torsdag 29. november 2012

I dag har jeg gjort noe uvanlig...

 ...Jeg har shoppet klær til meg selv :o
Jeg trodde jeg ikke hadde kjøpt klær siden før jeg ble gravid, og da shoppet jeg ganske brai Amsterdam i august.
Men så kom jeg på at jeg shoppet klær i mars i år, da Evy og jeg var i Amsterdam.. Hm..
Det rare med all denne shoppingen, er at det aller meste av klærne de siste gangene jeg har kjøpt klær, er kjøpt på New Yorker, og i dag åpnet nettopp den butikken i byen.
Og jeg lover, det var helt tilfeldig at jeg var i byen i dag.
Kjekt, men også forferdelig skremmende hvor lett jeg brant av mine dyrebare novemberpenger på New Yorker.
Kanskje fordi jeg kjenner klærne der så godt nå? Med tanke på størrelser, og prisen er jo helt ok den også.
Jeg syns det er litt synd at butikken har kommet til mitt nærmiljø, det var jo litt av kosen med å reise til Amsterdam, men det var ganske greit også..Så fikk jeg nye klær.

Så var jeg så heldig å få min helt egen Lenelene New Yorker shoppingpose.
Hihi :D

onsdag 28. november 2012

En kopp terapi: Chillikakao


I går hadde jeg besøk av en venninne, begge hadde masse ting og tenke på og trengte egentlig den velkjente pauseknappen. Hva kan være godt når to gode venner samler seg og vil ha en  liten pause fra alt?
Jo, svaret er chillikakao, med krem selvfølgelig!
Chillikakao er en kopp terapi og sammen med godt lag, stearinlys og fyr i peisen så kurerer det mer gruff enn all verdens kaffe tilsammen.

Terapi-kakaoen er selvfølgelig en kaloribombe, og det skal den være.
Du kan selvfølgelig lage en lettere variant, men det blir ikke samme nytten, og jeg garanterer overhode ikke noe godhetseffekt med den lette varianten.

Den ekte gode chillikakaoen lager du slik:

1 liter H-melk
 4 ss kakapulver
6-7ss sukker
1ts vaniljesukker
1 chilli i store biter

Bland sukker, vaniljesukker og kakaopuver og hell på ca 2 dl av melken, bland godt. Ha i chilli (med frø,alt utennom stilken). Kok dette opp. Tilsett deretter resten av melken og la trekke ca 10 minutter på svak varme (ikke kok).

Obsobs!! Sil før du drikker.

Krem er jo best hjemmelaget, men ferdig på boks er ok det også.

tirsdag 27. november 2012

Har laget årets første julepynt

 Det er jo snart jul :)
Jeg har, som bilde viser, laget årets første julepynt. De er ganske store egentlig, større enn de ser ut til. Jeg har sett en del hjerter med "god jul" på i butikker rundt forbi, og bestemte meg for å lage min egen versjon.
Det har blitt noen julehjerter de siste dagene, det har vært veldig kjekt, jeg koser meg med sånn dill.
Jeg ønsker meg et eget hobbyrom, for sånn det er nå er stuebordet omgjort til en skikkelig rotehaug. Sånn er det når det nærmer seg jul, alltid noe jeg skal lage.
Jeg har store planer, dette er bare begynnelsen ;)
På søndag skal jeg har juleverksted med venner av mellomste gutten, det gleder jeg meg til. Da blir det julepyntlaging og julegrøt.
Det ER jo tross alt første søndag i advent!

mandag 26. november 2012

Føler meg i evigvarende dvaletilstand


Jeg var hos psykologen i dag, vi har fast date hver 14ende dag kl 1300. Og det er fint.
Det er fint å ha noen å snakke med, noen jeg bare kan si alt til, som jeg slipper å holde inne tanker og beskymringer, og det er godt å få saklige tilbakemeldinger, og ikke minst, det er godt at en fra utsiden kan se inn.
Se inn i mine tanker, se inn i situasjoner, se inn i mitt for tiden flokete liv, og gi meg et realt solid klapp på skulderen og si "jøss Lene, du er virkelig dyktig til mestre ekstremsituasjoner". Jo takk, øvelse gjør mester..
For det er jo søren meg sant.

Psykologen kom i dag med det så velkjente psykologspørsmålet "hvordan føøøler du deg da?"
Føler? Jøss.. Jeg føler at jeg ikke føler så mye, at jeg nekter meg selv å føle, at jeg har nektet meg selv å føle på hvordan jeg føler over et år nå.
Det er vel det jeg føler.
Og det er vel ikke noe følelse.
Jeg er i evigvarende dvaletilstand.
Følelsesdvale.
Jeg har satt følelser på vent, de står på sidelinjen, klar til å hoppe inn og slippe helvete løs.
Men jeg har ikke tid til å slippe noe helvete løs.
Jeg har ikke tid, det er altfor mye å forholde seg til, at hvis jeg skal føle, så blir det for mye føleri, negativt føleri. Og da blir jeg i dette tilfellet totalt motbydelig ubrukelig.
Innimellom så slipper følelser inn, gode, vonde, lett blanding, ofte lett blandede.
Og det er greit, livet mitt består egentlig av undertrykkede, lett-blandingfølelser om dagen.
Følelser som er i de ytterste ytterpunkter, og vanskelige å kombinere.
Men jeg gjør det jo, kombinere altså.

Men psykologen var svært fornøyd i dag.
Og det er fint.
Men nå er det sånn at jeg vet at jeg er god klient eller pasient eller hva jeg kalles i denne sammenhengen.
Jeg kjenner meg selv og mine reaksjoner så godt, og jeg kan beskrive hva jeg tenker og føler med 1001 ord, jeg vet nøyaktig hva psykologen er ute etter å høre, og det er nettopp det jeg forteller. Ikke at jeg snakker ham etter munnen,men jeg forteller det som er nødvendig for at han skal forstå det han selv er ute etter. Jeg har et dyppdykk i min egen diagnose og symptomer som kommer av den.
Jeg er ikke hos ham for å få stilt en diagnose, jeg er jo heller ikke der for å få vurdering til medikamnetellbehandling, for der er vi ganske enige, jeg vil ikke medisiner bort symptomer på et problem, jeg må gripe fatt i selve problemet.
Og det gjør jeg, ved å snakke med ham.
Det er noe av det jeg kan foreta meg om dagen.
Snakke.



Smile!


søndag 25. november 2012

Litt Lene alene-tid


På torsdag var jeg ute av huset en hel kveld alene, det vil si uten baby og andre unger.
Og det er egentlig første gang uten baby siden, tja, september ifjor, hvis vi regner med når jeg ble gravid da.
Jeg har jo vært ute et par timer et par ganger, eksempelvis i bursdagfest til Evy.
Men på torsdag var jeg ute hele kvelden, og det var helt fantastisk!

Jeg var ute med to Evy og Therese, først var vi på indisk restaurant, deretter på kino for å se siste del av twilight.
Både mat, selskap og film stod til forventningene, eller, det var faktisk mye mye bedre enn forventet.
Jeg trodde jeg skulle fjolle meg ihjel, endelig så godt å få litt tid for seg selv.
Det blir jo mer av det når minsten vokser til, men jeg trenger det virkelig nå også.

Jeg tror egentlig de fleste av oss vet  at en baby krever svært mye, men vet alle egentlig hvor altoppslukende det er å få en baby.
Jeg hadde jo to unger før, så jeg har jo kjent på det, og vet det jo.
Men allikevel, selv om du er klar over det, så er det tungt til tider at alt ting dreier seg om er baby.
Så å komme seg ut en hel kveld med jentene er bare helt fantastisk.
Når ungene vokser til er det lettere, men ikke så lett nå de er små.



onsdag 21. november 2012

Diagnose: Lårbeinsbrudd

 I dag er det 8 hele dager siden pappen og beibien falt i trappa.
Da vi var på sykehuset sist tirsdag, fant de ikke noe galt.
Han ble sjekket for hodeskader, og bekkenet og hoftekulen ble grundig sjekket, men ikke beina.
De ble sjekket, men ikke godt nok, tydeligvis.
Etter røntgen den dagen, kommenterte jeg til legen at han beveget veldig lite på venstre foten, hvor hun sa at vi måtte bare ta kontakt igjen hvis han ikke begynte å bevege i løpet av 3 dager.

Marco har blitt bedre, men ikke god nok.
Marco som vi er blitt kjent med de siste 5 månedene, en vanvittig glad og snill liten gutt, som spiser og sover godt ble byttet ut med en liten gutt som suttret mye, grein, hadde vondt, ville ikke sove. Og sovnet han, våknet han ofte igjen, hele natten.
Han ble veldig fort bedre, men så er det jo det at små barn og beibier er så lette å avlede når de har vondt.
Så lenge vi ikke har vært i foten hans, og så lenge vi har lekt med ham eller hatt ham på fanget, så har han vært strålende fornøyd...Meeen, når vi har prøvd å legge ham ned, så vræler han.

I dag var vi på sykehuset igjen, det var det tidligste vi slapp til.
Kanskje har de tenkt at jeg er en slik hysterisk mor som sjekker ungen sin 10 ganger for mye?
Uansett, vi var nå på sykehuset, og den samme legn som så oss sist møtte oss også denne gangen, det var veldig greit.
Hun sendte oss egentlig til røntgen i det hun kom inn døren, jeg trengte ikke si så mye. Jeg sa egentlig bare "han har vondt i foten, jeg har lokalisert det til låret...".
Røntgenbildet viste klart brudd i lårbeinet, rett over kneet.
Det var et fint brudd, rett over, men det alt hadde begynt å gro.
Hvis beibier får brudd ( noe som ikke skjer for ofte) gror det i det minste veldig, veldig fort. Jo yngre jo fortere.
Hele foten ble gipset, og den skal være på i 10 dager.

Selv om det er vondt å tenke på at han har hatt brudd i  låret i nesten 9 dager uten noe form for behandling, så er det deilig at vi endelig fant ut av det.
Det er klart det kunne blitt oppdaget tidligere, men det er ikke alltid så lett på bittesmå.
Hadde de tatt den blodprøven de skulle når vi først kom inn til sykehuset, så kunne de muligens funnet det ut.
Hadde de tatt røntgen ab beina og ikke bare bekkenet, hadde de funnet det ut
Det er mange hvis og om.. Og det er alltid lett å være etterpåklok, når du vet svaret så er det alltid så lett å si hva du helst skulle ha gjort.

Gutten har gips, og jeg er bare glad at vi endelig fant ut av det.
Og det var hell i uhell, det var utrolig leit og vondt at dette skulle skje, men når det først skjedde, så var det et fint brudd, som mest sannsynlig ikke trenger noe videre behandling.



tirsdag 20. november 2012

Telefonnumre jeg ikke få brukt for...

Jeg bladde gjennom telefonlisten på mobilen min nylig, tydeligvis fordi jeg lette etter et nummer jeg aldeles ikke hadde.
Litt artig å se hvilke nummer jeg har lagret, venner selvfølgelig, og familie, diverse leger, mange av de... Diverse nummer til kompiser av eldtse gutten min, pluss nummer til foreldrene til kompisene også. Den listen vokser stadig, for jeg får jo aldri tak i ham. Og nå har jeg nesten flere nummer til kompiser av ham enn jeg har nummer til egne venner... Hm, skummelt.
Jeg fant også nummre til ting jeg typisk trengte der og da, som fotografer, flere av dem også, diverse cateringbyråer... Nav... Av
 en eller annen grunn trenger jeg alltid nummeret til Nav.
Nummeret til diverse jobber, eller helste praksisplasser jeg har vært på..De trenger jeg strengt tatt ikke.
Ja, det fører meg til listen av numre jeg IKKE trenger, jeg har nok av dem. Som noen nevnt over er et eksempel på.

Jeg bladde gjennom telefonen og stoppet opp på bokstaven F, dvelte lenge ved boktaven F.
Jeg har kun to numre der, og ingen av dem kommer jeg til å bruke igjen, men jeg har bare ikke klart å slette dem, enda.
Det ene er vanskeligere å slette enn det andre, det ene kan jeg finne tilbake til om jeg noensinne trenger det, det andre derimot, jeg hverken trenger det, og jeg må nok lete litt om jeg vil finne det. Men det er ingen grunn til p finne det..
Nummeret til farmor, hun døde jo i august.
Jeg snakket mye med henne på telefonen, så det er nok litt symbolsk for meg.

Det andre nummeret er "fødetefonen", et nummer som var veldig viktig for meg i juni, men ser ikke at det skal bli så veldig nyttig framover. Etter tre unger så tror jeg ikke jeg trenger det, med det første, om noen gang.

Fødetefonen slettet jeg.
Men gud bedre så vanskelig med farmor sitt nummer, jeg føler på en måte at jeg visker henne ut. Men hva skal jeg med det? Jeg har hørt om dem som går rundt med nummeret til nære personer som har dødd, det har over tid blitt en ting, å ikke slette det.
Selve nummeret får på en måte en affeksjonsverdi.
Men jeg kan ikke la det blir en tvangstanke, ikke det.

Jeg slettet akkurat nummeret til farmor, det føltes rart.

lørdag 17. november 2012

Musember, en bevisstgjøring rundt livmorhalskreft


Gutta har Movember, hvor de lar barten gro fra 1 november og ut måneden for å vise sin støtte og øke bevisstgjøring rundt prostatkreft. Dette er en internasjonal aksjon som har begynt å gripe godt rundt seg, i byen kryr det i novembermåned med nye barter. Om det er alle som kler det, er en helt annen sak. Synligjøring= bevistgjøring. Bevisstgjøring i dette tilfelle kan redde liv. Stå på, la barten gro!

Så har vi Musember da...
"Som ett svar på guttas kamp mot prostatakreft "movember", inviteres damene til kvinnenes kamp mot livmorhalskreft "musember". Fra 1 desember slipper vi ut hårveksten "der du vet". Og det skal ikke trimmes før selveste julaften. Vi kan vel ikke være dårligere enn gutta? Det oppfordres IKKE til å legge ut bilder av prosessen..!" Dette skriver Simone Neuman på sin nyopprettede facebookgruppe, som nå nærmer seg 800 medlemmer.
...Og reaksjonen lar ikke vente på seg.

Det første jeg tenkte da jeg ble invitert til gruppen var "Whaaaat? Skal jeg la håret gro der nede for å støtte en kampsak? Hvem vil se det da? Hva er vitsen? Og er ikke dette litt for intimt egentlig?"
Jeg har forstått at jeg ikke er alene om den førstereaksjonen.
MEN, det satte hjulene i sving i hodet mitt.
Og jeg må innrømme at det er noe ganske genialt over dette, det å gjøre det så intimt som det er, setter virkelig fokus på saken, all reklame er god reklame? For dette har gjort at det diskuteres opp og ned, og hva skjer? Jo folk blir mer bevisste saken som Simone nettopp ville fremme, nemlig å bevisstgjøre livmorhalskreft. Uansett hvordan du velger å vri og vende på dette, så er det nettopp det som skjer, det blir satt fokus.

Hvis du tror at den eneste måten å støtte den saken på er å la håret gro der nede, så tenk litt, seriøst, tror du virkelig det?
Vi snakker fokus, oppmerksomhet, bevisstgjøring.
Du trenger ikke la dotten gro, men om du gjør det, så kan det virkelig bli julekvelden i heimen når du raker den vekk på selveste juledagen.

Musember er i disse dager i sin spede begynnelse, og alt kan ikke være klart over natten, noen har kommentert at der er dårlig at det ikke er en egen støtteordning, at dette bare er et rop om oppmerksomhet.
Men, alt kan ikke være klart over natten..
På siden er det satt opp kontonummer hvis du ønsker å bidra til kreftsaken, og i tillegg hekles og strikkes det rosa trekanter som skal bli solgt nettopp for å tjen inn penger til støtte for saken.
For å være i sinspede begynnelse, syns jeg dette er knallbra.

Noen har kommentert at de mener at dette stjeler fokus fra Movember, og at vi jenter skal holde oss til Rosa sløyfe aksjonen.
Slik jeg ser det, stjeler det ikke oppmerksomhet i det heletatt, tvert imot, det har bidratt til p sette fokus på Movember også, ved at flere har fått kjennskap til nettopp bartemåneden. Vinn/vinnsituasjon, fokus på begge saker, bevisstgjør av begge saker.
Så var det Rosa sløyfe som er en veldig bra aksjon, den har økt fokuset på brystkreft, verden over, kvinner er bevisste, mange flere sjekker nok brystene for kuler, nettopp pga av dette, for det er en økt bevisthet rundt denne kreftformen. MEN, brystkreft rammer ikke bare kvinner, menn blir rammet også, gjerne indirekte rett og slett fordi ei de har nær får brystkreft. Men de kan ikke bare rammes indirekte, menn kan også rammes direkte av brystkreft, de kan selv få  brystkreft. Det er litt uheldig at så mange tror at Rosa måned setter fokus på en ren kvinnelidelse, tenk på de menn som får brystkreft, ikke bare har de fått kreft, men det oppfattes som en kvinnelidelse i tillegg.

Slik jeg ser det, så er alle disse tre, Rosa sløyfe, Movember, Musember med på å bevisstgjøre. Og det er positivt. Skrik om oppmerksomhet er i slike saker bra. Jeg syns det er et flott initiativ, og jeg ønsker å støtte det fult.
Om jeg lar dotten gro eller ikke, er det ingen som vet. Men jeg vet at mange pga dette tiltaket blir mer oppmerksomme.

En liten oppdatering om baby Marco

Jeg skrev jo et innlegg på tirsdag, om pappen og babien som falt ned trappa.
Det var en del styr, fram og tilbake til sykehus med lille gutten.
Røntgen og en del smertestillende.
Den første dagen ville han bare blir holdt, prøvde jeg å legge ham ned, så hylte han. Så jeg bar ham hele dagen, til og med på da han skulle legge seg om kvelden, måtte han ligge i godt og fast i armene mine.
Dagen etter kunne jeg legge ham litt på gulvet, men han ble bare liggende på ryggen, og kom jeg borti venstre låret hans, så ga han tydelig uttrykk for smerte.

På torsdag, igår altså, gikk det helt greit å ligge litt på gulvet, og vips, plutselig så snudde han rundt. Første gangen så han ganske forskrekket ut når han gjorde det, han lå med foten bøyd oppover og ville tydeligvis ikke være i gulvet med den.
Men, han snudde seg flere ganger den dagen, men ikke like fort og ofte som tidligere.
Det går litt tregt siden han ikke bruker den venstre foten.
Idag har han lekt greit på gulvet, han beveger foten litt nå, å si at han er veldig forsiktig med den, er en underdrivelse.
Men han beveger på den. og den hemmer ham ikke så mye nå.
Han hyler fortsatt til hvis vi kommer borti låret, men det skal litt mer til.
Det er forbedring, absolutt.
Jeg ser den ann til over helgen. Legen på sykehuset sa vi skulle komme tilbake etter noen dager hvis han ikke begynner å bevege foten skikkelig.
Men han har nå begynt å bevege foten litt, så vi ser.
Han er ihvertfall i sitt vanlige, gode humør igjen.

tirsdag 13. november 2012

Da pappen og babyen falt ned trappa



Noe av det skumleste jeg kan tenke meg, er å falle i trappa mens jeg holder min lille Marco. Det er faktisk så skummelt, at jeg nesten tenker på det hver gang jeg går i trappene.
I går klarte altså pappen å falle i trappen med lille Marco på armen.
Og det hørtes ikke bra ut.
Mammahjerte hopper over noen slag i det du skjønner at noe galt har skjedd med den lille.
Pappen selv tok nok mesteparten av fallet, på albuen. Men siden det var albuen på armen han holdt Marco med, regner vi egentlig med han har fått seg et kraftig slag han også.
Han var rett og slett utrøstelig etterpå, først trodde jeg det var fordi han ble så skremt, men da den hysteriske gråten aldri ga seg, skjønte jeg at det nok var noe mer.
Så vi reiste inntil legevakten, som igjen sendte oss til akuttmottaket på sykehuset.
På sykehuset utelukket de hodeskader, men det var egentlig bare det de sjekket også.
Vi ble sendt hjem, med mulighet til å ringe om det ble verre i løpet av natten.


Han sovnet ganske greit, men våknet et par timer seinere og var igjen utrøstelig.
Det kom noen smertehyl fra den lille gutten som rett og slett var hjerteskjærende.
Jeg reagerte på at han ikke rikket på beina, det hadde jeg lagt merke til rett etter fallet også, men han roet seg jo greit på sykehuset, så det forsvant helt  for meg.
Men nå merket jeg det veldig godt, i tillegg virket det som om det gjorde svært vondt når jeg tok ham på beina, han ble helt hysterisk, også når han lå flatt på ryggen virket det som han fikk vondt.
Unødig å si at det var helt forferdelig...
Jeg reiste inn igjen til sykehuset midt på natten, med en vrælende Marco i baksetet.
Inne på sykehuset roet han seg når han ble lagt på siden i vognen, men når legen sjekket beina, hylte han igjen hjerteskjærende, det var vanskelig å ta til seg det legen sa, for jeg var så påvirket av situasjonen selv.
Men jeg fikk bestemme om vi skulle bli, eller dra hjem å få time på akuttpoliklinikk dagen etterpå. Legen fant ikke noe alvorlig der og da, men ønsket at det skulle bli undersøkt ordentlig dagen etterpå, for som han sa, gutten hadde tydelige smerter. Vi reiste hjem.

Det ble ingen godt natts søvn den natten. Bekymret mor og en liten gutt som hadde det veldig vondt, ingen av oss sov veldig godt. Og det gjorde nok ikke pappen heller, han hadde det ikke så godt han heller, stakkars.

Dagen etter reiste vi inn igjen, og det ble tatt et røntgen av bekkenet. Noe som var ganske enkelt å få gjennomført, da lille gutten bare ville ligge helt i ro, og ihvertfall ikke snu seg rundt som han ellers gjør hele tiden om dagen. Så han slapp narkose for å få et godt bilde.
De fant ingenting på røntgenbildet, ingen tegn til brudd eller hoftekule ute av ledd, som kunne være tilfellet.
Men Marco beveget fortsatt ikke særlig på venstre foten, høyre foten har helt vanlig bevegelse. Når vi i tillegg tar på foten blir han utrøstelig.

Legen ville vi skulle vente et par dager, hvis han fortsatt ikke beveger særlig på foten etter et par dager, må han inn igjen for å ta et nytt røntgen, men denne gangen av selve foten, ikke bekkenet.
Nå håper jeg så inderlig at han blir bedre i foten og begynner å bevege den igjen.
Stakkars lille gutten, og stakkars pappen...


Marco etter røntgenbildet ble tatt.

mandag 12. november 2012

Denne uken blir det: utsett-ALT-du-kan-til-i-morgen uke.

Denne uken går jeg strengt imot mine egne råd om IKKE å utsette til i morgen det du kan gjøre idag.
Det er helt sant, jeg er ganske streng på det, jeg har lært den harde veien om ikke å utsette til imorgen det du kan gjøre idag.
Med visse unntak selvfølgelig, de unntakene innebærer alt som har med rydding og vasking å gjøre, noe syns jeg det er helt greit å utsette, noe er greit å utsette lenger enn andre ting også.
Vi har kanskje alle sånne ting...
Bretting av klær liker jeg feks å utsette til haugen rekker opp til nesen min.
Stryking av klær liker jeg å utsette..For alltid faktisk. JA til selvstryk!

Men fra spøk til alvor ( selv om det ikke var så mye spøk egentlig).
Denne uken utsetter jeg det jeg kan.
Hvorfor?
For jeg vil ha ferie vel!
Nå har jeg vært i permisjon i et halvt år og jeg har aldri vært så sliten som nå.
Så NÅ tar jeg ferie.
Jeg skal ikke langt, faktisk bare opp av sengen og inn i stuen, og der skal jeg sitte til mosen tar meg og bare se på alt rundt meg som jeg utsetter til i morgen,les: neste uke.
Denne uken tar jeg fri fra alt som jeg ikke må gjøre akkurat nå, for jeg er rimelig sliten.
Men, så er dette dessverre en uke som veldig mye skjer på, som MÅ gjøres, så det var vel den ferien..

Lurer på om jeg skal robbe sønnen mitt sin monopol for penger å reise på en ordentlig ferie?
DA kan jeg utsette til i morgen det jeg strengt tatt burde gjort i dag :/

Veldig enkelt: EPLEPAI

 I dag var det farsdag og da måtte jeg (følte jeg) lage en kake. Men tingen er, det har vært så uhorvelig mye kake i det siste at jeg orket ikke tanken på kake. Svaret ble pai, eplepai.
Jeg har aldri laget det før, men tro meg, DET kommer jeg til å gjøre igjen. Det var enkelt, og det var snaddergodt.


paideig
8 dl hvetemel
¼ ts salt 225 g smør
1 dl vann

Fyll til pai
4 store epler
1½ dl sukker
½ dl melis
3 ss hvetemel
1 ts malt kanel
2 ss smør

Pensling 1 sammenvispet egg

Begynn med paideigen, miks sammen mel, salt og mykt smør til det blir en grynet masse.
Tilsett vann til det blir en deig.
Nå kan du gjør det på to måter:
Enten legg deigen kaldt ca 30 min slik at du kan kjevle den ut når den er kald.
Eller du kan trykke den ut i en paiform og sette den kaldt mens du lager fyllet.
Spar litt av deigen til lokk til paien.

Fyllet:
Skrell epler og skjær dem i biter.
Bland dem sammen med sukker, melis, kanel og mel.
Ha eplene oppi paiformen, ha noen smørklatter overog ta til slutt over pailokket.
Husk å skjære noen hull i lokket slik at dampen kommer ut.

Til denne oppskriften  trenger du en paiform, 24 - 26 cm i diameter. Forvarm ovn  på 200 °C. STek i ca 40min.

tirsdag 6. november 2012

Det kribler i kroppen..



.. Og da mener jeg ikke på en god måte.
Ikke som når du er forelsket, eller våryr, eller vår..Ja, what ever.
Eller kriblingen du får i kroppen for det er julemorgen og forventningen får det til å krible av spenning og glede.
Heller ikke den minste kribling i kroppen fordi jeg skal få se noen etterlengtede, lenge savnede mennesker jeg virkelig bryr meg om.
Nei, dette er ikke noe go'kribling.
Dette er heller kribling i helt andre enden av skalaen, jeg kaller det nervekribling.
Og jeg blir rimelig ubrukelig når jeg får nervekribling over meg.
Jeg vet ikke når du gjerne kan få denne følelsen, men den minner ihvertfall meg veldig om en følelse av å komme på en veldig viktig regning, som IKKE er betalt, dette kommer du på midt på natten når du har en veeeldig viktig dag dagen etter, og MÅ være uthvilt. Denne regningen skulle vært betalt for lenge siden, men du har glemt det, av ymse grunner. La oss si at regningen avgjorde om du kom inn på et studie du virkelig ville gå på og har søkt i lang tid, og endelig kom inn. Men nå har du altså ikke betalt regningen...

Okey, det kjennes ut som dette, eller, det er det nermæste jeg kan tenke meg ihvertfall.
Det kjennes ut som det er en maurtue plassert i mageregionen min, og ut av denne tuen marsjerer det jevnt og trutt ut maur på krigsstien.
Maurene kreler under huden min, spesielt på armene og beina, men også i nakken,hodebunn, ansikt..Og ja, ellers hele kroppen.
Når det kribler som verst, får jeg rykninger, ukontrolerte.
Og jeg kan opptre noe nervøst. Og unødvendig å si gjerne, men jeg blir veldig pansik i det meste jeg foretar meg.
I denne tilstanden klarer jeg ikke sile hva som er viktig å få unnagjort først.
Rydde huset, betale regninger, lage middag, handle julegaver, fylle bensin, bestille legetime, ta noen viktige telefoner, og skrive søknader til diverse greier som skulle vært unnagjort for lenge siden...
ALT blir plutselig like viktig, og jeg klarer ikke sile hva som kommer først, derfor blir alt påbegynt så å si samtidig, og selvfølgelig blir ingenting ferdig.
Jeg blir som nevnt over, totalt ubrukelig.
Alt bekymrer meg i like stor grad, og den aller minste ting kan holde meg våken flere netter på rad.
Jeg blir en skikkelig worrier, og mister totalt fokus.
Når alt er like viktig å får gjort på¨samme tid, så blir jo lite gjort, og det som blir gjort blir gjerne totalt mislykket. Lage kake feks, neinei, ikke noe godt tidspunkt.
Og stemningsleie mitt variere noe vannvittig, helst mellom frustrasjon, sinne, angst og ukontrolerte latterutbrud.

Men, heldigvis så er dette bare en fase, en fase som oppstår når jeger veldig presset.
Og den inntreffer kun i privatlivet. Heldigvis. Kanskje fordi jeg legger rammene rundt meg selv hjemme? Mens i en arbeidssituasjon så er det rammer rundt situasjonen og meg? Jeg vet ikke, men det høres logisk ut.

mandag 5. november 2012

Navnefest for Marco

03.11.2012 feiret vi Marco. Dette gjorde vi med humanetisk navnefest.
Liker veldig godt den Humanetisk navnefesten, det setter en fin ramme rundt dagen.
Vi kunne valgt å hatt en høytidelig uhøytidelig feiring hjemme med familie, uten seremoni, men jeg syns det er fint å gjøre litt ekstra stas på det nye lille mennesket.
Og det er fint for familie å få samles til en slik anledning.

Dåp er egentlig ikke et alternativ for oss, eller jeg har ihvertfall satt foten ned, det gjorde jeg da vi fikk Julian for snart 5 år siden.
Jeg nekter å døpe barnet mitt kun fordi det er en familietradisjon. På en måte var det trist å ikke ha dåp, nettopp pga at det er en tradisjon, MEN, det er så mye mer enn bare en tradisjon, vi klarer ikke leve opp til det en dåp står for.
Da min eldste gutt spurte meg for noen år siden hvorfor i all verden han var døpt, svarte jeg som sant var, at han skulle ha et valg den dagen han skulle konfirmeres ( det er MANGE som mener de gir barna sine valget hvis de døper dem, og den de holder fast ved og grunn nok til å døpe barnet), sønnen min svarte at han hadde hatt like mye valg hadde han ikke vært døpt.
Hadde han virkelig ønsket en kristen konfirmasjon, var det fordi han ønsket det, og trodde på det det stod for, og da ville han ha døpt seg om han ikke var døpt. Det var hans argument.
Han valgte som den eneste i klassen, tror jeg, å konfirmeres humanetisk, og jeg må si at jeg er ganske stolt av det, grunnen til det er fordi det er hans første store valg som han har tatt helt alene, uten påvirkning fra andre.

Navnefest...Jeg sporer helt av her.
Etter seremonien samlet vi oss hjemme hos oss. Vi var 19stk, litt frafall, men like greit for det var litt trangt om plassen.
Vi hadde forskjellige pastasalater med brød til, og etterpå var det kake og kaffe.
Vi hadde 8 kaker, nesten en halv kake per mann, litt utvalg med andre ord :P

Dagen var veldig fin, jeg er godt fornøyd og hadde valgt navnefest igjen om jeg hadde fått flere barn.





søndag 4. november 2012

Gresskarkake. Eller gresskar og gulrot kake

Denne kaken laget jeg til Halloween, den er perfekt å lage om du har skåret ut et gresskar til Halloween.
Den var knallgod.
Siden det er gulrot også i denne så minner den jo om en gulrotkake, men den smaker ikke helt gulrotkake heller.
Neste gang tror jeg at jeg skal prøve å kutte gulroten, eventuelt ta litt mindre og mer gresskar heller.
Jeg får se, neste Halloween.

Oppskriften:
100 g mykt smør
2,5 dl sukker
3 store egg (evt 4 små)
2 ts bakepulver
2 ts kanel
3 dl hvetemel
200 g raspet gulrot
200 g raspet gresskar

Krem:
200 g kremost
50 g mykt smør
75 g melis
2 ts vaniljesukker

Lag smørkrem av smøret og sukkeret, visp inn et og et egg. I min oppskrift står det "sikt inn det tørre", vel jeg gjorde ikke det, jeg bare hadde alt dettørre oppi litt og litt, det gikk veldig fint. Og for å være ærlig så rspet jeg ikke gulrot og gresskar, men kjørte kjapt stavmikseren over. Litt vanskelig siden gresskaret var ganske raspet fra før av, siden jeg hadde gravt det ut at gresskaret litt og litt, målet med gresskaret var ikke kake, men å få gresskaret skummelt til Halloween :)
Meeen, kaken ble perfekt.

Når du lager kremen, så lager du også en smørkrem hvor du mikser sammen kremost og smør først. Her er det faktisk best å sikte inn melisen, for det klumper lett.
Voila, en perfekt krem på en perfekt kake!

lørdag 3. november 2012

Halloween 2012


Vi hadde storfeiring av Halloween i heimen på onsdag. Jeg lovte jo det i fjor Halloween tross alt. Jeg skulle arrangere Halloweenparty for små og store og vi skulle skremme ungene som kom på døren.
Halloween har aldri vært så kjekt før! Det var vært det, og jammen meg så tror jeg at det er en av mine favorittdager. Jeg tror Halloween er kommet for å bli, og jeg kommer den i møte, istedet for å barikadere dører og late som jeg ikke er hjemme.
Jeg vil bare si en ting om denne dagen før jeg forteller noe som helst om hvordan det var:
Hvor ofte samles vi egentlig? Gjør noe slikt for barna? Oss selv? Utennom at det er bursdagsfeiring? Eller kanskje jul? Så om det er buttikker som pusher på, vil at vi skal bruke penger? So?
Jeg lovte 4 åringen min stor feiring denne dagen, og jammen var det verdt hver krone, og jammen tjente butikken på oss også, men så da?  

 Dagen før Halloween tok jeg fatt på gresskarutskjæring for første gang.  Det va kjempemorsomt. Skulle ønske jeg hadde flere gresskar å gå løs på, det tok ikke så lang tid, og det var ikke så vanskelig som jeg trodde. Det letteste var å gjøre utskjæringene i mørke, med et tent lys inni gresskaret.
 Gresskarene satte jeg fint utforbi døren, og bare ventet på besøket vårt..Og ungene som skulle ringe på.
Jeg pyntet skikkelig, hang opp spindelvev og girlander, og edderkopper.
Gresskarkake laget jeg også, den var snaddergod.
 Jeg lovte jo å skremme ungene, så jeg malte meg skummel (uten å overdrive). Her er jeg med minstegutten som nå e strax 5mndr. At han ikke ble redd.. Han sovnet tidlig den kvelden og har aldri sovet så godt noen kveld tidligere. Jeg skjønner ikke noe av det der med alt oppstyret, ytterdøren er rett ved siden av rommet han sover på, og det var ikke akkurat rolig den kvelden.
 Mamma Bøh og Lille Bøh Og aller Minste Bøh.
 Nevøen min, syns han ble rimelig skummel, ihvertfall på bildet under.
 Min bedre halvdel måtte også sminkes, festen var ikke bare for di små.
 Ja..Her er buffeen vår, pølser, saft, gresskarkake (oppskriften finner du HER), browniesmuffins (oppskriften fnner du HER), chips, godterier og ostepop. Og spundelvev på den dystre duken.
 Besøket, ihvertfall noe av det. Selvfølgelig hadde vi ikke lys på denne kvelden, kun stearinlys, det ble skummelkoselig.
 Spindelvevet hang så langt ned over døråpningen at vi måtte dukke for å gå gjennom den. Jeg dro spindelvev med meg over alt..
 Stemningsbilde...
 Noen av de ungene vi skremte... Seriøst altså, jeg skremte noen unger også. Ungen på festen gikk en "knask eller knep"runde, og da benyttet jeg annledningen til å skremme noen unger som ringte på :) Men vi lo masse etterpå, ungene på døren og jeg :)
 Her prøver vi å se skumle ut.
 Du ogjeg i en mørk bakgate?? Jeg hadde ihvertfall blitt redd hadde jeg ant fred og ingen fare.
Det var en veldig kjekk feiring, gleder meg allerede til neste år. Halloween har nå fått en helt egen ekse på mitt lager, tipper den kommer til å blir fullere for hvert år.