tirsdag 31. juli 2012

Hva dagene går til...

(Evy, Dagfinn og meg når vi hadde siste "seriekveld")

Hva dagene går til ja... Jeg hadde glemt hvor travelt det var å ha "fri".
Rart med det hvor mye en kan planlegge å få gjort når en vet en skal ha fri... Men hvor mye av det blir gjort?
Det er ganske opplagt at nå som jeg er i mammaperm så går det meste av tiden med til baby.
Det er jo en heldagsjobb, dag og natt,  jeg vet aldri når mini finner ut at han trenger mat, ny bleie, eller bare oppmerksomhet.

Alt tar mye lengre tid med ny baby i hus, og jeg kan si så mye jeg vil at jeg er sjefen, men alle vet at det er en løgn, jeg har bare med å danse på kommando, akkurat som det skal være.

Hvis jeg en dag har planlagt å rydde og vaske huset, noe som til vanlig lar seg gjøre på noen timer, så tar det fort en hel dag, eller også et helt døgn.
Jeg vet jo ikke hvor lenge den lille krabaten vil som om gangen, g det er jo kun da jeg får gjort noe.
For han er jo så liten at det nytter ikke bare å legge ham ned, er han våken vil han ha oppmerksomhet, og det må han få. Og når oppmerksomheten din blir belønnet med de aller fineste smil, så kan jeg ikke annet enn å føle meg lykkelig å heldig.
Yeah yeah...

Uansett, dagen går fort.
Veldig fort.
Først så er det jo det at alt tar lengre tid enn før.
Nyter ikke å planlegge å treffe noen et visst klokkeslett, for jeg styrer lite om han lille vil ha mat eller bare bæsje rett for vi skal pile ut døren.
Ser ikke ut som alle kan forstå akkurat det, men sånn er det.
Så er det alle ting som følger med baby, helsestasjon,legekontroller osv..
Utenom det så er det jo endel barseltreff, jeg har jo blitt kjent med andre gravide og nybake mødre gjennom barnimagen.no, og for de som syns det høres kjerringaktig ut, kanskje er det det også?
Men det er litt greit å dele erfaringer og babygleder, så en slipper å renn over med dette til alle andre som gjerne ikke bryr seg i like stor grad.
For å være ærlig så liker jeg ikke så godt å snakke baby og graviditet til de som ikke er oppi det selv, og for å være enda mer ærlig, så liker jeg ikke så godt å snakke for mye om slike ting uansett.
Men i den rette gruppen, eller til de rette personene er det både fint og givende, en viss dose.

Ellers så prøver jeg å treffe venner. Det blir rett og slett endel kafeebesøk om dagen, typisk barseltid egentlig.
Evy og jeg har seriekveld ihvertfall en kveld i uken hvor vi ser siste episode av True Blood og Game of Thrones, dette går helt fint, selv om jeg ammer innimellom.

Jeg og mini har vært en del ute på besøk på kveldtid, men nå begynner han å få fast sovemønster, og da må jeg holde meg hjemme på kveldene.
Eneste jeg egentlig gjør nå, er å muligens ta en tur til Evy på kveldene, siden hun bor 2 min fra meg, så blir det en fin kveldstur med vognen.

Malingsprosjekt har jeg også på gang, først var det kjøkken, nå står stuen for tur.
Gleder meg til DET er gjort.
Så veier jeg for og imot om jeg skal bli nettsudent til høsten, kost og ernæring, et halvt år kun.
Det står og faller på økonomien egentlig, vi får se :)

Kort oppsumert, det er ganske travelt å ha fri, spesielt når alt tar så lang tid å få gjort.




Eldstegutten blir 15år i dag!


Tenk jeg har fått meg en gutt på 15 år nå!
Og han begynner jo sannelig å bli stor også, han er endelig blitt høyere enn meg.
Det er ikke mye annet å si om det enn at det er rimelig rart i grunn.
Min "lille" gutt må se NED på meg når vi snakker sammen, det er litt rart.

Hver gang han har bursdag så tenker jeg tilbake til den dagen han ble født, og det er tross alt 15 år siden i dag, men allikevel så føles det som om det var nettopp, jeg kan fortelle ganske detaljert om den dagen.

15 år, er det jeg som begynner å bli gammel, eller han som begynner å bli stor?
Jeg nekter å tro på det første, så det er nok bare han som begynner å bli stor.

Det at barna ens har bursdag, er den mest spesielle dagen i hele året, mer spesiell enn jul og din egen bursdag og alle andre dager, fordi det er en dag for refleksjon, for meg ihvertfall.
Jeg kan aldri glemme barna mine sin bursdag, min egen kanskje, mine ikke deres.
Det er en dag som det slår deg "at jøss, de er jo eldre, tiden går".
Og det er en dag jeg alltid tenke tilbake til dagen de ble født.
Jeg tenker også framover, hva vil skje før neste bursdag? Et år er så lang tid, ihvertfall når det gjelder barns utvikling.
Jeg tror det blir et turbulent år, puberteten, hormoner og finne seg selv.

Uff, tiden går så fort..

mandag 23. juli 2012

Mitt videre løp innen psykiatrien.

I dag har jeg vært å snakket med en "psykolog" innen voksen psykiatrien her i byen.
Det er andre gangen jeg er inne til samtale hos henne.
Hun har prøvd å kartlegge meg og mitt behov.
I første omgang fikk jeg tilbud om gruppeterapi.
Det var tydelig at det ikke bare var jeg som syntes det ble feil med gruppeterapi, det syntes hun også ble ganske feil.
Det er ikke det jeg trenger.
Og det var fint at hun også så det.
Hun har virkelig snakket min sak, siden de var veldig på at det var gruppeterapi jeg kunne få hos dem.

En stund etter at jeg var der i dag, ringte hun meg opp, og hun hadde snakket med overlegen om den videre oppfølgingen min.
Siden hun jeg har snakket med bare er sommervikar, så kan jeg ikke fortsette å gå til henne, men jeg skal bli kalt inn om kort tid til en annen.
Denne "annen"er en psykiater, som kan vurdere medisiner.
De likte ikke at jeg hadde så mange nedturer, og de likte heller ikke oppturene min.
Og selv om jeg har god kontroll, og er relativt vant med berg-og-dalbane-livet-livet mitt, så syntes de at jeg skulle få slippe å leke yo-yo.
Så de har lyst at jeg skal snakke med en psykiater for å finne beste medikament til meg.
Men først skal jeg gå til samtale hos han her en stund, så eventuelt begynne på medisiner....Eller ikke.
Jeg kjenner jeg er skeptisk.
Men jeg er veldig glad jeg har noen jeg kan prate med nå, det er akkurat det jeg trenger nå.
Gjerne ikke akkurat nå, men når dagene blir tunge.
Så jeg kan ringe hvis jeg får slike dager, hvis ikke så skal jeg til samtale ca 1 gang i måneden.
Det er fint.

Kjente jeg var veldig glad for at jeg fikk et annet tilbud enn gruppeterapi.
Det er nok fint om det kan hjelpe, men jeg er kommet forbi gruppestadiet. Jeg vet hvordan ting er og hvordan jeg fungerer, så jeg trenger ikke å snakke og tenke meg fram til akkurat det.

lørdag 21. juli 2012

Ammetåka... Eller bare total idioti?


Eller kanskje en blanding av begge deler, ikke godt å si.

Nei, dette er ikke en omelett...
------------------------------------------------------------------------

For noen dager siden så tenkte jeg at det var en god ide å prøve å brenne ned huset.
Det kan i det minste virke som det var det jeg tenkte.
Men egentlig så var det vell heller fravær av tanker som var grunnen. Ammetåke og en aldri så liten dasj med idioto.

Denne morgenen satte jeg ihvertfall en hel del flasker på kok.
Og da jeg hadde satt dem på, så var de også helt tydelig glemt.
Det ble plutselig litt morgen oppstyr i heimen, og simsallabim, flaskene var glemt!
Jeg kjørte 4åingen i barnehagen, handlet, kom hjem og la Baby Marco, tok en liten minihvil selv, før jeg gikk inn på badet.
Og på vei mot badet kjenner jeg en rar lukt. Jeg kjenner jo med en gang at det lukter smeltet/sviddplast, men hodet kobler ikke hva det er med en gang. For lukten hører ikke hjemme noe sted i mitt hus denne morgenen.
Det tar ikke mange sekundene før det slår meg.. FLASKENE!
Jeg løper opp i superfart, og stuen er jo full i hvit røyk.

Jeg kan nevne at jeg har alarmangst, så der og da ble jeg mer redd for at brannalarmen skulle gå, enn at huset skulle brenne ned.

Platen stod selvfølgelig på full kok, og all vann hadde jo fordampet for lenge siden,det var bare plastikk som lå å boblet i bunnen av gryten.

Alt skjedde jo veldig fort plutselig, så på få sekund var gryten av platen, viften på fullt, alle vinduer på vidt gap... og batteriene på brannalarmen ute. Så det.

Det gikk veldig bra, huset står. Men flaskene er det verre med. Jeg klarte å redde gryten med å dra ut de smelta flaskene når de fortsatt var litt varme og myke.
Så nå lærte jeg et ting.
I disse ammetider, IKKE, gjør for mye på en gang, og IHVERTFALL IKKE gå utennom vanlige rutiner når det gjelder koking av flasker. Kok på kvelden, som alltid, når ungene sover, og jeg faktisk holder meg på kjøkkenet for å rydde.

Så det var det,så hva tror du?
Kan jeg skylde på ammetåke, eller var det egentlig bare idioti?


Hvordan vil babyen din se ut? Morph er gøy :)


Jeg kom over en kjempe festlig side på nettet, det holdt meg oppe i hele går kveld, for det var så festlig.
Siden heter Morph Things, og der kan du se hvordan en eventuell baby/barn av deg og kjærseten kan komme til å se ut. Kjempefestlig :D
Eller du kan se hvordan barn av deg og en kjendis kunne ha sett ut.

ELler du kan se hvordan en blanding av deg og en kjendis ville sett ut (i voksen alder da).

Jeg morphet meg og Dagfinn for å se hvordan en eventuell jente kunne sett ut.
Resultatet ble ganske fint, men siden jeg ikke fant noen bilder hvor Dagfinn ikke har skjegg, så fikk jenta også en antydning til bart ihvertfall.
 Så måtte jeg morphe Evy og Endre (bror min og samboer), deeeet var koselig, fikk nesten litt tantefølelser her.
Det første er jo klart en baby, det andre er en jente, koselig.
 Så morphet jeg meg sammen med diverse kjendiser.
Audrey Hepburn.
 Keira Knightly
 Lucy lu
Beyonce

tirsdag 17. juli 2012

En telefonsamtale og et brev, som forandret alt.

Jeg har opplevd mye vondt, noe av det har satt dype spor,både i meg og i andre.
Men få ting har vært så livsomveltende som det jeg nå skal skrive om. Jeg forteller bar litt, det er ikke rom og tid for å fortelle alt.
Det er to forskjellige hendelser, med nesten 10 år i mellom dem, men begge har på en måte vært like vonde og like altoppslukende.

Det ene begynte med en telefonsamtale,
den andre begynte med et brev.

Telefonsamtalen var av det slaget du frykter.
Beskjeden som får deg til å ønske at du kan skru tiden tilbake, virkelig.
Beskjeden er av en sånn karakter, at du ikke klarer å ta den fulle og hele meningen inn over deg, og det ender med at du ikke klarer å tro det,og innbiller deg at det bare er en drøm.
Men det var ikke en drøm, det var hard virkelighet.
Det var mamma som ringte og fortalte at pappa hadde fått hjerneslag, i en alder av 50 år.
Da telefonen ringte den morgenen, følte jeg at jeg visste før jeg svarte, at livet ville bli forandret for evig og alltid, men det kan være at hukommelsen min er feil.
Det kan være at minnene blir farget av alt jeg vet, alt vi gikk gjennom.
Selvfølgelig ble livet snudd på hodet.
Vi ventet at han skulle dø når som helst, men han gjorde ikke det.
Men han kommer aldri til å bli som han var.
Jeg har skrevet om akkurat dette tidligere, ganske sårt og ganske ærlig... Hvis du vil kan du lese det HER

Brevet fikk jeg for to år siden.
Jeg kommer aldri til å glemme suget i magen, da jeg tok imot det av søsteren min.
Det var et håndskrevet og langt brev.
Hun gikk ut på terrassen og ventet mens jeg leste det.
Allerede da jeg åpnet det, begynte jeg å gråte.
Jeg var ikke helt sikker på hva som ville stå der, men jeg skjønte at det var noe alvorlig, jeg merket det på min søsters holdning, og hennes uvanlige taushet da hun kom bort.

Allerede ved første linje falt tårene tungt, da hadde jeg skjønt hva det gjaldt.
Etter å ha lest brevet, ble hendene med brevet liggende i fanget, mens jeg hulkegråt.
Nesten som om noen hadde dødd, men slik føltes det.
Noe var forbi, en trygghet var vekke, og framfor meg stod noe ukjent, men det føltes så farlig.
Jeg hadde mistet noe, eller jeg var i ferd med å miste noe.
Og det var ikke noe jeg kunne gjøre for å stanse det.
For mange vil nok innholdet i brevet virke veldig uskyldig, ihvertfall i forhold til reaksjonen min.
Men ting er ikke alltid hva de virker til å være, ting er langt i fra så enkelt at det er svart og hvit.

Mins søster opplyste i brevet at hun og hennes familie med mann og tre barn skulle flytte til Thailand for noen år.
Det var så mye som var feil for meg med akkurat det.
Den vonde magefølelsen  var en ting, en følelse som aldri har forsvunnet.
Men vissheten om en enorm forandring, og følelsen av å miste min søster var overveldende.
Det føltes som begynnelsen på noe vondt.

Det har vært mye vondt i de to årene de har bodd der nede.
Og det er ikke uten grunn at nettopp denne hendelsen, nettopp dette brevet, er det som stikker seg ut for meg. Jeg kan og vil ikke gå i detaljer, det blir for mye og det blir feil, da det blir min side av det. Det er altfor mange sider i denne saken, det gjelder for mange mennesker og det er for mye følelser knyttet til det til at det blir riktig av meg å skrive mer om det.
Men dette er ihvertfall grunnen til at det siste året har vært så vondt, det er grunnen til alle nedturene mine, og den veldig delte lykken jeg føler nå som jeg nettopp har fått mitt tredje barn.

Jeg skulle ønske jeg kunne skru tiden tilbake. Da skulle jeg klemt min søster og aldri sluppet.

mandag 16. juli 2012

La meg hviske et stille farvel




Jeg lukker øynene og kjenner solens lengste og siste stråler
varme forsiktig mot øyelokkene.
Sommeren er på hell, den kjemper en stille kamp,
men snart må den gi tapt.
Høsten blir lang og tung i år.
En av de tyngste.
La meg nyte de aller siste sommertegn,
før høsten griper om seg,
for å gjøre alt til sitt

Før den gjør meg til sin.

Jeg er ikke et Høstbarn, jeg er et barn av Sommeren,
så la meg nyte hva som er mitt, om enn på lånt tid.
Et ekko av høstens ul i trærne, bekrefter det jeg allerede vet.
Så la meg hviske et stille farvel, med håp om en gang å ses igjen.

Høsten blir lang og tung i år.

 Sakte men sikkert blir også jeg et barn av høsten.
Jeg åpner øynene og kjenner tårer som små perler av is mot kinnet.
Et løfte om kulde og is synger mildt og kaldt i mitt øre.

Men jeg kan ikke, jeg klarer ikke,
jeg har ikke styrke nok til å bli et Vinterbarn.
La meg i det minste få bli i høsten.

søndag 15. juli 2012

Alltid kos med raclett! Godt tips til kosemat.

Raclett er fantastisk!
Du tilbereder din egen mat, mens du sitter i godt lag rundt bordet.
Det er den perfekte Icebreakermaten, hvis du har invitert noen du ikke kjenner så godt feks.
Ellers så er det bare fantastiskt sosialt.

Det eneste forberedelsen du må gjøre er å kjøpe inn maten, og skjære den opp,legge den på fat og sett det på bordet.

Jeg pleier å kjøpe inn litt forskjellig type kjøtt, kylling, kjøttdeig, biff og denne gangen prøvde jeg også laks.
Ellers koker jeg poteter på forhånd slik at alle kan lage føltegratinerte poteter om de ønsker. Da må du isåfall ha fløte, smør og ost også.
Loff pleier jeg å ha, det er alltid kjekt å lage osteskiver.
Utenom dette har jeg løk og sopp.
Smør er et must til å steike i.
Jeg pleier å lage hvitløkssmør på forhånd (oppskrift på det kan jeg legge ut senere).
Ost er også veldig greit å ha.
Salat kan du selvfølgelig ha ved siden av hvis du vil.

En ting med raclett, er at du spiser litt og litt hele tiden, så du blir ikke superstappmet, for du stopper å lage mat når du kjenner deg mett.
Det tar litt tid når du setter i gang steker litt mat, og lager litt mat i "skuffene".
Så begynner du å spise, og lager litt mat i tillegg.
På slutten så har du plutselig masse mat på tallerken.
Super kos!

fredag 13. juli 2012

...Etter en opptur kommer en nedtur... Eller var det omvendt?!


Harde fakta, klask i bordet.
Etter en opptur kommer en nedtur, det er like sant som at sommeren på vestlandet regner vekk.
Men sånn er det, sånn har det alltid vært.
Sånn er det å være bipolar.
Det har sine fordeler, og det har sine ulemper.
Listen med ulemper er lang, og det er ikke noen liste over fordeler, det er bare en fordel, en eneste, du lærer deg selv så innmari godt å kjenne.
Det må du, for det blir letter hvis du klarer å ta noenlunde hensyn til den evige opp-og.ned-tur-syklusen.
Å kjenne at en nedtur eller opptur nærmer seg er en enorm fordel.

Sånn kjenner jeg det nå, jeg kjenner det på de små tingene, trøttheten, initiativløsheten, problemer med å sove, hodet fylles med bomull, lysømfintlig, lydømfintlig, irritabel, så veldig irritabel, og ikke minst en viss form for følelse av meningsløshet.

Trøttheten har jeg sikkert beskrevet 1000 ganger her inne, men ihvertfall så føler jeg en unaturlig trøtthet. Det er som om musklene blir bly, og det blir sabla vanskelig å få gjort noe. Den minste arbeidoppgave virker som det mest umulige å få til. Noe utføres rett og slett på viljestyrke, for musklene fungerer ihvertfall ikke. Jeg blir mentalt sliten, og det smitterover på musklene, de blir gele, og hodet fylles med bomull..Sik at tankene går treigt, his jeg beveger hodet for fort, kan jeg høre en suselyd i hodet, som om tankene krasjer inn i hverandre. Vanskelig å forklare.
Jeg kan ikke bevege meg ut døren uten solbriller, da klarer jeg ikke å se på mennesker når jeg snakker isåfall, for jeg må knipe øynene igjen, for lyset gjør vondt.
Og lyde, alle lyder blir så mye høyere og jeg må be folk snakke lavere, for jeg føler hodet mitt skal eksplodere hvert sekund.
Og ja, ting blir litt menigsløst, som hvis du sitter å tenker på universet og hvor alt kommer fra, litt for lenge. Du mister litt tråden i virkeligheten for alt blir så overdimensjonert og ufattelig.

Men slik er det bare, det er begynnelsen på en nedtur. Det vil ikke si at jeg kommer til ligge som en liten hulkende pøl og bare være en eneste enorm nedtur, det er ikke slik det er. Kanskje var det det en gang, men ikke nå.
Det er bare en del av en syklus.
Mest sannsynlig er det en liten nedtur, men det vet jeg ikke. Tegnene på en nedtur forteller aldri det. Men jeg har ikke hatt noen store, alvorlige nedturer siden i tidlig vinter.

Det var en gang jeg hatet disse tegnene,jeg hatet nedturen, jeg hatet sykdommen, lidelsen,kall det hva du vil.
Men ikke nå lenger, nå ser jeg det som en naturlig del av meg. Det er en viss trygghet i å få disse tegnene, alt er normalt.
Jeg vil gå ned, og jeg vil og gå opp.

onsdag 11. juli 2012

Depresjonstest

DisorderYour Score
Major Depression:High-Moderate
Dysthymia:Slight-Moderate
Bipolar Disorder:Very High
Cyclothymia:Extremely High
Seasonal Affective Disorder:Very High
Postpartum Depression:High-Moderate
Take the Depression Test

Kom over en depresjonstest via en blogg jeg følger (HER).
Testen kan vel gi en pekepinn, men man skal jo være forsiktig med tolkingen av resultatene.
Testen hadde mange gode spørsmål, noen var litt "enkle",jeg mener at det skulle muligens vært flere svaralternativer.. Som ved feks "har du nettopp fått barn?", ja eller nei. Det er jo greit, enten ja eller nei. Men så kommer det opp et spørsmål etter det, "hvordan er humøret etter barnefødsel", bra, dårlig, ingen forskjell. Jeg tok ingen forskjell, og se hvor jeg landet... Jeg har visst fødselsdepresjon, vel, jeg mener sterkt at DET har jeg ikke. Men jeg er jo ikke ukjent for depresjon, og føler mer eller mindre likt nå, som jeg gjorde før jeg fikk ny baby. Det betyr ikke atjeg har fødselsdepresjon, jeg syns det ble for enkelt å plassere det på det.

Men uansett, da jeg leste resultatene så følte jeg meg veeeeeldig syk (psyk) plutselig.
Det er jo ikke måte på hvor dårlig jeg skulle være nå da!?
Og jeg som føler meg i tipp topp stand.

Ifølge testen er jeg veldig deprimert og scorer lett til moderat på dystymi, som er senket stemningsleie over en periode på flere år, noe som kan gi insomni, dårlig selvtillit, engstelse og fattige blant annet.
Jeg scorer veldig høyt på bipolar lidelse (Noe som ikke er rat i og med at jeg tross alt er bipolar).
Og jeg scorer veldig høyt på cyclotymia, som enkelt forklart er lettere bipolar lidelse.
Og ja..Siden jeg bor på den nordlige halvkule og trives minst på høsten, så har jeg visst også vinterdepresjon også da. Så klart.
Og selvfølgelig har jeg fødselsdepresjon.
Rart at testen ikke klarte å få med at jeg hadde svangerskapsdepresjon også (noe jeg ikke hadde).

PS: Testen kan du ta HER.

tirsdag 10. juli 2012

Irriterende i en samtale...


Mange mennesker har uvaner, og noen av disse uvanene kommer fram i samtaler med andre.
Jeg mistenker at mange ikke er klar over slike uvaner selv, og det kan oppfattes svært frekt eller sårende å påpeke slike uvaner.
Uvane, fordi det er en irriterende ting, som personen stadig gjør, men som fint kunne vært unngått.
Jeg kaller det uvaner her, men om det er en uvane, er vel øye som ser.. Eller øre som hører, i denne sammenheng.
Altså, det kan være at jeg oppfatter det som en irriterende sak, men det betyr ikke at alle andre gjør det.
Og ja, jeg har nok flere slike uvaner som folk irriterer seg grønne over selv.

Noen mennesker (les: kvinner spesielt) har en irriterende måte å fortelle en historie på.
Det kan være de skal fortelle om en dag på jobb, eller DEN festen i helgen, kjolen de så i butikken, naboens katt som fikk kattunger, det kan rett og slett dukke opp i hvilken som helst historie de skal dele.

Jeg kan illustrere det med et eksempel:
(og nei, jeg opplevde ikke dette)
"I går måtte jeg hjelpe naboens katt når den fikk kattunger.4 stykker, jeg følte meg litt som en jordmor, hehe. Stakkars kreket sprang rundt der og mjauet helt vilt. Naboen bare stod og så på å visste ikke hva hun skulle gjøre. Hun har forresten vært gift med en alkoholiker, han heter Kyrre. Uansett, jeg kastet meg inn i fødselskampen, og måtte rett og slett dra den første kattungen ut av moren, for hun sprang jo bare rundt og hylte. Kan tro det luktet fælt der inne, jeg tror ikke naboen kan lage mat, det luktet svidde fiskekaker. Hun skulle ha giftet seg med en kokk, stakkars, ikke en alkoholiker, kanskje forholdet hadde vart lenger?
Jaja, nok om det. De tre siste kattungene kom lettere ut, men jeg måtte hjelpe litt med den siste. Selvom jeg ikke var sikker på at det var den siste, jeg sa at Eva bare kunne ringe hvis det kom flere, ja naboen heter Eva i tilfelle du lurte. Men det kom ikke flere. Det ble jo litt blodsøl etterpå, men det ville ikke jeg tørke opp, så jeg gikk, etter at jeg hadde sagt at naboen bare fikk ringe hvis det kom flere kattunger da, jeg hallo, noe må da hun klare å ordne selv. Men hun tok vel av seg den dyre buksen før hun tørket opp blodet, jeg tror det var Prada, ja jeg er sikker på at det var det. Blaaablablaaa..."

Tilleggsopplysninger som overhodet ikke har noe som helst i nærheten av historien å gjøre er noe jeg tydelig irriterer meg over.
Hvis noen forteller en liten historie om noen jeg aldeles ikke vet hvem er, så har ikke jeg noen interresse av å vite hvem de har vært gift med, eller hvor de gikk på skole når de var barn, eller hva yndlingsretten til hunden er, eller hva yndlingsfargen på trusa til naboen til Kai er, som bor i Tvedestrand, eller var det faktisk egentlig Malmø, og det er et sommerhus faktisk?

Noen bare MÅ gi en haug med tilleggsopplysninger til historien de forteller, og ja, noen tilleggsopplysninger kan forsåvidt være greit for "spenningen" sin del, men slike oppysninger opplever jeg ofte er en av to:
1- Sladder
2- "se hvor mye jeg vet"

Noen ganger har det vært så veldig mange slike tillegsopplysninger i en historie, at jeg rett og slett har spurt vedkommende om opplysningene er nødvendig for historien sin del... Må jeg vite at hun som jobber i butikken hvor du kjøpte den rosa kjolen med dårlig søm i, heter Anki, og datet sønnen til ham som som fant opp kruttet? Virkelig??


mandag 9. juli 2012

Ting jeg ENDELIG kan spise! Å som jeg har savnet det!

Gjennom graviditeten har jeg savnet å kunne spise et par ting, og for det meste er det BRIE!!! Salami og spekemat til tapas, og egentlig alle mulige oster. Og vin til ost og kjeks, men vinen har det ikke vært så farlig med, det har vært mye verre å ikke kunne spise ost, og ja, mye tapasmat.

Så i helgen benket Evy og jeg meg til med OST!
Vi hadde egentlig gjort storinnkjøp, ihvertfall til kun å være to personer.
Vi hadde to brieoster, noe som passet perfekt, for den ene forsvant rimelig kjapt.
(Ja, Evy poserer å fint i sofaen).



 Jeg fikk nettopp et fint ostefat med ostekniver av Evy, så vi invidde det. Ogdet var så snaskesnuskegodt!
Jeg koste meg så med osten at jeg nesten ikke klarte å fulge md på True blood, som vi så på, bare nesten.
Etterpå så vi litt på Game of Trones, en god fredagskveld :)
Ost og kjekt å se på på tv..Eneste som manglet var vinen, men man kan ikke alltid få i pose og sekk, som det så flott heter.

Og se her. Jeg koste meg med en ganske så god tallerk med tapas sist uke, det var så godt :)

lørdag 7. juli 2012

En snartur innom legevakten på morgenkvisten

Da gikk det som det gikk :(
Etter min økt med gressklipping i går, ble jeg ganske dårlig.
Siden jeg alltid er verst med allergi og astma om kveldene, så ble jeg ganske dårlig når jeg skulle legge meg igår.
Allergi er en ting, men når det slår over til skikkelig astmaanfall, så er det litt verre.
Klør, rennende øyne og nese, allergivabler her og der, får gå sin gang, men ikke å få puste, kan ikke gå sin gang.
Det blir jo bare verre hvis jeg ikke får medisiner.
Jeg har jo medisiner, men når jeg virkelig får et skikkelig astamanfall så er ikke det nok.

Det ble ikke mye søvn i natt, siden jeg bare ble verre og verre.
Så på morgenkvisten måte jeg kaste inn håndkleet og pakke med meg unger og samboer å dra på legevakten.
Det fine med astmaanfall, er at du slipper å vente hos legevakten, du kommer rett inn.
Men om det egentlig er en fin ting, kan vel diskuteres, jeg ville helst IKKE ha vært der.

Hos legevakten fikk jeg ihvertfall en god del medisiner, så jeg ble rimelig ok i formen igjen.
Hadde jeg ventet lenger, måtte jeg blitt lagt innpå sykehuset.
Men hva er vitsen å gå hjemme å ikke få puste og bare bli verre?
Jeg gjorde mer enn nok av det i barndommen.

Så etter legevakten kjørte jeg samboeren på jobb.
I dag må jeg ta det med ro, det får bli innelek for 4 åringen i dag.
Det blir IHVeRTFALL ikke noe gressklipping, selv om overskyet med fare for regn er ganske gunstig :)

Memo til selv: Hold deg borte fra gress!

fredag 6. juli 2012

Allergi og dårlig ide, veldig dårlig ide.

Ahhhh, gressallergi og sommersol, en ganske mikset glede det der.
Sommersol= herlig, fantastisk
Gressallergi= pest og plage
Men de to går hånd i hånd om dagen.

Så hva gjør Lene?
Jojo, klippe gresset det må jo til når det endelig er utevær.
Gresset står i full blomst og bare   o s e r   pollen rundt seg og du kan nesten synlig se det.

Men hageflekken vår er ikke blitt klippet i år, det er min oppgave, men jeg rett og slett klarte det ikke da det var dags for det, jeg var høygravid og hadde litt problemer på den fronten.


Jeg reiste ut ens ærend for å kjøpe en gress-saks i dag.
Gresset var jo blitt nesten mannshøyt, så enten måttejeg anskaffe meg en geit og fem, eller en gress-saks.
Jeg må få kjøpt meg gressklipper også, men først må vi se om jeg faktisk får klippet gresset sånn at det er mulig å bruke gressklipper...På sikt.


 Så var det bare å begynne! Jeg er ganske effektiv om dagen når lille 2 ukers gamle Marco sover. Og dette var så langt jeg kom, og det tok sin tid..Og svette!Ikke Minst svette! Og jeg klødde over alt.
Jeg hadde på solbriller for å beskytte øynene litt ihvertfall.
Gress og brunsnegler røk samme vei! Vet ikke hva det var mest av, men det var nok gress.
 Det ble en del gress ut av det.
Men helt ærlig, så vet jeg ikke om det blir mer gress enn det.
For selv om det var mye gress,så var det vel enda mer allergi på meg.
Heldigvis har jeg ikke tenkt meg ut i helgen :D
For dette tar tid å bli bra igjen!
Så jeg får se om min kjære søte samboer kan ta over etterhvert, hvis ikke så blir det vel bare å fortsette.
Selv om det strengt tatt er en ganske dårlig ide, siden jeg kan bi veldig syk.
Så jeg burde vel egentlig holde meg borte fra mannshøyt gress :/

Fine utemøbler av restemaling.

Etter at jeg hadde malt kjøkkenet, hadde jeg en god del maling igjen.
Og siden benaglakk går på det meste, så tenkte jeg at jeg kunne forlenge levetiden til utemøblene våre med et strøk og to med malingen som var igjen.
Etter fem år så er bordet og stolene blitt rimelig stygge. De er blitt oljet hvert år, men thats about it av vedlikehold.
Det hjelper jo ikke akkurat på at jeg har sittet en del og malt på dette bordet, uten å dekke det til..Jaja, der har du meg "jeg klarer helt sikkert å male uten å søle!"... Selvfølgelig klarer jeg alltid å søle! Jeg vet jo det.




Slik ble resultatet. Gråfargen ser mye lysere ut enn den gjør på kjøkkenet, men det er sikkert pga at det er mindre lys inne.
Ihvertfall, to strøk og TADDA, nesten god som ny :D

torsdag 5. juli 2012

ENDELIG er det oransje kjøkkenet historie! Bengalakkmagi!

 Mange har sikkert fått med seg at hvor utrolig mye jeg har mislikt det oransje kjøkkenet jeg nå har levd med (fysisk ihvertfall) de 6 siste månedene. Mentalt har jeg levd med det siden vi kjøpte huset i september.
Min kommentar til husmegler når jeg så kjøkkenet, var rett fra levra, "Nei, herregud hva har skjedd her?!?"
Megler fortalte fint at det var smak og behag, og da svarte jeg med at det var litt vel mye smak for min del.
Hvorfor noen ville finne på å MALE hvite fliser ORANSJ, er vel ganske langt over min fatteevne
Men jeg tenkte jo som så, at et oransj kjøkken i et ellers fantastisk hus, skal jeg nå virkelig ikke ha problemer med.
Vi kunne lagt nye fliser, men i første omgang tenkte jeg å male, og jeg visste godt i september, at DET ikke ble gjort før den lille som spirte i magen var ute.
For at jeg var gravid fant jeg ut få dager før vi kjøpte huset.
Og gravid og maling, altså lakk, er ikke bra.
Så jeg stålsatte meg på å leve med oransj kjøkken.
Og for dere som lurer, ja jeg virkelig missliker den fargen, virkelig.

Så når lillegutten kom ut, så satte jeg i gang å male kort tid etter.

 Jeg rett og slett kjøpte mørk grå bengalakk, og vips det oransje var historie!
 Så slik ble resultatet!
Selv syns jeg det ble 10000 ganger bedre enn det var.

Men jeg aner at det oransje kjøkkenet er blitt som et langvarig, men svært dårlig forhold for min del.
Et forhold du har såå godt av å komme ut av, men det har vært en del av deg, og du trenger desperat å snakke om det, du trenger desperat den terapien det er å snakke om det.

Men det er herlig, nå kan jeg faktisk ha besøk uten å matte unnskylde kjøkkenet.

PS: Sorry til dere som liker oransj, det er meg det er noe gale med, ikke dere :)