torsdag 23. mai 2013

Ny bil, og ny mobil...


Jeg måtte jo gå til innkjøp av ny mobil, siden min forrige forsvant på ikke så altfor mystisk vis, ved at samboeren la den på taket av bilen... Og kjørte.
Det ble ingen dyr mobil, ikke i forhold til dagens standard, men for lommeboken min var det klart mer enn nok.
Det er en ZTE blade 3.
Helt OK.
Jeg har overhode ikke kjennskap til dette merket, men syns til nå den er grei nok.
Men den er motstridig når det gjelder å skrive meldinger, til nå tenker jeg at jeg kunne ha postet ganske mye på "damn you autocorrect!".
..Det går overhode ikke an å skrive sms hvis jeg egentlig ligger og sover ihvertfall.

Men alt i alt, hvis jeg lar være å tenke hvor veldig fornøyd jeg var med forrige mobil, så er dette en helt grei mobil.
Men jeg kan jo ikke sammenligne dem.

Men jeg ihvertfall koblet til verden igjen :)




Så har vi kjøpt ny bil.
Eller ny gammel bil blir vel mer riktig å si.
Detter bil nr2.
Med 3 barn, 2 forskjellige barnehager, 1 skole, og 3 jobber langt fra hjemmet, for ikke å snakke om en tenåring som skal hist og pist til alle døgnets tider, så måtte vi rett og slett innse at vi ikke er kollektivmateriale.
Vi måtte løse det med å kjøpe en bil til.
Denne bilen kostet ikke mye, men den stod til de kriteriene vi hadde.

Søte corsaen, kjenner vi kan bli gode venner.


tirsdag 21. mai 2013

Å leve med angst og savn, min søster forteller.



Dette er skrevet av min søster.
Jeg vet ikke om jeg ønsker å utdype dette så veldig, annet enn at denne historien har ringvirkninger på oss alle.
____________________________________________________

Jeg  lever med en angst som er så fryktelig stor at det ikke er mulig å sette ord på den.

Jeg er søster til Lene. Jeg er ikke flink med ord, ei heller sette fingen på hva som skjer inni meg.
Men jeg skal prøve på det nå.
Jeg har alltid fått klager fordi jeg er en meget lukket person, og det er jeg fullstendig klar over.
Jeg tror det har mange årsaker;
 arv, vonde opplevelser i barndommen, en fryktelig ungdomstid, og for ikke å snakke om et grusomt ekteskap. Men allerede i barndommen var jeg meget innesluttet, og jeg bærer nok på mer hemmeligheter enn de fleste kan tenke seg. Det ble ikke bedre i ungdomsårene, og jeg skal ikke legge skjul på at jeg var meget utprøvende, og dermed også satte meg selv i situasjoner hvor jeg ble missbrukt.
 Kort fortalt,
 en liten innledning.

 Som Lene tidligere skrev: så flyttet jeg til Thailand for ca 3 år siden, jeg ble også dessverre enke der. Men til tross for min manns bortgang, valgte jeg å fortsette å bo der med mine 3 barn. Vi hadde det bra, ikke perfekt, men vi klarte oss greit. Ungene gjorde det bra på den internasjonale skolen, og jeg klarte sakte men sikkert å bygge meg opp en liten bedrift hvor jeg hjalp turister som havnet på sykehus. Jeg var helt klar over at min familie ikke syntes noe om at jeg ville bo der, og på grunn av dette hadde jeg tenkt å komme på besøk så ofte jeg kunne.
 I mai 2012 kommer jeg på besøk til min familie.
Det jeg ikke viste var at min svigerfamilie jevnlig siden desember 2011 hadde anmeldt meg for barnemisshandling.
Jeg skal innrømme at jeg ikke er noen kandidat til årets mor. Det er mye jeg ikke har klart å beskytte mine barn fra (som det faktum at jeg levde i et voldelig ekteskap), det er mye jeg ønsker å kunne gjøre om igjen, rette opp i. Etterpåklokskap.
Onsdag 16 mai 2012 kommer barnevernet.
Jeg hører de sier at de må akkuttplassere mine barn i beredskapshjem.
 Jeg hører stemmene langt vekke ifra.
Der og da, den formiddagen faller verden min i grus. Jeg ønsket å gjøre dette mest mulig skånsomt for mine barn, og velger å sammarbeide med dem. Og regner med at dette er noe som går fort over.
Min eldste sønn (mitt hjertebarn som er født 12 uker fortidlig, og som jeg var alene med i 2 år) blir plassert hos min mor.
Mine to minste blir hos min svigermor som bor på andre siden av landet.
Nå skal jeg ikke skrive om alt, for det blir så mye. Men grunnen til at barnevernet handlet så raskt var fordi ungene gikk på skole i Thailand, vi bodde der, og jeg hadde returbiletter.
De mente at dersom jeg dro tilbake, ville de ikke hatt mulighet til å etterforske om anmeldelsene var sanne.
OK, fair enough, de prøvde bare å gjøre jobben sin.

Men dagene, ukene og til og med månedene gikk, og barnevernet gjorde ikke jobben sin på en god nok måte.
 4 mnd etter at jeg midlertidig hadde mistet omsorgen. var jeg i retten.
Dette gjaldt om akuttplasseringen skulle opprettholdes.
Barnevernet fikk medhold, fordi de ikke hadde gjort jobben sin.
For mine barn hadde ennå ikke blitt hørt av sakyndige personer, og dommeren kunne dermed ikke fatte en avgjørelse i min favør.
Barnevernet fikk mye refs. Det ble også bestemt at mine to minste barn ikke skulle være hos mine svigerforeldre, av den enkle grunn at mine barn ikke fikk snakke åpent om alt pappa hadde gjort mot mamma.
De fikk ikke bekreftelse på det som de har opplevd er sant.
Og min svigermor var også veldig flink å snakke nedlatende om meg til mine barn.
 Men tross dette er de der fortsatt (1 år etterpå)
Igjen tenkte jeg, det er jo bra at barnevernet tar slike saker på alvor, og jeg er helt sikker på at de ofte gjør en god jobb.

Bare ikke i denne saken.

Alt har tatt så kjempelang tid.

I november kom saken opp igjen for fylkesnemnda.
Denne gangen er det snakk om permanent overtakelse.
Jeg får medhold.
Men barnevernet nekter å gi seg.
Og saken blir anket.
Til nå har jeg ikke fått tilbud om hjelp.
 Jeg er ekskludert fra familiesammenkomster fordi  min eldste sønn er tilstede, og jeg har ikke lov til å være med ham uten tilsyn.
Jeg har ingen å snakke med.
Mine venner vet ikke noe fordi jeg syns det er så uendelig vanskelig.
Min mor er tatt fra meg,
hun må konsentrere seg om min eldste sønn.
Jeg prøver en gang i blant å snakke med min søster og/eller svigerinne, men jeg er faktisk redd for hva jeg skal si av den enkle grunn at jeg ikke vet hvor de står i saken...

Jeg har ikke vært alene en eneste dag siden jeg fikk barn som 17 åring, er denne tomheten uutholdelig. Jeg får ikke være der når de er glade, jeg får ikke være der ved store anledninger, men mest av alt: jeg får ikke være der når de gråter og er redde, når de har skadet seg eller er syke.
Jeg får ikke trøstet dem,
holde rundt dem.
Jeg får ikke forklart dem noe,
og jeg vett ikke hva de blir fortalt og ikke fortalt..
Jeg føler meg så fryktelig ubetydelig for absolutt alt og alle.

 Så kommer et vendepunkt,
jeg prøvde å begå selvmord,
jeg gikk virkelig inn for det, og overbeviste meg selv at ingen kom til å savne meg.

Det var en impulshandling. Jeg svelget om lag 250 sovetabeletter og diazepam.
Jeg hadde nådd bunnen, men ingen så faresignalene.
Jeg skjønte svært lite da jeg våknet opp på psykiatrisk institusjon et par dager etter, og legene kunne ikke forstå hvordan ei lita jente på 50 kilo kunne overleve et så stort inntak av medisiner.

Men takk hellige makter for at jeg gjorde det.
Det ga meg en ny iver.
Søren og, her har jeg holdt ut hele livet mitt, da skal ikke dette heller knekke meg!
Det var ikke vanskelig å få jobb (i og med at jeg er sykepleier), og  jeg fant en middlertidig bolig.
Men til tross for at jeg jobber så mye som jeg gjør, og at jeg faktisk har fått noen nye venner, og at jeg har oppsøkt en psykiater å prate med hver uke, så er ikke dagene lette.

Ja, jeg drikker en del, mer enn det som er normalt vil jeg tro. Ikke at jeg har noen tendens til å bli alkoholiker, men det døyver smerten.
For smerten, den er der hele tiden.
Den fryktelige angsten, uroen, usikkerheten av ikke få vite noe, ikke få lov til å spørre.
Den følelsen er verre enn noe jeg kan forklare.
 Jeg er nummen,
jeg eksisterer kun,
lever ikke.
Smiler svært sjeldent.

Nå var jeg i retten igjen for 3 uker siden, og jeg  skulle få vite noe innen  fredag som var.
Det har nå gått to 17 maier hvor jeg ikke har fått feire med barna.
 Dommeren er sykemeldt, så jeg vet ikke hvor lang tid det kan ta å få en avklaring
Jeg befinner meg i et limbo, jeg er, men samtidig ikke tilstede.
De har begynt å merke det på jobb.
Og her en dag satte jeg meg ned med oversykepleieren og fortalte historien min.
Jeg ble bedt om å ta et par dager fri. Jeg kan ikke ha fri.
For daa kommer tankene. De fryktelig vonde tankene som spiser meg opp innenifra.
Jeg spiser ikke,
sover ikke.
Har en veldig usunn livstil. Det vet jeg fordi jeg er sykepleier, men mest fordi jeg er mor.

Det er unødig å si at jeg savner barna mine.
Men jeg savner min egen familie også så mye.
Og uansett hvilke valg jeg tar fremover nå, så kommer det til å være feil.
Familien min er i Norge, litt nettverk har jeg også her.
Fast, trygg jobb. Ungene har begynt å slå seg til ro.
Men jeg har ingenting her. Jeg drukner i gjeld etter mannen min. Nesten 500.000 skylder jeg vist staten.
Jeg tjener ikke nok penger til å leie en leilighet en gang, og  jeg har mistet lappen pga at selvmordsforsøket var i en bil, og der ble jeg funnet, så jeg har ikke bil.
I Thailand har jeg hus, og alle verdiene mine, ungene har også skole der, og jeg har jobb.
 Jeg har også et veldig stort nettverk der etter hvert. Så uansett hva jeg velger, blir det feil.
Jeg har innsett at det faktisk er godt å prate med noen som ikke kjenner meg.

Jeg forstår at mine barn har opplevd traumer av forskjellige stadier som de trenger å bearbeide.
Men det som er så fryktelig hjerteskjærende trist, er at dersom barnevernet får medhold nå, så skal mine barn i hvert sitt fosterhjem.
Ikke bare har de mistet sin far, og mister sin mor,
men de skal også i tillegg miste hverandre.
Så ubarmhjertigt kan ikke verdens beste land fungere?
 Og hvis dere spør meg hvor ofte jeg har møtt mine barn i løpet av det siste året, så er svaret omtrent 10 ganger. Jeg har aldri følt meg så hjelpeløs før, å se på at noen ødelegger mine barn.
Jeg er så veldig liten i dette systemet. Og alle som kjenner meg, vet så inderlig vell at jeg aldri kunne ha mishandlet barna mine.
Jeg gråter til og med når fluer har det vondt.
 Men igjen, jeg kan ikke si annet enn at det gjør veldig, veldig vondt. Og jeg setter pris på all den hjelp og støtte jeg kan få.

Noen tanker om døden





"...døden har alltid vært et paradoks, fordi livet i seg selv har som mål å opprettholde livet. Vi er programmert til å forsvare oss mot tilintetgjørelse."

Jeg kom over en artikkel på VG idag, om døden, og setningen over er hentet derfra.
Det var en ganske interessant artikkel, og den satte tankene i sving.

Døden er på mange måter blitt et tabu i samfunnet, bortsett fra mediafremstilling, og  ellers når noen eldre nære dør, så er det ikke noe vi snakker mye om.

Det er noe de eldre snakker om, døden, noe fjernt, en flyktig tanke, noe absurd og meningsløst.
Men dog like naturlig som livets begynnelse.

I min jobb som sykepleier, er døden en realitet. Det er ikke en flyktig tanke, den er der.
Men allikevel ikke.
På en måte er jeg gjerne like kamuflert for tanken om døden som min 16-åring? eller 5-åring, hvor døden er noe som skjer i framtiden, noe en ikke trenger å ta stilling til, enda.

Jeg kommer aldri til å glemme følelsen, sjokket som gikk gjennom meg, når jeg brått ble revet ut av barndommens trygge virkelighet, når vi fikk en bok i posten, og mamma leste den på sengekanten.
"Farvel Rune", var mitt første møte med døden.
Og det var grusomt.
Uansett hvor fin den boken er, så er den for meg blitt et slags symbol på min tapte uskyld.
Jeg ble brått klar over livets grusomme realitet,
jeg skulle en gang dø.
Ikke bare jeg, men mamma, mamma skulle dø. Og pappa, og mormor, og farmor, og min beste venninne, min søster, min bror.
Alle.

Jeg var i sjokk.
Jeg sov ikke den natten.

Etter det utviklet jeg en dødsangst.
Ikke uten grunn, det ble klart for meg at jeg faktisk kunne dø når jeg havnet på sykehus gang på gang pga en svært vanskelig astma.
Jeg fikk ikke puste, og noen ganger gikk jeg i koma.
Det ble så virkelig.
Jeg ble redd, jeg ble engstelig.
Men jeg stengte det ute.
Jeg kamuflerte det, langt inni meg selv.
Til jeg glemte det,
døden hører de gamle til.
Men følelsen, dødsangsten tok jeg med meg, uten å vite det.
Og den la nok grunnlaget for mine psykiske problemer.
Så kom vi fram til, da jeg gikk til psykolog for mange år siden.

Jeg har i årenes løp hatt et veldig anstrengt forhold til dette med døden.
For meg har den vært så nært, men dog så uendelig fjern.

Selv om jeg hadde så angst for at de rundt meg skulle dø. selv om jeg hadde dødsangst.
Selv alt dette var ingen hinder for at jeg prøvde å ta livet av meg for mange, mange år siden.
Men det er en annen historie, som jeg har skrevet ganske detaljert HER.
Det ble men den ene gangen, og det var nok et rop om hjelp.
Jeg fikk hjelp.
Men det var noen veldig tunge år.
Jeg er ikke der lenger.
Jeg er ikke den samme.
Men dødsangsten har jeg med meg.

Nå de senere årene har denne dødsangsten fått et nytt ansikt.
Jeg er ikke lenger redd for døden, ikke for min egen del.
Jeg har netter jeg våkner klam og svett fra grusomme mareritt som ender med at jeg dør, og mine barn blir morløs.
Eller at mine barn dør, og jeg blir sittende igjen, uten dem.

Det er ingenting i verden som er mer skremmende tanke for meg, en akkurat det.

Og selvfølgelig, det å miste foreldrene mine, de er jo roten min.
Mens mine barn er livet mitt.

Slik føles det ihvertfall.

Døden er på mange måter så grusom, men den kan også være vakker.
For den som har levd et langt liv, et rikt liv.
For den som er trett og lei av dage, og som går døden i møte med et smil.
Når det ikke lenger er tabu å snakke om døden, når døden blir en naturlig ende på et liv.
Da kan døden være vakker.

mandag 20. mai 2013

Hvor tar de ekstra pengene veien?


Jeg sitter her atter en gang og lurer på hvor pengene tar veien.
Du vet, når pengene går inn, så går de rimelig fort ut.

Men det jeg viiirkelig lurer på, er om det finnes en hemmelig universell regel om at når det kommer ekstra penger inn, så får du også ekstra utgifter.
Slik at det går opp i opp.
Nå tenker jeg ikke på de ekstra klærne eller skoene du kjøper, eller gjerne sydenturen du bestilte, fordi du hadde ekstra penger.
Jeg tenker på at de ekstra pengene som du gledet deg stort over, plutselig ble røsket ut av hendene dine, fordi bilen plutselig måtte på verksted, eller vaskemaskinen røyk, eller gjerne mobilen til ALLE i familien ble ødelagt den samme måneden, for så rart kan det plutselig gå.

Jeg kjenner ihvertfall på det, igjen, at nå som jeg har fått ekstra penger (fordi jeg har jobbet ekstra mye) så fikk jeg også ekstra utgifter, uventede regninger, store regninger...
Æsj, det er surt, men samtidig så er det bedre å ha de ekstra pengene å kunne betale for seg, enn alternativet.
Men kanskje hadde det ikke skjedd hvis jeg ikke hadde fått ekstra penger?

For noen ganger lurer jeg :P


søndag 19. mai 2013

Så var jeg mobiløs...Igjen!



Jeg har opplevd å bli mobilløs flere ganger i årenes løp, hvem har ikke det?
Men den ene gangen er teitere enn den andre.
Som da jeg mistet mobilen i ølen på byen, eller i vanngalsset en annen gang.
Ellerda jeg kjørte over den med bilen.
Eller alle gangen jeg har mistet den i gulvet.
Eller rett og slett la den på komfyren, og skrudde på FEIL plate, så mobilen smeltet..
Eller den jeg glemte i bilen da det var 20 minus grader.
Eller den jeg glemte litt for lenge i solsteiken.Eller den jeg mistet i do!
Eller den jeg virkelig knuste, i sinne (!)
Eller når eksen "mistet" den ut bilen, eller når jeg selv mistet den ut bilen.
Eller da jeg glemte den i taxien, eller når den ble stjålet på byen, ikke bare en gang, men TO ganger!
Eller da den på mystisk vis forsvant når jeg var ute for å kjøpe mobile til sønnen min? Ironisk, eller?
Eller da jeg la den på taket av bilen? Det var faktisk en av gangene jeg fant den igjen... snodig og svært heldig egentlig.
Det var en periode jeg mistet FIRE mobiler iløpet av 8mndr! Her snakker vi ikke affeksjonsverdi ihvertfall.
De fleste mobilene mine har ikke fått leve ut året...
NOen ganger er det fordi jeg er vims, mens andre ganger tørr jeg påså at det er uflaks

Jeg har skrevet om noen av gangene jeg ble mobilløs, og om jeg kan si det selv, så er det spennende lesning, ihvertfall noen av innleggene.
Da jeg ble frastjålet en mobil og jeg måtte få vaktene til å kaste ut en gammel mann som virkelig var ufin mot meg, kan du lese HER.
Eller da jeg var ute å kjøpte min sønns første mobil, dyr sak, så klarte jeg få min egen mobil til å forsvinne på mystisk vis.. HER.

Denne gangen er en av få ganger det ikke er min feil.
Vi var ute på tur i det fantastiske været, og da jeg skulle feste minsten i bilstolen og samboeren skulle legge vognen i bagasjerommet..Så la han mobilen på taket foran meg, og regnte med jeg så det.
Det gjorde jeg tydeligvis ikke.
Det ble en del krangling og surmuling, masse leting langs den korte strekningen vi hadde kjørt.
Flere stoppet for å spørre om jeg skulle sitte på noen plass.
Og det var jo hyggelig av dem det.
Jeg så kanskje litt fortvilet ut, eller kasnkje det var fordi jeg vimset i en rundkjøring, og var på full fart inn i en trafikkert tunnel.
Jeg vet ikke, jeg velger å tro at det var fordi jeg er så veldig bedårende søt.

Mobilen fant jeg dog ikke, og letingen måtte innstilles.
Og jeg må på ny, etter kun 4 måneders FANTASTISK bekjentskap, ut å finne ny mobil.

GOD DAMN!

lørdag 18. mai 2013

Noen ganger er det bare for fristende...

...Eller bare veldig, veldig skummelt!
Jeg er redd manien skal kicke inn i siste øyeblikk, og jeg plutselig oh helt uten grunn skal trykke "buy it now".
På Ebay så klart, eller hvilken som helst annen nettsalgside.
Men helst Ebay.



 Det hender det skjer, at jeg plutselig har trykket også. Men det er på små ting, eller ihvertfall billige ting.
Men noen ganger, noen ganger er jeg å ser på de dyre tingene, de viiirkelig dyre tingene.
Bare for å se så klart.
Og det er da jeg kjenner det
"tenk om jeg trykker?"
"Tenk".

Det føles som å stå oppe i høyden.
Stå oppe i høyden og føle suget, og draget nedover, hvor du blir litt svimmel og ør.
"Tenk om jeg hopper?"

Men du gjør det ikke.
Akkurat som jeg ikke trykket på "buy it now" på de ordentlig dyre tingene.
Men de små?
Jo, av og til.
Jeg har noen ting fra Ebay jeg alvorlig talt ikke trenger.



 Jeg kom nylig over disse antikke vasene fra 1800-tallet på ebay til hee 475 000$, eller 2,762 559Kr

TENK om jeg tilfeldig hadde kommet borti knappet og satt me i den gjelden for noen vaser!

Men jeg er rimelig sikker på at det går an å annullere budet, men det er nok litt arbeid.



fredag 17. mai 2013

17 Maien jeg aldri merket...


Det begynte bra den 16mai, jeg skulle på jobb på natten, så jeg bakte kaker og tok med..

 Sjokolademuffinsrøren ble kastet sammen i siste minutt (nesten)...
 Og en Suksessterte, nam,
 Dette gjorde jeg så i siste liten, at jeg måtte løpe fra oppvasken,
Og kjøkkenet så bombet ut.

Og siden det på magisk vis (les: samboeren) ikke tok oppvasken.
Så kom jeg hjem trøtt og sliten etter en hektisk nattevakt, til denne flotte oppvasken.

Men jeg gikk og la meg, me store planer om å rekke folketoget kl 1600.

Den planen ble brått lagt død, da samboeren min kom farende inn på soverommet, i dress,ed en sutrette unge på armen og en ellevill 5 åring løpende på gangen (som er dør i dør med soverommet.
Dette skjedde klokken 12. Så da var det bråvåkning!
Og planen fik spikeren i kista når samboren konkluderte rimelig høylytt at ETTE gadd han ikke, han tok ungene med seg ut, og ute skulle han bli leeenge.

Så jeg sov.
Og jeg sov.

Og våknet når ytterdøren ble revet opp i 4tiden.
Da var samboeren lei av bytur og 17mai, og jeg rakk overhode ikke folketoget.
Men siden ungene hadde fått med seg noe av 17maifeiringen, så lot jeg denne feiringen seile stille og rolig forbi for min del.
Og det var helt greit.
Egentlig.

Så nå har jeg vasket kjøkkenet, ungene er i seng, og jeg skal kose meg med siste episode av vampire diaries (for denne sesongen).

Gratulere med dagen alle normenn!

tirsdag 14. mai 2013

Plutselig fikk jeg en overveldende følelse av avmakt





Og det av noe som høres så enkelt ut, nemlig barnehagesituasjonen.
Men for mg er det ikke enkelt, nemlig tvert om, og det er heller ikke en vanlig situasjon å havne i.
Det er ikke de vanlige problemene, med ikke å få plass, og søsken blir splittet osv.
Selv om dette er en del av det også.

Hele denne barnehagesituasjonen har slitt på meg helt siden 2010, noen ganger har jeg følt avmakt, og akkurat nå er vist en av de gangene.. Jeg har tenkt mye nå, distansert meg litt fø jeg skriver, for jeg ønsker ikke et hysterisk innlegg fra min side.

Det hele begynte som nevnt i 2010, eller grunnlaget ble lagt for enda lengre siden.
Jeg har ikke lyst å fortelle om den situasjonen nå, hva som hendte, men du kan lese om den HER.
Det blir for langt, og jeg orker ikke rippe opp i de følelsene akkurat nå, jeg prøver jo fortsatt å roe meg ned.

Jeg tar videre utgangspunkt i at du vet om situasjonen.

Jeg har aldri ønsket å tenke på meg selv som et offer i denne situasjonen, men noen ganger så slår det over meg, hvor urettferdig det er at det alltid er den som opplever denne urettfedigheten i slike saker, som skal måte lide i ettertid også.
Og til og med i noe så fredelig som en barnehagehverdag, føler jeg noen ganger på denne avmakten i situasjonen,  jeg syns det er vanskelig til tider. Mens andre ganger går det greit.
Men det er alltid der, alltid,verst er det i bringe og hentesituasjoner i barnehagen.

Pga at denne situasjonen har vært så vanskelig, så bestemte vi oss for å prøve å bytte barnehage da vi flyttet.
Og da lillebror ble født, søkte vi også ham i samme barnehager som vi hadde søkt storebror inn i (Men som han fortsatt ikke hadde kommet inn i).
Og jeg ble oppfordret av de som jobber med barnehage innen kommunen til å gjøre det nettopp slik.
De nevnte ikke med et ord, hvor vanskelig det var å få barnehageplass nettopp i det område vi søkte. Og at det mest sannsynlig ikke ville gå.

Min egne feil, men jeg ønsket bare å slippe hele situasjonen, jeg følte at jeg hadde møtt mine spøkelser lenge nok.
Det har gått bedre enn forventet, men dog.
Jeg har aldri bedt om  få den vonde opplevelsen rett i fjeset hver pokkers bidige ukedag.

Vi fikk ingen av dem inn i barnehage her, men vi fikk tilslutt en plass til minstemann, i en helt annen barnehage en broren, selvfølgelig.
Men barnehagene er virkelig langt fra hverandre.
Hadde det ikke vært for situasjonen som den er, så hadde jeg søkt mini inn i samme barnehage som broren. Men det var uaktuelt, da denne personen det gjelder har en liten selv som har begynt på småbarnsavdeling i den barnehagen.
UAKTUELT å gå i samme situasjon i flere år til.
Så vi tenkte at når minstemann endelig fikk en plass, så fikk vi bare søke inn han eldste i samme barnehage. Og det virket ikke til å være så vanskelig, når jeg snakket med "barnahgekontoret" i kommunen for en liten stund siden. Vi måtte bare vente til vi fikk en plass å søke...

Så over til det som har vært så vanskelig i dag.
Siden vi nå har fått en plass, så ringte jeg IGJEN kommunen for å hører om hvordan jeg skulle gå fram for å bytte barnehage.
Og det er jo her dråpen rant over.
Hun som svarte i andre enden i dag, nektet å sette meg over til de som har med barnehage å gjøre. Og i stedet kom hun med masse svada og var så frekk og sur at jeg måtte jobbe iherdig med meg selv for å ikke gråte, eller rett å slett å bli ufin. Og er det noe jeg ikke blir når jeg snakker med uhøflige mennesker på telefonen, så er det ufin selv, men gir beskjed at vedkommende ikke har noen grunn til å være uhøflig.
Men situasjonen er så slitsom at det var vanskelig i dag.
Hun var uhøflig, sur og tverr, og svært lite behjelpelig, og det var tydelig at hun prøvde å sette meg på plass i en sak hun ikke hadde nok kunnskap om. Altså barnehage.
Hun kom bare med masse svada og sa nesten rett ut at jeg egentlig kunne glemme en overføring av eldre søsken.
Noe barnehagedama mente gjerne lot seg gjøre, ved å bruke søskenprioritering iom at minstemann skulle begynne der.

Så jeg fikk altså ikke greie på hvordan jeg skulle gå fram for å prøve å få dette til.
Istedet ble jeg nesten skjelt ut og fortalt at jeg som hadde en barnehageplass allerede måtte forstå at de som IKKE hadde plass kom først i køen.
Men jeg fikk tilnøds en emailadresse, for å sende en email med forespørsel om å endre (og dette var omtrent det mest nyttige hun sa), dama som ikke hadde peiling.
Så avsluttet hun like greit med å si "du kan jo sende enmail, hvis du føler du er så mye viktigere enn ALLE andre som står i kø, ha en god dag videre".

Så derfor følte jeg litt avmakt en stund der på morgenkvisten.
Men det går bedre nå.
Men jeg lurer litt på hva som feilte hun i andre enden ...



lørdag 11. mai 2013

En gjennomgang av bloggen...


En gjennomgang av bloggen viser at akkurat dette er det 625te innlegget mitt på en periode på snart 5år.
Det første året var det vel å merke kun et eneste innlegg, og jeg visste ikke hvor bloggen helt var på vei.
Det var først i mai 2010 jeg virkelig begynte bloggingen.
De første innleggene bærer preg av at jeg ikke helt hadde noe mål.
Jeg skrev litt om løst og fast.
Litt tips og tanker, litt interiør, litt ebayshopping og gjerne hvordan det gikk på skolen.
Siden jeg da gikk mitt første år på sykepleierstudie.

Det var ikke før onsdag 14 juli 2010 at jeg skrev det første  av innleggene som for mange har preget bloggen min.
Jeg skrev om voldtekt, egenopplevd opplevelse. Noe som har preget meg lenger og mer enn jeg selv trodde.
Om det var lett å skrive om? 
Langt ifra, men jeg følte det var viktig.
Det var et innlegg som ble delt opp i 3 deler, for ikke bare var det langt, men jeg følte det var naturlig å dele det slik.
Første del kan du lese HER.

Etter dette fulgte flere slike innlegg, om voldtekt, om selvmordstanker, om selvskading og depresjon, om bipolar lidelse og hjerneslag, om sexuelt misbruk og mye mye mer som var både tungt og deprimerende.
Det var tungt å skrive om.
Jeg fikk mye tilbakemeldinger på disse innleggene.
Det var både positivt og negativt det som kom fram.
Men overvekten var positivt.

Jeg fikk tilbakemelinger fra foreldre til jenter som hadde opplevd voldtekt, som var takknemlige for  et slikt innblikk i tanker og følelser som kan herje i en etter en slik opplevelse.
Jeg har også fått flere tilbakemelinger fra personer som har fått diagnosen bipolar lidelse etter å ha lest om dette på bloggen, de har kjent seg igjen i det jeg har skrevet og endelig gått til legen og satt ord på gjerne et livslangt problem.
Slike tilbakemeldinger er kjekt å få, og da vet jeg jo at det har vært nyttig, ikke bare for meg selv, for at andre kan forstå meg gjerne litt bedre.

Men det er klart jeg har fått noen ikke fullt så positive tilbakemelinger også, og som regel kommer det fra mennesker som selv er ganske reserverte og som mener jeg deler altfor mye.
Det er helt greit.
Jeg selv syns ikke det.
Alt jeg skriver er nøye gjennomtenkt.
Og tro meg, jeg skriver svært langt ifra alt det er å skrive.

Bloggen inneholder selvfølgelig ikke bare slike innlegg, det ville vært helt feil for meg, for jeg ønsker ikke å bli oppfattet som en derpesiv person som bare opplever  vanskelige ting.
Jeg skriver om mange ting, så det blir jo mer eller mindre en perosnlig blogg, som viser meg som person.
Jeg skriver om interiør, om hår, om tanker og følelser, om barn, om blomster (tror jeg), om opplevelser på godt og vondt, og shopping (nettshopping vel og merke) og jeg legger også ut oppskrifter på mat.
Og egentlig det meste annet?
Det innlegget som er blitt mest lest gjennom bloggens eksistens er et innlegg som heter "Verdens beste muffins."
Som du kan finne HER.


 Og overaskende nok så er det innlegget som er lest mest siden nyttår, et innlegg som er ganske nytt.
Det er et innlegg som heter "Hair chalck, eller på norsk: Hårkritt".
Dette kan du finne HER.


Som jeg nevnte tidlig på nyåret, så har jeg ikke tenkt å gi meg me bloggingen, men jeg har hatt ganske mye på hjertet, men mye av dette har jeg ikke kunnet nevne i en blogg.
Og i og med det farger hverdagen såpass mye, har det naturlig nok ikke blitt så mye blogging, desverre.
Jeg føler hverdagen min består av problemer, nattevakt, søvnproblemer, barn, baby, lite å skrive om med andre ord.
For jeg vil simpelthen IKKE skrive om hva jeg spiser til middag eller hva jeg har på meg eller noe annet fjaseri jeg selv ikke orker å lese om.
Jeg vil skrive om noe som betyr noe for meg.
Med noen små oppdatering innimllom, men ingen hysterisk oppdatering på hva som foregår.
Så med e ordne avslutter jeg før innlegget ender i fjåseri :)

torsdag 9. mai 2013

En herlig lunsjsamling





I dag var det jo helligdag og fri, så da planla vi en bedre lunsj hjemme hos oss.
Dette planla vi igår, og til mornigs så var det glemt.
Siden jeg hadde lovet nybakte rundtstykker til kl11, så var stresset stort da jeg våknet til en melding ti på 11. Og ja, jeg sovlenge siden jeg skal på nattevakt i natt....

Jeg stod opp i en fei og kastet sammen en rundstykkedeig, laget eggerøre, steikte bacon, kokte kakao og varmet bønner i tomatsaus.
Unødig å si at det var en lunsj av det bedre slaget, en skikkelig hotellfrokost (for noen av oss).

Så datt det inn med folk, min søster, bror og adoptivsøster (les svigerinne).
Og selvfølgelig min samboer og mine små.
Det var mat rett over kl12, nærere halv 1.
Det var skikkelig godt, og kosefaktoren var til å ta og føle på.
Var ikke det et koselig innlegg? :P

PS: Jeg har fått beskjed av min samboer å ikke bare legge ut tunge, depimerende innlegg... Derfor gjør jeg ikke bare det).

PSS: Jeg kan ikke dele oppskriften i og med at jeg bare har slengt sammen en deig uten oppskrift. Men rundstykkene inneholdt ihvertfall hvetemel, sammalt rug, siktet rug (er det det det heter), rapsolje, salt og litt sukker, og selvfølgelig ferskgjær, og 1 liter vann.











Nydelig vær gjør meg sørgelig klar over...

.... ALT jeg må fikse ute dette året.
Les, denne sommeren.

Det va jo knakende flott vær her om dagen, så jeg tok med meg ungene på terrassen, og det var kjekt for de, og svært smertefullt for meg.
Alt jeg klarte å se var det jeg måtte gjøre, ordne hagen, male terrassen, fikse bedene, male huset, ordne oppkjørsel til huset.
Hyyl!
Der eg gikk på terrassen følte jeg nesten jeg fikk flis gjennom skoene, så ille var det.
Jaja, jeg begynte med å ta luften ut av barnebassenget  (og vannet) og pakke det sammen til en ball, klar for kast.
Så beskjærte jeg frukttrærne, og fikk store vannblemmer av jobben..

Nå planlegger jeg hvilken farge jeg skal ha på huset.
Vi bor i vertikaldelt hus, alle er brune, jeg spyr av hvor brune de er, jeg blir faktisk litt dårlig av å tenke på å male brunt.
Ikke fordi jeg har i mot brune hus, men fordi det er så veeeeldig brunt og deprimerende.
Så jeg tror rimelig sikkert at det blir en annen farge.
Jeg har sjekket det opp, vi har lov å male en annen farge, men vi blir vel forevig uvenn med naboene :P
Pfff...

Uff,jeg blir skjelven ned i tåneglene av alt som skal gjøres.

fredag 3. mai 2013

Er jeg virkelig helt ferdig med å få barn?



Det første jeg sa  til samboer da jeg akkurat hadde født sistemann var:
"Nå må dette være sistemann".
Ikke fordi det hadde vært en hard fødsel, neida,jeg kunne født langt flere ganger enn jeg har gjort.
Var det fordi det var et trøblete svangerskap? Nei, det er jo glemt, historie...
Jeg tror det var en blanding av at jeg selv alltid har sett for meg tre barn, og samboer sa at det var nok med to barn for hans del (siden vi har to felles barn).
Jeg tror det var det.

Nå når minstemann nærmer seg sitt første år, sitter jeg og kjenner etter, er jeg virkelig ferdig?
Er det slik at jeg ikke skal ha flere barn?

Etter sistemann ble født, har jeg ofte tenkt på dette med at han er min siste, og det kjennes rart ut.
For jeg  er rett og slett ikke sikker...
Gjerne naivt, og gjerne en klisjee, ikke vet jeg, men jeg har ventet på at det nå skulle slå meg, følelsen "jeg er ferdig, punktum, finale!"
For når jeg spør andre som mener de er ferdige så sier de oftest en av to ting.


  1. "Jeg kjenner at jeg er ferdig". Dette sier de med sånn innlevelse at jeg tror dem.

    Eller...
  2. "Nei, det går ikke, mannen har sterilisert seg...", javel.


Og jeg tror dem...
Her gjelder verken 1 eller 2.

Når jeg har forestilt meg min familie, har jeg alltid tenkt at jeg skulle ha 3 barn.
Det har jeg vært temmlig sikker på, at jeg skulle ha tre.
Så da jeg fikk andremann, kjente jeg sterkt følelsen at jeg skulle ha et barn til, det føltes tomt, som om noen manglet.
Og pga denne sterke følelsen for at jeg ikke var ferdig etter nr 2, OG fordi mange sier så bestemt AT DE VET de er ferdige med å få barn..Ja, så har jeg ventet at jeg også skulle vite, at jeg skulle kjenne det med sikkerhet.
Men jeg vet ikke.

Jeg har tenkt at jeg er en trebarnsmor.
Kanskje fordi vi var tre da jeg vokste opp?
Eller kanskje fordi det er antallet som passer inn i en normal bil?
Eller kanskje fordi mange har sagt til meg etter at jeg fikk sistemann " det holder vell nå, med 3 eller?".
Nei, jeg vet ikke.

Så har jeg kommet fram til en tanke,ikke sånn plutselig, men den har vokst seg fram iløpet av året som er gått.
Jeg har tre barn, men jeg føler nesten jeg har to, fordi min eldste snart er voksen. 
Og mine to neste er 5 og 1 år. Og det er nå jeg virkelig føler meg klar for å få barn.
Jeg har ingen etterpåklatt, jeg har på en måte en førklatt.
Det virker riktig, at det er dette som ligger bak, jeg kunne tenke meg tre barn.

På ingen måte er dette et innlegg om at jeg ønsker meg et barn til.
Det er et innlegg om at jeg ikke vet, for jeg kjenner det ikke. Denne følelsen av at alle sluser er lukket og nøkkelen kastet.

Jeg tenker at vi rett og slett bare får se det an, etterhvert.
Kanskje jeg finner denne følelsen ettersom tiden går?

onsdag 1. mai 2013

Frokostbrød er best hjemmelagede




Frokostbrød er egentlig utrolig enkelt å lage,og mye bedre enn de som er å kjøpe i butikken.
Kan du elte sammen en gjærdeig, så klarer du fint dette, kan du det ikke..Vel, så er det overhode ingenting i veien for å prøve vel?

Trikset med å få til godt bakverk er selvfølgelig å elte godt og heve.
Men etterhevingen er det som virkelig  avgjør resultatet, har jeg funnet ut.

Det er ikke mye du trenger til å lage frokostbrød:

- 4 ½ dl. melk 
- 6 ss. smeltet margarin 
- 3 ss. sukker
- 50 gr. gjær 
- 2 egg 
- 600 gr. hvetemel

Smuldre gjøren i en bolle.
Smelt smør forsiktig i en gryte og tilsett så melken.
Hvis dette nå er fingervarmt kan du ha det oppi bollen og rører ut gjæren.
Visp sammen egg og suller og ha dette oppi melken.
Sikt inn mel.
Elt deigen godt og sett den så på heving i ca 1 time.

Når det er gått en time elter du deigen og former til frokostbrød.
Sett dem på et bakebrett og dekk dem til før du etterhever de i 20-30min.
Skru ovenen på 200grader i det du tar dem ut og pensler dem med et sammenvisket egg..
Stek frokostbrødene i ca 20min på midterste rille i ovnen.

Jeg byttet ut ca 200g av hvetemelet med sammalt spelt, grov type.
Resultatet ble veldig bra.