lørdag 31. august 2013

Så var det bare å komme gang ed masteren da

Da hadde jeg fått mesteparten av bøkene, så nå er det bare til å begynne å studere.
Har en del fri på dagtid, så noe tid får jg jo til dette også.
Først ut er helseett..
Egentlig ganske tørre fag,
-Helserett
-Helsevitenskap
-Vitenskapsfilosofi og etikk

Men tror det blir bra.
Og for de som fortsatt lurer hva jeg tar, så er det helsevitenskap, som videreutdaning på sykepleie.

fredag 30. august 2013

Om gastroskopi, kronisk bihulebetennelse og det å se ut som et dass


Jeg var hos legen i dag, og hun kunne fortelle meg at jeg har vært den heldige vinner av en kronisk bihulebetennelse.
Symptomene er.. Hvis du ikke ønsker å lese dette, kan du scrolle nedover...
Symptomene er, konstant gult slim bak i halsen som verken vil opp eller ned, og som får meg til å harke som en gammel sjøulk utgått på dato.
Og lydene dette bringer med seg er grunnen til at jeg etter over 6mndr med gammelmannslyder og plagsomt slim, oppsøker lege. Jeg ble sendt til legen av samboeren, og det holdt jeg med ham i.
Så jeg fikk antibiotika og neseskyll og beskjed om å komme igjen om det ikke forsvant, da blir det "bilde" av nesen aka bihulene.

Neste sak på listen var den evige halsbrannen min, så nå skal jeg til gastroskopi for tredje gang.
Nå er det snart 8 år siden sist da, så er jo nesten som å gå på ny... Eller.
Men det gjør meg ingenting.
Da skal det bli tatt stilling til om jeg skal bli satt på en del medisiner eller om det skal operers.
EN ting er sikkert.
Om jeg noen gang ønsker er barn til, så er det uaktuelt med denne halsbrannen som blir 1000x verre som gravid.

Så den siste tingen... Det å føle seg som et dass, og da mener jeg å føle seg som et dass i samtale med andre.
I dag var en sånnen dag.
Jeg følte meg som et dass da jeg stod oss, og jeg følte meg som et dass da jeg var hos legen.
Noen mennesker bare er naturlig duggfriske og vakre når de står opp, mens andre ikke er så heldige, men heller må jobbe hardt for å få utseende presentabelt.
Etter som jeg blir eldre, merker jeg at jeg føyer meg inn i den siste rekken der.
Jeg kommer meg ikke like lett vekk med å la vær å fikse på fasaden når jeg står opp.

Og når du føler deg som et dass, er det fullstendig umulig å konsentrere seg om samtalen når du snakker med en svært presentabel person i tillegg.
Spesielt når den du snakker med vet at hun er mer presentabel enn deg og ser ned på deg fordi du ser ut som et dass.
Nei, det siste var bare i hodet mitt, om hun tenkte det så kan ikke jeg vite det, selv om jeg følte litt på det i samtalen med legen i dag.

Når jeg føler meg dass, blir jeg veldig var på dette, og legger mer i personers kroppsspråk enn jeg ellers ville gjort.
Og det ER vanskelig å tenke på annet enn "hvorfor stelte jeg meg ikke? Å nei, jeg hadde ikke tid, 3 unger vet du... Og ja, jeg sov jo ikke i natt pga at minsten, den drittungen, ville ikke sove.. Skal jeg si at jeg har vært våken i hele natt?? Kanskje hun ikke ser så styggt på meg da? Jeg føler hun ser stygt på meg, jeg vet det nok, hun kjeftet jo på meg nå jeg kom inn her, så jeg tror nok hun har problemer med at jeg ser ut som et dass, men det er ikke min feil at jeg må stelle meg, og jeg ikke fikk tid!"

Ja, sånn kan det være i hodet i samtale når en ser ut som et dass.
Og det er vanskelig å få med seg det viktige i samtalene. Det er lett å stå å nikke med og svare ja og nei på de noenlunde riktige plassene.
Hvis du er riktig flink så svarer du ja og nei riktig, og slipper å få et blikk som gjør at du må si" øh, unnsyld kan du gjenta det en gang til, jeg fikk det ikke med meg....Fordi jeg klarer kun å tenke på at jeg ser ut som et dass"

Nei, alle de tanker vi har i hodet, det er vel best de blir der.

Lykke, lykkelig, å være lykkelig?


Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen...
Åååå! Frustrasjonen!
Nei ikke det.
Noen ganger er det så utrolig frustrerende å rett og slett være meg.

Jeg har det flott og fint, og alt er vel...
Vell..
Men som jeg har sagt det før, det er de svingningene,det er min personlige berg-og-dalbane som noen ganger gjør livet virkelig surt og nesten litt vanskelig.

Igår hadde jeg en fantastisk dag, jeg kjente på noe jeg har kjent på veldig sjeldent.
Jeg kan telle det på en hånd tror jeg, og det kommer nok ikke av ytre ting og mennesker rundt, men mer det som er inni meg selv.
I går kjentes noe som opplevdes som totalt fravær av problemer, og de problemene som var,var så ubetydelige der og da, at jeg rett og slett følte meg lykkelig.

Lykke, for en følelse!
Jeg kan ofte si jeg er lykkelig, men jeg er det svært sjeldent, som nevnt, en hånd, og jeg kan fortelle om alle gangene.
Det betyr ikke at jeg ikke opplever lykke, men lykke i sin reneste form, er det stort sett fravær av.

Jeg følte meg lett som en fjær igår.
Plutselig var det meste positivt og fremtiden så veldig lys ut fra mitt ståsted i går.
Men dessverre så visste jeg at følelsen var kortvarig, rett og slett fordi jeg har for mye som må ordnes, floker, problemer, unødigheter.

Men det som gjorde meg lykkelig i går var en hel god rekke av fantastiske ting;
- Jeg har en jobb jeg trives i, og jobber for det meste verken mer eller mindre enn jeg ønsker.
- Jeg tjener nok til å kunne betale alle regninger pluss jeg har rom for store regninger også, hver mpned. Og for dere som har følgt bloggen vet gjerne dette, men for de som ikke har.. Økonimiske problemer, eller tanken på mulig økonomiske problemer, om så bare for en mnd, er noe av det som gjør meg mest deprimert... Det kommer fra mange år tilbake.
- Min minste gutt har begynt i barnehage og han trives helt fantastisk (noe som gjør at jeg kan jobbe natt OG få sove når jeg kommer hjem )
- Min mellomste har endelig byttet barnehage og går nå i samme barnehage som lillebror, han trives også godt.
- Min eldste gutt har begynt på videregående, og det virker som han trives, og det er lettere for meg om morgen, jeg slipper å kjøre ham på skolen, nå tar han buss.
- Jeg har begynt å studere, master. Noe jeg syns er veldig spennende.
. jeg føler en større frihet nå som minsten begynner å bli større.
- Vi reiser til Disneyland Paris om under 1 måned.


Det var mange kjekke ting, og alle samlet gjør meg veldig glad.
Så får heller nedturen og tårene komme siden.
Tenk å bare vært lykkelig :)



torsdag 29. august 2013

Nyttig... Bålkos

Jeg har gått til anskaffelse av noe nyttig, eller det kan diskuteres hvor nyttig det er, men kosefaktoren er enorm.
Bålpanne.
Fantastisk.
Kveldene i helgen har vært nydelige, så vi har sittet ute og bare nytt sommeren, kvelden og bålet.

Jeg vil absolutt anbefale denne, en veldig bra kjøpt om du ønsker å sitte ute hvis det er litt småkjølig på kvelden også.
Første kvelden hadde vi litt rødvin og baileys rundt bålet, kevdel etter var det kaka, te og pinnebrød.
En god bruk av helgen må jeg si.






mandag 26. august 2013

Lurt etter selskap...


Når vi har selskap hjemme hos oss, lager jeg alltid så veldig altfor mye kaker.
Jeg kommer fra en kakefamilie, så jeg er oppdrat slikt, til å spise kaker og lage kaker, mye kaker.
Jeg elsker kaker, moahahaha!

Jeg husker da jeg feiret min egen 18årsdag, var vi 12stykker og jeg hadde laget 10kaker, just sayin. Overflod.
Vanskelig å stoppe.

Da vi feiret sist gang nylig, hadde vi som regel lasser igjen av kaker. Selv om jeg virkelig prøvde å begrense meg, lover.
Og siden vi nå har et stort og praktisk fryseskap og flott, gode lukkbare ikeaposer  (takk ikea) så tenkte jeg at frysing var lurt.
Så det ble fryst i selskapsporsjoner.
Jeg var så fornøyd med meg selv at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.
Og jammen har jeg brukt to selskapsporsjoner også.
Og det var jo bare fantastisk enkelt.
Nei, jeg har ikke fryst mye kaker før, jeg har ikke hatt frys til det, eller ikeaposene.. Heh.
Nei seriøst, jeg har ikke kommet på det.

Lurt.

torsdag 22. august 2013

Den nye hverdagen


Tirsdag 20 august har jeg ventet på lenge nå.
Jeg har rett og slett bare gledet meg, jeg har ikke vært særlig spent på dagen en gang, bare gledet meg.
20august var den første dagen av den nye hverdagen, vår, min.

Denne dagen begynte min minste i barnehagen, og min mellomste fikk etter lang venting endelig byttet barnehage.
Så nå er begge ungene samlet i samme barnehage.
Følelsene mine mot denne dagen var som nevnt glede, men også lettelse, men jeg var også litt spent, ikke på hvordan det ville gå med han minste, men han største av dem.

Jeg trengte ihvertfall ikke være bekymret for minstemann  viste det seg, noe jeg heller ikke var.
Tenkte mer at vi fikk ta det som det kom, som med alt annet.
Siden vi gikk inn døren i barnehagen har han ikke lagt særlig merke til om jeg har vært der eller ikke.
Jeg sier "hade" han vinker og snur rompa til...

Mellomste gledet seg veldig, men jeg tror nok jeg vet mer om forandring og hva det gjør med deg, enn han gjør, så jeg var spent.
Men han klarer seg veldig bra, det var bare første dagen som var litt vanskelig.

Så nå sitter jeg her, i den nye hverdagen og prøver å sortere hva dette vil si, hva som skal skje, hva jeg/vi må forholde oss til.
Nå kan jeg jobbe natt (siden jeg kun jobber natt) og faktisk få sove dagen etter, hver dag. Ikke bare de dagene jeg klarer å få barnevakt.

I den nye hverdagen inngår det også en god del andre forandringer, eldstemann har begynt på videregående, med alt det det fører med seg.
Og jeg begynner på masterutdaning neste uke.

Og når det gjelder masteren jeg begynner på nå, så har noen stilt spørsmål på om jeg ikke har nok i lovet, med stress og unger og jobb og problemer osv...
Jo, nettopp så er det det som er en av grunnene.
Skal se om jeg ikke klarer å forklare dette.
Nettopp pga av alt stresset og alt som er så negativt, så trenger jeg noe positivt som er mitt.
Jeg begynner, legg merke til ordet begynner, på denne utdannelsen nå for å få nettopp det.
Jeg trenger å bygge opp noe, jeg trenger å gjøre noe fornuftig som ikke bare er å jobbe og være familiemmamma.
Jeg må gjøre noe, jeg er så rastløs og jeg må prøve å bruke det til noe fornuftig.

Så for dere som tror dette er et blaff i et tankeløst øyeblikk, så er det tvert imot.

Jeg går inn med en målrettet holdning med begrensninger.
Det vil si at viser det seg for vanskelig å kombinere jobb, familie og studier, så er det videreutdannelsen det første som ryker.
Uten at dette vil si at jeg tar ett på dette, for dette er noe jeg ønsker, og noe jeg for øyeblikket trenger.
JEG gleder meg ihvertfall til studiestart.

tirsdag 20. august 2013

Om hemmeligheter og usagte ting...



Vi har vel alle hemmeligheter.
Du kan holde en hemmelighet for en person, men ikke en annen, eller du kan ha en hemmelighet du ikke deler med noen.
Eller kanskje finnes det en hemmelighet om deg, som du aldri selv får vite?
Men når er det hemmelig? Og når er det egentlig bare usagt?

Jeg ser på meg selv som en åpen person, slik er jeg.
Jeg snakker lett om ting, jeg kan dele det som virker for andre som svært vanskelig å snakke om, og jeg kan dele ting andre mest sannsynlig hadde holdt for seg selv.
Jeg kan snakke temmelig uanstrengt om vanskelige temaer, uten at det betyr at jeg ikke syns det er vanskelig.
Det er sånn jeg er.
Det er sånn jeg fungerer.
Jeg deler, på den måten blir mye lettere å bære.
Men ikke bare det... Å være åpen hører til den personen jeg er, er jeg ikke åpen føler jeg at jeg ikke er meg selv, og er jeg ikke meg selv, så trives jeg ikke, og da trives ikke andre med meg heller.
For noen kan min åpenhet være skremmende, for andre forfriskende.

Men, det er ikke slik at jeg forteller hva som helst til hvem som helst, og når som helst.
Jeg går ikke i dybden og forteller alvorlige saker i det øyeblikket jeg treffer nye mennesker,som regel ikke ihvertfall.
Men det er faktisk unntak her også, og det er om denne personen er som meg selv, da kan jeg ha oppsummert i store trekk og en kort dypdykk på 10min, og samtidig fått det samme fra den andre personen
Slike førstegangsmøter syns jeg er forfriskende, men sjeldne.

Men uansett hvor åpen og ærlig jeg er, så har jeg selvfølgelig mine begrensninger.
De består hovedsak i to ting:
- Jeg begrenser/tilpasser  hva jeg sier utfra hvem jeg snakker med og når jeg snakker med dem.
- Mine hemmeligheter, ting jeg ikke sier.

For jeg har det også.
Ting jeg ikke kommer å si, ting jeg ikke kommer til å dele direkte her, aldri i sin helhet ihvertfall.
Det er ikke mye, men det er noe jeg ikke kan dele.
Noen vet litt om mine hemmeligheter, mens andre ikke aner.
Men ingen vet alt, gjerne ikke meg selv en gang.

Nå er ikke dette de store ting egentlig, det kan vær at jeg høres mer mystisk ut en jeg egentlig er.
For egentlig så er jeg relativt blottet for mystikk.
Men jeg har mine ting jeg ikke ønsker å snakk om, av diverse grunner.
Noen av tingene kunne jeg virkelig tenkt meg å skrevet om, fordi det er slik jeg er, men jeg vet jeg ikke kan.
For andres del, for mine del...
Og noe ønsker jeg faktisk aldri skal se dagens lys.
Det er vel en hemmelighet det.
Men det er få av dem.

lørdag 10. august 2013

Å leve i nået...





Hvem har vel ikke hørt uttryket "å levet i nuet"?...
Liver er nå, ikke igår, ikke i går, ikke i morgen, men nå.
Livet er det som skjer når du er opptatt med å planlegge fremtiden... Eller for noen, livet er det som skjer når du er opptatt med å se tilbake...

Da hele oppstyret begynte rned søsteren min, alt kaoset, alt kjøret, alt som stjal så mye tid, tanke tid, bekymring, virkelig tid, sosial tid, familie tid, sovetid. Alt. Da alt dette hendte, var jeg gravid.
Som mange vet.
Da kjøret virkelig begynte var det rett før jeg skulle føde, under 1 måned tid termin.
Det er vanskelig å leve i nåtid når det er så mye som krever oppmerksomhet.

På den tiden, da kjøret begynte, begynte jeg også å gå til en ny psykolog, etter mange år.
Så fikk jeg en ny psykolog, rett rundt tiden fødsel skulle starte, og så en ny psykolog, to 2mndr etter fødsel.
Det gjør meg ingenting, å bytte psykolog, på ingen måte gjør det noe,jeg trenger ingen fast, bare det er den samme over to ganger så er jeg fornøyd.
Jeg har ingen problemer med å fortelle, eller sette fingeren på det som ganger, det jeg trenger å snakke om, det jeg trenger å tømme ut av meg til noen profesjonelle, profesjonelle, ikke venner, noen som høre det jeg har å si, for så å slette det etterpå, viske det ut og ikke ta det med seg.
Noen som ikke lar seg påvirke i sitt forhold til meg.
Men selv om ikke dette har noe med saken det jeg skal si nå, så har jeg etter mange samtaler med mange forskjellige, merket at det er en stor forskjell på de som har jobbet lenge med slike profesjonelle relasjoner, og de som er nye eller fortsatt går på skole.
Ikke det at nye eller ikke-ferdig-utdannede ikke er greie å snakke med, det er akkurat det samme for meg, men jeg merker at disse noen ganger viser mer følelse og bekymring enn de som har vært lenge i systemet.

Men en ting har gått igjen i det de har sagt til meg.
Og det er "lev for øyeblikket".
Se sønnen din her og nå, øyeblikket, smilet, le sammen, gråt seinere, om du må.
Og ja, selvfølgelig så har jeg gjort det.
Jeg har prøvd så hardt å ikke trekke inn vonde følelser og tanker når det gjelder mitt forhold til mine barn, jeg har prøvd så hardt å ikke la det påvirke hverdagen.
Men kveldene har vært så ille, er så ille.
Noen ganger føler jeg at alt sammen bare krasjer i en stor suppe på kvelden.
Jeg liker det ikke, jeg hater det.
Selvfølgelig ikke alltid saken i seg selv, langt ifra, men lat det har sluppet fri i meg. Eller alt jeg prøver å holde tilbake.

Det er svært vanskelig å leve i øyeblikket, jeg tror veldig mange har problemer med det.
Det er ikke bare nå det har vært vanskelig, men jevnt over.
Det er alltid noe å tenke på, fra fortiden, det er alltid noe som dras med, og det er fint om det er noe positivt.
Og fremtiden planlegges, hver dag.
Hva skal vi ha tid middag? skal vi ha middag?
Skal huset  males?
Skal huset ryddes?
Skal jeg studere? Skal jeg planlegge noe?
?
Disse tingene er slik jeg ser det, ikke feil.
Eneste er at det ofte kommer i veien for "nået".
Holder jeg på med noe, er det alltid noe annet jeg skulle ha gjort, og holder jeg på med den jeg skulle ha gjort, så er det noe annet jeg heller skulle ha gjort.
Maler jeg huset, skulle jeg heller ha ryddet, rydder jeg, skulle jeg heller gått tur med ungene, går jeg tur med ungene skulle jeg egentlig gjort noe annet da også, når jeg skal sove har jeg ikke tid å tenke at jeg skal sove, men jeg er opptatt med å planlegge fremtiden og se tilbake på hva som har skjedd tidligere. I fjor, igår, idag.
Jeg tenker for mye.
Ikke rart jeg er mentalt sliten.

Når jeg tar meg i det, så klarer jeg å være er, tilstede.
Jgg har spesielt prøvd å fokusere på det med ungene, prøve å leve nå, ikke i morgen eller igår, men nå, for tiden går så fort.
Men det er ikke alltid jeg klarer det.
Egentlig har jeg alltid hatt lettest for å leve i fortiden, ting er letter på den måten.
Det er lettere for meg å tenke over det som har skjedd, enn det som skjer eller det som skal skje.
Jeg tror det er derfor jeg ikke er spesielt glad i å reise på ferie, spesielt ikke til steder jeg ikke har vært på tidligere, men etterpå derimot, så har ferien ofte vært helt fantastisk.
Fordi jeg fordøye inntrykkene.
Jeg samler minne, opplevelser, erfaringer.
Men det er ikke alltid jeg er til stedet her, nå.

Slik føles det ihvertfall.

Men jeg jobber med det, vær her og nå.
Men her og nå er så kort, fortiden og fremtiden så stor, så mye.

Kanskje jeg skal begynne å meditere?
Jeg tror jeg må lære å slappe av.