onsdag 14. desember 2016

Et helt liv siden...


Det virker som et helt liv siden pappa døde.
Og på en måte er det det, nå i disse dager vil barn bli født, som ble til da han gikk bort.
Et helt liv.

Det er så lenge siden. Men så kort.
Det er å lenge siden vi å hverandre siste gang, men allikevell som om det var noen dager siden.
Vi feiret jo nettopp bursdag, og han var der.
Det var fortatt kaldt den gang, det var ikke blitt sommer, det var ikke blitt vår enda.
Ungene har hatt vannkopper, alle mann.
Det har vært sommerferie, minsten har tatt sine første skritt.
Jeg har svart på mange store spørsmål fra barna.
Vi har opplevd våre "siste ganger med", og våre "første ganger uten.".
Det har vært hans siste bursdag, som han ikke fikk oppleve, vi var da i Tyskland, og minsten var syk. Vi var for det om i fornøyelsepark. Det var en rar dag, for meg, mend et var en fin dag, for det.
Nå står den første julen for døren, og det første nye året. Snart kommer den første påsken, da vil det være 1 helt år siden. I påsken. Hadde det ikke vært påske, hadde det gjerne ikke gått om det gjorde.

Vi har opplevd barn bli født og vi har opplevd mennesker dø rundt oss. Alt på denne lange, men korte tiden siden. Så mye...

Leiligheten er solgt.

Et helt liv er avsluttet.
Har dere tenkt på hvor lett det er å pakke ned noen sitt liv? Et helt liv?
Men det er også så mye. Det er tidskrevende, og det er vondt, for det er i den verste sorgen.
Har dere tenkt på hvor vanskelig det er å pakke ned noens klær, alle klær, og kaste dem? Eller gi de bort?
Og det å stå å diskutere hvem som skal ha hva? Å ende opp med å selge eller kaste det meste?
For ingen har plass til det.
Og selv om en person har vært veldig knyttet til tingene sine, så betyr de ikke noe for noen andre.
Har du tenkt på hvor rart det er? Og på rart det føles å pakke ned, gi bort eller kaste sånne ting? Eller vurdere som det skal tas vare på...
Noens liv, i ting.
Lieligheten vil alltid være hans, for meg, men noen andre bor der.
Vi har lukket døren for siste gang, og selv om vi gikk derfra med tunge skritt, så var det noe lette skritt som gikk inn.
Håper det blir mye lykke i leiligheten og at det kan oppheve det tunge og tragiske som skjedde der, for et helt lite liv siden.

Det var så tungt å gjøre alt dette, å ta disse store valgene, disse tunge valgene, bror min og meg.
Jeg er så glad jeg ikke er enebarn, eller at bror min er enebarn, det ville vært for tungt.
Har du tenkt over dette? Hvor tungt det må være å være alene om dette?
Jeg har tenlt på det.
Jeg er glad jeg ikke er enebarn.
Jeg er glad jeg har flere barn, egentlig ville jeg nesten at det hadde vært flere enn dem, så alle disse tunge tingene som en dag kommer, kan fordeles enda mer, at de kan være Samlet en stor gjeng i den tunge oppgaven.
Men de er fire, fire er bra.
For dette har jeg tenkt på.
Vi er ellers en luten familie, nå.
Så mange er gått bort dett året som er gått forbi.
Det setter perspektiv på ting.

Jeg er glad jeg ikke har vært alene, men jeg har følt meg veldig alene.
Så mange er der den første tiden.
Men alle andre går vider, og alt som er igjen er et vakuum, og et vakuum er vanskelig å fylle.
Noen tror visst at sorgen legges i graven sammen med den som fyller jorden.
Men den gjør jo ikke det, den favner alt.
Men det skal vi ikke snakke om, for sorg er vondt og det vil ingen ha innpå seg.
er død blitt unaturlig?
Hører det ikke til i samfunnet vårt?

Det er så mange som er der den første tiden.
Men så slutter folk å soørre, for det er så lenge siden.
Et helt liv.

Jeg har lest om sorg.
Sorgen er for de fleste veldig sterk det første året, og den er ensom.
Man glemmer ikke de som går bort.
Det er helt greit at vi gjemmer dem i hjertet vårt, så blir det sagt, alle forstår det.
Men ingen forstår som ikke har har opplevd det selv, at sorgen er uvirkelig. Og tar tid å fordøye.
Fortsatt tar jeg meg i ¨tenke " mon tro om jeg skal ringe pappa"? I et brøkdel av et sekund har jeg helt glemt at ingen vil svare i andre enden.
"Dette nummeret er ikke i bruk".
Jeg vet en stemme vil si det, selv om jeg ikke har prøvd å ringe.
Jeg ringte nok den dagen vi fant ut han var dø, og ingen svarte.
Vi var mange som ringte, den gang, men det var litt for lite altfor sent.
Det var stille nok i andre enden den gang, stillheten er over alt, jeg trenger den ikke i telefonen også.
Har du tenkt på at du kan komme til å tenke at du vil ringe personen for så å komme på at ingen vil svare?
Det er tydeligvis noe en kan tenke på.

Vi hører jo alle hvor uvirkelig  det er når noen dør, hvor tungt det er, hvor altoppslukende, hvor merkelig det er at livet bare går sin gang, at solen står opp dagen etter, selv om en del av grunnmuren din er borte.
Det er å merkelig, men det er jo fint.
Sorgen er ikke sort/hvit.
Dette kan vi kanskje tro vi kan kjenne på før vi opplever det, men vi kan ikke.
Det er både vondere og lettere enn vi forventer.
For vi sammenligner det jo med ting vi har opplevd og ting vi vet fra før, så vi tror vi kan forestille oss, men vi har vell ikke noe å samenligne med? Før vi plutselig en dag har det.
Det blir vell også feil å sammenligne med andres sorg, for vi opplever den alle forskjellig, men det må da være noe som er likt?


Nei, den tunge sorgen varer omtrent et år, men det ventes at man skal være klar for jobb raskt, ihvertfall 1mnd etter. Det er vanskelig å forstå at an gjerne ikke er klar for det, for det beste er jo å fortsette som normalt å ta sorgen i kassakøen, eller på bussen, eller når man ellers har tid.
Som når man går tur på kvelden og fundere på de store spørsmålene om livet, eller når man ligger i sengen for å sove om kvelden.
Jeg har visst brukt mye tid på det, for det har blitt gjennomsnittlig 4 timer søvn per natt i løpet av hver uke som er gått siden. Så sier fitbitten min ihvertfall.
Og jeg kjenner jo det på kroppen, for jeg føler meg som en zombie, selv om det kan jeg jo ikke vite, hvordan en zombie føler det, siden de ikke finnes...Selv om fireåringen i huset tror det.
For som andre barn så tror han ikke de som dør blir til engler, men han lurte jo på om de ble til zombier.
Men jeg kunne avkreftet at morfar, eller farfar eller oldefar var  blitt til zombier.
Men ja, hvordan kunne jeg vite det, hadde jeg sett dem?
Er det egentlig sunt for en fireåring å tenke at morfaren eller farfaren eller oldefaren er en zombie?
Men de skal jo sørge og forstå døden barna våre også.
Og det er ulikt for hver alder, har jeg merket, og man må tilpasse snakket til hver enkel, så det har blitt mye snakk.

Det var bare noen tanker som jeg egentlig syns var greie å dele, for døden er et slag tabu, og med denne bloggen har jeg jo  prøvd å skrive om ting om er nettopp tabu og vanskelig å snakke om. For meg er åpenhet om det vanskelige det beste som er når det gjelder slike opplevelser. Jeg kan ikke begrave det i meg selv å la ingen vite, det kan ikke være bra, for noen.
Det må opp og fram, noe  vi alle burde bli flinkere ting, for hvis ikke er vi med på oppretteholde at så mye skal være tabu, og den som opplever vanskelige ting, skal være alene og ha det vondt. På den måten blir vi jo skjermet, vi andre som ikke opplever disse tingene, men da har vi heller ikke noen mulighet til å kunne forstå, og vi tror kanskje feilaktig, at "ikke snakket om ikke vondt og problematisk".
Men dette er jo mine tanker og erfaringer, noe jeg ikke uten videre kan overføre til andre.
For jeg vet at ikke alle er enige, for noen er jeg enkelt og greit for åpen om slike ting.


En dag skal jeg skrive hva som hendte når pappa døde, men det er fortsatt for vondt å skrive om det, så det blir med tanker fra meg.
Men jeg vet mange lurer, men få tørrrr å spørre. For det er vanskelig å bli konfrontert med å mye vondt og uforståelig.

(PS: beklager for skrivefeil, spesielt ofte en manglende bokstav S, den har hengt seg opp, hvi jeg leser tilbake, vil jeg rette på så mye, og jeg ønsker at det skulle være om tankene kom, på den måten blir det mer ekte).

fredag 9. desember 2016

Jeg har så mye sorg i hjertet mitt





Snart er det mørkt i stall og i låve
- nå skal alle nissunger sove. 
Vår kjære, Milde Måne 
- skinn ned på alle dem 
som ikke har en seng 
og som ikke har et hjem. 

Må alle små i verden 
få sove denne natt. 
Må ingen av oss gråte 
og ingen bli forlatt 

Godnatt - godnatt - godnatt 
Godnatt - min skatt - godnat



Dette er en veldig fin sang, med et viktig budskap til små og større barn, verden er ikke et perfekt sted, alle har det ikke like godt som oss. Melodien er å vakker, så trist, men så fin at den fungere bra som godnatt sang, men helst etterfølgt av en lystigere sang, med lettere innhold.
Jeg pleier å synge den til ungene rundt juletider, og ellers også, men jeg bytter bare ordet nissunger med små unger (ikke småunger).
Men i år klarer jeg det ikke, jeg har altfor mye sorg i hjertet mitt.
Jeg begynner å gråte bare på tanken på sangen.
jeg har prøvd, men det går ikke.

Jeg har så mye sorg for alt og alle.
Det er så mye vakkert i verden, men det er så mye vondt også.
Noen ganger har jeg vansker med å se det vakre for alt det vonde, men slik er det ikke nå.
Vakker og trist og vondt er side om side, men alt føles bare så sterkt, sorg og glede, men jeg har så sorg for alt og alle, at tårene ofte flommer over, eller skjules i hjertet, men tårer likevell.
Som når hverdagen går sin gang, på grå dager og solfylte dager.
Som på jobb og som hjemme, som med venner og familie og personer som ellers ikke er så nære.
Sorgen er så sterk, på gode og på vonde dager, det er liten forskjell.
Jeg har lært å aksepter den, den er bare der, alltid.

Noen vil si at det går over, at det blir bedre.
Klart.
Men jeg kjenner meg selv, uendelig godt, etter mange års kamp med meg selv og mine følelser, mot tunge tider, når den indre konflikten er stor og håpet er borte, 
Når hverdagen er svart og kampen er for tung. Det har vært så mye tungt, men det har også vært så mye mestring.
Mestring jeg har fått testet ut i det fjerneste ytterpunktet dette året som nå snart er gått.

Jeg kjenner meg selv.
Jeg kjenner at noe er fundamentalt forandret, og jeg vet med sikkerhet at det ikke vil forsvinne.
Det har bare tatt bolig som nok en ting å ta med.
Og det er greit, jeg har rygg til å bære det.
Det er ikke det, 
Men sorgen i hjertet kjennes som en dump verking til enhver tid.
Ikke bare for alt som har skjedd, men for alt.
Alt tungt som har vært og alt tungt som kommer.
For alle som har det vondt og alt som er urettferdig.
Ikke bare mitt, men også ditt.
Noen ganger klarer jeg ikke skille, jeg tar på meg sorg som en tørr svamp i vann.
Men jeg tåler det.
Det er ikke det.
Jeg er ikke knekt.
Bare forandret.

Jeg er ikke lei meg, alltid.
Jeg lider ikke av kronisk tungsinn.
Jeg har bare tatt inn sorgen, og den er bare blitt en del av meg.
Jeg kjenner den har flettet seg inn i hele meg, i alle celler i kroppen,
men i hjertet mest.
Det er der det verker, mest.

Mange vil nok tro det er dette året og alle hendelser som er skyld i denne enorme sorgen i hjertet.
Men det er ikke helt sant, men det har hentet fram det som jeg iherdig har kjempet mot i alle år, sorgen for alt som har hendt.
I årenes løp har det boblet over noen ganger, og da har det blitt så sterkt, at jeg har blitt redd.
Det er bedre sånn som nå, at det er der hele tiden, side om side med alt det fine og vakre som finnes.
Jeg blir jo tross alt ikke kvitt det, det vil alltid være der.

Så selv om jeg ler å selv om du treffer meg og jeg forteller det går bra, eller mindre bra, selv om jeg er på jobb, eller med venner, feirer bursdager, baker brød, eller kake, eller leker med ungene, eller går på tur.
elv om jeg gjør alt det og alt virker bra, for det er det tross alt, så er sorgen alltid der, uansett.
Ikke bare for de tunge hendelser i året som er gått, men for alle tunge hendelser i alle  år som er gått.

Men det som er viktigst for meg når jeg deler dette, det er at alle skal vite at til tross for at det er slik, så går det bra, jeg har det fint, for ingenting er tross alt svart eller hvitt.