søndag 30. juni 2013

Omtenksomme venner... Når en har det vanskelig.



Dette innlegget er på ingen måte et angrep eller en klage på noen, men jeg føler bare jeg må skrive noe om dette, for jeg vet det er et kjent problem for mange. Og jeg kan dele at jeg kjenner meg godt igjen.
Da tenker jeg på mennesker som opplever å gå gjennom noe vondt, sorg, sykdom osv.

Det er de omtenksomme vennene jeg tenker på.
Når mennesker opplever vonde perioder i livet, kan det være vanskelig for venner å vite hvordan de skal forholde seg.
Når du spør mennesker på forhånd hvordan de ville forholdt seg om en av deres venner hadde opplevd noe vondt, så hadde alle hatt et svar klart.
Om det er slik de hadde forholdt seg hvis noe vondt virkelig hendte en nær venn, er heller usikkert.
Det er alltid så veldig lett å ha svar klar på forhånd, gjerne nesten like lett som etterpåklokskap.

Mange vil fortelle på forhånd at det de vil gjøre er å stille opp for vedkommende, og de vil også fortelle hvordan dette skal gjøres.
Hvordan det skal gjøres, hvordan de vil stille opp kommer litt an på hvem personen er og hvem venen er, altså r det forskjeller.
Men mange vil fortelle at de vil være der for vedkommende.

Når så en situasjon inntreffer, er det godt mulig at det ikke oppfører seg slik de på forhånd hadde tenkt.

Jeg har selv opplevd dette på kroppen (eller hva man kan si?) og gjerne også vært den som selv har oppført meg annerledes enn jeg på forhånd hadde tenkt.

Men det letteste for meg er å snakke om det jeg selv har kjent på, men siden jeg selv gjerne har oppført meg slik, så kan jeg jo fortelle hvorfor jeg tror det er nettopp slik en handler.

Når en situasjon oppstår, er det for mange veldig lett å ta kontakt, være der, støtte opp, fortelle vedkommende at "JEG ER HER FOR DEG". Så kan de fortsette, en ringer, en sender melding, en avtaler å treffes, en dukker spontant opp gjerne.... Men for noen så er den første telefonen, den telefonen hvor de sier "JEG ER HER:::", gjerne en av de få telefonene/samtalene de faktisk tar til vedkommende.

Jeg kan personlig si at den samtalen er god, når du trenger den, er den god.
Men ettersom tiden går, dabber gjerne de innkommende samtalen bort, meldinger dabber av, gjerne det kommer noen meldinger som "Hvordan går det?" "Ring hvis du trenger meg" eller "Håper det går bra, jeg tenker på deg...".
Men det holder ikke.

Mange sier at de vil gi deg tid, og de sier gjerne at de venter til du tar kontakt med dem når du er klar.
Det holder ikke.....

For når du går gjennom noe tungt og det sosiale dabber av for du er for sliten til å ta kontakt selv, ja det er egentlig akkurat da du trenger den telefonen, kanskje akkurat da du trenger besøk, kanskje du trenger å bli dratt opp av sofaen og tørket tårene på og dratt med ut i verden.

For det er DET mange trenger.

For... Ettersom tiden går og alle skal være så sabla omtenksomme og gi deg tid.

Til til å tenke på problemer, tid til å forsvinne ned i depresjon og selvmedlidenhet uten at noen kan dra deg opp, tid alene uten noen rundt deg, tid til å sitte alene og føle at verden går deg forbi, at ingen bryr seg, tid til å se ditt sosiale nettverk smuldre bort, tid til å tenke over hvor vanskelig det er å ta den telefonen til den det er så veldig lenge siden du har snakket med.... Tid til å gjøre gapet mellom deg og venner stort, større og enda større.

Tid.

Nei! IKKE gi noen tid, vær der, bry deg, hvis at du er der, ikke bare SI at du er der.
Er ikke de fleste mennesker sosiale individer? Hvem vil vel egentlig sitte alene med tankene?
Selv om noen sier de ønsker tid for seg selv, så er det godt mulig de innerst inne ikke ønsker det.
Det er nok dem som ønsker det også, og det er jo noe av det som gjør det vanskelig. Noen ønsker det, men hele veien? Alltid?
 Jeg vet ikke...
Men jeg kan ikke tenke meg det.

Det er godt å snakke med noen, det er godt å gå ut og treffe folk, kanskje snakke om problemer? Men kanskje mest for IKKE å snakke om problemer, for det har du tid nok til å tenke gjennom selv.

Jeg kan tenke meg at en av grunnene til at noen tar mindre og mindre kontakt, er nettopp pga problemene, sykdomen, vanskene, sorgen... For det vondt ig tungt å snakke om, men mange ganger trenger personen nettopp det å IKKE snakke om det tunge, personen trenger bare å være inkludert.

Og jeg vil bare si en annen ting før jeg runder av.
Når noen er i en slik situasjon, så kan de rundt gjerne tenke at vedkommende tar kontakt om han/hun trenger det, om personen ønsker det...
Men akkurat i slike tunge faser er det lett for at det sosiale sklir ut, fordi det er så mye annet som opptar kanskje, eller det er vanskelig å ta kontakt, eller en er sliten, eller har egentlig i bunn og grunn nok med en selv. Kanskje føler en på gapet mellom en selv og de rundt, men nettopp da er det godt å se at noe er normalt.
Se at vennen dine er der, se at den biten er normal.


Det var noen tanker fra meg, noe å tenke over.
Kanskje mange av oss kan bli bedre akkurat her? Det er en vanskelig situasjon, vanskelig å vite hvordan en skal være å ikke være mot dem som har det vondt.
Det kan være vanskelig å være venn her, på mange måter.
Men livet er ikke alltid solskinn og rosa skyer.
Livet er forandring,
livet er til tider vanskelig.


onsdag 26. juni 2013

Lene gjør ting hun aldri har gjort før del 1

VI har jo hatt noen dager med sol her på vestlandet, så da bennytet jeg anledningen til å gjøre noe jeg aldri har gjort tidligere Nemlig det å beise terrassen og ordne bedet, skikkelig.

 Det var litt av jobb som tok mer tid og penger enn jeg hadde regnet med.
Fra før av var terrassen en svært mørk brun og stygg avflasset,dårlig beiset stakkars terrasse.
SÅ jeg gikk over med "dyp-rens" og høytrykksspylte det bort.

Jaja, høres jo enkelt nok ut. Men når terrassen er på over 50kvm, så sier det seg selv at det tar tid.
Og det dyprensmiddelet svei som pokker på hendene!
Det tok to dager å bli ferdig med dennne delen.
På bildet over ser du den ferdig rensede terrassen.

Beisingen var det som tok mest tid. Ikke bare var det stor flate, men det måtte jo også vær 100% sikkert at det var regnfritt i 24timer. Jaja, særlig tenkte jeg...
En søndag ettermiddag/kveld, etter at fødselsdagbesøket (min minste ble feiret, 1år), så benyttet jeg sjansen, det var opphol, og det så ut som det holdt litt.
Og det holdt hele 24 timer, men så kom regnet.

Da jeg kjøpte beisen, sa mannen på coop bygg at det holdt med 3 spann på 3liter hver.
Ja, særlig!
8 spann endte jeg opp med ¨å bruke.
 Den andre tingen jeg fikset på, var bedet oppe. På bildet under kan du se vilnisset av et bed. Og her vises ikke hvor følt det så ut i den ene hjørnet, med villbrngebær og vet ikke hva, under en rohododrendon.

Etter noe tid, såre hender, beis i håret, vepsestikk på armen og flis i rompen, så var jeg ferdig med både terrasse og bed...

 Jeg malte forresten også spisebordet og stolene ute.
Bengalakk, er tingen. Malte dem i fjor også, mørk grå.
I år malte jeg dem mørk grå, men med lys grå detaljer, ble veldig bra.

Så det var "ene gjør ting hun aldri har gjort-del 1"-
Del 2 kommer forhåpentligvis iløpet av sommeren :P

mandag 24. juni 2013

En gammel dagbok...


Så kom jeg over en gammel dagbok... Eller flere faktisk, da vi ryddet i garasjen. Og jeg sverger, jeg rødmet.
Herregud, kan noen hate og elske mer enn en tenåring i verste hormonstorm?
For jeg tviler.

EN ting er jeg veldig glad for, at jeg ikke hadde mulighet til p blogge da jeg var 13-17, for gawd det er mye dritt og store ideer som viser at jeg tross alt ikke hele hode fulstendig på plass enda. Noe jeg klart og tydelig ser av mange tenåringsbloggere idag.
Når jeg rødmer for meg selv av å lese noen snutter av en dagbok, så kan jeg bare tenke meg fortvilelsen deres da de leser tilbake i bloggen når de får hodene på plass.

Kan skrive noen utrag, men ikke fy om jeg skriver hele utdragene...
Vilkårlig slått opp..

4 juni 1996 (16år)

"uff!!! Ka ska eg gjør? Eg har roda meg oppi det nå!"
Og ja, det hadde eg, på tenåringsvis. Gutteproblemer.

26 juni 1993- Lene 23år
" I dag likte jeg ikke Christian lenger, fantastisk! For ei aen blei samen med han"
For spnn var det, elske den ene dagen og skru av knappen den neste...

Mandag 18/12-96
" Gjett ka som skjedde når eg hadde fest på lørdag?! Eg kan glømma Sveinung, for eg roda nemligt med boren! J broene! (ånei!!!)
Uff, hva kan jeg si....

29/9.1996
"Sko på back to school party i går, men krangla med typen, så gjekk å møtte han heller (på ein LØRDAG!. Me fekk jo ordan opp då heldigvis. Eg drakk isje i dagJa..."
Høres jo ut som jeg drakk vær dag nesten :OLene 16år..SÅ kuuul

Tirsdag 1oktober 1996 (16 år)
"har isje fått mensen idagheller. UFF!45 dager siden sist.EG ska te legen den 9/10, men det e jo isje for å sjekka om eg e gravid (det har eg sjekka ein gang og det e eg isje!)Va på kino med klassen idag, såg "jerusalem", så krangla eg med bussjåføren for eg hadde brukt opp buskortet for dagen..."
Nei, jeg var ikke gravid, men jeg ble det måneden etter.
Og nei, det var ikke med vilje.
Tenåringsproblemer, herre, for en tid! Ville ikke hatt den igjen.

Så det var noen utdrag, og mer blir det ikke!
Jeg ser jeg var vel som tenåringer flest. 
Men gu så glad jeg er idag for at jeg ikke blogget, Just sayin...

Det nærmer seg...Stadig..




Planen er å lage en side på facebook hvor jeg kan selge disse små jeg lager.
Men jeg har møtt uante hindringer.
For øyeblikket er hindringen noe så leit som kameraet.
Det har rett og slett sluttet å samarbeide. og et godt kamerasamrabeid er viktig.
Jeg bruker rett og slett for lang tid slik det er nå, unødig tid.

Men jeg har klart  å ta bilde av noen smakebiter.
På siden er det planlagt at jeg skal legge ut litt forskjellig som jeg lager, men for det meste blir det vel disse små rakkerne som jeg har laget i så lang tid nå.
Nøkkelringer, magneter og også nå pynt til veske/mobil/sekk...what ever.
Eller s kommer jeg nok til å legge ut en del bilder, siden jeg både maler og tegner mye.
Så vi får se.
Hvis jeg bare får kameraet på plass.

Under: Mobil/veske/sekkpynt....

Under: En enslig nøkkelring.

Under: 2 bilder i akryl m/ramme.


Jeg har alltid vært ivrig med hobbyene mine, og det kommer garantert ikke til å slutte, eller minske, snarere tvert imot.


Så, soon...

søndag 23. juni 2013

Et evighetsproblem

Jeg har mer eller mindre innfunnet meg med at dette er og forblir et evighetsproblem...
Pga en enorm tilstrømning med skitne klær, HELE TIDEN, så må det nesten stoppe en plass.
Og siden jeg føler at jeg ikke gjør annet enn å vaske klær, så er det ikke der det stopper, ikke på vei til tørketrommelen heller (takk hellige marsmallow for at vi tørketrommel!), men snarere på vei ut.


Alle som har vært hos meg vet at det ser ut som på bildet nede på badet hos meg.
Og gjengangerne kan bekrefta at jo, det ER blitt et kronisk problem.
Men haugen med klær er ikke konstant, utenom konstant i endring.
Uansett hvor mye jeg bretter, så tar det aldri slutt.
Og er jeg ferdig, så ser jeg at det er fult med klær i tørketrommelen.
... Sukk....
Heldigvis er det bare de reine klærne som ligger sånn, strødd og klar til å bli brettet.

Det er helt fælt å se hvor store mengder klær det er i omløp hos en familie på 5.
Fytti kattegrisen jeg slukke ønske at haugen bare en dag forduftet.

fredag 21. juni 2013

Sitter og drømmer


...Om ferie.
Feriedrømmer, æsj, tror det er kun det det blir i år.
Så gjennom gamle bilder fra da vi var i Thailand i 2007, det var vell siste skikkelige ferie, etter det har det bare vært litt småturer her og der.
Eller vi reiste faktisk til Kreta i 2008.
Men det har aldri passet, av mange grunner.

- 2007 Thailand i februar/mars og på høsten reiste vi til Disneyland, kjekt, men hadde vært kjekkere hadde jeg ikke vært gravid...
-I 2008 reiste vi til Kreta, da med baby på 5mndr. Gikk greit, men ville helst at han var større.
- 2009 var samboeren student og måtte jobbe hele sommeren, så det gikk ikke.
-2010 var samboer og jeg selv studenter...Så det gikk heller ikke.
- 2011 var samboer ferdig med bachelor, men hadde lite feriepenger, og jeg selv var student, og jobbet fullt på føden den sommeren....Så det gikk ikke.
- 2012 fikk jeg sønn nummer 2 i juni, pluss jeg hadde ingen opptjente feriepenger, og TOTALT utslitt,så det gikk heller ikke da.
-2013....... Æsj..... Skattepenger og litt samboers penger på til, hold deg fast, huset, malemalemale.
Fasaden må males, og det må gjøres i år.
Dessuten har ikke jeg opparbeidet noe feriepenger da jeg ikke har hatt jobb.

Så her blir det jobbing og maling hele sommeren.
Jeg har allerede beiset terrassen og ordnet bedet, og malt utemøblene, så det blir jo gjort saker og ting.
Så neste år blir det en god ferie tenker jeg.
I år blir det muligens en tur til Disneyland Paris i september lang weekend i såfall, men vi får se, det er det vi (jeg) ønsker mest.

Men jeg har i disse årene vært veldig heldig å få reise en del, men ikke noe ordentlig ferie, som regel har det vært jenteturer til Amsterdam.
Da eldstemann ble 13år,reiste han og jeg til Roma en uke.
Så litt på reisefot hat ihvertfall jeg vært, men å ha med familien på ferie er en helt annen ting.

Jeg får feriedrømme mens jeg maler huset :D
Planlegge neste års ferie.

torsdag 20. juni 2013

En nydelig firkløverkake!


Jeg har smakt flere firkløverkaker, men denne var desidert den aller, aller beste, ingen over ingen ved siden? Er det ikke det man sier?
Jeg fant den her inne på nettet, på en blogg, men jeg klarer ikke finne tilbake til den.
Heldigvis skrev jeg ned oppskriften.
Men kakeformstørrelse. blir gjetting, tipper 22cm, det var ihvertfall det jeg brukte :)

KAKEN:


  • 200g kokesjokolade
  • 200g smeltet smør
  • 4 egg
  • 2dl sukker
  • 1,5dl hvetemel
GLASUR

  • 200g firkløversjokolade
  • 25g smør
  • 1ss maizenamel


Smelt sjokoladen i smøret på svak varme.
Lag eggedosis av egg og sukker, rør inn siktet hvetemel hvis du har god tid, har du dårlig tid kan slumpe alt oppi og håpe det går bra.. Det gjør som regel det. I og med at denne kaken ikke skal være spesielt luftig, trenger du ike være så nøye på hvor fint du vender eggedosis og mel sammen.
Jeg pleier bare mixe det sammen.
Tilsett sjokoladeblandingen, mix.

Ha i en 22cm kakeform.
Stek i forvarmet ovn, 175C* i 30-40 min.
40 min er som regel bra, stikker du i midten på kaken skal den egentlig se ut som om den ikke er ferdig, det SKAL henge igjendeig på pinnen/gaffelen/kniven.. Det du stikker ned i kaken ihvertfall.
Steker du i 40min er du ihvertfall sikker på at den er stekt ferdig.

Glasuren lager du med å smelte smøret og skru ned til svak varme når du smelter sjokoladen i, balnd i maizena og rør godt.
Ha på den avkjølte kaken når glasuren er lunken.

Setter du kaken kaldt stivner den, altså glasuren og egentlig hele kaken i det heletatt.
Liker du det, så fint.
Men jeg syns kaken smaker best når den står ute, helst litt varmt før servering.
Klissete og god :)

Enjoy!

I dag har jeg en virkelig stor gutt i hus




I dag er min eldste sønns siste dag på ungdomsskolen.
Det er ganske rart, hvis jeg tenker etter.
På en måte er det jo nå jeg er klar til å få barn, jeg har jo en på 5 og en på 1 år, og han som blir 16 år.
Han skal begynne på videregående til høsten.
Kanskje er det nå jeg skal føle meg gammel?
Hah, som om det skjer...

Mange har spurt meg hvordan det føles å ha en tenåring, ikke for tenåringens del, men rett og slett fordi hen er så stor, de lurer på om det er rart?
Og på en måte, men samtidig ikke i det heletatt.

Hvorfor?
Fordi han har vokst sammen med meg, det er ikke som han plutselig ut av det blå er blitt så stor.
Men jeg får noen aha-opplevelser innimellom, siden tenåring typisk vokser i rykk og napp, og jeg ser på ham å plutselig innser at han voks enormt i høyden, eller at plutselig hendene er blitt så store ifh til kroppen.
Så er det modenheten som også kommer i rykk og napp.
Min sønn begynner å bli voksen, ihvertfall etter samfunnets standard.

Og utsagnet over stemmer så godt, tenåringer behandles som barn, men forventes og oppføre seg som voksne. Verken barn eller voksne.
Det er den verste alderen for foreldre. Fordi en ikke alltid vet hvordan en skal behande dem, det er ikke alltid lett å følge med, hvor modne er de? Eller hvor umodne er de.

En ting er sikkert, som tenåringsmor blir en veldig god til å å gi moralprekener...


Og ja, jeg kan ikke legge ut bilde av ham, rett og slett fordi han har nektet meg, og det er tross alt han selv som bestemmer det.

onsdag 19. juni 2013

Så var det tid for ny oppdatering om barnehage da..



Jeg tenkte at jeg måtte fortelle hva som skjer, jeg har jo tross alt klaget og sytet her inne.
Så for spesielt interesserte, slik er det nå:

Jeg sendte som nevnt tidligere, en "legerklæring".
Dette gjorde jeg samme dag som jeg fikk den, en fredag.
Tirsdagen ringte dama som styrer med barnehage i kommunen.
1 uke etter dette fikk vi tilbud om plass til 5åringen i samme barnehage som lillebroren begynner i til august.
Jeg er egentlig rimelig fornøyd med det.
Skal bli så herligå slippe å ha dette problemet hengende over seg.
Begge har ellers fått en prioritering til barnehage i nærmiljæet, men vi får se hvordan de trives, om det e verdt å flytte på dem om de skulle få tilbud om plass.
Han minste ønsker jeg nok å flytte, men vi får se.

Lettelsen er stor, ja.
Men på en annen side så får jeg et lite stikk i magen... Er det rett av meg å gjøre det for min del?
Er det ikke det beste for ham å bli i den barnehagen han går i?
Men så tenker jeg som så, siden ha har begynt å være så tett med nevntes datter, siden han er så stor og trygg, ög siden han gleder seg veldig til å begynne   i ny barnehage sammen med lillebroren, siden alt dette og mere..Så jo, det føles helt ok.

Så i august begynner begge mine to gutter i en ny barnehage :)

tirsdag 18. juni 2013

Ååå, den kjekke gule lappen i frontruta på bilen...



Jeg fikk en kjekke gul liten lapp festet på frontruta mi for et par uker siden.
Go to love it..
Så må jeg bare si at "kontrollavgiften", heretter boten, på bilde ikke er den jeg fikk, ønsket ikke å ta bilde av den da den er brent,  glemt og begravet.
Ihvertfall mentalt.

Denne her boten ja.
Vet du hva, jeg måtte klage på den, virkelig, og jeg skal fortelle hvorfor.
Men først må jeg si at å klage på en slik bot er fånyttes, uansett hva du har å komme, uansett, så har de et motargument.
Uansett.
Poenget ditt kan være pokker så bra, men uansett, motargumentet gjerne ikke fult så bra,
men det veier selvfølgelig tyngst.
Det er bare til å punge ut.

Jeg har opp gjennom årene fått avskrevet fartsbøter ( EN bot), en bilbeltekontroll ( ja virkelig teit, og jeg lover at jeg alltid har bilbelte på nå), og jeg har til og med fått strøket restskatt fra staten, ikke en liten restskatt heller. Men det er mange år siden.
Men i de tilfelle gikk det ann å argumentere, her var det plukk meg umulig.
Og jeg var saklig, til punkt ig prikke, og syns selv det jeg kom med var minst 10 ganger bedre enn svada og gjentagelsene de serverte meg.
Egentlig så visste jeg det var fånyttes å klage, for saken var klar slik dem så det. Det visste jeg, men det var en del faktorer jeg måtte få forklart.
Så, inntrykket jeg fikk var : Parkeringsbot du få er til for å betales, punktum, enden på visen.


Hva som skjedde den flotte 31 mai 2013 var følgende:

Jeg hadde en avtale på hudpoliklinikken kl1030, dette var en time jeg hadde ventet på lenge og var kjempestresset når jeg var seint ute (grunnet en drittbleie fra min minste, hva kan jeg si, småbarnsmødre må bergene gd tid, jeg vet).
Så kom jeg da der, på parkeringsplassen, og jeg må påpeke at jeg aldri har parkert det tidligere, så jeg visste faktisk ikke at det vr parkeringsautomat, men greit, selvfølgelig burde jeg tenkt det.
Og selvfølgelig så jeg ikke at det var en MAX 30 min gratisparkering før jeg kom ut fra poliklinikken, da lyste den mot meg der jeg valset ut døren.

Betalingsautomat ja, javel, jeg for bort og skulle betale, kl var 1035.
Og var bekymret for at avtalen min ble hoppet over (siden jeg visste på forhånd at det kun var snakk om 1-15min timen varte) og de gikk videre til nestemann.
Jeg hadde jo selvfølgelig ingen mynter med, typisk, så jeg fikk bruka visaen.
Men uansett hvilken vei jeg dro kortet, så ville det bare ikke bli lest.
Så jeg måtte gi opp, så i klagen skrev jeg nettopp dette.

Svaret jeg fikk:

Dehevder at automaten var i ustand da De parkerte. Vår driftssentral loggfører alle feil på betalingsautomatene. Det er ikke registrert feil i det tidsrommet De hevder feilen forelå. Våre betjenter kontrollerer også automatene for feil før de startet håndheving av et område.

Andre svar:

 "Dette avvises fra selskapets side. Som opplyst i vårt forrige svarbrev var det ingen feil på automaten, og fører er selv ansvarlig for å ha tilgjengelige kort som fungerer/evt mynt som kan benyttes"
Ja, jeg måtte skrive to klager, for den førstete virket det bare som de skummet gjennom å tok for seg enkelt punkter.. Så jeg forklarte situasjonen nøye i neste klage.
og dessuten hevdet jeg IKKE at automaten var i ustand, bare at kortet mitt ikke ville bli lest.
Jeg skrev at gjerne mtt kort mtte byttes, men jeg hadde ikke hatt problemer verken før eller etter dette, kortet er relativt nytt,

Det som skjedde videre var at jeg dro opp mobilen, tastet inn nummeret som stod på automaten, og sprang avgårde til min timeavtale.
Jeg ringte mens jeg sprang, og kom selvfølgelig til en automatisk telefomnsvarer av type mannstemme.
Det ble det opplyst om alt mulig. Som det pleier å bli... Blabla jaddijaddi...

Da jeg kom inn på poliklinikken, ble jeg tatt imot med en gang.
 Så jeg måtte legge på før samtalen ble registrert.
Detsier seg selv at jeg ikke kan snakke i telefon hos legen.

Svar på første klage:
På automaten er det opplyst et telefonnummer som kan benyttes ved betalingsproblemer. De hevder at det var kø på det telefonnummeret De ringte. Dette går til vår driftssentral, som registrerer feilmeldingen. Dersom De har henvendt Dem til oss utenom våre åpningstider, må De legge igjen melding om feil på en automatisk telefonsvarer. Vi kan ikke se å ha registrert noen henvendelse fra Dem før kontrollavgift ble ilagt.

Svar på andre klage:
Det påpekes at De ikke fikk svar på det telefonnummeret som var opplyst på automaten. Vi gjør oppmerksom på at det kan legges en lapp i kjøretøyets frontrute ved betalilngsproblemer, noe som ikke var fremlagt hos Dem. 
Ok, det er forståelig at de svarer med dette, men en skulle tro at de skjønte jeg ikke hadde tid til å finne frem penn og papir, noe jeg heller ikke hadde med meg. Hadde jeg hatt tid til å skrive, hadde jeg også hatt tid til å ta ut småpenger i butikken ved siden av. Just sayin...


På denne bakgrunn opprettholdes vårt krav på betaling av kontrollavgiften. Klagen er etter dette å anse som endelig avslått, og saken vil ikke bli tatt opp til ny intern behandling. Saken kan påklages

Jeg kom ut fra timen min kl 1049, og så parkeringsvakten sette seg i bilen. På boten står det at den ble skrevet kl1048.

Jeg fikk med meg en skriftlig bekreftelse på at jeg hadde vært på poliklinikken, da dette var et problem som ofte oppstod når en prøvde å betale med kort.
Men de var ikke intresert.

Jeg ringte med en gang jeg kom ut, det tok lang tid å komme gjennom, mannen jeg snakket med sa jeg måtte sende skriftlig klage, og at jeg hadde nok god grunn. Javel.

Jeg regnet ikke med å slippe boten, feilen er tydeligvismin,noe jeg ikke har problemer med å forstå, helt ærlig.
Men jeg tenkte kanskje de ville ha forståelse for situasjonen, være litt medmennesklig.
Men kanskje er det slik at de som svarer på henvendelser få bonus etter hvor mange de gir avslag?
Ikke vet jeg.

Men greit, bot betalt.

mandag 17. juni 2013

Djisus..Bare gi meg medisinen du.



Jeg var på apoteket her en dag, rett etter at jeg hadde vært hos kontroll hos astmalegen jeg går til 2 ganger i året.
Så etter kontrollen, som forøvrig gikk sånn passe mitt på treet, de fremprovoserer jo et astmaanfall, og hos meg blir det så himla alvorlig.
Men medisinene hjalp relativt fort denne gang, sist gang måtte jeg sitte lenge, og uansett hva de prøvde, så hjalp det bare ikke godt nok.

Jeg skulle ihvertfall hente ut alt jeg trengte av astmamedisiner.
Men dama bak disken utbryter "skal du ha alt dette?!".
Hvorpå jeg svarer "eh, ja?".
"men du kan ikke ta alt dette samlet vel, ha du rådført de med legen om dette?".
Hvorpå jeg fortsatt svarer "eh, ja?".
"Neinei, du kan ikke ta disse sammen, mye av det er jo relativt likt og vil kunne gi deg mye bivirkninger..Jeg forstår ikke helt dette jeg.."
Jeg kjenner at jeg begynner å bli litt irritert, fordi, jeg har en svært alvorlig astma som alltid har vært enormt vanskelig å kontrolere.Når jeg får et anfall, så er det alltid et alvorlig et.
Og endelig har jeg funnet noen medisiner som virker både forebyggende og akutt, dette etter års utprøving, vi snakker ÅÅÅR. Og det er lungespesialisten som til slutt fant en slags kombinasjon som virker greit.
Men dette visste selvfølgelig ikke dama i skranken, hun gjorde vel egentlig bare jobben sin.

Så jeg svarer bare forsiktig at "Jeg kommer rett fra lungespesialist nå, og disse medisinene er jeg vant med å bruke".
"Bruker du alle samtidig? Og hvorfor skal du ha denne nesesprayen når den egentlig ikke er mot allergi?".
Seriøst, det var fælt så denne dama skulle blande seg.
Så jeg svarte bare "vet du egentlig om den er mot allergien min da?" "og dessuten, så er det den jeg må ha for allergien min, så jo, jeg må ha den for allergien min".

Dama preika videre, og jeg var inne der i hele 36min, jeg var den eneste inne der, jeg bare fikk aldri gå.
Tålmodigheten min ble satt mer på prøve iløpet av de minuttene enn den kan prøves på mine 3barn på en dårlig dag.

"TIl slutt måtte jeg bare si:
"Djisus..Kan du ikke bare gi meg medisinen min?".

Jeg fikk den tilslutt.

*SPOILER ALERT* stod det....





*SPOILER ALERT*
Det kunne like godt stått *LES LES LEEES!*
For når det gjelder slike advarsler så er det som å sette fram en nybakt kake foran en unge og si "ikke spis av den" for så å forlate rommet like etterpå.
Eller en typisk en..
Du er ute med en venninne og hun sier et eller annet om en person, hvor hun avslutter "han står rett bak deg til høyre, men IKKE SE!"
Du får en naturlig vridning i nakken og prøver desperat å strekke deg naturlig eller plukke opp noe du plutselig mista på gulvet...

Jada, slik er det.
Spoiler alarm ender som oftest opp med at jeg vet ting jeg overhodet ikke skulle vist og sparker meg mental i baken, for var det virkelig nødvendig?
For jeg ville jo ikke vite.

Jeg vet ærlig talt ikke hva det er, men jeg vet at jeg ikke er alene, kanskje jeg skal starte en facebookgruppe, og den kunne het "Vi som gir blanke i "SPOILER ALERTS" eller * SPOILER ALERT er til for å overses*".

Flott, lite selvkontroll og en medfødt naturlig og til dels ervervet intens nysgjerrighet gjør at disse store advarslene bare virker som en virkelig deilig drops!

Men mentalt spark og løfte til meg selv om å aldri på tro og ære gjøre det igjen...
Helt til neste gang.
*sukk*



lørdag 15. juni 2013

Et kjedelig innlegg om tannlege, tenner og sprelling av føtter




Hyyyl! Sorry, jeg måtte bare få det ut.
Så ja, jeg var hos tannlegen igår.
Og der var det skikkelig bad news.
Jeg har verket i en tann, i lengre tid, det har til tider vært veldig vondt, andre ganger mindre vondt.
Problemet er at tannen, en jeksel, ble rotfylt, for litt over to år siden.

Akkurat den tannen har vært et lite helvete. Det var den gang så betent at det ikke gikk an å bedøve noe som helst.
Jeg gråt og ynket og ikke minst, jeg sprellet med beina.
Noe jeg gjør når det er vondt, jo vondere jo mer sprelling.
Det er en reaksjon bare...
Det blir en del sprelling hos tannlegen for min del, for jeg har ikke så heldig tannarv.

Uansett, den tannen var så vond, så veldig veldig VELDIG vond at jeg til slutt måtte legges i narkose for i det hele tatt på gjort noe som helst.
Dette gjorde jeg hos en rotfyllingsspesialist, som gikk ner med mikroskop (eller hva de gjøre) for å prøve å finne skulte kanaler. Det er viktig at de finner alle kanalene, alle nervene og renser og fjener.
Jeg var ganske mange penger fattigere etter dette, narkose koster en liten arm. Men jeg var lykkelig.
Tanna var ferdig, historie.
Jeg var overbevist om det og har aldri tenkt tanken at det ikke skulle være over.

Så da jeg var his tannlegen igår, sa den godeste tannlegen at dette ville hun ikke røre.
Javel, hva er det spurte jeg litt så forsiktig.
Nei, det var en kraftig infeksjon under tanna, de kunne umulig har funnet alle kanalene.
Så hun ønsket overhode ikke å gjlre dette.
Flott.
Smerte.
Rotfylling har jeg aldri opplevd som smertefullt tidligere, men den her J***** tanna nekter å sammarbeide.

Det ble en del beinsprellinghos tannlegen igår også, jeg føler jo det er vondtover alt.
Jeg har ikke noen form for tannlegeskrekk, men etter den trøblete tanna har jeg utviklet en skrekk for smerter i tenne.

Så nå er jeg på antibiotika og heftig smertestillende.
Jaja.
Og jeg som skulle gi blod førstkommende tirsdag.
Det går ikke det med antibiotika i systemet.


*Sukk*...den tanna. Får vel trekke dritten og bli ferdig med det.
Dritt tann.

fredag 14. juni 2013

Et problem relatert til min søsters situasjon...




To innlegg har det vært her om min søsters situasjon, en vond situasjon.
Og selv om fokusert er på hennes barn og hun selv, så har det enorme ringvirkninger på oss alle.
Min mor, min far, mine besteforeldre, min bror, og min svigerinne, mine venner (som må forholde seg til meg), mine barn, min samboer og meg selv.

Fortvilelsen har preget bloggingen i lang tid, uten at jeg på noen måte har kunne skrive om det.
Siden hun har lagt inn et innlegg selv, så har jeg kommet med et innlegg hvor jeg har fortalt litt om hvordan jeg har opplevd det, og i det innlegget skrev jeg at jeg minst skulle skrive et innlegg til.

Men først, for de som ikke har lest innleggene så kan du lese dem her:
- Min søsters innlegg HER.
- Hva jeg skrev om saken HER

Så nå skal jeg dele en ting som har vært veldig vanskelig for meg oppi denne saken.
En uventet opplevelse, selv om jeg burde visst det, muligens kanskje.
En opplevelse jeg tviler jeg har delt med mange, om noen i det heletatt. Jeg har nevnt det så vidt for min egen mor. Ellers har jeg tatt så avstand fra andre, og snakket minst mulig om saken, og hvordan jeg selv opplever det.
Innlegget tar for seg et tabu i det norske samfunn (jeg tror kanskje du vil forstå tabuet), og jeg har dårlig samvittighet for å skrive det, for bare å tenke på det.
Jeg er ikke sikker på om jeg vil ha innlegget her en gang, for så vondt er det, og så dårlig samvittighet har jeg.
Så her er en vond opplevelse jeg har hatt, en av de.

Opplevelsen eller problemet kan jeg si, har med min minste sønn å gjøre.
Min lille Marco.

Da jeg ble gravid med Marco, var jeg/vi, så lykelige.
Vi skulle få nummer 3, min siste puslebrikke i min barneflokk.
Men bare få dager etter at jeg fant ut at jeg var gravid,  (september).
Jeg tror det var en uke det var snakk om.
Nyheten var så fersk for oss på det tidspunktet, at vi hadde ikke helt forstått det.

Bare en uke etter at graviditeten var et faktum, fikk jeg en telefon.
Min svoger var død.
Far til mine tantebarn, som bodde i Thailand.
Og det var ingenting vi kunne gjøre for å stille opp i sorgen.
Det var forferdelig.Konstant kvernet dette i hodet mitt.
Graviditeten ble skjøvet til side.
Samtidig som jeg var i en veldig krevende del av studiene, så det måtte være fult fokus der, samtidig som situasjonen med min søster hele tiden ble mer og mer alvorlig.
De var fortsatt i Thailand, vi/jeg kunne fortsatt ikke gjøre noe.
Jeg  utviklet tidlig ekstrem svangerskapskvalme, jeg kastet opp hver dag, flere ganger til dagen helt til siste slutt, samtid som jeg fikk mange flere virkelig forferdelige svangerskapsproblemer.
Eksamener var det umulig å lese til. Og jeg gikk fra å være en flittig dedikert student, til å bare gli gjennom studiene.
Hodet var ikke med, samtidig som tiden aldri strakk til.

Så kom julen da.
Jeg var på dette tidspunktet 17 uker på vei, og hadde for alvor begynt å kaste opp, og dagene var et lite helvete.
Uken mellom jul og nyttår skulle jeg lese til eksamen.
Jeg hadde før det ikke åpnet en bok, noe jeg tidligere ikke har opplevd. 
Høstsemesteret var preget av to intense praksisperioder med store forventninger til innleveringsoppgaver, med ingen mulighet, ingen fridager til å lese.
Få dager etter nyttår skulle det være eksamen, så uken mellom jul og nyttår skulle jeg da lese.
Men ikke lenge etter at jeg hadde åpnet den første boken, stod barnevernet på døren...
Min søster hadde tatt en snartur hjem for å feire nyttår.
Og barnevernet bare ventet at hun skulle dukke opp.
Jeg måtte ha mitt eldste tantebarn hos meg fram til over nyttår.
Og han trengte meg.
Jeg klappet bøkene sammen. 
En dag lesing hadde jeg da jeg stilte til eksamen.

Jeg fikk B.
Når jeg ser tilbake syns jeg det er utrolig, en bragd av dimensjoner.

Poenget er, tiden gikk med på alt annet en å tenke over graviditeten.
Jeg hastet inn til legen for kontroler, jeg hastet inn til jordmor, og hastet avgårde like fort som jeg kom busene inn dørene.
Hodet var ikke med, tiden var for knapp.

Min søster reiste tilbake til Thailand med ungene.
Noe jeg ikke kan legge skjul på at jeg ikke var enig i, og det var vanskelig.
Dessuten var barnevernet i kulissene og bare ventet at hun skulle komme tilbake.

Så bachelorskriving, mens oppkasten herjet som verst.
Lukter som får meg til å tenke på den tiden er kaffe, fyr i peisen og "clean cotton"-lukt, som min medbachelorskribent brukte.
Nå blir jeg kjempekvalm av alt reint tøy og ren bomullslukt.
Jeg brekker meg.
Fortsatt ikke tid til å tenke på graviditeten, til å nyte livet som vokste i meg...Til å tenke over min aller siste graviditet, det var ikk planen, det var ikke sånn det skulle være.

Mai kom, min sønn skulle Konfirmeres, jeg satte alle kluter til for å gjøre dagen perfekt.
Jeg var høygravid og holdt en gråtkvalt, surrette tale.
Hodet var ikke med.
Min slster var ankommet Norge for anledningen, og jeg fryktet at barnevernet på ny skulle komme inn og ta barna før konfirmasjonen var over.
Dette høres gjerne egoistisk ut.
Men jeg klarte ikke tanken på at dette skulle prege konfirmasjonen.
Jeg var "sååå" langt fra en kolaps.
Hodet var ikke med, og tiden var så knapp.
Jeg var 35 uker på vei.

Barnevernet kom inn på banen 16mai.
Barna ble plasert vekk.
17mai var helt forjævlig.

Da jeg var 37uker på vei og i min siste praksis, med truende fortidlig fødsel og sliten til innerste lag i ryggraden.
Ja da skulle jeg pynte en god venninne til brullyp.
Aldri i livet om jeg kunne trekke meg fra dette, dette var så viktig for henne.
Jeg husker nesten ikke dagen, unntatt at bruden ble vakker og at jeg pustet lettet ut, et mål til kunne jeg krysse av på listen før fødsel og slutt på studiene.
10 dager etter endt studiet hadde jeg termin.

Jeg viet dagene fra termin til han ble født 5 dager etter til å tenke på graviditeten, jeg skøv alt vekk, det var som om jeg var nyoppdaet gravid og jeg fikk panikk, jeg hadde ikke fått noen følelser for barnet, navn var ikke tenkt på.
Mitt siste svangerskap, som skulle nytes.
Jeg håpet jeg skulle gå over termin, rett og slett for å kjenne etter på gravidteten.
Jeg gjorde det også.
Fødselen kan du lese om HER
Dagene før fødsel var trøblete, smertefulle, men fødselen i seg selv var perfekt.
Men hodet var ikke med.
Jeg fikk ikke tenkt mye over hva som hendte.

Så ble baby Marco født, en stor gutt på over fire kg.
10min etter han var født, stod min søster i døren.
Hun hadde vært uten barna 1mnd og  1 dag.
Og min glede kontra hennes sorg var til å ta og føle på.
Jeg skøv gleden min til sides, jeg klarte ikke håndtere den.
Stemningen for min del kompakt og ladet.
Jeg skjønte uten at hun sa det, at hun skulle reise til Thailand, alene, den kvelden.
Jeg var glad for at hun var der, på fødestuen, for at hun fikk se sitt tantebarn.
Samtidig som situasjonen igjen tok fokuset.

Så reiste hun, uten et ord til noe om at hun reiste.
Jeg klarte ikke tenke på annet.
Hvor var hun?
Hadde hun det bra?
Hva kunne jeg gjøre?
Så ble Marco lagt innpå nyfødtintensiv. Han var syk.
Det var så uvirkelig, jeg klarte ikke ta det over meg.
Jeg ble bare slitt istykker innvendig, av dårlig samvittighet ovenfor min søster, for hva jeg hadde og det hun manglet.
Jeg hadde dårlig samvittighet for min nyfødte.
Fordi jeg rett og slett ikke klarte å håndtere tilnytningsprossessen.
Jeg var tom, følelsesløs.
Alt jeg klarte å konsentrere meg om var min søster.
Herregud, jeg grein floder av tårer på kveldene, barseltårene ble til tårer for henne.

Var dette virkelig min siste fødsel?

Jeg gråt i flere måneder.
Jeg hadde vansker med tilknytning til min lille.
Jeg måtte gå på vissheten om at han var fantastisk, en nybegynner unge som ikke krevde for mye og at han var min. Tilknytningen, følelsene ville nok komme, men jeg manglet dem NÅ.

Det neste halvåret var trøblete, det var fælt, alt var uvisst og trist. Gleden ble skjøvet bort.
Ville min søster få tilbake ungene?
Når isåfall?
Når fikk vi vite noe?

Februar kom. Jeg skulle ut i jobb
Jeg var nyutdannet sykepleier, og skulle i jobb for første gang. Til g med dette klarte ikke ta inn over meg.
Hvor var permisjonen blitt av?
Var dette virkelig min siste permisjon?
Jeg hadde ikke tenkt over det.

Jeg elsker Marco, med hele mitt hjerte.
Følelsene har krøpet innpå meg, men jeg har måttet kjempe for det, tvinge dem fram.
Og kanskje har jeg fortsatt et stykke å gå
For det er temmelig uvirkelig enda, han blir 1 år nå på mandag.
1 år, og tiden har bare føket avgårde, jeg har ikke fått tenkt, jeg har ikke nytt stunden.
Er dette virkelig min siste baby?

Misforstå innlegget rett.
Jeg føler sterkt for baby Marco nå.
Men det har vært en kamp. Følelsene har kommet seint, tilknytningen var ikke slik den skulle være, til det var motpolene for store, konsentrasjonen var en helt annen plass.
Jeg klarte ikke håndtere situasjonen innvendig. Utvendig, fasaden min sa nok noe helt annen.

Den dårlige samvittighet, for at jeg har mine barn og min søster ikke har sine barn er så sterk.
Og spesielt når jeg er med henne.
En dårlig samvittighet jeg ikke kan styre.
Det føles bare vondt.

Jeg klarer på ingen måte å skyve det bort. Selv om jeg ikke er alltid like enig med min søster i denne situasjonen, så elsker jeg henne så  mye, og ønsker bare å beskytte henne mot alt vondt.
Og i prosessen klarer jeg ikke beskytte meg selv og mine for følelsene og depresjonen og den overaktive svingende bipolare lidelsen min som dominerer meg.

Alt jeg ønsker nå, er å få et endelig svar, hva skjer?
Hvor skal barna være?
Hva skal vi forholde oss til.
Vi trenger et svar, min søster, hennes barn trenger et svar.

Selv om dette er min søsters historie, så har vi alle en indre kamp i denne saken.
Dette er noe av min.
Dårlig samvittighet, sorg og tilknytningsproblemer.

En koselig nyhet




Er det noen her som husker monsternøkkelringene og magnetene jeg laget?
Et innlegg med dem kan sees HER.
Jeg adopterte dem vekk en stund.
Det var faktisk ganske populært.
Fordi jeg laget så mange, og jeg trengte ikke alle selv, dessuten syns jeg det var koselig.

For meg er det å lage disse en for for terapi. Når jeg er stresset eller har for mye tankekjør eller er i depresjon, ja da lager jeg blant annet disse små krapylene.
I det siste har jeg laget veldig mange.
Så mange at jeg har tenkt å starte å selge dem, så jeg skal bare lakerer dem ferdig, så slager jeg en facebookside hvor jeg legger dem ut.
Og gjerne en blogg også.
Vi får se.
Ikke bare disse, men jeg maler og tegner også bilder, og andre ting som er ganske fine,om jeg kan si det selv.
Men jeg har ikke plass til alt jeg produserer.
Selv om jeg må innrømme at disse små ihvertfall får en slags affeksjonsverdi :)

Så når siden er oppe, så poster jeg det her.

torsdag 13. juni 2013

Sykemeldt..Jada. Presset er for stort.




Så da var jeg sykemeldt, i to uker.
Jeg er så stresset for tiden, hver minste ting får meg til å kjenne på et enormt indre stress og uro.
Til og med det at jeg nå er sykemeldt stresser meg enormt.
Så vet ikke hva som er best.

Men jeg er ikke syk.
Det er bare det at plutselig var det for mye for meg, uroen ble for stor.
2 år med konstant uro, engstelse, nedturer, oppturer, problemer, store som små, at det ene momentet slår det andre ihjel.
Ikke et sekunds fred.
2 år.
Egentlig over det også.

Det er bare helt latterlig gale til tider, det er så gale at noen anger lurer jeg på om jeg virkelig er født under en ulykkelig, uheldig stjerne, som min mor pleier å si.
Ikke bokstavlig selvfølgelig.

Det er ikke det at det har vært bråstoppnå.
Men jeg kjenner meg selv så godt at jeg kjente kanten på stupet nærmet seg.
Så nå må jeg bare dra inn årene, kaste håndkleet, og prøve og dempe inntrykkene der jeg kan.
Det er ikke det at det er jobben som sliter på meg, så veldig langt i fra.
Jeg elsker jobben, elsker å jobbe, elsker folkene rundt meg.
Men jeg har ikke sovet mange timene di siste to ukene, spesielt den siste uken siden min aller minste ble kjempe sy og måtte legges inn på sykehus, dette rett etter noen nattevakter.
SÅ jeg fikk ikke sovet mer enn 5timer på tre hele døgn.
Dette sammen med lite søvn fra før.
Bekymring, indre uro og mye annet gjør jo dette.
Og nedturen etter den fine oppturen.
Depresjonen som har slått rot.
Alt dette gjør at jeg må holdet meg i huset og dempe inntrykkene.
Men kjenner jeg meg selv rett, noe jeg påstår hardnakket jeg gjør, så vil jeg vært tilbake i jobb før 2 uker er gått.

Så da vet dere det.
Og jeg tror det forteller mange som leser dette, hvor mye stress jeg er utsatt for tiden og lang tid..

For å illustrere det med et eksempel:
Jeg leste for en liten tid tilbake om en som holdt et foredrag.
Jeg vet ikke om han psykolog eller psykiater, men ihertall.
Han holdt opp en flaske (?) for forsamlingen, og spurte dem hvor tung den var.
Mange tippe, 50ram, 300gram, 400....


Mannen svarte med at vekten på gjenstanden avhang helt av hvor lenge du holdt den på strak am.
Det var ikke det at gjenstanden ble tyngre fysisk sett, men den ville oppleves tyngre.
Og det ville bli vanskeligere og vanskeligere å holde den oppe, og til slutt ville du gjerne utvikle en skade. Hvis du holdt den lik i veldig lang tid.
Dette var for å illustrere stress og ytre negativt stimuli.
I begynnelsen gjør det ingenting, men en dag vil det si stop og liten tue velter stort las.

Små problemer fortoner seg som uoverstigelige fjell.

Syns denne var bra.



mandag 10. juni 2013

Jeg passer seriøst ikke inn i dette livet



Og ja, det høres mer alvorlig ut en det er ment som.
Det er bare det at jeg har to ting å påpeke:

  1. Mitt døgn har altfor få timer
    ...
    og
    ...
  2. bank-konten min er ikke det den skal være.
Det er enkelt og greit og kort fortalt.

Frustrasjonen er størst når det gjelder antall timer i døgnet.
Jeg har alltid følt at jeg ikke passer inn i en 24-timers-døgn-syklus.
Døgnet mitt skulle hatt mange flere timer.
Så jeg kompenserer jo for det med å sove mindre enn gjennomsnittet.
Men selv med fire timers søvn, er døgnet for kort....
Hvor kan jeg sende inn klage?

Ikke bare det at jeg ikke føler at døgnsyklusen er feil til meg sånn indre-klokke-messig.
Men også det at jeg har ALTFOR mye jeg virkelig ønsker å få gjort. Jeg har for mange hobbyer å dyrke, og og så vil jeg jo jobbe også.
Så når døgnet er så kort som det er, så sår jeg bare og spinner og får ikke gjort alt jeg burde.
Ikke bare har du de tingene jeg ønsker å gjøre, men de tingene jeg gjøre, og de tingene jeg absolutt burde gjøre også.
Hvor klager jeg?

Så neste punkt, ja, bankkontoen min ja.
Det er ikke det at jeg skulle hatt en bedre betalt jobb.
For jeg valgte vel vitende i voksen alder, en utdanning som ikke ville hi den store rikdommen. Det visste jeg.
Men det er nesten sånn at uansett hva jeg hadde jobbet med, så hadde det ikke vært nok.
For egentlig så passer ikke til å få lønn, på bankonten min skulle det bare stått enkelt og greit..

Ubegrenset beløp

Så enkelt.
For slik det er nå så føler jeg jo at det er til hinder for slik ting burde være, og jeg får langt ifra gjort alt jeg vil.
Det er ikke det at jeg trenger mer hus, eller mer bil enn det jeg har.
Men jeg har jo en del reising jeg ville få gjort, og noen hus jeg ville bygget i varmere strøk.

Så jeg lurer på hvor jeg skal sende inn en klage, for dette er helt feil...




tirsdag 4. juni 2013

Oppdatering om barnehagesituasjonen...


Dette er vel ikke det mest spennende innlegget her inne, men jeg syns jeg bør oppdatere hva som skjer med tanke på den hyggelige barnehagesitusjonen som jeg har fortalt om tidligere ( kan leses HER).

Jeg har vært så sliten av hele situasjonen, at da minsten kom inn i barnehage på motsatt side av byen av det broren har, så bare brast det.

Det har vel litt med å gjøre at jeg føler jeg er på en måte igjen blitt presset på en situasjon jeg helst ser jeg aldri kommer opp , i denne saken, på den måten at jeg ikke KAN velge å bruke søskenprioriteringen i den barnehagen vi allerede forholder oss til, siden jeg da må forholde meg til nevnte person i ytterligere 4-5 år.
Men situasjonen har gjort meg så sliten i flere år nå, at jeg rett og slett ble helt utmattet med tanken på å forholde meg til en ny barnehage, i motsatt retning.

Det er vel umulig å forstå noe av dette jeg dette her uten å ha noe forkunnskap om historien, jeg må jo bare virke veldig rar :)

Vel, uansett så var jeg hos psykiateren min for et par uker siden, og der fortalte jeg om situasjonen. Hun var helt forskrekket at jeg/vi på en måte ikke har fått gutten ut av barnehagen og inn i en ny, etter at jeg hadde fortalt dem om situasjonen. Men det er ikke slik det fungerer, prioriteringene.
Man må ha papirer på det, skrevet av profesjonelle, stemplet på riktig måte og levert til rett tid.
Så hun satte seg ned og skrev...

Og jeg må si hun traff spikeren MIDT på hode med det hun skrev.
Så var hun litt morsom når hun sa at hun fikk skrive på alle titlene sine når hun signerte, slik at de kunne se at dette ihvertfall ikke var tull, og for å si det mildt, den dama har flere titler enn jeg har truser.
Ikke at noe av det har med saken å gjøre.

Så sendte jeg det inn samme dag, samtidig som jeg skrev en klage på at minstegutten ikke hadde kommet inn på 1 eller 2 søkte plass ( klagefrist og alt det der).
For som hun skrev i skrivet, så er jeg psykisk sliten, og bør ha dem i samme barnehage, og helst i nærheten.
Og dette er faktisk ikke tull, jeg er sliten, jeg har vært det så lenge nå, og prøver nå å lette på trykket der det lar seg gjøre.

Så jeg sendte det brevet da...
På fredagen.
På tirsdag ringte det fra kommunen.
Vi hadde fått en prioritering. Som vil si du rykker fram i køen.
De skulle gjøre det de kunne for å få begge ungene samlet i samme barnehage.
Men siden barnehageopptaket er over for i år, de fleste plasser delt ut osv, så er jo ikke dette så lett.
Men de gjør hva de kan, og det er jeg fornøyd med.


mandag 3. juni 2013

11 Gode grunner til å få barn





  1. Når en er gravid, kan man unnskylde seg med at "jeg er ikke feit, jeg er bare gravid", og da føles altså mye bedre, for det skal jo av igjen. (dette kan også gjelde menn)
  2. Når en er gravid, kan en herse litt ekstra med gubben, "Jeg MÅ ha jordbær!", "jamen kjære... det er jo midt på natten?","Jeg MÅÅ ha jordbær NÅ!".
    Så klarer han jammen meg å oppdrive jordbær midt på natten, midt på vinteren. Pfff, hvem trenger vel jordbær midt på natten?
  3. ... Og ja, du får faktisk 9 hele måneder med lovlige humørsvingninger.... + de første månedene etter fødsel kan du sippe så MYE du vil, uten å oppgi noen som helst grunn for det. Men selvfølgelig er det alltid en grunn, men vi kan fint skylde på "ingenting", det er jo fullstendig akseptert.
  4. Når en føder kan en si hva en vil, og kalle gubben hva en vil...
    Og komme vekk med det...
  5. Når en har fått barn har du en super god unnskyldning til å ikke bli med ut, på NOE som helst, hvis du ikke vil.
  6. Du slipper å bære en eneste pose når du er ute å handler, dem slenger du bare i eller under vognene. Pass bare på at barnet får puste.
  7. Når du har baby, kan du sove på dagen, uten at noen som helst vil kalle deg lat eller doven, eller umoden.
  8. ...Noe som fører til at du faktisk kan late som du er en vampyr. Du sover ikke på natten, men på dagen og du blir skikkelig gusten i huden som en følge av de. Tenk, vampyr, hvor stilig er ikke det?
  9. En kan gå på cafe og drikke kaffe og spise cupcakes hele dagen, mens alle andre jobber, for det er jo det barseltiden skal brukes til.
  10. Du kan være så barnslig du vil, leke så mye du vil, uten at noen som helst vil heve et brun engang.
  11. Du vil fullstendig slutte å bry deg om hvordan du ser ut, noe som sparer mye tid når du ikke lenger føler du kan bruke unnskyldning nr 5.

Jeg har en liten søster....Om litt av det vonde og det tunge






Jeg har en liten søster...
... som alltid har tøyd grensene og som aldri hatt plass i noen A4boks.
... som er den staeste på jord.
... Som går sin helt egen vei, og noen ganger går hun seg vill.
Jeg har en liten søster som ikke klarer å dele det hun har på hjerte,
verken av glede, sorg eller smerte.
Jeg har en liten søster som er den mest irriterende på jord.
Jeg har en liten som jeg er så uendelig glad i.

_______________________________________

Min søster delte nettopp sin historie her inne (kan leses HER).
Jeg vil ikke si så mye på det hun har skrevet, utenom et par ting.
Det ene er at det hun skrev er hennes historie, hennes opplevelse av situasjonen.
Og en sak har flere sider.
Det er mange involverte, mange tanker, mange følelser og sannheten rommer så mye.
Jeg kunne skrevet tusen innlegg her inne og forsatt ikke fått dekket sakens dybde og vidde, følelser den gir, situasjoner vi kommer opp i som familie, situasjoner vi havner i med venner og kjente og ukjente, heller ville jeg aldri i ord her inne fått dekket over hvor vondt dette er for de involvert, og da selvfølgelig min søster og hennes barn mest.
Enkelt sagt er det vanskelig.

En ting vil jeg kommentere av det min søster skrev i innlegget sitt.
Og det er at ingen visste hvor langt nede hun var, jeg kjenner igjen en krise når jeg ser den, jeg ser tegnene, hører det på når personen snakker, ser det i blikket, pausen i samtalen, og de usagte ordene personen aldri sier.


Og for å si det slik, så var det noe vi i nærmeste familien snakket om,
 men vi visste ikke hva vi skulle gjøre, Så det var ikke uventet.
Men det var så veldig, veldig vondt å gå å vente på at noe kanskje, muligens skulle skjer.
 Det er en gang slik i Norges land at en kan ikke tvinge på mennesker hjelp om de ikke ønsker det, eneste gangen vi kan tvinge på mennesker hjelp, er om de er fare for seg selv eller andre, eller de er psykotiske.
Men det viser seg at en ikke kommer langt med kun en mistanke.
Jeg snakket med legen min om hvordan jeg kunne gå fram, men det var liten hjelp.
 Flere ganger prøvde jeg å oppmuntre og snakke med min søster til å oppsøke hjelp.
 Det var så mange svar hun ga på akkurat det,
"jeg trenger det ikke" var det hyppigst brukte.
Men den vondeste var "ingen kan hjelpe meg".
 Nå hadde det seg slik at hun var hjemløs og pengeløs, så hun vandret rundt og sov der hun fikk sengeplass. I september/oktober oppholdt hun seg hos oss.
Noe som var så utrolig vanskelig.
Situasjonen gikk så innpå meg at jeg til slutt måtte oppsøke hjelp selv.
 Jeg var konstant bekymret, jeg sov ikke om nettene,
jeg hørte etter lyder på at hun var der, for hun sov ikke noe særlig.

En natt måtte jeg ta babyen min på armen og kjøre henne til legevakten pga et vondt tilfelle av panikkangst, men selv om jeg er sykepleier,så kunne jeg ikke si med sikkerhet at det var det det var.
Jeg trodde at hun rett og slett holdt på å dø.
 Saken ble så nær,
var så bekymret hele tiden at det gikk utover barna og samboeren.
Jeg fungerte ikke.
Det er bare til å se på blogginnleggene fra september/oktober.
I oktober har jeg skrevet FIRE innlegg, og de bærer veldig preg av situasjonen.

 I midten av oktober vandret hun videre...
Det gikk noen dager før jeg hørte fra henne, jeg følte meg fysisk dårlig.
Virkelig dårlig, for jeg følte det stod såpass dårlig til med henne.
Så da hun ringte meg en formiddag og fortalt at hun hadde gjort noe dumt, at hun hadde prøvd å begå selvmord og nå var tvangsinnlagt på psyk, så var det som en boble brast i meg.
Jeg kan ikke klare å beskrive de følelsene dette ga,
mest av alt lettelse for at hun ikke hadde klart det.
Og  lettelse at ventingen var over, nå ville hun få hjelp...

 Etter dette blir det veldig innviklet, og jeg kommer ikke til å utbrodere noe om det,
 heller ikke hva jeg tenker om hele denne saken.
 Men jeg har ihvertfall ikke helt den samme oppfatningen av saken som hun har beskrevet.
Men jeg kan si at barnevernet ikke har vært så veldig flinke, de har håndtert denne saken på en mildt sagt dårlig måte.

 Jeg skal skrive noe mer og denne saken i et annet innlegg, men for de som ønsker mer detaljer om denne saken, vil bli skuffet.
For det er ikke min rett å legge ut noe av det.
Men det jeg skal fortelle om, det er hva det har gjort med meg.
Gjerne det høres rart ut, med tanke på at det er min søster som er i situasjonen,
men jeg skal pokker meg love dere at gå å vente på at det skal gå gale,
og det å se hvor dårlig hun har vært, å ikke kunne gjøre så mye, har vært ekstremt vanskelig.
 Det å vite at hele livet hennes er snudd på hodet og ikke kunne gjøre noe og det å vite at mine tantebarn kanskje skal i hver sitt fosterhjem og da den begrensede muligheten vi har til å treffe dem, er vondt.