til helgen.

Da jeg trør inn dørene skjer det, men det går litt til før jeg oppdager det.

Hadde jeg hatt klaustrofobi er jeg sikker på at denne hadde slått ut i fullkraft, men ufattelig nok så er ikke klaustrofobi noe jeg har, kanskje når jeg får panikkanfall.

Uansett, da jeg gå inn dørene til kjøpesenteret, møter jeg en vegg av lyder.

Det er lyd overalt. Mennesker overalt, så klart, det er jo lørdag, det er jo pinse, folk er desperate.

Men all lyden bli til en grøt av lyder, jeg klarer ikke skille noen av dem, om det er gutten min som roper på meg eller om det er noen som snakker sammen.

Lydnivået er ikke høyere enn normalt på et kjøpesenter på en lørdag, vil jeg tro.

Ok tenker jeg, dette er ikke bra, jeg begynner å få en kroppsligfølelse av noe, et ubehag, angst? Panikkangst? Nei, egentlig ikke, men noe r det, jeg får det av og til,og det er ikke bra, det er helt jævlig.

Men jeg tenker at nå er jeg var på dette så tidlig, at jeg vil "studere" det, jeg vil tenke over hva jeg føler og når det skjer og jeg vil prøve å handle utfra det jeg oppdager.

Det var en meget spesiell opplevelse. Hadde ikke utrykket "ut-av-kroppen-opplevelse" allerde vært tatt, så ville jeg sagt at dette var jammen meg salig nært.

Følelsen er ikke ny for meg, men jeg har aldri knekt den ned til enkelttanker, oplevelser og følelser som idag.

Da jeg kom inn på senteret ble jeg som sagt møtt av en vegg av lyd, den var nesten fysisk for meg. Jeg vet at dette er vanlig å oppleve der det er mya mennesker samlet, men ikke som dette.

Det var som om lyden var innpakket i vatt og lå rundt meg (rar beskrivelse, men det føltes sånn).

Det føltes ogsåsom om jeg hadde et lag vatt rundt meg, rundt kroppen og et helt eget lite vatt/bomull-lag rundt hjernen, for det føltes som om hodet var laget av bomull.

Jeg var veldig var alt som skjedde rundt meg, samtidig med at alt var en grøt av lyd, følelse og handlinger. Herrgeud så rar beskrivelse, men det var det jeg tenkte, det var slik det opplevdes,

Jeg svettet noe helt sykt, og hodet dunket, det føltes om om det var hjernen selv som banket på inni skallen min, men jeg hadde ikke vondt i hodet, det bare dunket, og det ringet i ørene, akkurat som om noen kontrolerte lyden ved å skru opp lyden på fullt og så helt av, med ca 1 sekunds mellomrom.

Jeg var veldig var alle mine bevegelser, og alle bevegelser var tunge, alle ledd vonde. Jeg kjente strømpene mot huden i skoene, jeg kjente svetten piple over alt, i hårfestet, i nakken, bak knærne, jeg kjente pusten gå inn og ut av nesen og jeg hørte hjerte banke i ørene. Alt var jeg var på.

Jeg var mer levende enn noen gang, men samtidig totalt skjermet fra resten av verden.

Hvis jeg gikk litt raskere enn normalt føltes det som om jeg gikk i 120km/t, og jeg ble ekstremt redd for å falle pga farten.

Hvis noen snakket til meg ble det bråk i ørene, og hjernen dunket heftiger mot skallen, noen som førte til at jeg bare ble irritert på den som snakket til meg.

Lyset var også et problem, jeg gikk og myste hele tiden.

Jeg opplevde at sønnen min maste på meg heletiden, og det irriterte meg, alt jeg hadde lyst til var å skrike at han måtte tie stille og ikke mase.

Men jeg gjorde ikke det.

Jeg satte meg ned og og prøvde å slappe av å høre hva han lurte på, jeg prøvde å bli skikkelig bevisst på alle disse følelsene og opplevelsene, og det hjalp veldig, for jeg viste at jeg hadde ingenting å irritere meg for for dette var bare en kroppslig reaksjon jeg hadde på noe, som jeg ikke hadde peiling på hva var. Så jeg pustet dypt og svarte helt normalt, snakket helt normalt.

Prøvde å se hans behov, ikke bare hva jeg følte.

Jeg satte meg ned på en benk og han gikk inn i en lekebutikk.

Jeg svimlet,det føltes som om jeg hadde altfor mye alkohol i blodet og hjernen dunket verre og verre og lydene kom i høye "doff-doff" i ørnen, jeg er sikker på at mange trodde jeg skulle besvime, for jeg fikk mange rare blikk.

Men jeg holdt ikke på å besvime, og dette var ikke noe panikkangstanfall, så langt i fra.

Jeg hadde ikke angst, jeg hadde ikke panikk, jeg var ikke redd for noe som helst.

Det eneste var at jeg hadde ingen dominerende følelser enn sinne og irritasjon.

Jeg hater det.

Jeg følte jeg satt fast i en ekkel, klisset sosial vattvegg. Alle bare gjorde sitt rundt meg, snakket for høyt og lo for mye og for falskt. Det var altfor mange som kikket på meg, det passet meg ikke. Det var alt for mange frekke unger som jeg bare hadde lyst å skubbe så de falt, for de hang i veien og bare var ekle. Det var altfor mange som kom i raskt tempo mot meg for så å svinge av like før de nådde meg, det gjorde meg kvalm og svimmel og jeg jeg hadde lyst til å brekke meg.

Men alt dette var noe som skjedde inn meg. Sønnen min merket ingenting, det vet jeg, han hadde en trygg hånd å holde i hele turen o var blid og fornøyd at han fikk styre mamma litt mot lekebutikken og at han fikk bestemme hvilket lørdagsgodteri han skulle få.

ALT OK! Bare en ubehageligut av kroppen opplevelse i en altfor sosialsetting.

Jeg skal ikke sove..Jeg skal ikke sove... Jeg skal ikke sove

2011-06-09T16:00:00.000-07:00

Jepp, da er jeg der igjen, har vært det noen uker nå, men det tilspisser seg,og jeg må skjerpe meg.

Jeg er i en søvnløsperiode.

I løpet av de ukene jeg har vært hjemme nå etter portugalturen, så har jeg ikke sovet mer enn 4 timer hver natt, ofte rundt 3 timer.

Ja, what ever, tenker nok noen.Det er jo typisk at man føler man ikke få sove når man ligger å vrir seg i sengen om natten, og en føler at en ikke har fått sovet mer enn et par-tre timer, men i virkeligheten har vi gjerne sovet 5-6 timer, men kvaliteten på søvnen er heller laber.

Jeg kunne også stilt spørsmål da, men det er ikke sånn det er. I det hele tatt.

Jeg ligger ikke og vrir meg, jeg sitter helst i stuen til rundt 3-4 om natta, før jeg tusler forsiktig inn til senga samtidig som jeg forbanner meg selv for at jeg må opp om 2,5 timer. Jeg skulle jo legge meg tidlig, skulle jeg ikke?

Ikke en dag har jeg klart å legge meg før kl 2 om natten. Ikke en. Og jeg står ofte opp klokken 6.

Jeg er ikke trøtt, ikke om natten, ikke om dagen, ikke når jeg står opp og ihvertfall ikke nårjeg legger meg, eller, når jeg legger meg er jeg vell kanskje et lite hakk zombieaktig? Jeg vet ikke, jeg kjenner det ikke så godt.

Jeg får velgrå og gusten hud før jeg er 35 slik jeg holder på.

Søvn... Jeg liker ikke søvn, jeg liker å ligge i sengen å tenke, det er greit. Men jeg likerikke å sove.

Det har hendt de siste ukene at jeg ikke har sovet i det hele tatt, jeg har bare døgnet, da legger jeg meg rundt 2 neste natt, for da blir jeg trøtt, men jeg står opp klokken 6 da også..

Det er tiden som gjør det.

Jeg har for liten tid i døgnet til å gjøre alt jeg vil.

Tiden..

Jeg må ha Lenetid, masse tid for meg selv, jeg vil kose meg, jeg vil slappe av, jeg vil lese, jeg vil sitte på dataen, jeg vil chatte, jeg vil lese tegneserier, jeg vil brenne stearinlys og bare nyte roen om natten, jeg vil se på youtube, jeg vil male, jeg vil lese mye på wikipedia og se trailere på nye filmer som kommer, og jeg vil planlegge ferier, jeg vil tenke gjennom dagen, og jeg vil drikke te..Og kaffe. Jeg vil jeg vil...

Og alle disse tingene gjør jeg på natten, jeg er veldig produktiv, om natten.

Kanskje kommer jeg inn i en soveperiode snart?

Men jeg er ikke deprimert, kanskje jeg heller litt mer over i den maniske siden av meg? Menjeg tror isåfall ikke det er mye.

Tiden vil vise.

Men jeg har det bra.

Da har jeg bestilt ny personlig almanakk

2011-06-06T16:43:00.000-07:00

Jeg måtte bestille meg en ny almanakk i dag, den gamle tar jo snart slutt. Da jeg bladde i den i dag dukketdet plutselig op:

"Almanakken holder på å ta slutt, på tide å kjøpe en ny!"

Javel , da måtte jeg begynne å produsere en ny en da.

Ja jeg vet at det ikke er jeg som lager den, men "personlig" almanakk hetter det jo av en grunn.

Og jeg ville virkelig lage den enda mer personlig enn i fjor, HER

Jeg var veldig fornøyd med den jeg har, men som sagt, planer.

Så under er bildet av hvordan den faktisk ser ut.

Jeg har laget ildet selv, detkommer lenger nede for de som ønsker å se det også.

Håndavtrykket er mitt, og det tok en stund å få det helt riktig. Jeg brukte sikkert opp en helt blokk med malepapir (ok ikke så mye da), rødt og svart og maaasse glitter.

Jeg kalte bildet "the universe in my hand", glitteret skal se ut som sterner, og det røde, tja, en ganske blodig stjernetåke?

Skriften, altså Lenelenelenlelen..Osv har jeg tatt på et dataprogram.

Jeg ser nå at det kan virke litt vel herskersykt eller noe, The universe in my hand, Lenelenelenelene, heh, men det var ikke tanken. Bildet laget jeg for en stund siden for å ha på veggen,men så ble jeg så fornøyd med det at jeg ønsket å bruke det som forside på bloggen, samtidig med at jeg ville ha navnet mitt, uten at det skulle ta fokus fra bildet.
Alt har en bakside, også almanakken. Æsj, det var en skikkelig dårlig vits.

Tanken med baksiden var å få en skikkelig personlig bakside som viser hvem jeg er, i få bilder.

* Jeg er veldig familiekjær- Bildet av mine to sønner, og min søte lillesøster.

*Jeg er gasnke kreativ og har ca 20 hobbyer om gangen gående-Bildet av nøkkelringen og hånden igjen. Hånden er også med for å få en rød tråd- forside/baksideting.

* Jeg er veldig vims og glemmer og mister ting støtt, dessverre- Bildet av lenes mobilstøtteklubb.

*Smertebildet, det kommer ra bloggen, enkelt forklart så er jeg ganske formet av smerte, for lang forklaring, les bloggen.

*Masken- Store deler av livet tilbringer jeg bak en maske, jeg er ikke alltid den jeg gir meg ut for å være. Spesielt ikke når jeg er skikkelig nedfor, da tar jeg på masken.

*Til sist men ikke minst, bloggen.

Jeg skulle gjerne hatt mange andre bilder med, for det er ikke bare det som er meg, spesielt venner savner jeg her. Jeg er ekstremt sosial.

Personlig almanakk? Får det ikke stort mer personlig enn det..

Vil du få laget en slik?

Thihi, sære lille meg

2011-06-06T02:59:00.000-07:00

Jeg er fasinert av språk,har alltid vært det. Da jeg var luten bodde vi i Frankrike i mange år, så fransk kan jeg flytende. Men fransk er ikke mitt favoritt språk, heller ikke norsk, engelsk, italiensk... Ihvertfall ikke spansk, heller ikke russisk.

Det er mange interessante språk i verden, og jeg kunne tenkt meg å lært mange, men jeg kjenner til mine menneskelige begrensninger, dessverre.

Men, to språk har jeg gått inn for å lære nå, og det er mine favoritt FAVORITT språk, jeg elsker dem! Mange sier jeg er sær, noen syns det er kult, og jeg er helt sikker på at noen syns jeg er virkelig teit i smug også. Men de om det :)

Hadde jeg brydd meg om hva andre syns var teit av det jeg gjorde så skal jeg love at jeg ikke hadde kommet noen vei her i livet.

Det språkets om fasinerer meg aller mest er japansk, jeg har alltid hatt lyst å lære det. Japan generelt appelerer til meg, men det er strengt tatt et helt annet innlegg. For et års tid siden satte jeg i gang å lære dette vanskelige språket. Hvorfor? Tja, si det, ikke har jeg vært i japan, ikke har jeg japanske venner, så hvorfor? Elsker det, enkelt og greit. SÅ digger jeg japanske tegneserier, og kun 1/20 blir oversatt til engelsk, for ikke snakke om hvor få som blir oversatt til norsk. Japansk film og tegnefilm elsker jeg, så der! Tenk å kunne se japansk film uten tekst, lykke!

Jeg har lært en del syns jeg selv, jeg kan telle til 100, med noenlunde ok utalelse (tror jeg selv), jeg kan gjøre kan de typiske vanlige frasene. Jeg heter.. Jeg bor.. Klokken.... Hvem er du.. Jeg elser japan osv.. + en del annet.
Det andre språket jeg bare elsker er nederlandsk, jeg syns det er nydelig og enormt fasinerende. Hør på det da! Mye de sier går ann for oss nordmenn å forstå, det minner mer om norsk enn om tysk som mange andre vil si. Jeg tørr påstå at de aldri har hørt skikkelig etter når hollendere snakker.

Drømmen min er å flytte til nederland, jeg elsker landet, folkene, kulturen og ikke minst språket. Hadde jeg valgt fritt hvor jeg skulle bodd, så er det jammen i Nderland.

Håper på en roadtrip til Nederland neste sommer, Amsterdam i høst og bursdagen min i mars.

Jeg har lært en del fraser på nederlansk, men ikke gått ikke i dybden som japansk. Jeg kantelle til 100 og en del ord og settninger. Så neste gang jeg skal til landet så håper jeg at jeg kan forstå mer av hva de sier, det hadde vært helt sjeeef.

OG, jeg vet jeg har grei uttale her. Litt letter å treffe nederlendere enn japanere i denne delen av verden.

Etter følelsetørke kommer følelseflommen

2011-05-29T16:25:00.000-07:00

Jeg skrev nettopp om hvordan jeg kunne få perioder med total nummenhet på følelsefrontent, følelsene var helt amputert, totalt fraværende.

Jeg følte ikke noe, for noe eller noen. (Amputerte følelser)

Etter en slik periode kommer jeg alltid i en periode hvor følelsene flommer fritt. Det er ikke grenser hvor mye jeg føler når jeg er i denne perioden.

Jeg blir rørt av hver minste ting og tårene kan være vanskelig, til tider umulige å holde igjen.

Det føles som om alle mine følelser blir forsterket, dette gjelder egene følelser, men også andres følelser.

Det er når jeg er i en slik periode at jeg virkelig tar over meg verdens problemer, og jeg sitter bare hjemme og gråter, jeg kan gråte meg sår over andres problemer og den evige urettferdigheten i verden.

Det er i slike perioder jeg ikke ha noe beskyttelse rundt eg og jeg tar absolutt alt på meg, jeg har ingen hud, ingen beskyttelse mot noe eller noen.

Det er i disse periodene jeg kan lese om ting, eller se ting som jeg tar med meg i mange år, for det gjør så sterkt inntrykk at jeg kan oppleve sorgen som min egen.

I disse periodene hender det at jeg opplever en sterk følelse av tap, som om jeg mister noen som står meg nær, og det er gjerne pga drap, naturkatastrofer, andre mødre som mister barna sine osv.... Dette er noen som har gitt meg mange problemer og mye misfortåelser fordi ingen kan fatte hvordan det er.

Og det er ikke vanskelig for meg å forstå at andre som ikke opplever dette ikke kan skjønne disse VILLE følelsestormene mine.

Det er som om jeg opplever alt selv, så når jeg har det sånn så er det best å ikke se tv, ikke lese nyheter, ikke snakke med for mange mennesker, fordi som regel har folk noe trist å diskutere..Eller, man vet aldri når slike situasjoner oppstår.

Jeg kan faktisk dele det at jeg har mistet en venn av den grunn, fordi jeg reagerer så sterkt på ting som er unaturlig for vanlige mennesker å reagere på.

Det var en veldig ubehagelig episode, og selvfølgelig burde jeg ha holdt meg hjemme, men som sagt så er slike ting vanskelig å forutsi, altså når noe negativt vil dukke opp.

Ihvertfall så skulle denne personen se på tv, og kom over en film fra virkeligheten som handlet om tortur, jeg spurte fint om personen kunne ta på noe annet for jeg klarte ikke sånn for øyeblikket.

Det ble ikke tatt bort, noe som endte med at jeg ble så dårlig at jeg måtte gå, men ikke før jeg hadde friket fullstendig. Jeg gråpt i todager etterpå fordi det gikk så innpå meg, ikke det med kompisen, men det på tv.

Men også små rørende klipp på youtube kan få meg til å gråte i bøtter og spann.

Eller solskinnshistorier, fra barnemunn, pasienter som blir friske alt mulig kan jeg gråte for.

Det er nesten som om jeg er premenstruell-gravid og hormonell X1000.

MEN,det gir mye gleder også, fordi jeg blir virkleig så enormt rørt av disse gode tingene også. Så de kan jeg finne på å oppsøke får å kjenne på gleden, det er ingenting som gledestårer.

Heldigvis så er det fort over, det varer som regel en ukes tid.

Farlig å være seismolog.

2011-05-28T06:13:00.000-07:00

Jeg leste på VG.no idag at Enzo Boschi, lederen for Italias nasjonale institutt for geofysikk og vulkanologi er tiltalt for uaktsomt drap på 308 personer som omkom i et jordskjelv i L'aquila i 2009.

Han er tiltal for uaktsomt drap, fordi han ikke klarte å spå jordskjelvet, myndighetene mente han og de andre som hadde ansvaret, ga upresis informasjon om det kommende skjelvet.

Såvidt jeg har forstått så er det ikke lett å spå et jordskjelv, det er vanskelig å se hvor stort et jordskjelv kommer til og bli, og av og til er det vanskelig å se jordskjelv komme i det hele tatt.

Det er jo helt klart en fordel om man kunne forutsi helt presist når oh hvor, og hvor stort et skjelv kommer til å være, men det er altså veldig vanskelig.

Det er alltid lett å være etterpåklok.

Jeg syns denne tiltalen er rar og etter min mening er den ganske urettferdig, ja, urettferdig. Skal man se på det store bildet, blir han og de andre nesten gitt skylden for jordskjelvet, en naturkatastrofe.

Eller man kan se forstå det at disse blir tiltalt for at apparatene ikke er optimale, de er upresise. Har de egentlig noe med det å gjøre?

Det kan jo minne om en hekseforfølgelse, noen må få skylden for dette-opplegg.

Så, det er farlig å være seismolog.

Hjemme hos meg..

2011-05-28T03:38:00.000-07:00

Et lite utdrag av bilder fra hjemmet mitt.Jeg ga opp å leite etter et fint nøkkelskap, jeg har lett så utrolig lenge.Men plutselig en dag kom jeg over denne, syns den var perfekt til gangen vår.
Et par av bildene jeg har på gangen,det øverste er av meg og søs (family), det nederste er av guttene mine(love and laughter).
Dette bildet ELSKER jeg, det er laget av små papirstrimler rullet sammen. Jeg kjøpte det da jeg var i Portugal. Kunstneren som har laget bildet har egen blogg som det selvfølgelig er mye fint innpå: Sara Moreira Jeg forståringenting.... Orkideen min kommer opp!!! O happy day! Det har aldri hendt før i min lange orkidehistorie. JEg er litt stolt og måtte vise det :) Jeg har fått sikkert hvert tips i boken på hvordan få opp og holde orkideer av samtlige av de jeg har kjøpt blomstene av, men det har aldri nyttet.

Og for å vise hvor fantastisk det er med orkideene i mitt hjem for tiden, så har jeg en med ikkemindre enn 12 blomster på *stolt* Blomsterknoppene pleier å visne å falle av kort tid etter at jeg kjøper dem, men denne bare blomstrer og blomstrer.

Blomsterpotten har jeg dekorert selv, den var stygg brun fra før. Og ordet love er kjøpt på panduro, eneste jeg har gjort er å male det hvit.
Stuebordet med blomster og lys. Blomstene har jeg fått av min herlige venninne Therese. Den som lysene er oppi har jeg også malt selv, den var grå før. Steinene jeg har oppi (ikke så lette å se) er noen av de som minstegutten har tatt med hjem, han samler tydeligvis på steiner. Jeg har malt dem hvite og pyntet dem.
Litt pynt på gangen.. Jeg har egentlig vist det før, men det var før jeg fkk opp de søte vingene.

Hvilke innlegg er folk interresert i?

2011-05-26T17:27:00.000-07:00

Det er ganske interessant. Jeg kikket gjennom bloggen min i går for å finne ut dette.

Det er ganske variert hvilke av mine blogginnlegg som blir mest besøkt.

Jeg skriver da også om litt varierte saker, men den røde tråden blir hva som interesserer meg, fenger, hva tenker jeg, hva har jeg opplevd som jeg vil dele med andre, hva er jeg stolt av, også litt hobby blir delt, hva som irriterer meg og gjør meg sint, tanker atter tanker, mye tanker. Det er veldig kjekt når noen finner noen av innleggene verdt å besøke ( selv om noen innlegg blir besøkt pga bildene, ifølge google).

Jeg har som sagt en del variert på bloggen min, det spenner seg fra veldig alvorlige saker, til nyttige saker til reint morsomme ting,

Alt fra voldtekt til mat....

De mest besøkte innleggene er:

Hvordan leve videre etter en voldtekt Jeg har en del innlegg om dette, og linken fører til del 1 av 3, det er ganske detaljerikt og er ganske nyttiglesning for mange som lurer på voldtekt, hvordan det kan oppleves og hav en kan gjøre sel etterpå. Eller hva du kan gjøre om du kjenner noen som har blitt utsatt for en voldtekt.

Hår! Diverse crazyfarger på hår og det nyeste innlegget om hår, hvordan få flotte krøller.. Det første innlegget om hår mistenker jeg sterkt er blitt mye søkt på pga alle bildene, men det er greit det. Det andre innlegget om krøller, er jo ganske nyttig.

Hvordan finne skrift til veggen på ebay- Det er veldig populært med skrift på veggen nå for tiden. Dette er et stepp by stepp innlegg på hvordan du kan finne den perfekte skriften til deg til en billig penge. Ja, jeg er en ebayrotte, mange årserfaring med shopping der.

Innlegget om cipralex er blitt veldig populært, uvisst av hvilken grunn... Tipper folk er interesserte i bivirkninger og virkning før de eventuelt skal begynne med det selv? Eller sjekke om det er flere som opplever samme bivirkninger som dem? Jeg bare tenker her.

Oppskriften min på kylling og pastasalt er hyppig besøkt, men det skjønner jeg godt ;)

Også oppskriften på bacondadler er daglig besøkt, det er jo bare nydelig så værsågod..

Å leve med en bipolar lidelse- Ja her får du jo et dypt dykk inn i min verden, noe jeg har prøvd å videreformidle på en grei måte, håper jeg.

En svært, svært dårlig ferie...... Innleggstittelen er selvforklarende.

Quinoa

2011-05-24T15:28:00.000-07:00

Quinoa er en undervurdert liten sak. Eller, den er vel mer ukjent for de fleste av oss.

Jeg elsker quinoa, og bruker det mye.

Hva er quinoa?

Det er et frø som opprinnelig ble dyrket i sør-amerika for 7000 år siden.

Quinoa har en tett næringsverdi, det inneholder mye protein og fiber, i tillegg inneholder det mye mineraler og sporstoffer. Veldig sunt med andre ord.

Den mest brukte er lys gul, men quinoa kan være rød og svart også. Alle smaker like godt. Det samker ikke så veldig mye, gjerne litt nøtteaktig, konsistensen er ganske utrolig, jeg elsker den.

Og det er også viktig å nevne at det er glutenfritt.

Hvordan kan jeg bruke quinoa?

Hvordan du vil, til hva du vil. Middag, desserter, kaker, grøt, supper, salt mat og søtmat...

Du kan bruke det som erstatter til ris, pasta og poteter om du vil.

Oppi salater, for seg selv, i brød, du kan lage knekkebrød, god til å bruke i vegetarmat (eks hamburger), osv.

Kokes nesten som ris. 1 dl quinoa og 2 del vann kokes i 15 min.

Husk bare å skyll frøene i varmt vann først, hvis ikke så kan de smake litt bitter og såpeaktig, de vil skumme litt når du skyller. Et greit tips er å skylle yil det ikke skummer mer, det er snakk om sekunder.

Hvor kjøper man quinoa?

I matbutikken, merket GoGreenn ha quinoa.

Skal du ha rød eller svart å du på helsekosten,det samme hvis du vil ha quinoamel (som er ganske godt).

Kylling med quinoa og urter

Jeg gjorde det enkelt og satte inn andres oppskrifter.

Når jeg bruker dette, pleier jeg mye å ha det i typisk pasta og kyllingsalater, men da kutter jeg selvfølgelig pastaen. Eller jeg har det som tilbehør til kjøtt, eller så er grøten veedlig god (men nå elsker jeg grøt over all mat da, så det er vel gjerne ikke så rart, egentlig).

HÅR! Hvordan få fantastiske krøller veeeldig enkelt!

2011-05-24T09:03:00.000-07:00

Jeg har jo jobbet som frisør i mange år, og har prøvd diverse måter å krølle hår på.

Ruller, krølltang (uendelig typer og varianter), varmruller, papillotter, bølgetang, glattetang, krepptang(!), piperensere, klemmer og sikkert andre ting/metoder jeg ikke kommer på i farten.

De aller fleste metoder gir fine krøller, det er ikke det som er problemet, det er holdbarheten på krøllene.

De aller fleste krøller faller ut etter kort tid, og noen ganger er dette kritisk, noen ganger mer kritisk enn andre ganger.. Eks brud.

Det som gir dårligst holdbarhet er definitivt krølltang, bølgetang og hårruller, uansett hvor mye hårspray du velger å bruke.

Bruker du derimot varmruller, holder de lenger, men gjerne ikke hele natten.

Kreppet hår holder i en million år, men er det egentlig den looken du vil ha?

Glattetang er min desiderte favoritt, og mange kan krølle håret med en glattetang i dag, men jeg skal vise deg den metoden som holder aller lengst (den krever litt lengde på håret). Det er ikke den de aller fleste bruker, men det er den som holder lengst.

Jeg brukte den på søsteren min da hun giftet seg forresten :)

Du tar litt hår, ikke for mye, bedre med lite enn mye. Et tips vil alltid være å begynne underst, sett opp alt håret,krøll, og slipp ned litt og litt.
Ca. så mye hår.
Bruk fingrene. Bruker du fire fingre får du store krøller, bruker du to, får du små. Jeg liker å bruker tre fingre.

Vikle håret rundt fingrene, slik som vist på bildet.
Du kan velge å gjøre dette fra midten av håret og ned, da får du typisk maddonna krøller, ingen krøller på toppen, men nydelige løse krøller på resten.

ELler du kan prøve å gjøre det så nær hodebunnen som mulig, for mer volum og mer krøll.
Når du har fått alt håret rundt fingrene, passer på å få tuppen på håret under kontroll, gjerne legg den under det andre håret og klem det på plass.
Nå bruker du glattetangen til å klemme håret flatt, hold ca 3-4 sekunder på hvert "klem", så beveger du tangen over det hele. Pass på at alt får varme på seg.
Når du slipper opp og tar ut håret ser det omtrent slik ut.
Du kan velge å bare la krøllene ligge som de blir når du er ferdig å krølle, uten å gre gjennom håret. Da blir de mercmarkerte. Eller du kan greie gjennom håret.

Bruk spray om du vil, men du må ikke.

Ny bok: Morganville vampires

2011-05-22T01:52:00.000-07:00

Welcome to Morganville... Just don't stay out after dark..

Denne serien kom jeg over for en liten stund siden, og jeg virkelig digger den!

Jeg kjøpte først den boka som vises på det første bildet, det er tre bøker i ett.

Jeg tror jeg leste den på 2 dager, planen var å ha den med til Portygal når jeg skulle dit, men jeg ble ferdig dagen før jeg reiste, bittert, fordi jeg lurte virkelig på hvordan det gikk videre, så jeg bestilte like godt de 7 andre bøkene som til nå er kommet ut. Og lykke altså! De ventet på meg hjemme på gangen når jeg kom hjem.

Jeg bestiller alle mine bøker fra play.com

Er super fornøyd med både pris og leveringstid, anbefales.

Litt om bøkene:

Hovedpersonen heter Claire Danvers, hun er supersmart, skolesmart. Hun er bare 16 år, men er allikevel langt foran hennes jevnaldrene, så hun går allerede på college. Claire kan vel kalles nerd, men samtidig ikke.

Hun flytter hjemmefra, til en by som heter Morganville, og livet som Claire kjenner det tar brått slutt.

Hun blir nesten drept av "skolevenninner", det er beintøft for henne, så hun velger å flytte bort fra skoleområdet, og inn i Glass House, sammen med tre andre, Michael, Shane og Eve.

Hun finner fort ut at denne byen ikke er som andre byer, byen blir drevet av vampyrer, og disse vampyrene er i krig om makten i byen. Mennesker er kun en eiendom for vampyrene, en ting å bruke, på mange måter. Bare en vampyr kan eie deg, er du heldig er dette en viktig vampyr.Eller du kan velge å stå imot, altså at ingen vampyr skal bestemme over deg, men lykke til med det. Morganville er et eksperiment og menneskene der er forsøksrottene.

En annen ting om Morganville, du kan aldri dra derfra, om du drar, vil du enten lide av et smerte hukommlesestap, eller bli jaget og drept.

Men er alt svart hvit? Er vampyrene bare onde, og menneskene bare gode?

Klarer Claire å motstå vampyrene, vil hun motstå?

Amputerte følelser

2011-05-21T14:51:00.001-07:00

Nå skal jeg prøve å forklare noe om følelser, godt mulig jeg har forklart noe om dette før, men jeg ville vie et helt innlegg til det.

Det er ganske viktig, ihvertfall for meg, det er jo en del av mitt liv.

Og det kan nok være nyttig å vite for mange andre også.

Jeg skal prøve å dele hvordan det føles å ikke føle.

Føle å ikke føle blir jo en måte å si det på.

Jeg går mye opp og ned i følelser, de aller fleste rundt meg merker nok ikke stort til det, mindre og mindre som årene går faktisk, og det er naturlige grunner for det ( det skal jeg fortelle bittelitt seinere i innlegget).

Noen ganger når jeg et punkt, jeg vil si relativt ofte faktisk,hvor jeg ikke føler. Totalt stopp på følelser, følelser ut mot mennesker, og hvilke følelser disse gir meg også.

Jeg føler ingen glede, jeg føler ingen sorg, jeg føler ingen kjærlighet, ingenting.

Eller jo, all denne "ikke-følingen"gir meg mye frustrasjon, som leder til sinne.

Så jeg har kort lunte i disse periodene, jeg kan bli veldig sint og veldig frustrert.

Så lenge jeg kan huske har jeg hatt det slik, da jeg var liten og i ungdommen var det helt grusomt, det er det fortsatt, men på en helt annen måte.

Jeg taklet det så dårlig før, nå klarer jeg meg.

Før visste jeg ikke hav det var,jeg trodde det var noe alvorlig i veien med meg, det var ikke normalt å ikke føle??

Til slutt ble jeg så opphengt i at jeg ikke følte, at jeg faktisk ikke klarte å tenke på annet, jeg klarte ikke kjenne igjen følelser heller, så det ble en evig tid uten følelser.

Men nå, og det er noe av dette som gjør at jeg er så glad for ikke å være ung, jeg mener superung, nå har jeg et helt spekter av følelser å bygge på.

Jeg VET at jeg føler, jeg hater, jeg elsker jeg avskyr, jeg liker, jeg gleder meg, jeg gråter, jeg føler innimellom ren og skjær glede, jeg elsker, gud som jeg kan elske.

Når jeg kommer i perioder hvor jeg plutselig ikke føler noe mot noen så er det disse følelsene jeg henter fram, ikke følelsene, det går ikke, men minne om dem. Ok det hørtes rart ut,jeg ser det. Jeg skal prøve å forklare det enklere.

Når jeg ikke føler noe er det veldig viktig for meg og mitt liv, og ikke minst de rundt meg, at jeg er så normal som mulig, og det er jeg. Jeg ler der jeg skal le, smiler når det kreves, klemmer noen når det må gjøres jeg kan til og med flørte og kommunisere helt perfekt, selv om jeg ikke føler det spor for det jeg gjør.Jeg VET hva jeg skal gjør i enhver situasjon fordi jeg kjennermeg selv, hvordan jeg ville ha reagert om jeg hadde følt.

Men det er så utrolig frustrerende å ikke føle! Jeg hater det.

Og frustrasjonen blir til sinne. Men aldri sorg, for når jeg har det slik klarer jeg ikke å føle sorg.

Jeg føler et stort tomrom inni meg, men jeg er ikke trist, jeg klarer ikke gråte... Selv om jeg hadde ønsket det, gråter gjøre jeg når jeg begynner å føle igjen, tror meg, det gjør jeg.

Det aller, aller verste er, og det er helt grusomt... Jeg kan illustrere det med et eksempel:

Min yngste sønn kommer hjem fra barnehagen (min lille som jeg elsker over alt), noe som i seg selv til vanlig vil gjøre meg overlykkelig, men som nå ikke gir noen følelser, utenom frustrasjon. Men det skuler jeg godt. Vi klemmer og smiler og alt er flott, jeg forteller hvor godt det er å se ham (selv om jeg ikke føler noe) HAN trenger å høre det, det vanlige, JEG trenger å gjøre det, for vår begges del.

Denne dagen har han med seg en tegning hjem som han er så stolt av, og han holder på å sprekke av stolthet når han skal vise den til meg, han kikker forventningfullt på meg. Det går helt fint, jeg roser ham, han er så flink! Jeg smiler, mye og gir ham en ekstra god klem og sier at DEN må vi henge på kjøleskapet sånn at alle kan se den når de kommer til oss. Han er SÅ stolt og holder på å boble over av stolthet.

Hvorfor er denne situasjonen så vondt?

Fordi jeg ikke føler.

Og fordi jeg er så redd at han skal merke det og kanskje tenke at "mamma likte ikke tegningen min egentlig, hun bare sier det" Tenker han det har jeg ingen mulighet til å gjøre noe med det, fordi han er så liten at han aldri hadde klart å fått fram en slik tanke i ord, og hvorfor skulle han egentlig, for mammaen skal jo være virkelig stolt.

Og det er mammen, alltid, når hun bare føler, når mamma er vanligemamma.

Det er tungt å være en mamma som ikke føler.

Det er tungt å ikke føle på den enorme kjærligheten jeg er blitt så vant med å føle,det er så ensomt inni meg selv.

Men snart, snart er det over, denne følelsesløse-zombi-perioden, denne amputerte tilstanden av ikke føleri. Jeg hater det. Jeg irriteres, jeg blir så frustrert når det ventes mye føleri av meg om dagen at det kan ende med at jeg sprekker i et sinnesanfall. Jeg hater det.

Praktisk-muntlig bestått.

2011-05-20T02:44:00.001-07:00

I dag har jeg tatt den aller siste praktisk-muntlig testen i sykepleierstudiet.

Det er en muntlig eksamen, hvor du selvfølgelig blir testen i dine sykepleierferdigheter.

Vi har hatt 13 oppgaver å øve på, selvfølgelig kunne jeg noen bedre enn andre, det var bare et par jeg helst ikke ville komme opp i.

Vi får bare en oppgave, og vi vet jo ikke hvilken det er før vi blir hentet inn.

Når vi blir hentet inn har vi 10 min til forberedelser, hvor vi kan finne fram det vi trenger av utstyr, eller/og skrive ned ting vi ønsker å si i tilfelle vi får totalt jernteppe der inne.

Jeg kom opp i oppgaven med diabetes.

Diabetes er noe jeg virkelig kan, jeg har hatt mange pasienter med diabetes, og jeg har lest veldig mye om diabetes, jeg hadde til og med lånt en diabetesbok av den ene som var sensoren min, så de visste at jeg kunne mye om diabetes.

Men er det ikke rart hvordan alt bare kan fordufte når du blir presset?

Jeg følte på det, det var virkelig ekkelt.

Jeg kan så mye om diabetes, men følte jeg fikk så lite ut, jeg føler jeg tullet noe fælt.

Spesielt når det gjaldt den praktiske delen, måle blodsukker og sette insulin. Jeg gjorde feil som jeg aldri hadde gjort i praksis, jeg vet det, for jeg har utført disse tingene i praksis mange ganger.. Men som sensor sa, det vet jo ikke de, sant det, og det vet jeg.

Men jeg rett opp mesteparten av det etterpå,fortalte hva jeg ikke hadde gjort, og hva jeg skulle ha gjort.

Da jeg gikk ut der ifra for at de skulle få diskutere, ja da hadde jeg ingen god følelse.Jeg var enormt skuffet av meg selv. Helt utrolig skuffet av meg selv.

Da jeg kom inn igjen fortalte de akkurat det jeg hadde regnet med de skulle si, at jeg hadde graverende feil i praksisutførelsen, men at jeg hadde hentet dem inn, etterpå.

Det som reddet meg var kunnskaper om temaet.

Jeg var veldig overrasket over at jeg klarte meg, og egentlig så var det ingen god følelse. For å sitere en god venninne av meg"kjenner jeg deg rett så ville du vell bedt dem stryke deg for å få sjansen til å virkelig vise hvor flink du er på en annen oppgave". For det verste er hvor skyffet jeg ble av meg selv, jeg har nok altfor høye krav til meg selv...

I og med at jeg har en enormt dårlig periode for tiden, psykisk, så burde jeg vel egentlig sykemeldt meg, men jeg ville ikke, jeg orket ikke det heller. Jeg har virkelig vært og er langt nede, klarer ikke lese, klarer ikke konsentrere meg, klarer ikke sove, klarer ikke ta til meg informasjon. Men jeg kan ikke utsette alt til ting blir bra, jeg å prøve uansett, det er det jeg tenker. Så egentlig er det helt feil av meg å ha så høye må til meg selv akkurat nå, men jeg har det, jeg vil alltid ha det.

minus cipralex

2011-05-19T16:44:00.000-07:00

Jeg har gått på cipralex i snart to år og det har vært helt fantastisk.

Nå har jeg sluttet.

Herregud tenker nok mange da, hvorfor i alle dager skal du slutte på noe som funker?!?!

Det er et godt spørsmål, faktisk.

Jeg har lest en plass det at skal du ha gode svar må du stille gode spørsmål, så jeg skal prøve å gi et godt svar.

Det enkle svaret bli at jeg slutter pga av bivirkningene.

Det mer utfyllende svaret vil også fortelle at jeg slutter pga bivirkningene, eller Bivirkningen.

Jeg har i lang tid vurdert virkning/bivirkning opp mot hverandre og i lang tid har det vært virkningen som har gått seirende ut, ikke å lenger.

Herregud som jeg har lagt på meg! Overfladisk? Knappt.

Da jeg begynte på cipralex for snart to år siden veide jeg rundt 58kg, nå veier jeg sikkert 90kg, uten at jeg har turd å gå på vekten på lenge.

Dette er ikke meg, jeg kjenner meg ikke igjen, det er en vond følelse.

Jeg orker det ikke lenger, hadde jeg visst at det var et øvre tak på hvor mye jeg kom til å legge på meg, så kanskje, men dette stopper jo aldri.

Jeg har hatt en helt vill matlyst, har vært sulten hele tiden, selv når jeg er mett.

For ikke å snakke om søtsuget, jeg har hatt lyst på søtt hele tiden.

Jeg hater å være sulten, ihvertfall veldig sulten, og sulten hele tiden? Nei det går ikke.

Nå har jeg ikke tatt dem på en stund og jeg er tilbake i normale spisevaner, nå spiser jeg normalt, så jeg håper vekta blir noenlunde normal igjen om tid og stunder for jeg kommer IKKE til å gå inn for å slanke meg,det er så styr.

Jeg begynte på cipralex pga angstn min, jeg klarte ikke håndtere angst og studier. Nå har jeg fått kontroll på studier. Nå var det på tide å slutte på tabelettene.

Men jeg merker dessverre at depresjonen blir hypigere og dypere nå, og jeg har inntatt en zombitilværelse. Jeg håper det går over etter en tid.

Vi får se..

Virkeligheten på en post-it lapp.

2011-05-18T17:22:00.001-07:00

Drøm- Virkelighet..

Alt føles som i en drøm, verden oppleves i en drømmetilstand.

Derfor er jeg redd for alt, jeg er redd for å se ting som ikke finnes, for i drømme kan alt skje.

Det ligger en gul post-it lapp foran meg, på denne er det skriblet ned akkurat det samme som er skrevet over. Ordene lyser mot meg mot gul bakgrunn, harde ord, slurvete-i-farten ord, skrevet ned når hverdagspoesien griper en i et øyeblikks klarhet.

Jeg har mange slike lapper.

De er viktige for meg.

De forteller meg hvem jeg er, hva jeg tenker, hva jeg tenker når jeg ikke tenker de vanlige tankene.

De forteller meg hva jeg tenker når jeg er helt på bærtur, som nå.

Jeg har lapper med tanker og jeg lapper med drømmer, vonde drømmer, mareritt? Neh, bare vonde drømmer, noen ganger mareritt.

Post-it lapp fenomenet, eller skrible ned tanker der det måtte passe fenomenet, har hjulpet meg masse opp gjennom årenes løp.

Det begynte fordi psykologen lurte på hvordan jeg hadde det.

Hvordan kan jeg fortelle hvordan jeg egentlig har det i hverdagen, når jeg har det strlende akkurat den timen jeg er hos han?

Så når virkeligheten slår meg med et øyeblikks klarhet, eller når uvirkeligheten oppleves som verst... Kald det hva du vil, det er to sider av samme sak... Da må jeg ihvertfall skrive det ned.

Sånn at jeg kan lese det seinere, slik at jeg kan fortelle med større innlevelse om mine dårlige perioder, min ulltimate berg og dalbanetur, på de dagene jeg har det helt fint.

For er det ikke slik at når dagen er på sitt lyseste så har man allerede glemt nattens vonde drømmer?

Jeg tror det er slik,og slik er det med følelser og depresjon og angst også.

De legger seg som en hinne på innsiden av huden og gir bare en annelse av det ubbehaget det gjorde da du opplevde det. Jeg kjenner at noe er ubehagelig, jeg VET at jeg har det vindt innimellom... Men jeg kan ikke forklare det om jeg ikke skriver det ned.

Egentlig burde hele leiligheten, hele bilen og hele meg vært en hel haug av gule post-it lapper nå om dagen.

Jeg har det ikke bra.

Jeg har det faktisk ganske dårlig.

Jeg har et tankekjør uten like.

Et eget lite følellsemessig fengsel, tungttungttungt er det.

Det er slike dager jeg føler avstanden til andre er som et helt verdenshav, og det blir bare verre av å omgås andre. Til og med de alle nærmeste.

Jeg vet jeg har det ikke fordi jeg er redd for å se ting som ikke finnes...

..Jeg er redd for mørket, for i mørket bor ting som ikke finnes.

Jeg er redd for mitt eget speilbilde om natten, for det kan forandre seg til noe ikke finnes.

Jeg er redd for skygger, og jeg er redd for følelser, jeg er redd for å bli avvist og jeg er redd for nærhet... Fordi normal skal det få deg til å føle, noe, noe godt? Jeg føler ingenting, derforer jeg redd for nærhet.

Men mest av alt er jeg redd for det som ikke finnes, det som bor i mørket, det som bor i natten, det som holder meg våken, det som sliter meg ut.

Jeg er redd for hvis'er og om'er, "hvis det er noe i mørket", fornuften er som blåst bort, men allikevel ikke.

Jeg omgås min største frykt om dagen... Redselen for å bli gal.

For hvis jeg ser ting som ikke finnes.... Så...

En slakk 17maifeiring

2011-05-17T16:53:00.001-07:00

Feiringen ble en smule amputert i år.

Jeg syns det var helt greit.

Det var egentlig kun meg, samboeren min og min yngste sønn, eldstemann er hos faren sin.

Jeg hadde ingen barn å se på i barnetoget, minste er for liten og eldste er for stor :/

Grunnen til at det ble en litt rolig feiring var fordi jeg har eksamen på fredag og var mest keen på å gå til skolen å lese... Det og det at jeg er syk. KOmbinasjon 17mai, eksamen og sykdom er ikke den beste.

Minstegutten syns det var stas med opptog, selv om han aldri så noe tog. Lurer på hvor mange barn som blir skuffet på 17mai, når toget aldri kommer....Mamma og mannen hennes var med og hadde 17mailunsj, en helt fantastisk bufe. Tror vi må innføre det som tradisjon, til vanlig står jeg kvelden før å lager smørbrød, eller diller noe fælt med grillen. Dette likte jeg mye bedre!Rømmegrøt!! Har jeg nevnt at grøt er det beste jeg vet?? Vel, det er ihvertfall det, i alle varianter... Sært.

Meg og Bjørn, mannen til mamma :)

Da var jeg endelig hjemme...

2011-05-16T15:19:00.001-07:00

Endelig hjemme ja... Det vil si, jeg har vært hjemme noen dager, men jeg har vært så utslitt at jeg ikke har orket stort, aller minst å blogge.

Det var meningen at jeg skulle blogge fra Portugal, meeen det ble det ikke noe av rett og slett fordi jeg hadde ikke internett. Jeg hadde internett litt på dagtid, men da hadde vi undervisning, og da vi ikke hadde undervisning, jobbet vi med gruppeoppgaver.

Det var kjempekjekt, jeg er så gald for at jeg ble med.

Vi var 60 studenter fra 5 land (det har jeg vel nevnt før), vi ble delt inn i 3 grupper og i gruppene var det knallhard jobbing. Først teambuilding, bli-kjent osv, så stort fokus på den virkelige oppgaven. Denne oppgaven var vanskelig, men jeg er veldig fornøyd hvordan vi løste den.

Utgangspunktet var år 2025 og målet, eller målgruppen vår var 65 åringer, de som går av med pensjon. Det vil være veldig mange av dem og altfor lite helsepersonell til å ta seg av de aller eldste, dette kan bli en stor krise, helsepersonell vet dette.

Jeg skal ikke dvele så veldig lenge med dette, vi løste ihvertfall oppagaven med å forebygge sykdom og depresjon hos denne gruppen mennesker.

Tanken var en gruppe (SYA- Stay young and Active) som myndighetene skulle starte et år før pensjonsalder og som strakk seg 1 år etter pensjonsalderen. Tanken var å undervise i ulike temaer som er aktuelle og samle mennesker som deler den samme opplevelsen, nemlig det å pensjonere seg.

Kremt... Ja, spennende.

Det var veldig kjekt, men det blir veldig tørt å dele, jeg mener LESE!

Det var lange, men kjekke dager. Dagen begynte 8.30, skoledagen var slutt klokken 1700. Lenedagen var slutt rundt 0300, eller seinere, det ble ikke mye søvn.

Det ble derimot endel alkohol.

Men sånn blir det vel :/

Dagene var fine, det var sol, mye sol, men det var ikke så mye vi fikk se til den. Vi satt jo inne og jobbet, av og til var vi heldige og fikk lurt resten av gruppen ut for å jobbe i solen.

Litt fakta: Vi lå på Hostel på firemannsrom, mat kjøpte vi inn selv. Hostelet lå i Ovar, et tettsted? Hm, jeg er jammen ikke sikker, det var 50 min utfor Porto. Skolen vi tilbrakte dagene på ligger i en liten by som heter Oliveira de Azemeis, det bor i overkant av 15000 mennesker der, så det var ingen stor plass.

Portugal er nydelig, helt fantastisk. For noen herlige mennesker som bor der!
Det var intenst, detvar kjekt, det var lærerikt, det var en opplevelse og jeg følte keg reiste derfra med 60 nye gode venner.

Jeg er i Portugal for universitetet i Stavanger

2011-05-03T07:29:00.000-07:00

Søndag den 1 mai reiste jeg sammen med 8 andre sykepleierstudenter til Portugal.
Oppholdet varer fram til 13 mai, og dette er IKKE noe ferie.
70 helsestudenter representert fra 5 forskjellige land i Europa er til stedet.
Norge, Portugal, Tyrkia, Sveits, Danmark og Nederland.

Helt om dagen, helt om natten...
Det vil si at det er knallhard jobbin på dagtid, og en god del fest på kvelden. Jeg kommer mer tilbake til dette i et annet innlegg.
Først og fremst må jeg si at det er dårlig med internettdekning her, det er derfor det ikke har kommet ut noen blogginnlegg, ikke fordi jeg er lat, eller fordi jeg ikke har noe å skrive om... Jeg har ALLTID noe å skrive om.

Litt om planen for oppleget: 65åringer i 2025, hva trenger de?
Vi skal komme fram til noe helt nytt for frmtiden, noe helsefremmende, sosialiserende, nyttig osv.... Veldig krevende, vi må¨jo se for oss framtiden, eldrebølgen, arbeidsledigheten, eventueller økonomiskeproblemer osv.

Jeg kommee tilbake med mer om en liten stund. Jeg kan ikke laste opp bilder.

Ps: Nøkkelringer vil bli adoptert bort når jeg kommer hjem, altså mest sannsynlig den 14mai :)

Jeg er en "i siste liten person"

2011-04-28T15:39:00.000-07:00

At jeg er og blir en "i siste liten" Person er det vel liten tvil om.

Ja, jeg kommer for sent, en gang i blandt..... *kremt* Ofte.. MEn hei! Ikke så mye nå som før, jeg mener, myyyye mindre etter at jeg ble voksen, hm, er jeg blitt voksen også nå??

Nei, det er et annet innlegg.

Det hele startet vel med at jeg ble født to uker etter at jeg skulle vært født.

Jeg er helt sikker på at det var da det startet, jeg er født til å komme for seint.

Du vet, den som venter på noe godt venter ikke forgjeves mottoet lever virkelig til sitt fulle og hele inni Lenehodet.

Nei, det var bare tull, eller var det bare det?

For det må da være en grunn til at jeg alltid (ofte) er så himla seint ute.

Og ja, det er det også.

Jeg er en kreativ og tankefull sjel som arbeider så desidert best under press og stress.

Dette kommer helt tydelig fram når jeg skal noe, spesielt når jeg har avtaler.

La en annen ting være sagt her og nå, bare legg merke til dere som rammes av min evige for seint komming, som regel så skjer dette når jeg heller mer mot den maniske siden enn den depressive.

Er jeg på den depressive siden så kommer jeg gjerne ikke i det heletatt, etter selvfølgelig å ha gitt beskjed først.

Når jeg er hypomanisk eller hypermanisk så er jeg fordømmande kreativ!

Mest kreativ er jeg også under press, så jeg skal alltid ordne noe eller lage noe en liten stund før jeg skal gå.

Forstå meg rett her, det er ikke som omjeg bare må sette meg ned å male et bilde fem minutter før jeg skal gå,men å begynne å dille en halvtime før jeg MÅ avgårde er min spesialitet.

Dilledilledillediiiille. Ingen tvangstanker, eller tvangs handlinger, bare enormt gode resultater.

Ikke bare at jeg skal lage ting, men jeg rydder og vasker best under press også, alt blir egentlig så himla bra under press... Gjerne derfor jeg aldri er nervøs før en eksamen, fordi jeg VET jeg jobber best og får best resultat når jeg er presset :)

I ikke fult så gode og gamle dager da livet mitt var et evig surr og alt var opp ned kom jeg ofte flere timer for seint, bare spørr min kjære venninne, og min mor.

I dag er det max 15 min, når det gjelder mine maniske tider altså. Er det pga av andre ting som er utfor min kontroll ( som faktisk også skjer ofte da min tenåring ikke er alltid så lett å samarbeide med).

Er det grunnet slike andre ting så kan det godt dra ut.

MEN, alt i alt så syns jeg at jeg er ganske flink blitt.

Hva gjør en uten internett??

2011-04-27T12:26:00.000-07:00

Ja hva gjør man uten internet? Hva gjør JEG uten internett??

Så i påsken da... Typisk, men det gikk greit, men jeg må faktisk vise i bilder hva jeg gjorde iløpet av en dag uten internett, det ble faktisk litt.

Jeg kjøpte blomster, et lass med blomster.... Uteblomster altså, våren er kommet, forhåpentligvis for å bli, kommer det frost nå blir jeg litt lei meg for blomstenekostet en god del, det var jo ganske mange jeg kjøpte.Grunner listene, som skulle vært gjort for lenge siden (ja usj, se på den gyselige fargen på rommet, er det rart jeg har mareritt om natten egentlig??).

Så maling, malekoster og diverse utstyr var jeg også å kjøpte, og begynte å male listene på rommet vårt og eldste gutten sitt.

Før jeg malte vasket jeg av listene med salmiakk, og jeg tok gele veggen i samme slengen, det ble så bra. Det var unektelig en del støv på veggen *kremt*
Listen rundt døren på sønnen min sitt rom. Døren er malt før, samme farge som gangen. Planen er at listen rundt døren skal bli litt mørkere enn veggen og døren, men jeg har ikke helt bestemt meg enda.Jeg var så godt i gang med maling at jeg likke godt fortsatte på blomsterpottene, og ja, jeg reiste ut å kjøpte flere potter.. Og flere blomster. Pottene er spraylakert i hvit.Denne potten er lakkert i hvit og deretter har jeg hatt på perlemorfarge, glitter og flotte steiner. Synd det ikke ble så flott på bildet.

Jeg kjøpte disse flotte veggpottene til 25 kr stykk, de var opprinnelig rosa og blå... De endte opp hvite.
Yngste sønnen min har en steinsamler hobby, han kommer støtt hjem med en stor stein til na mor, som selvfølgelig må stå framme på bordet på terrassen. Jeg har funnet ut at jeg skal male dem å ha dem framme, dette var første steinen.

Her er tre av pottene (den med den gule blomsten var jammen ikke lett å se hvordan ble) Men den store potten var opprinnelig sort og klar for søppeldyngen.

Denne månen kom jeg over da jeg var å så etter blomster, den var terrakotta, leirefarget.. Etter min smak så var den ikkefin, så jeg malte den og.

Utemøblene ble oljet, og det ble sykt bra, Jeg fant endelig olje med pigmenter, for vanlige olje var ikke nok. De så dyngeklare ut, men nå ble de plutselig så gode som nye. Godt fornøyd!
Ja, så til min super koselig sære hobby, ja jeg jeg laget et lass med nøkkelringer. Ikke alle de, mange er gamle. Jeg tenkte jeg skulle lage en uro og to, om en stund. Ikke i dag.
Så var det noen stikklinger som endelig ble plantet, og det i ikeaglass, men det er bare midlerdtidig til de blir litt større, for da skal de bo i hver sin nymalte potte.

Sært..

Utennom det som er blitt vist så har jeg gjort andre ting også.

Alt dette ble gjort på dagtid mens minsten var hjemme fra barnehagen, så vi var ogsp ute på langtur i parken, og koste oss skikkelig.

Jeg vasket og hadde storrydding av kjøkkenet.

Til slutt var jeg på ikea og kjøpte oppbevaringsbokser til mye skrott, som ihvertfall ikke akn kastes.

SÅ det har jeg gjort nr jeg ikke har hatt internett :)

Da har jeg bestemt meg..

2011-04-24T06:24:00.000-07:00

Jeg har tenkt ganske mye, fram og tilbake, men uansett hvordan jeg vrir og vender på det så kommer jeg fram til det samme svaret:

Jeg skal slutte å gå til psykolog.

Det har ikke vært noen lett avgjørelse, egentlig.

Jeg har gått til psykolog i 13 år, jeg har alltid hatt noeni ryggen, noen å gå til når det er tungt, noen å gråte hos når det trengs, noen å slenge dritt til når det stormer som verst, og jeg har alltid hatt noen som kan bekrefte meg for det jeg er god for når ingen andre har visst hva jeg egentlig trenger, hva jeg egentlig går igjennom.

Jeg har alltid hatt noen der...

Helt siden jeg fikk diagnosen min, og før det igjen, har jeg hatt noen.

Nesten halve livet mitt har jeg gått til noen å snakket, delt av meg, spyttet ut det som ville ut, og det som gjerne bare burde blitt der inne.

Men mest av alt så har jeg hatt noen til å hjelpe meg, nå skal jeg klare det alene.

Det føles egentlig riktig nå, psykologen jeg har gått til de siste 12 årene skal gå av med pensjon og jeg orker ikke å begynne på nytt hos noen andre.

Blir det tøft, så har jeg en fantastisk fastlege som jeg kan bruke.

Men jeg håper egentlig at det ikke skal bli nødvendig, men jeg vet med meg selv at det blir det.

Å klippe håret på seg selv er jammen ikke lett...

2011-04-20T11:23:00.001-07:00

Her er resultatet av selvklippen. Det ser ikke mye ut, og det var heller ikke så mye, et par cm kun over det hele.

Det kjipe med å være utdannet frisør, men ikke jobbe som det, er at du kan klippe alle andre, men ikke deg selv. Så dette var kun et nødstilfelle.

Evy, svigerinnen min jobber som frisør og er vel den som klipper meg oftest, men nå passet det aldri for noen av oss.

Så da gikk det som det gikk, jeg vet at andre som irriterer seg over luggen eller håret rundt ørene når det er lenge siden de har vært hos frisøren, tar gjerne kjøkkensaksen fatt og klipper... Med varierende resultat kan jeg si.

Her var det ikke noe kjøkkensaks, frisørsaks har jeg, hele 7 stykker faktisk, men det hjelper meg så lite når det er meg selv som trenger en klipp.

Det ble en liten stuss over det hele i det minste, og det kjentes deilig ut å få av det verste.

Det er greit nok å klippe det opp, for da er det bare å dra det opp å klippe litt, men klippe lengdene bak er det verre med... Så nå venter jeg i grunn kjeft av Evy :/
Sånn så jeg ut da jeg var ferdig, ikke så ille egentlig.