torsdag 28. mars 2013

Malingsprosjekt... klar, ferdig, gå!

Da var det i gang, malingsprosjektet mitt i stua.
Hadde plutselig nådd dosen av fargen på veggene. 
Fargen er grei den, en annen plass enn i min stue.
Slik det er nå (eller det er bare delvis sånn nå da) er det for lyst, det er for mye vinduer og for lyst på veggene.
Og det hadde ikke vært så ille det hadde veggene og listene vært hvite, men listene er hvite, og veggene er en kremfarge, men det ser mer ut som veggene er innrøyket mot det hvite. Ikke fint.
Så nå blir det grått og hvite lister.
Håper det er en forbedring.
I mitt hode er det ihvertfall det.


 Døren inn til stua. Det gamle kjøleskapet kom tydeligvis ikke lengre enn gangen...
Sammen med julekjøleskapmagneter er det en rimelig god påminnelse om at det må bort.

 Og slik ble det. Liker fargen kjempegodt, spørsmålet er bare om det blir for mørkt. Det ser lysere ut på bilde, tror jeg.
Jammen ikke lett å se hvordan fargen blir på veggen. En ting er å se den bittelille proven i butikken, en annen ting er få den opp hjemme hos seg selv.


Fantastisk å stå i stige å male rett foran vinduet når folk går kveldstur og glor inn.
Kjekt for de.
 Jeg har blitt så voksen at jeg til og med har kjøpt maleunderlag, endelig...
Hadde ikke flere dynetrekk og esker å ta av nå :P

Og sånn ble det.
SÅ var det bare resten, men det blir i morgen.

Sintedagen




Sintedagen... eller post pms eller noe sånt?
Eller kanskje det er pre-frustrasjonsdagen?
Eller..Post-stressår, eller pre stress-sommer?
Nei nå ble jeg så lost i alle pre og post her at jeg enkelt og greit bare kaller det sintedagen.
For i dag har jeg vært rimelig kort i lunta. Ikke at jeg har kjeftet og smelt på så mange, jeg har heller ikke egentlig ikke gjort et stort nummer utav det. Jeg har egentlig bare kokt inne med det.
Frustrasjonen og sinne, som egentlig ikke kommer av å ha stått opp på feil fot til feil tid,men heller har bygget seg opp over lengre tid.

MEN,men, er det ikke bedre å være sint og frustrert, enn lei og deprimert?
Eller er det to sider av samme sak? For jeg føler egentlig at det er to sider av samme sak, bare med forskjellig utfallsvinkel.
Men egentlig er jeg vel alt det jeg har nevnt over, lei, sint, frutrert OG deprimert.
Ja.. For egentlig så er det sånn.
Er det ikke sånn at sinne er frustrasjon UTOVER, mens depresjon er frustrasjon INNOVER?
Jeg kjenner kraftig meg på at det er det, og jeg er godt og blandet akkurat nå.

Jeg er så lei problemer nå, nye, gamle, lette, vanskelige, små, store, gigastore og ørbittesmå. Selvforskylte, uforskylte, andres problemer, som blir mine problemer... Problemer for noen folk ikke tenker, og problemer fordi folk prøver å tenke.
Enkelt og greit, alle problemer.

Jeg ønske bare å stå opp i morgen etter en god natts søvn, strekke meg og tenke "hey, for en strålende fin dag du har foran deg la meg sjekke problemkallenderen, åååå, heeeey *smile*her står det problemfri dag i dag, fantastisk, la meg begynne denne problemfriedagen med en god kopp kaffe, mens jeg tenker på helt andre ting enn problemer".
Det hadde vært herlig. Men dessverre rimelig realitetsfjernt.

Så i dag har jeg vært frustrert og sinna. Eller egentlig ikke så mye i dag som igår, men i dag og.
Det er vel den berømte dråpen som gjør det vil jeg anta.
For til vanlig er jeg langt ifra sint, men under nok press vil vel den snilleste og roligste av oss eksplodere.

Så nå legger jeg meg og håper kalenderen viser minimalt med problemer i morgen når jeg står opp.
Hvis ikke? Ja nei, da blir det vel bare en vanlig dag da :)



mandag 25. mars 2013

Vichyssoise: Potet og purresuppe m/bacon




Vichyssoise er en av mine favorittsupper.
Den er utrolig fin å ha til forrett.
Anbefaler at den ikke står så lenge før den blir servert pga at hovedingrediensen er potet, og potet som står en stund smaker bare ikke like godt som nytilberedt. Men, den kan også serveres kald.

Suppen er relativt mild på smak og du kan om du vil sprøsteike bacon å drysse over, og gjerne litt raspet ost også.  Eller du kan ha godt brød til. Skal du ha den ekstra god, kan du ha litt vin i, max et glass, og hvitvin, ikke rød ;)

Vicchyssoise

  • 2 purre mellomstore, eller 1 stor
  • 1 liten løk
  • 3 store poteter (ca 500-600g)
  • 1-1,5l kyllingkraft (buljong)
  • 2-3dl matfløte (IKKE bruk matfløte fra buttikken, bland kremfløte og melk ca like deler)
  • 1 stor fedd hvitløk
  • 1ss smør
  • salt og pepper etter smak
Hvis du ønsker bacon til så holder det egentlig med 1 pakke, kjær i små biter og sprøsteik.Ha over før servering.

-Skjær potet, purre, løk og hvitløk i små terninger.

-Surr purre, løk og hvitløk i smøret på middels varme et par minutt før du tilsetter potet. La stå litt før du tilsetter kraft/buljong.

- La det så koke til potetene er blitt møre, ca 20min. Trekk så gryten av varmen og blend det med stavmikseren. Når suppen er blitt glatt tar du den på varmen igjen og tilsetter fløten, gi den et lett oppkok og smak til med salt og pepper.

- Da var suppen klar til servering, enjoy!

søndag 24. mars 2013

Æsj, har en bitter smak i munnen

Og da mener jeg det bokstavlig.
Jeg har en vannvittig bitter smak i munnen som jeg føler kommer fra bakerst mot ganen/halsen.
Slik har det vært i ca 1 mnds tid nå og det er VIRKELIG så veeldig plagsomt.
Smaken minner om hårspray eller som at jeg har tygget en på en løvetann.
Det smaker bitter hele tiden, også når jeg spiser, den overdøver andre smaker. Verst er det når jeg drikker kaffe, for kaffesmaken bare forsterker det.
I tilegg til denne smaken så har jeg slim bak i halsen, slim som hverken vil opp eller ned, det er skikkelig gjenstridig, jeg svelger og svelger og hoster og harker. Føler meg som en katt som harker hårballer.... Vet ikke hva som er verst, smaken eller slimet.

På samme tid som smaken som, var jeg så uheldig å få noe som minnet om bihulebetennelse eller tannverk.
Jeg tok affære og gikk til tannlege OG lege, fikk faktisk bekreftet begge deler. Hah, hva er odsene for det? Få begge deler?
Jeg fikk lappet på hullet i tanna. Og jeg begynte et par dager etter på rinexin for å prøve å få tømt bihulene, for å se om smaken kom fra bihulene.
Men det har ikke blitt bedre.

Selvfølgelig har jeg googlet litt da, og jeg kan da avkrefte samtlige av tingene som kan gi bitter smak i munnen/halsen, ihvertfall ifølge "doktor" google.


  1. Jeg er ikke gravid. Ikke i det heletatt.
  2. Jeg har ikke spist pinjekjerner på lang tid. Altså flere måneder siden. En slik smak kan komme et par dager etter inntak av pinjekjerner.
  3. Jeg har ikke betennelse i tannkjøtt.
  4. Jeg har heller ingen hull i tennene. Tror jeg, ikke gått å si med de dårlige tennen jeg tydeligvis har. Og ja, jeg bruker tanntråd flittig.
  5. Jeg har ikke stoffskifteforstyrrelser, det er sjekket.
  6. Jeg har ingen rare matvaner.
  7. Jeg har ingen betennelse i halsen heller.
  8. Jeg vet derimot ikke om jeg har svulst på hjernen. Tenkte å nevne det siden det også kom opp da jeg googlet.
Men google, eller "folk" har alltid så mange meninger om hva ting kan være eller ikke være.
Men en ting jeg fant ut er at jeg må bestille en ny time hos fastlegen for Gawd dette er ganske plagsomt. Så får jeg ta meg en ny time hos tannlegen, just in case.
Blah....



lørdag 23. mars 2013

En slags sorg





Jeg sitter og hører på "Seven spanish angels" med Willie Nelson og Ray Charles, og et hav av følelser sprer seg jevnt gjennom hodet og kroppen min. 
Det er fullstendig umulig å beskrive hva jeg føler for denne når jeg ikke hører på sangen, så jeg sitter og hører, for å fortelle, for ingen sang har en slik effekt på meg som denne.
Om sangen er fin? Teksten og melodien?
Det vet jeg egentlig ikke.
Jeg klarer overhode ikke lage meg opp noen mening om det, jeg tror det er minnene og følelsene
som knyttes til sangen som taler il meg.

Glede, håp, trygghet og sorg. 
De gode følelsene som glede og trygghet, og til dels håpet, er følelser som kommer fra da jeg var liten, sorgen er ene og alene den "voksne" følelsen.

Da jeg var liten hadde jeg ingen forhold til sangen, men allikevel i dag, så knytter den se direkte til barndommen min.
Noe av det tryggeste og beste jeg visste da jeg var liten, var å være hos mormor. Overnatte, bare hun og meg og morfar. Det var helst mormor og meg, og litt morfar.
Det var der jeg virkelig følte glede, der var det bare trygt,der var det mye kjærlighet.

Det er først nå når jeg er voksen og hører denne sangen, at jeg vet hvor mye de besøkene, de overnattingene, de følelsene har hatt å si for meg.
Det var hos mormor jeg først hørte denne sangen, og det er denne sangen som tydeligvis linker direkte til følelsene fra den gang.

Når jeg hører sangen i dag, uansett når, blir jeg satt rett tilbake til denne barndommens tryghet. Jeg kjenner på følelsene jeg hadde for mormor og hvor mye tryggere verden var for meg den gang.
Men samtidig som alle disse minnene og følelsene strømmer på, så er det en følelse som kjennes sterkest, og det er den voksne følelsen, sorgen.
Sorgen for det tapte.
Den tapte barndommen, den tapte tryggheten fra den gang, den tapte overbevisningen om at verden alltid vil vær den samme, med de samme trygge menneskene i den. Den gang var det ingen som forsvant for alltid, jeg var heldig, det var ikke mange av mine rundt meg som døde da jeg var liten. Så det var noe fjernt, noe som kanskje en gang ville høre til i et fjernt voksent liv. Noe som ikke angikk meg, og sikkert aldri kom til å angå meg heller. Et barns tanker.

Nå er jeg heldig, jeg har fortsatt en mormor, og en morfar.
Men det er mange, mange, veldig mange år siden jeg satt på fanget til mormor og hun fortalte om sin barndom mens vi hørte på en vinylplate med Willie Nelson.
Og jeg husker jeg tenkte, at slik musikk skulle jeg ALDRI høre på når jeg ble voksen, for det var musikk for gamle mennesker, og det var så fjernt for meg,så fjernt at det var sidestilt med ordet aldri. Jeg skulle aldri bli voksen og spesielt ikke gammel, for jeg var jo et barn og det var slik min verden skulle være.

Men ihvertfall, det er ikke det at jeg ikke har en mormor. Men det er mange år siden hun har vært min barndoms mormor, en bestemor som aldri ble gammel, som alltid ville være der, og som alltid ville ha et trygt fang å sitte på og fortelle om hvordan verden var før.
I dag har jeg vanskelig for å tenke på mormor som min barndoms mormor, hun bare finnes ikke lenger. Men samtidig så er hun jo her, mennesket mormor. For det er jo mennesket mormor jeg omgås når jeg er med henne nå om dagen.
Nå sitter jeg bare og tenker, hva skjedde?

Jeg ble voksen. Men det har vært en kronglete vei, og på den veien mistet jeg min barndoms mormor, det var så mye annet som krevde plass.
Så derfor da jeg hørte denne sangen igjen var det godt å føle på alle følelsene fra den gang, men samtidig så ufattelig trist.
Sist gang jeg hørte sangen, så reiste jeg rett til mormor dagen etterpå.
Jeg tror jammen jeg må gjøre det i morgen også.
Det er helt greit å høre de samme historiene om igjen og om igjen når jeg er der.
 det er ikke hennes feil. 

Så konkludert: Sangen minner meg om barndommens trygghet, samtidig minner den om tapet av nettopp denne tryggheten. Trygghet og tap.


tirsdag 19. mars 2013

Min tid som melkegiver er forbi



Da var min tid som melkegiver kommet til veis ende.
Egentlig så har jeg ikke gitt melk til sykehuset side rett før jeg begynte i jobb nå i februar.
Men jeg fikk den endelige bekreftelsen på slutten i postkassen i dag, en diplom og takk for hjelpen.
Jeg har gitt 35 liter melk.
35 liter morsmelk over en periode på 6,5mndr.
Jeg begynte å gi allerede da min lille var 3 dager gammel, og har pumpet meg hver dag i 6,5 måned siden det.

Det har på en måte vært min jobb det å gi melk.
Jeg vet hvor viktig det er, og jeg hadde både tiden og melken til det.
Men på slutten ville ikke min egen baby ha melk, så det var nesten så jeg bare ga til sykehuset.
Og da det nærmet seg at jeg skulle ut i jobb, så måtte jeg rett og slett slutte.
Det er naturlig at en slutter med amming når ungen ikke vil ha mer også.
På en måte så føler jeg at jeg har feilet litt med ammingen til mitt eget barn, han ville egentlig ikke ha mer så fort han fikk smakt på skikkelig mat, rett før han var 4mndr.
Etter det har det vært en kamp å få ham til å ta bryst.

Men, barn er forskjellige, han ville bare ikke ha så mye.
På en måte fint å kunne gi til dem som virkelig trenger det.

35 liter morsmelk, det er en hel god del.
Bare tenk deg 35 melkekartonger, det er ganske så mye.
Det er nesten 200ml hver dag det. Og pumpe ut 200ml hver dag er ganske mye, har du pumpet deg, så vet du. Har du ikke, og heller aldri tenkt de tanker, så kan du tenke deg at melken kommer lett de første månedene, men så begynner kampen når den ikke strømmer like bra når de første månedene er pasert og kroppen din innretter seg etter hvor mye ditt eget barn trenger.

Mens andre som ammet slet med økedøgn, hvor barnet spiste og spiste og spiste for å få opp melkeproduksjonen, ja så måte jeg faktisk pumpe opp melkeproduksjonen. Fordi jeg ga alltid min sønn melk først, så pumpet jeg meg. Det vil si at han slapp å slite med å få ut melken, men jeg selv satt i mange timer for å øke produksjonen når han hadde økedøgn.
Kanskje høres det helt teit ut, hvorfor stresse med det?
Jo, fordi det er få som kan gi melk, og de kan kun gi i en begrenset periode, og morsmelk er faktisk talt medisin for mange av de små som ligger på sykehuset.
Det er nesten på lik linje med blod, det kan ikke produseres kunstig, det må gis bort.
Selvfølgelig fins det melkeersatning, men for de aller minste nyfødte, og de aller yngste er morsmelk det aller viktigste med tanke på alt det melken er bygget opp av. (den korte versjonen).

I sommer fikk jeg vite at jeg så og si matet hele nyfødt avdelingen, det var så mangel på melkegivere. Og det var både kjekt og skremmende å vite på samme tid. Kjekt, fordi jeg kunne føle et lite stikk av stolthet over at jobben min var viktig.
Skremmende fordi jeg da også skjønte at de overhode ikke hadde noe lager å ta av.
Så det jeg svarte melkedama som kom å hentet melk (ja for de kommer hjem til deg og henter melken) da hun fortalte dette var :" det er jo forferdelig! men fint å vite at dere bruker melken min ihvertfall".
Ikke rart de spurte så veldig om jeg skulle reise bort om sommeren.
For reiser du bort, så er det nesten garantert at du slutter å pumpe deg, kroppen innretter seg altfor fort til å gi en hvis mengde melk, det er lettere å gå nedover i melkemengde, enn oppover.
Dette fikke jeg oppleve sterkt selv en gang jeg sov borte en helg.
Jeg fikk så melkespreng av ikke å pumpe meg at jeg fikk kraftige feberfantasier.
Og jeg slet i to uker med å få opp melkeproduksjonen. Enormt frustrerende å sitte i en time å pumpe seg for 20ml, når du tidligere har pumpet ut 200ml på 5min.
Misforstå rett, etter 2mndr satte jeg ALDRI i kun 5min til dagen, det gikk med minst 1 time hver dag.
Så etter det MÅTTE pumpen bli med på tur, men det var for synd å kaste melken, så derfor hadde jeg også med en fryseboks.

Så ja, det er jo litt godt å være ferdig med pumpingen også.
Men jeg hadde glatt gjort det igjen.

lørdag 16. mars 2013

Etterlyser litt folkeskikk her

Vanlig folkeskikk, du vet, hvordan vi skal og ikke skal oppføre oss, det vi lærer når vi er små.
Eller ihvertfall det vi BØR lære når vi er små, det bør sitte ankret, spikret fast.
En skal ikke peke, en skal takke for seg (for tenk at ikke alle gjør det), en skal reise seg for gamle på bussen, en skal dele, en skal vente på tur (hold den tanken, for det er her skoen trykker), en skal være hyggelig og grei og en skal vise respekt.
 Fundamentalt!

Og når det kommer til å vente på tur så etterlyser jeg sterkt dette hos enkelte mennesker, ikke så rent få heller har jeg opplevd den siste tiden.
Disse observasjonene startet for min del våren 2011 da jeg var i praksis på sykehuset.
For å komme meg fram og tilbake til sykehuset kunne jeg enten ta buss eller tog. Det ble en god del togkjøring, og det var her observasjonene begynte, ikke på bussen (som jeg tok noen ganger), men på toget.
Jeg glemmer ikke den første gangen jeg opplevde det, de gangene etterpå har helst bare smeltet litt sammen.
Det skjedde i det jeg skulle gå av toget, jeg og 3 andre mennesker stod fint og ventet til toget stoppet...Så skulle vi gå av... Trodde vi. Men istedet for å gå av idet dørene åpnet seg, så ble vi presset tilbake av en mann med sykkelhjelm og sykkel som skulle på. Så vi måtte fint vente til hadde presset seg vei før vi kunne gå av.
Jeg ble stående og måpe, hva skjedde?!
Nå er det en gang sånn at toget går når alle er kommet på, ikke når alle har gått av.
Jeg trodde det var vanlig høflighet å la folk gå UT av toget UT av heisen ututUT, før en selv gikk inn.
Jeg trodde dette var vanlig folkeskikk jeg.
Og dette trodde jeg fremedeles etter denne opplevelsen, jeg trodde bare det var et engangstilfelle. Pff!
Det skulle vise seg å aldeles ikke være et engangstilfelle.

Vi må ha enkelte kjøreregler i samfunnet, ellers blir det kaos. Akkurat som trafikkregler. Folkeskikk kan vel være en form for trafikkregler.

Vel, videre. Jeg opplevde dette flere ganger da jeg skulle av toget i denne perioden.
Jeg opplevde også at flere stod og ventet til togfolkene var kommet av, før de gikk på, men det var som regel noen som presset seg fram før togfolkene var kommet av.

Jeg har vært i praksis flere ganger på sykehuset, så jeg har tatt toget mange ganger, men jeg blir aldri vant med dette. Det har motsatt effekt faktisk, jeg kjenner jeg blir mer og mer irirtert, og nå har jeg begynt å stille meg opp midt i døren,så de MÅ slippe meg ut før de selv går inn.

Jeg har ikke opplevd det samme på bussen, men så er det jo egentlig en inngang og en utgang på bussen. Problem løst. ET problem som ikke burde være et problem i utgangspunktet.

Dette "meg først" fenomenet har jeg også opplevd ved flere anledninger når jeg tar heis. og jeg blir også da stående å måpe.
Den ene gangen jeg tok heis, en liten heis vel og merke, stilte jeg meg opp i døren for å løpe ut idet dørene åpnet seg. Og hav skjer?
Jeg står MIDT i den lilleåpningen på vei ut, så kommer det en jente i 12-13 års alderen med moren på slep og datteren prøver å presse meg bakover i heisen for å komme inn. Jeg tuller ikke.
Da fikk jeg nok.
Jeg ble stående, slik at hun ikke klarte å presse seg forbi, jeg ble stående og se på henne og sa rimelig klart og tydelig og en smule ganske irritert at det er vanlig FOLKESKIKK å slippe folk AV før en selv går PÅ.
Så gikk jeg.
Idet jeg går bortover så hører jeg moren si til jenta"ja, det er faktisk vanlig folkeskikk det".

Kanskje jeg begynner å bli gammel, eller kanskje folk er mindre høflige, kanskje en blanding.
Men jeg selv har ihvertfall blir mer moden.
Jeg har alltid prøvd å oppføre meg etter vanlig folkeskikk.
Men jeg har ikke vært så flink på folkeskikken når andre mennesker bryter denne, for jeg blir da ganske paff, og jeg kan kanskje skylde på oppdragelse, eller mangel på i såfall.
For jeg har ikke lært hvordan jeg skal oppføre meg når andre mennesker rundt meg bryter med vanlig folkeskikk.
Men jeg er temmelig sikker på at når noen sniker i taxikø og er temmelig uhøflig mot deg når du konfronterer dem med det..Ja så betyr ikke det at du har rett til å gnure en bakt potet i hode på dem.
Jeg er egentlig rimelig sikker på at jeg aldri har lært at det er greit.
Men så er ikke folkeskikken alltid på topp en fuktig lørdagskveld, og jeg mener til den dag i dag at det var han som begynte....



søndag 10. mars 2013

Bursdagsfeiring!




 I dag,   10 mars blir jeg hele 34 år, yey!
Selvfølgelig har vi hatt familieselskap med kaker og kaffe. Ikke bare fordi jeg har bursdag, men fordi min mellomste også hadde bursdag denne helgen.Så da blir det klart litt feiring, feiring er viktig.

Men dagen ble feiret for alvor i går kveld. Da hadde vi Maskeradeball, eller fest, maskeradefest. Vi var ikke så fine på det at det ble ballkjole, men fine kjoler og dresser var det.
Og masker, mange masker.
Jeg hadde jo kjøpt inn 11 masker. Ikke fordi jeg skulle kjøpe masker til alle, men bare fordi jeg innimellom har litt problemer med å begrense meg.
Og fordi jeg kjøpte jo masker til andre også :) Noen ihvertfall....


Det vanket premie til den som hadde masken på lengst uten å ta den av.
Jeg husker ikke hva klokken var da vi tok den av, men tipper den var rundt 12-1.
Premien var sjokolademedalje.

Ja, og litt kort om kvelden:
Jeg laget biff og nuddelsalat og en kylling/pasatasalat.
 Geleashots er et must, jeg laget 57stk, de ble rimelig fort fortært...Jeg stod for fortæringen av 15stk selv.
Og de kjennes ganske godt!
Videre så prøvde vi, litt for seint tydeligvis, å ha en drikkelek. Men da var geleshotsa og alt annet så godt i kroppen at det fynket dårlig.
Det ble mye morsomt,og hehe, jeg har til og meg filmet.
Nattmat laget jeg også etter sterk oppfordring fra Susanne.
Bakt potet. Alltid godt etter litt alkohol.
Det ble en skrekkelig lang kveld/natt, jeg var i seng kl 6 og ipp igjen kl10 for å lage kaker.

Det var en super, fantastisk, knall kjekk kveld, gleder meg allerede til neste år...Hm, lurer hvilket tema jeg skal ha da?
(Bilder under, for de som liker det).
 Tonje har masken PÅ ansiktet. Selv om det var bra og oppfinnsomt, fant vi ut at hun ikke kunne delta i konkurransen. Vi andre ønsket jo tross alt å ta av masken fordi det ble varmt og klamt..Vi snakker konkurranse i utholdenhet her.

Therese og meg, jeg vant ihvertfall ikke noe konkurranse siden jeg byttet maske iløpet av kvelden.
 Ida<3 p="">

Smygen aka Evy ogTherese.

 Geleshots! Kiwi, bringebær og cola. Oppskrift HER.

Otto, Endre og Tonje, litt seint på kvelden.

 Min kjære bror Endre :)
Bursdagssang på gang :)

onsdag 6. mars 2013

So far...



Tenkte jeg måtte ta en liten oppdatering på, du vett, livet so far i 2013...
Jeg har jo ikke vært så mye inne her i det siste. Ikke fordi jeg trapper ned bloggingen, eller enda verre..Slutter! :O
Jeg har egentlig bare vært sliten, og har knapt åpnet laptoppen den siste måneden.
Jeg har vært litt sliten, men egentlig så er det mest det at jeg har vært litt mettet av data og internett (HVEM skulle trodd?!).
Men slik har det vært.
Jeg har en god del bloginnlegg klart i hode, men jeg skal ikke komme med dem alle på en dag, det er jo bare forvirrende, så jeg begynner med dette.

Først, som dere ka se, så har jeg klippet meg.
Pannelugg. Ikke noe jeg ønsket i ugangspunktet, men jeg så meg nødt av den enkle grunn at det var letteste løsningpå "hårprolemet".
Jeg har mistset såass mye hår etter fødsel, at det ikke lot seg skjule når jeg hadde hår vekk fra ansiktet.
Og side jeg går med håret OFTE oppsatt for tiden pga av jobb, så måtte jeg gjøre noe.
Pannelugg var svaret, det eller klippe det kort.
Jeg begynte med pannelugg, så tar jeg neste skritt senere, om det blir nødvendig.

Og ja, som jeg nevnte så har jeg begynt i jobb.
Det har gått rimelig smertefritt at pappaen har overtatt permisjonsrollen og jeg arbeidsrollen.
Nå har jeg nesten jobbet en helt måned som sykepleier, og stortrives med det.
Jeg har for tiden en 50% nattstilling på en ortopedisk avdeling.
Natten er min tid, så det er helt perfekt, for øyeblikket ihvertfall.
Jeg var litt spent på hvordan det skulle gå å begynne å jobbe for aller første gang som sykepleier etter å ha hatt permisjon rett etter endt utdanning, spent, ikke engstelig.
Men jøss, det har overhode ikke vært noe problem, det er nesten som om jeg føler tiden har stått stille siden den hektiske avslutningen på sykepleierstudiet.
Men, tiden har ikke stått stille, overhodet ikke.
Det er min 9mndr gamle sønn bevis på :)

Bortsett fra dette,er det jo mer, heh.
Men, selv om jeg deler mye, kan jeg bare dele det som er mitt å dele.
Real life, gotta take tha dood with tha bad...
Eller var det omvendt?