tirsdag 31. mars 2015

Hjemmelaget tortilla, enklere enn du tror



Jeg har aldri laget tortilla før, har egentlig ikke kommet på det, helt til i dag.
Plutselig dukket trangen til å prøve å lage noe nytt opp, og da ble det dette.
Og jammen meg ble jeg overasket over hvor enkelt det var.

Oppskriften jeg kom over inneholdt 2 ts bakepulver, men jeg syntes de smakte litt bakepulver, noe jeg ikke syntes var helt nødvendig, så jeg har redusert det til 1ts i denne oppskriften.


Oppskriften er enkel, bland alt det våte og tørre sammen, jobb sammen den ultra enkle deigen og del den opp i 10-12 like store boller.
Kjevle disse til veldig tynne lefser (det går helt fint, jo tynnere jo bedre).
Stek en og en på middel varme i en helt tørr stekepanne, altså uten noe form for olje eller smør.
De stekes fort, 2-3 min på hver.

Smakte veldig godt med kremost og salat. har ikke prøvd det med noe annet, enda, men vær du sikker at det blir laget til tacoen neste gang!


  • 1⁄2 dl rapsolje 
  • 1 ts bakepulver 
  • 1⁄2 ts salt 
  • 150 g byggmel
  • 250 g  hvetemel 
  • 2 dl vann



mandag 16. mars 2015

Velge navn til gutt nr4... Mission impossible?


Det er helt latterlig vanskelig dette!

Jeg har knapt sett på et navn før vi fikk vite kjønnet til vårt kommende familiemedlem.
Å velge navn er ikke enkelt, kanskje første gangen? For noen? Jeg syns ikke det var spesielt enkelt første gang heller, hadde mange jentenavn den gang, men få guttenavn.
Det er rett og slett mer å velge mellom når det gjelder jentenavn, og da tenker jeg ikke bare på at at den listen står helt åpen for oss, nei jeg reagerte på det første gangen også, hvor mye mer det er å velge i på jentenavnfronten. For ikke å si det er flere fine navn å velge i.

Nå når jeg tråler listen over guttenavn for fjerde gang, slår det meg igjen hvor fattig denne listen er.
Og det er jammen ikke RART at mange velger å egenkomponere navn til guttebabyen.
(nei, vi skal ikke gjøre det, slapp av), jeg forstår det bare, jeg forstod det sist, og den forståelsen er ikke mindre denne gangen.

Jeg har trålt alle tenkelige og utenkelige lister, norske, engelske, amerikanske, portugisiske, franske, nederlanske (men nederlanske får være for nederlendere, Dirk-Jan?)... Jeg har til og med sett på andre lister, som "oppdiktede navn", "fantasynavn", "utenomjordiskenavn", "enda-ikke-oppfunnet-navn" og "har-du-lett-deg-ihjel-etter-guttenavn-og blir snart sprø?"listen...
Men jeg er ganske tomhent, fortsatt.

Det føles ganske mye som mission impossible dette nå, og blir litt svett med tanken på at denne gutten faktisk må ha et navn... Etterhvert.

Ikke bare det at jeg har gått gjennom listen/e 3 ganger før, (noe som har ført til at flere navn er blitt forkastet, likt, og så forkastet), men etter 3 gutter så har du kjørt deg litt inn på en stil, noe som IGJEN begrenser valget.

Foreksmpel så kan du ikke ha:

1, Truls, Jan, Olai.... Leander Mikael


2, Liam, Shan, Noah...... Bård

3, Odin, Loke, Balder.... Emilian

4, Storm, Severin, Simon.... Allan

5, Oscar, Markus, Lucas.... Optimus Prime

Såååejah.... Begrensinger, begrensinger, forkastninger og litt låst kanskje.
Og ja, så kjenner jeg flere og flere som har barn etterhvert, det setter noe begrensing det også, kan ikke like gjerne velge samme navn som gutten til en nær venninne, uansett hvor mye jeg liker navnet.

Da jeg fikk forrige mann, var jeg like fortvilet.
Jeg trålte listen/e til den forfulgte meg i drømme, men ingen navn fant jeg.
Det ente med 1 navn, og jeg sa enten blir det det navnet, eller så forblir han navnløs.
Han ble jo hetende det da.

Poenget mitt er ikke at jeg vil kikke på jentelisten, men heller at jeg sliter med guttenavn, tydeligvis av mange grunner.

MEN, jeg har nå faktisk FEM navn på listen.
Men ingen av dem står frem som "navnet", men jeg er sikker på at når faren begynner å krysse av listen, så vet jeg, for jeg vil sikkert ha det navnet han ikke vil ha.
For å gjøre det enda vanskeligere :)

Men vi får se, gutten får såklart en navn, og det blir nok ikke "fantikkenavn" eller "mineforeldre- bleikkeenige".

Neida, det blir nok et veldig fint navn, forhåpentligvis.

søndag 15. mars 2015

Hvordan det egentlig gikk med "slanke"prosjektet mitt


I august i fjor, begynte jeg på prosjektet BKHK (bli kvitt husmorkroppen).
Jeg la om kostholdet rett og slett.
5- 6 måltider til dagen, 3 hovedmåltider og resten små mellommåltider.
Målet var -17 kg innen desember 2014.

Oppdaterte om dette en gang så ble det stille.

Jeg har fått spørsmål om hvor mye jeg har tatt av og hvorfor jeg plutselig avsluttet prosjektet mitt.
Det er ikke likt meg å gi opp før jeg har kommet dit jeg vil, og det er godt mulig, stor sannsynlighet egentlig, at jeg ville nådd målet, hvis det ikke var for 2 viktige hendelser.

1- Jeg fikk et alvorlig, behandlingkrevende astmaanfall som vedvarte. Dette hendte i slutten av oktober.
Jeg var veldig dårlig, og det satt i en stund. Grunnen  til at kostholdet skled LITT ut, og da mener jeg bare litt også, var fordi jeg klarte ikke konsentrere meg like godt om det når jeg var såpass syk. Og på sykehus er ikke kostholdet direkte lagt opp til det prosjektet jeg drev med.
Men det som gjorde det vanskeligere, var at jeg startet med en kortisonkur, noe som gjør at jeg lettere legger på meg, og blir veeeldig sulten. Denne kuren gikk jeg på 1 mnds tid.

2- Jeg ble gravid. Og her er vi egentlig kommet til kjernen, for hadde det ikke vært for at jeg hadde blitt gravid, hadde jeg fortsatt prosjektet mitt, men sannsynligvis ikke nådd målet før i januar 2015.
Noe som var akseptabelt.
Men så ble jeg gravid da, noe jeg fant ut i november. OG selv om jeg prøvde å holde fast på mitt nye kosthold, gikk det mildt sagt rett i dass... Bokstavlig talt.
Jeg ble dårlig og begynte å kaste opp og klarte kun å spise det jeg hadde lyst på. Gjorde jeg ikke det så kastet jeg opp.
Så jeg måtte endre på kostholdet, og den største endringen var at jeg måtte spise meg mett, ikke bare litt mett, men mett, til hvert måltid.
Så da stoppet det naturlig opp.
Og dessuten så skal en ikke direkte slanke seg år en er gravid.

Til de som har spurt hvordan det har gått, og hvorfor jeg ikke fortsatte , så har jeg egentlig bare svart "alt til sin tid" og "når det passer bedre", og vært litt kryptisk med det. Men jeg har også svart at jeg faktisk ikke har vært god nok, helsemessig til å konsentrer meg om det.

Selv om jeg stoppet midtveis, så er jeg relativt fornøyd med resultatene, jeg tok av akkurat 10 kg.
Og det er 10 kg å gå på nå i svangerskapet.
Nå som jeg er halvveis har jeg lagt på meg 3 av disse kiloen, så har fortsatt 7kg  gå på.
Men, de kommer, så det er jammen meg ikke stort å tenke på.
Pluss noen kilo til.

Akkurat nå er jeg bare glad for at jeg tok av de kiloen før jeg ble gravid, for det kunne jo blitt timelig tungt hvis ikke.

Så, alt til sin tid, jeg starter igjen...Når det passer.

Oppdatering avsluttet.

tirsdag 10. mars 2015

Litt om svangerskapskvalme, og og hvordan jeg takler det denne gangen.


Inn i mitt fjerde svangerskap med kvalme, så skulle en tro at jeg har funnet noen triks mot denne altoppslukende, fæle kvalmen.
Og på sett og vis har jeg jo det, men... Ingen svangerskap er like, og kvalmen er også forskjellig fra gang til gang.
Det vil si, hva som gjør en kvalm, og hva som kan muligens hjelpe mot kvalmen.
Så hvis du har funnet kuren i det ene svangerskapet, så er ikke det det samme som at det vil hjelpe deg i den neste.
Unødig å si at det er enormt frustrerende.

Men noen ting går har gått igjen i alle disse fire gangene, og det er at jeg ikke klarer å spise fordi jeg er uggen, så blir jeg til slutt skikkelig kvalm og kaster opp, fordi jeg er sulten.
Hver gang, hver eneste gang har det vært slik.
Men utenom det, så har kvalmen blitt trigget av ulike ting, utenom dette med sult.
Og det er som regel lukter.

Feks, lukter som: parfyme,  men ulike parfymer hver gang (denne gangen ALLE parfymer, ALLTID).
Hvitløk, basilikum, bacon, stekefett, steikt sopp, vaskemiddel, såpe, steikt kjøtt, kjøttdeig, kroppslukt, tåfislukt.

All lukt har blitt kraftig forsterket og endret i svangerskapene.
Lukter jeg syntes var nydelige før, kan plutselig være helt uutholdelige, og mega sterke.

Denne gangen er det parfyme, og det er virkelig ille også. Heldigvis har det ikke vært så ille på jobb, for helsepersonell skal EGENTLIG ikke bruke parfyme, men tro meg, det er nok av dem som gjør det, og det har vært vanskelig nok det.
Men å ta buss, eller gå på butikken har vært umulig på enkelte dager.
Men det er bedre nå som jeg er halvveis, det er helst de første 3 mnd det er verst.

I mitt andre svangerskap reagerte jeg veldig på en lukt jeg aldri hadde kjent før, og det var lukten av samboeren min i dynetrekket.
Altså når han hadde sovet i det noen dager.
Dette ordnet jeg ved å bytte på sengen veldig ofte.
Lukten forsvant da ungen ble født, og jeg har aldri kjent den utenom når jeg har vært gravid, men det har aldri vært så ille som i mitt andre svangerskap.

Det å ha sko i inngangspartiet har også bydd på enkelte problemer, og spesielt her også i mitt andre svangerskap.
Når det samles myriader av sko i inngangspartiet, samles det også mye lukt, noen lukter mer av beina enn andre...Ikke noe problem når jeg ikke er gravid, for jeg kjenner ikke stort til det.
I mitt andre svangerskap når jeg kom hjem fra jobb, hendte det at jeg virkelig brakk meg når jeg kom inn.
Noen ganger kastet jeg skikkelig opp, der og da i gangen når jeg åpnet døren.
Resultatet var at de sko som luktet mest gikk rett i søppelet.
Og da ble det bedre.

Mitt tredje svangerskap var det verste, desidert det verste når det gjelder kvalme.
Jeg hadde da ekstrem svangerskapskvalme, og var kvalm og kastet opp gjennom hele svangerskapet.
Eneste som hjelp de første ukene far berlinerboller og annen feit bakst.
Eneste jeg klarte å spise.
Etterhvert fant jeg ut at saftis hjalp veldig, både på kvalme og halsbrann (kan lese om det HER).
Så i mitt forrige svangerskap var det saftis som ble redningen, og jeg lover jeg spiste mange av dem også, det gikk med ca 10 is til dagen i ihvertfall 30 uker. DET er mange is det.

Denne gangen har jeg ikke vært like kvalm som sist, selv om jeg var innstilt på det.
Som gynekologen sa til meg da jeg ble gravid "du er jammen meg tøff som vil gå gjennom et
svangerskap til når du var så dårlig sist".

Saftis be redningen i mitt andre svangerskap


Men jeg var som sagt svært innstilt på å bli megakvalm og kaste opp til siste slutt.
Så da kvalmen kom for fullt i uke 6 tenkte jeg to ting, at der var den, og det blir verre, mye mye verre.
I uke 7 begynte jeg å kaste opp, det var rekord, har aldri begynt å kaste opp så tidlig før.
Men tenkte hver dag, at dette er ingenting, det blir verre.
Jeg var kvalm i 4 uker, så begynte det å dabbe litt av.
I uke 14 var jeg kvalm og kastet opp bare av og til.
DET har aldri hendt før, har hatt 3 ganske like svangerskap, hvor kvalmen har begynt i uke 6, og blitt gradvis verre og verre til langt ut i 2 trimester.

Med førstemann kastet jeg opp siste gang i uke 16, og kvalm til uke 20.
Andre svangerskap, trodde jeg seriøst jeg skulle dø i uke 12, kvalmen var så intens. Jeg kastet opp siste gang i uke 20, og kvalmen forsvant i uke 24.
Tredje gang, ja, kvalmen bare ga seg aldri, og jeg lastet opp i snitt 8 ganger daglig gjennom hele svangerskapet.
Kvalmen jeg følte i uke 24 var så intens at det ikke går ann å beskrive, ikke om jeg prøver engang.
Fjerde gang, tror kanskje innstillingen min har hatt  litt å si på hvordan jeg opplever kvalmen denne gang, jeg venter hele tiden at det skal bli verre.
Men det har ikke vært så ille.

Men de første ukene var vonde, hvor jeg ravet rundt fra hylle til hylle i matbutikken for å se og føle  HVA jeg lunne spise, HVA kunne dempe kvalmen.
Jeg endte ofte opp med en salat, faktisk. Berlinerboller gjorde ikke susen denne gang nei.

MEN SÅ fant jeg mine magiske oppskrift på kur mot kvalme.
Smoothie.
Jeg har drukket litervis med smoothie de siste månedene.
1 liter hver morgen, det er frokosten  min.

Jeg har ikke klart å spise mat til frokost, jeg blir dårlig av alt, og det tar tid å spise.
Så jeg har latt være å spise, og blir kvalm av det, så m jeg blir så kvalm at jeg kaster opp, SÅ klarer jeg å spise.
Helt til jeg fant ut at jeg skulle prøve smoothie, noe som går rett ned og metter akkurat passe.
Etter det har dagene vært mye bedre.
Jeg slipper å gå sulten og kvalmen får ikke bygge seg opp.
Herlig !

Jeg varierer på hva jeg har i, men har funnet mine favoritt ingredienser som er:

eplejuice
banan
sitron
vaniljeyoghurt
ingefær
blæbær
bringebær

Så er det jo sunt også, så jeg kan ikke klage der.
Skal komme med et innlegg med smoothie oppskrifter seinere, for jeg har har virkelig fått smakt meg gjennom uttalige oppskrifter de siste månedene.

Så det var det, min "kur" denne gangen, ikke så mye hokkus pokkus.
Mon tro om ikke dette hadde vært en god ting å prøvd i siste svagerskap også, men det finner jeg aldri ut,


Smoothie, så glad for at jeg fant at det dempet kvalmen!

onsdag 4. mars 2015

Alle gode ting er...Fire?


Tenk at jeg skulle få bli FIREbarnsmor!
FIRE gutter :)

DET er stort det!

Etter lengre tids sykdom, med lungebetennelse, influensa med 40 i feber og astma som aldri vil bli bra, var jeg endelig på ultralyd idag.
Den lille har det helt fint, lettelsen var enorm, ubeskrivelig.
Helt forferdelig å bli så syk, så avhengig av medisiner, når en har en liten i magen å tenke på også.
Men den lille gutten ar det helt fint.

Mange lurer nok på om det var jenten vi prøvde på, hehe, og igjen, som jeg sa da vi fikk tredje gutten, så nei, DET er det ikke.
Men det hadde jo så klart vært veldig kjekt for oss med en jente, men jeg vet at den som er i magen er akkurat den som skal komme til oss og vil passe perfekt inn i vår familie.
Så det er ikke noe å stille spørsmål om en gang.

Jeg har alltid sagt at jeg ville ha tre barn.
Og det har jeg jo, så hvorfor følte jeg at en manglet?
For det var slik det føltes, at NOEN manglet.
Den kjenner jeg ikke på lenger, den følelsen forsvant da jeg fant ut jeg var gravid.

Så er det også det at jeg ønsket tre BARN, slik det er nå, så vil jeg aldri har tre barn i hus, da eldstemann blir 18 år dagen før termin.
Så selv om jeg da vil ha 4 barn, så vil jeg aldri ha  fire barn.

Nå skal jeg brette opp ermene og lete etter et navn denne gutten kan ha, for etter min mening er det neimen ikke lett  å finne guttenavn. Har jo sett gjennom den listen noen ganger nå.

Tenk at jeg er halvveis allerede, ihvertfall ikke langt ifra, er i uke 20 i dag, og termin er 1 august, men regner med han kommer noen dager ut i august.
Veldig spennende :)

tirsdag 3. mars 2015

Følg drømmene dine, og verden vil bli et bedre sted...


Internet er propfullt av denne type ordtak, man kan finne flere tusen bilder med denne teksten, flere tusen måter å vri om på ordene.
Budskapet er klart.

Følg dine drømmer, og det vil gå deg godt i livet, eller la vær å prøv å lev resten av livet i anger..
Eller noe i den duren.

Det var en en gang jeg trodde på det.
Jeg føler meg kynisk og gammel når jeg sier "det var en gang jeg trodde på det..".
Men sannheten er at jeg trodde på det.
Jeg trodde.

Misforstå rett, jeg tror enda at en skal følge enkelte drømmer, men ikke følge dem blindt.
Det går faktisk an å bruke hodet og litt fornuft og ikke følge hjertet og drømmer koste hva det koste vil.

Det høres så fint ut, det høres ut som enden av regnbuen, den som streber etter lykken, skal oppnå den.
Men det høres også ut som et eventyr.

Det er nesten som om jeg blir litt provosert når jeg ser folk slenger ut slike kommentarer, og legger ut slike bilder, så lett så lett, som om det faktisk er så lett.
Som om det bare er å gjøre det en har mest lyst til og blås i resten.

Nå vet jeg jo at ikke alle mennesker er ekstreme, og de aller fleste vil tenke seg om både 2 og 10 ganger før de faktisk begir seg ut på drømmejakting.
Jeg håper ihvertfall de fleste bruker hodet, for jeg har sett hvor ille det kan kan gå om du ille gjør det.

Det er nok en fin balanse mellom å lykkes i et slikt jag, og det å feile totalt.
Men det spørs jo også hvor stor innsatsen er, hva en har å tape, og hva en har å vinne.

Det er nok gjerne enklere for de som sitter alene å satse stort, enn den som har så mye å tape.
Og det er her jeg gremmes, når folk tror at det er så enkelt.

Men folk må selvfølgelig få gjøre som dem vil, men tenk litt lenger hvis det er barn innvolvert.
Ikke sats hus og hjem like lett.

Nå er det store forskjeller på drømmer, og noen kan en lettere jakte etter enn andre.
Og for alt i verden, det er viktig å ha drømmer, mål, noe å strekke seg etter.

Jeg har ikke brent meg på egne erfaringer, men jeg har sett min søster miste alt, ALT, hus, hjem, mann, barn, penger...Alt, pga drømmer, og det å ville nå dem, leve dem.
Og enkelte lærer ikke, hun jakter enda. Men nå har hun ikke mer å tape.

Men dette har satt skrekken i meg, jeg tenker mer før jeg gjør noe.
Mitt største ønske er å bli jordmor, det er min drøm.
Mitt høyeste ønske for meg selv.
Og jeg kan, om jeg vil.
Jeg kommer inn på første inntak, I Bergen.
Jeg må bare flytte.
VI må bare flytte.

Dette er min drøm, dette er det jeg virkelig vil, og jeg kan, men jeg tørr ikke.
Jeg tørr helt ærlig ikke satse, fordi jeg er redd for at ungene, en av ungene, KANSKJE ikke vil få det bra om vi flytter.
Jeg er ikke villig til å satse det.
Og uasnett hva andre sier "unger tåler så mye, de takler forandringer godt", jeg er ikke villig til å prøve.
Rett og slett fordi jeg er redd for at de skal bli taperne.

Kall meg feig, kall meg hva du vil, idiot, hva som helst.
Jeg flytter ikke på ungene for MIN del.
For MIN drøm.