torsdag 28. juni 2012

Nei er nei for SVARTE!


Per dags dato, definerer norsk lov voldtekt som seksuell omgang ved bruk av vold eller truende atferd, ikke ved manglende samtykke. 
Amnesty International har i disse dager en underskriftskamapanje i Norge som går ut på å endre dette så det blir i tråd med internasjonale menneskerettighetsstandarder.
Med enkle ord, det kreves at det skal bli lettere å bli dømt for voldtekt, og voldtekt skal ikke defineres voldtekt kun der det er vold eller trusler med i bildet.

Man kan lære bort alt man orker at nei er nei, men hvis norsk lov ikke følger det opp, hva da?
Du kan lese mer om dette på Amnesty sine sider, der kan du også bidra til underskriftskampanjen ---->HER HER HER HER<----



Amnesty krever: 
  1. Myndighetene må endre voldtektslovgivningen slik at voldtekt defineres som seksuell omgang uten oppriktig samtykke. 
  2. Dommere og jurymedlemmer skal få nødvendig opplæring om kjønnsbasert diskriminering og vold, og bevisstgjøres om måten fordommer og holdninger til kjønn og seksualitet urettmessig kan påvirke beslutninger i voldtektssaker. 
  3. Ofre for overgrep skal sikres nødvendig oppfølging og bistand gjennom en lovfesting av minst et døgnbemannet overgrepsmottak i hvert fylke med tilstrekkelig finansiering og tilfredsstillende faglig standard. 
  4. Det settes en tidsfrist for ratifiseringen av Europarådets Konvensjonen for å forebygge og bekjempe vold mot kvinner og i nære relasjoner.

Begynner å komme tilbake til meg selv..

I dag er Marco 11 dager, og jeg begynner så smått å komme tilbake til meg selv nå.
Uansett hvor herlig og fint det er å være gravid å bære på et lite ukjent vidunder,
så er det jammen meg godt å få kroppen tilbake også, etter 9 lange måneder.
Å være alene i egen kropp faktisk,er deilig.

For ikke å snakke om vondtene som bare forsvant over natten!
Ingen mer halsbrann. Halsbrann jeg har hatt det siste halve året, uten overdrivelse. Og ikke av den milde sorten. Så om jeg noengang vurderer å bli gravid igjen, så skal jeg jammen operere bort den spiserørsbrokken jeg har, som bare gjør halsbrannen verre og verre for vær gang jeg er gravid.
Og kvalme og oppkast... Da jeg spiste frokost dagen etter å ha fått Marco, så var det liksom noe som manglet.. Jeg klarte å spise uten å bli kvalm. Og ikke følte jeg trang til å kaste opp. Det var ubeskrivelig herlig,
Og plutselig kunne jeg jo spise alle de ting jeg ikke har kunnet spise gjennom svangerskapet.
Så dagen etter bøtta jeg nedpå med brieost og salami og roastbiff, bare fordi jeg kunne :) Og fordi jeg har hatt så lyst på det! Om det var veldig godt, er en helt annen sak og ikke poenget.

Og søvn da. Mange som får barn klager på hvor lite søvn de får.
Jeg kjenner meg ikke igjen i det.
Uken før han ble født var jeg en zombie, fordi jeg klarte ikke sove pga anspenthet, bekymring og vondter.
Uken etter han var født sov jeg 7 timer på 7 dager, av mye samme grunner som uken før, anspenthet, bekymringer og stress, men ikke vondter.
Når vi kom hjem fra sykehuset har jeg sovet så utrolig skrekkelig godt. Ja han har våknet på nettene, ja jeg har plutselig til tider to små gutter og en voksen mann i sengen, og våkner av bæsjebleier og sutring og melkespreng, men jeg sover godt mellom slagene, og det er så deilig.

Det er herlig å ha baby inni magen, men det er 10 ganger bedre å ha den samme babyen utpå magen :)
Og nå er jeg jo snart nede i startvekten også, noe uventet egentlig.
Jeg tok av 12 kg før jeg ble gravid, jeg la på meg 16 kg da jeg var gravid (mer enn tidligere), nå har jeg tatt av 13 kg.
Og når jeg tenker på hva slags mat jeg spiste når jeg var gravid,så lurer jeg virkelig på hvordan i huleste jeg klarte å legge på meg så lite, og hvordan det alle huleste har klart å renne av så mye allerede.
Men jeg er fornøyd jeg, plutselig kommer jeg oppi klærne mine igjen.

Skal jeg nevne en ting som er negativt, så er det at allergien min kom som kastet over meg i det jeg trådde utfor sykehusets dører. Jeg har vært så fin, ikkekjent noe til det i hele svangerskapet. Altså pollenallergien som jeg har i bøtter og spann.
Så nå sitter jeg her og snufser og klør i gane, ører, nese og øyer og gudene vet ikke hvor, og er rimelig tett i brystet med astmaen som følger med denne allergien min.
Men jeg har tross alt sluppet unna vårsesongen :)



søndag 24. juni 2012

Da er jeg blitt melkegiver

Dette var noe jeg tidlig i graviditeten, siden jeg tidligere alltid har hatt overflod av melk.
Jeg vet hvor sårt behovet for brystmelk er til de premature og de syke innlagt ved nyfødt intensivavdelinger.
Etter at jeg var i praksis der,fikk jeg virkelig erfare det og.
Brystmelk er medisin nr1 til de små inneliggende pasientene.
Mødre med premature barn kan ha vanskelig for å få i gang en opptimal melkeproduksjon tidlig, og dette også gjelde mødre til fullbårne barn innlagt ved avdelingen.
Det tar noen dager å få etablert en god melkeproduksjon.
For de med premature barn, tar det enda lengre tid.

Da så Marco ble lagt inn på nyfødt avdelingen, ble han satt på pencilin,noe som gjørde athan trengte en viss mengde melk i døgnet.

60ml per kilo kroppsvekt per døgn=
60ml*4,26kg= 255,6
256 ml skulle han ha fordelt på 8 måltider i døgnet = 32 ml per måltid

Han tok svært lite melk i begynnelsen, så jeg måtte pumpe for å sonde. Han fikk 1 måltid  med melk fra melkebanken, for jeg måtte få igang melkeproduksjonen min.
Så jeg pumpet hver tredje time, hele døgnet, og jeg skal love at melkeproduksjonen kom i gang og vel så det.
Da Marco ikke var 3 døgn en gang, ammet jeg ham med 30 ml melk, for så pumpe ut 240 ml etterpå.
Vi snakker om overproduksjon her.
Og siden jeg var i selveste avdelingen som melkebanken er knyttet til, så ble jeg tidlig spurt om jeg kunne tenke meg å gi av melken som var til overs.

Så da jeg reiste ble jeg utstyrt med pumpe, beger til å ha melk i, håndsprit, ja alt man behøver for å kunne være melkegiver.
Som melkegiver har de ikke anledning til å betale deg, men du skal ikke ha noen utgifter heller. Hver tirsdag og torsdag kommer de på døren å henter melken.

Så når tror kroppen min at den produserer melk til tre store trillinger :)

Søsteren min ble også melkegiver da hennes første barn ble født prematurt for mange år siden, etter fem måneder ga hun seg, og da fikk hun diplom for å ha gitt 50 liter melk.
50 liter, det er en del det!

Endelig hjemme fra sykehuset

Da var Marco og jeg endelig kommet hjem fra sykehuset. 6 dager etter at han ble født.
Det ble et litt lengre opphold enn jeg hadde regnet med.
Egentlig så hadde jeg planlagt å reise hjem dagen etter at var født, og det hadde vi gjort om alt hadde vært som det skulle.

Fostervannet var ved fødsel ganske misfarget, og siden Marco hadde fått i seg mye av dette, så var han svært kvalm den første tiden. Det lille han tok til seg av melk, kom i retur nesten med det samme, og det var ikke noe fin farge på det som kom opp.
Han var våken hele den første natten, og det var lite jeg kunnegjøre for ham utenom å prøve å få gitt ham melk, slik at han kunne kaste opp det som lå i magen og gjorde  ham kvalm.
Det var det ene, det andre jeg oppdaget var at han pustet altfor hurtig den natten.
Siden jeg nettopp hadde jobbet med små, syke babyer,så var jeg vel ekstra årvåken for akkurat det.
Han pustet hurtig,og anstrengt.

Dette ble fanget opp på legekontrollen dagen etter.
Legen spurte om jeg hadde hatt langvarig vannavgang, vannavgang før 18 timer før han ble født, men det visste jeg jo ikke om jeg hadde hatt. Jeg trodde jo ikke det selv, men i alt styret som skjedde før fødsel, så er det jo mulig at litt av fostervannet gikk.
Legen sa at Marco pustet litt hurtig, men det var sikkert bare fordi han hadde kledd av ham.
Dette var jeg uenig i, og sa som sant var, at han hadde pustet altfor hurtig hele natten.
Så det ble tatt en CRP, som viste 41.
Så han ble lagt inn på nyfødt intensiv avdeling,hvor jeg nettopp var i praksis.
Han/vi ble tatt godt imot, og oppholdet ble fint, selv om det ikke var akkurat det jeg hadde ventet, å havne der.
Men det var en erfaring det også.
Jeg har jobbet på den avdelingen,og jeg har skrevet bacheloroppgave om mors stress knyttet til det å få et barn som blir innlagt ved nettopp den avdelingen, nå fikk jeg føle på det jeg skrev om, bare ikke i like stor grad som mange andre, i og med at Marco ikke var veldig syk, og avdelingen og rutiner der kjente jeg tross alt til. Så stresset knyttet til ukjent miljø, usikkerhet og redsel for å miste babyen,opplevde jeg ikke.
Men stress og en slags sorg på at alt ikke ble som det skulle var jo der, samtidig som det var vondt at han ble påført smerter, og jeg ikke kunne trøste ham godt nok, rett og slett for at han var så liten, var vondt.

Oppholdet ble fint, men jeg ble enormt sliten.
Altfor mye har skjedd dette året som har gått, altfor mye vondt, og krevende, og da dette skjedde i tillegg, så mistet jeg nattesøvnen totalt.
Så siden morgenen før fødsel, til dagen Marco ble utskrevet, så sov jeg 7 timer.
7 Timer på 7 dager. Jeg kjente rett og slett på så mye stress som hadde samlet seg opp, at jeg ikke klarte å samle meg nok til å sove. Jeg fikk en skikkelig reaksjon, jeg tror ikke reaksjonen skyldes så mye akkurat dette, men alt som har hendt.
Så den ene gangen jeg fikk den beste søvnen på to timer i strekk, var når jeg først hadde grått i 1 time. Og det lettet såpass på trykket at jeg klarte å slappe av.

Dagen etter at Marco ble lagt inn, begynte han å bli bedre.
CRPen sank til 38 (vi hadde ventet stigning, siden den henger en dag etter) og kontrollen to dager etter var den på 11.
Han måtte ha penicillin intravenøst i 5 dager, to ganger i døgnet.
Og pga dette så måtte han også ha en viss mengde mat (melk)i seg for å skylle godt  nok gjennom.
Så det ble lagt ned en sonde, siden han ikke spiste så godt.
Det ble en del ekstra med dette, fordi jeg først ammet i en halvtime, veide ham for å se hvor mye han hadde fått i seg, så måtte jeg gi ekstra melk i sonden, melk jeg hadde pumpet på forhånd.
Sondingen tok ca 30 min, så måtte jeg pumpe melk etter dette,til neste måltid.
Det var måltid fast hver tredje time hele døgnet, så det tok litt tid.
Men han ble fort flink til å spise, så han slapp sonden etter to dager.

Kl 0600 lørdag morgen, fikk Marco siste dose penicilin, og vi ble hentet av stolt pappa og kjempestolt storebror kl 9.
Det var ubeskrivelig herlig!
Det første jeg gjorde når jeg kom hjem, var å legge meg ned i sengen, gi Marco mat..Så sooooove.
Så nå er alt bare herlig :)
Vi er hjemme, livet er herlig som trebarnsmor, jeg ELSKER å være trebarnsmor, det er ubeskrivelig fantastisk.

Så det var litt om oppholdet på sykehuset.
Jeg kommer ikke ti å skrive så veldig mye om Marco på denne bloggen, hverken han eller noen av de andre barna mine, jeg gjør det innimellom, når det er noe spesielt, noe som gjør stort inntykk, eller bekymring, eller gjerne glede også.
Men dette er ikke en familie/barne/babyblogg, og det var heller aldri en gravidblogg.

Ønsker du å følge Marco videre, så kan du gjøre det på den andre bloggen min:
Lene og de søte små som er en ordentlig familie/hverdag/babyblogg.
Den strekker seg faktisk 4 år bak i tid.



onsdag 20. juni 2012

Da Marco ble født..

Det sies at fødsel nummer 3 kan være en luring, ikke vet jeg, men min fødsel nummer 3 ble litt annerledes enn de to forrige.
Jeg tviler på at dette blir noe kort lesing, for det var mye som skjedde.
Så here goes nothing, eller hva det heter..

Termin var 12 juni, tidligere har jeg fått over termin, 4 og 11 dager over, så hadde ikke belaget meg på at noe skulle skje før, det gjorde det ikke heller.
Men 12 juni begynte vondtene. Så jeg var jammen ikke sikker på hva og når ting skulle skje.
Modningsrier, med tak i, men ikke som jeg mistet nattesøvnen av.
Dagen etter ble modningsriene vondere, men dette er ikke fødselsrier, bare klargjøring på en måte.
Jeg var på koselig gravid/babytreff den dagen, trenger ikke sitte hjemme fordi om termin er pasert tross alt,  alt var fint, fortsatt.
5 på 12 den natten fikk jeg kraftige modningsrier som kom hvert 4 min og varte i 1,5min... Men de holdt seg rimelig jevne i vondthetsgraden, så jeg ringte ikke føden, for jeg skjønte at dette var det ikke njoe å gjøre med, selv om det var rier med jevne mellomrom, men styrken manglet,men ikke misforstå, det var vondt. Men dette skulle også vise seg å være de jevneste/mest regelmessige riene jeg skulle ha i dette forløpet.
Kl 0330 ga jeg opp å vente at de skulle bli skikkelig vonde, så jeg tok paracett og jaktet på søvn..
Det ble et par timer.
Da jeg stod opp hadde jeg fortsatt vondt, men med 10 min mellomrom nå. Og siden jeg ikke var blitt vekket av noen monsterrier, så var det bare å vente.
Men jeg hadde drømt om smerte den natten, og var sliten.
Da jeg var på toalettet, var alr rødt. Det var mye blod, rustrødt, så det var nok fra modningen fra natten, men det kom mye, og det kom vann.

Nå var første gang jeg ringte føden.
Jeg fikk ikke komme inn, jeg hadde ikke rier og var tredjegangsfødende, det kunne tulle litt da.
Da jeg fortalte om blodet og vannet, så lurte hun på om det var fostervann eller urin, hvordan kunne jeg vite det? Det var ikke veldig mye vann tross alt. Så jeg ble ikke tatt inn til kontroll. Vondtene fortsatte, opp og ned i styrke, mensmurringer og masse andre smerter.

15 juni, jeg lurte virkelig hva kroppen drev med..
I dag var det enda vondere, med rare rier i hytt og dynevær,men fikk en liten pause på dagen. Det vare godt for jeg var temmelig sliten på dette tidspunktet, mye vondt,lite søvn.
På kvelden ble det skikkelig vondt, og jeg kjente at riene ble vondere, det kom igjen masse blod, og maaaasse slim.
Jeg ringte føden for andre gang, siden jeg har styrtfødsler bak meg så ville jeg ikke føde på gulvet, jeg vet ikke jeg med den tredje og luringen.
Jormor ville ikke ta meg inn, jeg hadde ikke jevne rier, og det var sikkert bare slimproppen som hadde gått.

Dagen etter våknet jeg til noe som kjentes ut som en temmelig intens rie. Det kommer blod, og jeg syns ikke det var noe som helst kjekt.Det kom også litt vann nå, men fostervann kan jeg aldeles ikke vite om det var for jeg har lekket det ene og det det andre hele tiden syns jeg.
Dette sa jeg når jeg ringte for TREDJE gang.
Men jeg fikk ikke komme inn.
Nå gjorde det ganske vondt, men klart jeg vet jeg ikke var i fødsel, jeg hadde jo ikke jevne rier, og SÅÅÅ vondt var det ikke, men jeg var bekymret og hadde virkelig satt pris på bli undersøkt.
Da kvelden kom kjentes det ut som om fødsel var i sikte når som helst. Men jeg tok noen paracett og la meg med den tanklen atokei, blir det styrtfødsel så skal jeg jammen meg klare meg selv.

Dagen etter, den 17 juni, våknet jeg totalt utslitt, jeg hadde drømt om smerte, og våknet til smerter hele natten.
Og NÅ hadde jeg rier, virkelige rier. Men for svarte svingene trusehår, de var ikke JEVNE! 
25min, 5min,12min.8 min,40min, ja jeg visste aldri når de skulle komme, jevne ble de bare ikke.
Men de var vonde, jeg lå i sengen til kl11 og bare telte rier og gruet meg til de virkelig vonde riene, for nå var jeg så sliten.

Min kjære svigerinne Evy lurte på om hun kunne komme bort, for hun kjedet seg, og jeg tenkte "besøk??" var ikke helt sikker, men hun skulle tross alt være med på fødselen så litt smerte fikk hun bare se :)
Hun kom bort rundt 13tiden (går litt surr i tiden nå), og vi mer eller mindre bare satt å så på hverandre, for jeg hadde vondt, prøvde å telle rier, men ble bare oppgitt og så ikke enden på noe nå.
Kl 1500 ringte jeg føden for FJERDE gang etter at jeg var på do og det kom rimelig mye blod, og nå hadde jeg så vondt at tankene stivnet. 
Og da tok jeg den "hør nå her" tonen.
Jordmoren jeg snakket med ville faktisk at jeg skulle komme til undersøkelse, selv om riene ikke var jevne.
Så jeg belaget meg på en undersøkelse, men regnet med å bli sendt hjem, 

Evy og Dagfinn ble med til sykehuset, og vi fikk satt av minstegutten hos en passende barnevakt. Ikke vits å ha han på sykehuset.
På veien ble riene enda vondere, de kom tettere, men fortsatt ikke jevnt, overhodet ikke jevne.

Slik det hadde holdt på så tenkte jeg ikke at det var noen ende på det, og ungen kom ikke ut med det første, for dagene hadde bare vært et sammensurium av smerte og usikkerhet. Eneste positive tanken jeg hadde på dette tidspunktet var at gutten i magen hadde det nok bra for det, jeg håpet ihvertfall det. Inderlig håpet jeg det.

Å komme seg inn på sykehuset, fra bilen og opp til fødeavdeling med rier, er alltid spennende, men det gikk rimelig greit.
Jeg fikk faktisk komme opp på fødeloftet, selv om jeg var blitt forespeilt at det ikke var mulig pga astmaen min.
kl1555 ble jeg undersøkt til 4 cm åpning, med ujevne rier.
Siden riene ikke var jevne, så kunne egentlig ikke fødselen regnes som i gang..Så jeg lurer egentlig på når fødselen min kom igang..OM den noengang kom igang?? Dette lurer jeg på fortsatt..
Jordmor spurte om jeg ønsket klyster (noe jeg ALLTID ønsker når jeg føder, for jeg vet at alt som er der nede kommer ut av helt naturlige årsaker), men faktisk så takket jeg nei, for jeg hadde ikke gjort annet enn å løpe på do den dagen, og det var rimelig tomt.
Jeg var en smule oppgitt, men regnet med eller håpet ihvertfall at han ville komme før natten.
Så jeg ble på fødeloftet.
Jeg skulle ha gitt beskjed til ei venninne som skulle være med på fødselen, men på dette tidspunktet var jeg så sliten at jeg ikke orket å forholde meg til det, og så var det det at jeg faktisk var svært usikker på om det ble noe fødsel, jeg var egentlig litt i min egen rare verden.

Men vi kom nå inn på et rom, og riene ble STERKE, men ja, ikke jevne.
Selv kjente jeg godt at kroppen jobbet på høygir nå.
Så nå kommer bilder, for Evy var flink til å ta bilder.


 Jeg ønsket lystgass, for å klare å konsentrere om riene, jeg vet hvor lett det er å miste kontrollen når riene når toppene.
1 time etter ankomst begynte jeg på lystgassen, og da ble riene mer overlevelige. Veldig vonde, men jeg klarte absolutt å konsentrere meg, og jeg vet også godt at jeg så rimelig rusa ut den neste timen. Jeg hadde 30/70 lystgass og oksygen, ganske lite lystgass, men det er egentlig ikke lystgassen jeg har det for, det er mer det å jobbe med pusten og masken som gjør at det er letter å konsentrere seg.
Jeg forsvant inn i min egen rieverden og hadde ikke kontroll på omverden den neste timen. Like greit.
Evy og Dagfinn satt så fint med mat og sjokolade og VG og så nesten ut som om de var på kino.
Men jeg merket ikke noe til dem egentlig, så jeg hadde ingen innvendinger.
De visste godt at de ikke skulle ta på meg eller snakke til meg.
Stakkars Evy, jeg vet at hun syns det var vondt å se at jeg hadde det så vondt og at hun ikke kunne gjøre noe for meg.
Og det sa hun, men som jeg sa, det er virkelig ikke noe noen kan gjøre, det må bare gå sin gang.


 Men hun tok jo noen bilder, og det er mer enn vi har fra de andre fødslene, jeg er veldig fornøyd.

Ja, nå er vi kommet fram til to timer etter ankomst, tiden gikk virkelig i surr, og jeg hørte Dagfinn og Evy snakke om hvor fort tiden gikk, men at de var veldig obs på meg, at tiden gikk nok gjerne ikke så fort for meg. Jeg fikk aldri sagt det til dem, siden det begynte en rie, men joda, tiden gikk virkelig fort for meg også. Men det var vel gjerne mer det at det var litt tidskrøll for min del, jeg klarte ikke holde følge med klokken.

Ca to timer etter ankomst klarte jeg endelig å komme meg ut på toalettet, Dagfinn var rask til å minne meg på hva jordmor hadde sagt om det, hvis jeg måtte på do,måtte jeg gi beskjed.
Jojo, sa jeg, men det var hvis jeg følte jeg måtte på DO på DO, men jeg hadde ikke pressetrang, jeg ville bare late vannet og se om det var noe tegningsblødning.
Jeg hadde tenkt en tid på å gå på do, for det trengtes planlegging for å få til det, rier, ingen lystgass, har du rier og går på do så blir du gjerne der litt, så jeg regnte med ihvertfall 3-4 rier uten lystgass..
Og det kan ta motet fra de fleste det når du vet hvor vonde riene er og du har kjørt deg inn på lystgassen.

Men jeg fikk det til.
Og jada, det var blod, ingen tegningsblødning, men bare som det hadde vært hele tiden..Kanskje jeg har hatt tegningsblødning hele tiden? Jeg skjønte ikke så mye av denne fødselen.
Da jeg satt der så kom det så klart rier, men de var faktisk ikke så vonde, det gikk svært bra.
Men hallo, riene var ikke så veldig vonde?
Jeg ante ugler i den berømte mosen.
Det skal ikke være sånn at riene blir MINDRE vonde.
Det var tross alt ikke så mange virkelig, virkelig vonde rier jeg hadde hatt. Virkelig ikke mange.
Jeg ble litt oppgitt, og var nå sikker på at det fortsatt var tullerier.
Men jeg mistet ikke motet, for dette måtte jeg jo bare gjennom.

Jeg gikk inn på rommet og la meg ned i sengen.
Fram til da hadde jeg sittet sammenkrøpet på sengekanten og bare tenkt på å legge meg ned i sengen, men hver gang jeg har beveget meg så har jeg fått en ri, så det var umulig.
Ja for det glemte jeg å nevne, riene mine ble utløst mer av bevegelse enn av å bli regulert av tidsintervall.
Dette fikk jeg høre tredje gang jeg ringte til føden, at ikke det var føderier, for de ble ikke utløst av bevegelse. Men mine ble ihvertfall det.

Da jordmor kom inn kl 1830 (hun kom inn hver halvtime og lyttet etter fosterlyden),fortalte jeg at riene hadde dabbet veldig av både i antall rier per tid og styrke.
Hun sa da at hun hadde hun hadde observert at riene mine var litt opp og ned i styrke, og selv om jeg sikkert syns det var deilig å ha rier som ikke var så vonde innimellom, så var dette rier uten god effekt som gjorde at forløpet bare ble forlenget. Så "gode" rier (les j**** rier) er best å ha og gjør jobben best. Men jeg har aldri mange "gode"rier etter deres standard.
Hun spurte om jeg ønsket at hun kjente på åpningen, noe jeg helt klart ville.
Jeg var temmelig nøktern, og tenkte at det muligens var 4cm enda.

 Hun kom fram til 8 cm åpning, og det var ingen kant så hun sa at når jeg følte kroppen ville presse, så fikk jeg lov til det.
Da skjønte jeg hvor jeg var i forløpet, og det var nå jeg fikk kontroll på fødselen og brikkene falt på plass og englene sang osv...

Jeg skjønte hvorfor riene hadde falt vekk, for de gjør det hos meg på slutten, før ptressriene setter inn.
Men jeg visste at jeg måtte vente på "monsteriene" de riene som kommer før pressriene, de riene som gjør at den fødene roper JEG DØR! Og helt alvorlig tror at hun skal dø, for så jævlig er det.

Til nå hadde jeg hatt ca et kvarters pause i riene, tror jeg (ihvertfall bare smårier) så jeg regnte med at NÅ ville de riene komme.
Og selv om det var fint å være her i forløpet (det gikk jo plutselig opp for meg at gutten faktisk ville bli født), så var det vondt å vente på monsteriene.

Så kom monsterrien.
Jeg pustet lystgass, men skjønte fort at denne ville være såpass lang at det ikke var vits å puste lystgass, for jeg ville bli dårlig, svimmel og kvalm lenge før toppen på rien. Og dessuten så ville denne rien ikke følge det vanlige rieforløpet, med oppoppoppoppTOPPENnednedned...Pust... Nei den ville (og gikk) oppoppoppoppoppoppTOPPoppoppTOPPoppTOPPnedoppnednedned.. Ja noe slikt.
Jeg la fra meg maska, og bare konsentrerte meg, og helt seriøst, jeg kjente at jeg bare revnet opp de siste to cm.
Det var så intenst, men allikevel så ventet, så jeg ble ikke skremt. På slutten av rien kjente jeg at kroppen ønsket å presse og at vannposen begynte å bevege seg nedover. (en vedig unehagelig følelse)

Jeg ga beskjed til Dagfinn at vi snart måtte ringe på jordmor, for nå kom han snart.
Men jeg ville bare vente på en lik ri til...Men etter 3 min kjente jeg bare at jeg ville ikke få flere slike rier.
Så han ringte, og hun var kjapp!
Jeg tror klokken var mellom 10 over halv 7 og kvart på 7, noe sånn ihvertfall.
Jeg fortalte jordmor at kroppen snart ville presse, og hun gjorde seg klar.
Men ingenting skjedde, jeg fortalte at kroppen min bare tok en pause før pressriene, at kroppen min alltid hadde ca 15 min pause på denne delen.

Og nå begynte jeg å skjelve, helt sykt, jeg var jo et aspeløv, jordmor fortalte det var fordi kroppen jobbet på spreng, og for guds skyld, jeg trodde henne jeg.
Jeg lå på siden i sengen, og jordmor lurte på om jeg ønsket å ligge sånn når pressriene begynte.
Jeg ville over på ryggen, men det skulle jeg gjøre når riene begynte, sist klarte jeg hoppe over fra en stol til fødeseng med pressri, så dette var ingen kunst.
Så vi ventet.
Fra nå av var alt under kontroll.
2min over 7 gikk vannet og jeg tippet meg over på ryggen med rompa god ned i sengen.
Fostervannet var misfarget. Veldig gult.
Jordmor tok fingrene inn og presset ned mot mormunnen, jeg vet at hun ønsker at jeg skal presse mot der hun holder, det er vondt og sårt, men det er et holdepunkt, og hun får kontroll på at du ikke revner innvendig. Litt har jeg fått med meg av å jobbe på føden.
Nå begynte jeg å småsutre, for det var en ting jeg var redd for, å det var å revne.
Men hun sa at det skulle jeg ikke tenke på, for vi skulle sammarbeide, jeg måtte presse når kroppen presset, men jeg måtte gi beskjed når rien begynte.
Så skulle hun gi beskjed når jeg måtte ta det med ro.
Det var faktisk ikke vondt når hodet stod i åpningen, det har jeg aldri opplevd, det pleier å sprenge på så vannvittig,og det kjennes ut som om du skal revne fra månen og tilbake. Jordmoren jobbet veldig så jeg fikk tid til å utvide meg, så da hodet kom ut og jeg ikke hadde kjent noe, skjønte jeg ingenting.
Men nå var det kroppen som skulle ut, og jeg MÅTTE visst presse på,for fostervannet var så misfarget.
Det var veldig tungt å få ut kroppen, de to forrige gangene har kroppen bare sklidd ut.
Men på 3 veldig kontrolerte pressrier var Marco født på en bølge av ganske så misfarget fostervann.
5 min med pressrier.

Jordmor sa at dette var i hvertfall en 4 kg gutt. Noe jeg hadde vanskelig for å tro på, siden han ble estimert til å være rundt 3,3kg.
Marco var 4,3kg, noe jeg aldri hadde ventet, ikke rart kroppen var tung å få ut, den var mye større i omkrets enn hodet.
Han var 4260g, 52cm og 36 rundt hodet.
Morkaken var nesten 900gram (jeg har aldri veid en så tung morkake så lenge jeg jobbet på føden) og denne var også vanskelig å få ut.

Jeg fikk to små sting innvendig for at jeg ikke skulle svi i de skrubbsårene jeg hadde fått.som jeg ikke har kjent noe til. Hverken når jeg fikk dem eller i ettertid.
Jeg var ikke sår en gang etterpå.



Her klipper Dagfinn navlesnoren. Marco er innsmurt med gult fosterfett (pga av fostervannet) han er også ganske gusten i fargen.
Evy lurte på om de pleide se slik ut?
Grålige kan de se ut ja, men ikke så gule.
Sliten mamma.
LubbengråligguligMarco.
Storebror Julian ble hentet rett etter fødselen, for han måtte bli med pappen hjem for å sove..Men det ble en sein kveld på ham.

Stolt pappa, som var veldig flink på fødselen.
En stolt tante Evy som fikk oppleve sin første fødsel, og hun var veldig flink.
Tante Tonje kom også på besøk kort tid etter fdødsel. Det var veldig koselig.
Storebror Julian.
Oppsummering av fødsel.

Det var fødselen til Marco, den lange versjonen.
Marco ble dagen etter han var født, innlagt på nyfødt intensiv avdeling, hvor jeg nettopp var i praksis.
Han hadde en infeksjon. Mistanke om langvarig vannavgang er en mulig årsak til det.
Og det kan isåfall også være en grunn for trøbbelet før fødselen satte inn.

lørdag 16. juni 2012

Gleder meg til jeg endelig kan få male!!

Når bare babyen kommer ut, så skal jeg male kjøkkenet!
Er det mulig å male over hvite fliser som ser hult ok ut med den styggeste fargen i historien??
Sorry til dere som liker oransj, men jeg virkelig hater oransj, jeg mistrives sterkt med oransj.
Jeg har ikke hatt mulighet til å male når jeg har vært gravid fordi malingen som kreves er så sterk at det ville ikke vært heldig for den lille huleboeren.
Og samboeren min får IKKE male, jeg vil det skal se fint ut :P
Å som jeg gleder meg til det!

Jeg har et veldig sterkt "Ikke like" forhold til oransj, hvis noen lurer. Selv sønnen min på 4 år er klar over at mamma virkelig ikke liker den faren, så noen ganger tegner han til meg med oransj, bare for å se reaksjonen min. Og han ler godt av seg selv etterpå.

Hvorfor jeg ikke liker oransj kan være så enkelt som at det minner meg om å være veldig syk som liten, dajeg vokste opp på sykehus omgitt avoransj, Djisis, jeg føler alt var oransj der, vegger, tak, gangen og jo taket var sennepsgult, bare forat det skulle se enda mer gloomy ut.
Eller, det var vel slutten av 70tallet som satte sitt preg på barneavdelingen.
Men jeg kanikke fatte og begripe HVORFOR de alltid skal bruke oransj?? De gjør det på typiskblokk-komplekser, de bør jo klart vite at det ikke er en nøytral farge som vil skille seg ut og plage stakkars mennesker..

Nei, jeg virkelig kan ikke fordra oransj..

Krampeangstanfall... Et bloggprosjekt som har gitt mange gode innlegg.

For en tid tilbake var jeg med i et bloggprosjekt startet av jenta som trodde hun var gutt.
Bloggen til denne anonyme jenta førte senere til et teaterstykke.
Min rolle her, var å skrive et blogginnlegg hver søndag under innleggstittel "krampeangstanfall..Og så det jeg ønsket å kalle innlegget". Det var flere bloggere som skrev, hver søndag, og det kom veldig mange bra innlegg ut av dette prosjektet.
Nøkkelordet her var selvfølgelig angst. Det kunne være selvskading, selvmord, angst, depresjon osv.. Det var en veldig vid grense. Angst kan være så mye.
Det kunne være selvopplevd, eller andres historie (så lenge det var greit å dele den), det trengte ikke nødvendigvis være tekst, men kunne også være bilder, malerier, sanger, dikt, du vet hva de sier om at det bare er fantasien som setter grenser? Ja slik føltes det virkelig her.

Jeg måtte tenke meg nøye om før jeg ble med i prosjektet,fordi det ville kreve en god del av meg.
Hver søndag måtte jeg levere et innlegg om angstfulle temaer, angst slik jeg så det, slik jeg opplevde det.
Klart jeg hadde mye å komme med, men det krevde en dypdykk inn i tankene mine, det krevde ærlighet og åpenhet, og det å utlevere seg selv å stå naken igjen.

28 innlegg skrev jeg, og om jeg kan si det selv, så er det noen av de innleggene som er utrolig gode.
Men det krevde sin kvinne. Det var tungt, mange av innleggene var svært tunge å skrive.
Noen ganger krevde det at jeg gikk inn i meg selv, for å lete fram følelser og minner jeg hadde lagt laaangt bak meg. Mens andre innlegg ble skrevet rundt følelser jeg følte rundt den tiden jeg skrev, jeg vet ikke hva som var vondest å skrive om?
Vonde minner fra fortiden? Rive opp gamle sår..Eller utlevere seg helt ved å skrive om nuet, skrive om problemer og angst jeg kan slite med.

Så hvorfor gjorde jeg det?
For ikke å gjemme meg, for ikke å glemme,for å dele og gi videre av erfaring og opplevelser.
For å bidra og for å behandle, meg selv, for i lengden var det terapi.
Jeg ønsket å gi videre tanker, følelser, handlinger og opplevelser... Fortelle hvordan og hvorfor jeg kunne handle og tenke som jeg har gjort, utvide forståelse for hvordan noen i det hele tatt kan tenke og handle som det. Gi litt ettertanke, gi litt av meg selv. En hel god del om meg selv faktisk.

Det aller meste jeg skrev om var av aller høyeste grad, selvopplevd.
Og jeg har opplevd en del rundet temaet angst, så det var mye å ta av.
Men det er ikke utømmelig, og jeg ønsket ikke å bli i "krampenagstanfall" i all evighet, for det gjorde noe med meg. Selv om det var godt å dele, så var det også vondt å hele tiden MÅTTE skrive om de tingene.
Mulig jeg kunne skrevet i flere år til, men det holdet med 28 innlegg.

Jeg har lagt alle innleggene under HER.

Men jeg vil legge til enkeltvis noen av de jeg syns er best av de jeg har skrevet.

- Dødsønske med tidsfrist

-Når små bagateller blir til enorme, uoversiktlige problemer...

-Når dagen veier 1 tonn

- Smerte

- Venner, når en trenger dem

- Jeg er redd..

- Når alt blir meningsløst

- Når verden raser, og du med ( om å bli lagt inn på psyk)

- Psykose

- Livsangst og dødsangst

- Skjebnekveld

- En helt vanlig hverdag (panikkangst)

- Verden er farlig, livet er min fiende 

- Angst med et hint av paranoia...

fredag 15. juni 2012

Har vært hos samtale hos voksenpsykiatrisk poliklinikk.

Det har jeg vært i dag.
Nesten et år etter at henvisningen ble sendt, fikk jeg endelig en time.
Jeg har tidligere skrevet at jeg kom på venteliste for gruppesamtaler, noe jeg ikke helt vet om er tingen for meg, men jeg tror jeg skal gi det et forsøk.

Ihvertfall, sist uke fikk jeg endelig brevet i posten som bekreftet at jeg hadde fått en time idag, ril innskriving, datasamling om mitt behov og problem..Kartlegging av meg.
Selvfølgelig måtte jeg ringe å gi beskjed at om hvis jeg fødte kom jeg ikke til avtalt time, og det var greit, jeg skulle isåfall få slippe å betale.

Men jeg har ikke født, så jeg troppet opp til samtale.
Det var en medisinerstudent som arbeidet der for sommeren, en veldig koselig jente.
Hun ba meg oppsummere livet mitt fra begynnelsen, hva jeg trengte hjelp til og behovet mitt osv..
En time på alt det tenkte jeg!
Jaja, det var bare til å brett opp armene og ta de store og viktige linjene.
Nå er det blitt slik med 12års erfaring fra å snakke med psykolog, at jeg overhodet ikke har noen problemer med å åpne meg, eller vite hva de syns er viktig å dra fram.
Stakkars legestudenten skrev så blekket sprutet.

Da jeg var ferdig, med knapp margin, tidsmessig, konkluderte hun med at det ganske mye jeg hadde vært gjennom,og at det var svært intressant å høre på.
Og det var kun de store linjene, men hun fikk det meste.
Vider sa hun at hun viste ikke om gruppesamtale var det rette for med, i og med at jeg hadde så kontrollen på hvordan jeg skulle håndtere mine problemer, og ikke trengte hjelp til det.
Det jeg i første omgang trenger, er noen som bare kan være der å lytte når jeg har det som verst, npr jeg må tømme meg.
Det trengs av og til, enten jeg er på bunn eller det er mye som har skjedd.
Og mye er av så personlig art at jeg ikke uten videre vil fortelle om det i en større forsamling, så det spørs om det har noen nytteverdi for meg.
Jeg trenger ikke lære meg å snakke om ting,
Jeg trenger ikke lære å åpne meg,
jeg trenger ikke å finne ut hva mine problem er eller hvor skoen trykker,
og jeg trenger ikke å bli kjent med meg selv, få innsikt.
Jeg har gått 12 år til en fantastisk psykolog som har hjulpet meg med alt det.
Jeg trenger bare en kontainer, noen å tømme gallen over som ikke tar det til seg, det er ikke noe jeg vil bruke venner og familie til.
Om det er et tilbud jeg kan få, er heller svært uklart.
Jeg skal ihvertfall tilbake om en måned for å dumpe mer dritt og for å høre hvilket tilbud de kan gi meg.
Men om gruppeterapi er det rette, var vi begge skeptiske til.
Vi får se :)

tirsdag 12. juni 2012

12/6 -termin i dag!

 Jeppjeppjepp, i dag er den O Store Termindag.
SÅ nå sitter jeg og tripper og venter at riene skal starte eller vannet bare gå! Hehe.
Det var ikke som om jeg ventet at babyen skulle melde sin ankomst i dag, men en milepæl er det tross alt.
Så idag har det blitt litt bilder.
Jeg måtte jo ha et bilde av terminmagen blant annet.
Jeg er rimelig fin i formen, men hadde jeg ikke vært gravid så hadde jeg nok syns at formen var litt vel dårlig. Jeg har hatt veldig mye vonde kynnere i dag, vil nesten kalle det litt maserieaktig,så jeg kjenner at kroppen gjør seg klar. Og nå tror jeg at jeg er mentalt med også.

Jeg hadde min siste svangerskapskontroll idag, for både legen og jeg regnet med at jeg ikke ville få noe baby til termin, siden jeg har gått over termin begge ganger tidligere.
Hun lo litt av jordmorens nedskriving på skjemaet at hodet vart knapt festet, men hun konstaterte litt lett humrende at jo, det var nok knapt festet det hodet, men det lå dypt ned i bekkenet.
Nåja, ikke vet jeg, jeg føler jeg har baby rett under puppene, men er nok sikkert ssant det siden både lege og jordmor sider så.

Andre oppdateringer:
Har gått opp 15,6 kg..Det ble noen kg til slutt, selv med all den spyingen, mye av skylden kommer nok av all vannisen og sjokoladen som har vært det som har hjulpet best. Men uansett, med tanke på at jeg tok av 12 kg før jeg ble gravid, så er ikke det ille.
Første svangerskap la jeg på meg 12 kg, andre gang 14kg.
Hadde regnet med mer denne gang, siden jeg tok av rett før..

Ellers så skrev legen at jeg var stabil, jeg tror hun mener at det ikke har vært så mye svingniger i målingene. Blodtrykker var på sitt høyeste i dag med 136/78, men det er jo egentlig fint nok det.
Kun litt hevelser i kroppen 1 av 3, skoene var bare litt trange i dag.
Hun ønsket meg lykke til når jeg gikk, sa det var flott fødevær, men at hun jammen var glad det ikke var hun som skulle føde.
Jaja, nok pjatt om kjedelig legetimeoppdatering.



Tatt et bilde av det nydelige fødeansiktet mitt. Sorry, men kunne ikke være normal på bildet, ble rett og slett for fælt :O
Ser jo så lekker ut med piggmentflekker og pløset-føde-hud.
Og etterveksten, sukk, jeg må ihvertfall farge håert i dag, det er jo mer rosa enn rødt.
Sikkert letter å få gjort det nå.
 Så har jeg pakket fødebaggen i dag. ENDELIG vil noen si, det er \ikke så mye å huske på, så det tok ikke lang tid. Da jeg skulle føde første gang rasket jegmed meg det jeg trengte når vannet hadde gått, glemte ikke noe da, og glemmer jeg noe så er det strengt tatt ikke krise heller.
Men, nå er ihvertfall baggen klar, med babyklær til å ha på sykehuset og hentesett, klær til meg, ammeinnlegg, ny tannkost og tannkrem, kamera, lader, videokamera...Ja og mer, men kan jo ikke ramse opp alt.
 Og ja, helsekortet er trygt i baggen, og baggen settes i bilen.
litt morsomt å se jordmor og leges målinger av symfyse-fundusmål..De er ikke akkurat enige kan en si. Men jordmor mener at hun har rett for jeg har ikke så stor mage som legen mener at jeg har utfra målingene. Og jordmor har tross alt mer erfaing i måling, det merkes.
Ja og igår så måtte jeg ut å kjøpe en vugge.
Så nå står den klar på rommet vårt.
Det var jo meningen at sengen skulle skrus opp og settes på plass på rommet, MEN (sorry Dagfinn), samboer fant ikke skruene til sengen, og de skulle han lete etter neste helg. NESTE HELG??
Termin er i dag, så da ble det vugge, så får sengen skrus opp på babyrommet.
Baby må jo ha en plass å sove, 4 åringen kommer jo fortsatt oppi til oss om natten, vil ikke risikere noe der.

Så det var det.
Dette var et termininnlegg.

Har tidligere skrevet om min forrige fødsel HER

fredag 8. juni 2012

En herlig brud, et fantastisk bryllup!

Den 19 mai giftet Therese og Raymond seg.
Therese er ei god venninne som jeg ble kjent med i min aller første sykepleierpraksis.
Hun var min kontaktsykepleier, og etter det har vi holdt kontakten.
Du vet aldri hvor du finner de spesielle menneskene du slipper inn i livet ditt.

Da Raymond fridde til Therese i fjor sommer, og Therese skulle dele denne gledelige nyheten, så var noe av det første hun sa, at hun ønsket at jeg skulle ordne henne til den store dagen.
Noe jeg sa ja til.
Jeg har jo pyntet en del bruder, men det begynner å bli noen år siden.
Hadde jeg tenkt litt lenger, hadde jeg muligens sagt nei, men når det gjelder slike ting så erjeg egentlig ikke vanskelig å be.
Grunnen til at jeg gjerne hadde sagt nei var at å pynte en brud er ikke som å sykle, at når du en gang lært det, så kan du det.
Jeg har ikke pyntet en brud på nesten5 år,men jeg sa allikevel ja, fordi jeg kjenner henne så godt, har sminket og ordnet håret hennes ganske mange ganger. Hadde jeg ikke kjent henne så hadde jeg sagt nei.
Med det mener jeg at jeg kjenner basicen :)

Jeg vet det har vært litt berg-og-dalbane for Therese at jeg skulle ordne henne denne dagen, fordi jeg når den dagen endelig kom, så var jeg høygravid, 37 uker. Og hun var veldig redd for at jeg ikke klarte å gjennomføre det, tenk om jeg fødte før termin? Tenk om jeg fikk rier akkurat den dagen osv..
For min del var det jo også stress, jeg var jo høygravid og hadde ikke hatt en eneste pust i bakken siden jeg fant ut jeg var gravid.

Men det gikk veldig fint, både for Therese og meg.
Jeg vet at Therese er så trygg på meg at hun slappet helt av den dagen. Og det var fint.
Vi begynte dagen kl0800 med god frokost, og så gikk det slag i slag, men vi hadde god tid, sværtgod tid...Men det er rart med det, uansett hvor god tid du har, så blir det siste kvarteret bare helt utrolig hektisk. ALT skjedde på en gang. Og jeg fikk tatt på meg kjolen selv, foundation..Thats it, resten måtte jeg gjøre i bilen på vei til kirken, men det gikk veldig bra.

Jeg ble fornøyd med resultatet, og der tro r jeg bruden også ble.
Hun strålte, akkurat som en brud skal på dagen sin :)

 Brud og brudgom var helt nydelige sammen, ingen tvil om at de hadde gjort det rette!
De strålte begge to, og jeg vet ikke hvem som gråt mest den dagen, av de to.

Bryllupet var hel fantastisk. Det syns til og med samboeren min som ikke er spesielt glad i store arrangermanger. Det var god stemming hele kvelden, kjekke gjester og utrolig mange fine taler. Ja, og god mat var det også. Skulle gjerne hatt et glass vin, men det tar jeg siden :)
Dessverre så gkk vi hjem kl2300, da var jeg så sliten at jeg ikke så land... OG siden jeg/vi ikke drakk og festen startet for fult, så følte jeg at det passet fint å kaste inn håndkleet.


torsdag 7. juni 2012

Hvordan få knall rødt hår, hvor ofte farge, hva koster det?

Jeg får ofte spørsmål om hvilke farge jeg bruker, hvor ofte jeg farger håret og noen spør også hvor mye det faktisk koster meg.
Så her følger en nøye beskrivelse på alt du måtte lure på (tror jeg) om håret mitt, knallfarger, hvordan farge osv..
For å si det enkelt, hadde jeg gjort dette hos frisøren hadde det ikke blitt mange kronene jeg hadde hatt til overs iløpet av året.
Men nå gjør jeg det ikke hos frisør, ikke kjøper jeg fargen hos frisør heller..Det hadde også blitt for dyrt.
Men mere levelig.

HVILKE FARGE?
Fargen jeg bruker heter LA RICHE DIRECTIONS  (trykk linken for å se fargene).
Detter er en semi permanent farge, noe som vil si den vaskes rimelig raskt ut av håret.
Det finnes overhodet ikke noe bleking i den, det er kun fargepigmenter som legger seg utpå håret (trekker litt inn om du har bleket det litt på forhånd og vil da holde litt lenger).
Fargene jeg pleier å bruke heter PILLARBOX RED og POPPY RED, blander halvt om halvt av disse.
Jeg liker at den holder seg kald i fargen, at den heller slår over mot rosa/lilla etter noen vask, enn oransje.
Hvis du ønsker en varmere nyanse så er VERMILLION eller CORAL RED fine.
Ønsker du en dypere rød som skinner i litt lillanyanser så er RUBINE fantastisk.
Har av og til blandet RUBINE med PIALLARBOX.
Ønsker du en mørkere rød nyanse, så kan du blande LITT sort i den røde, den heter forresten EBONY.

HVOR OFTE?
Rimelig ofte. Men det har jo gått rutine i det etter flere års bruk.
Hvor ofte du trenger å farge håret avhenger ihvertfall to ting. Hvor ofte du vasker håret og hvor utvasket rødfarge syns du det er ok å gå med, eller hvor viktig er det at det er skikkelig rødt all the time...
Jeg har ikke fett hår, så jeg kan vasker håret annenhver dag, noen ganger går det tre dager mellom.
Men fargen slipper taket om du vasker håret eller ikke, den slipper bare MER om du vasker det.
Jeg farger håret ca hver 14ende dag... Det blir (og ja, jeg har virkelig regnet meg frem til dette nå) 26 ganger iløpet av et år.
Hver 6 uke, eller hver tredje gang jeg farger, tar jeg å bleiker etterveksten..Minimalt, det er bare for å få fjernet litt av mine pigmenter fra håret, og for å åpne håret slik at de nye pigmentene kan trekke litt lenger inn. Hvis ikke er hårstrået så glatt at det legger seg utpå, og blir så å si vasket av i neste vask.

HVORDAN?
Er det første gangen, bør du ha en lett bleking i det, jo mørkere du er i håret, jo lysere må du bleke det..Men IKKE la det bli hvit! Da holder fargen svært dårlig, og håret blir pjusket og fortere slitt. Jo mørkere underlag, jo dypere blir rødtonen.
Jeg lysner/bleiker etterveksten hver 6 uke, med mildeste bleiking (1,9%) og det står i ca 5-10 min. Lett gulig nyanse vil jeg si det blir, ikke påskegul (jeg er mellom-mørk blond fra før).
Når jeg skyller dette ut, vasker jeg det veeldig godt, men bruker ikke balsam eller kur, IKKE BRUK DETTE NÅ,da vil ikke rødfargen sitte godt i og med at du har forseglet håret med å ha i balsam eller kur. Jeg håndkletørrer håret godt, grer gjennom det, har vaselin rundt hårfestet og på ørene, fargen smitter og sitter ektremt godt. Just sayin...
Bruk hansker! Fikk kjeft av ei engang  fordi jeg ikke hadde nevnt at hansker var lurt å bruke når man farger håret knall rødt... Noen ting tenker jeg bare er opplagt.
Jeg bruker 1 og en halv boks (langt hår) hver gang, og jeg blander som nevnt PILLARBOX og POPPY. Men du kan bruke hva du vil, de fleste av de fargene går an å blande.
Jeg bruker hendene til å gni det inn i håret, den fordeler seg godt i håndkletørt hår.
Når jeg har alt i, så har jeg på en hette, for det kan dryppe litt.Røde flekker er ikke kjekt å ha over alt, men det skal nevnes at fargen går let av på klær i vask. Men sofaen er det verre med..
Det står på pakken at det skal stå i i 20 min, den er ferdig da, men jeg har funnet ut at jo lenger den står i, jo lettere er det å skylle den ut UTEN å bli rød7rosa på hendene.

HVOR SKADELIG ER DET FOR HÅRET?

Jeg har aldri hatt så sunt hår som jeg har nå, vel bortsett fra da jeg var liten og ikke farget håret da.
For tingen er at det eneste skadelige jeg gjør er å ta etterveksten med bleiking. Og dette gjør jeg jo ca hver 6 uke. Jeg bruker en veldig skånsom/mild bleiking, og den sitter i i kort tid, max 10 min. Bare nok til å knekke vekk nok pigmenter og gjøre håret mottagelig for nye pigmenter.
Og siden jeg kun tar etterveksten, så er jo strengt tatt håret bare bleiket 1 gang, hele håret.

Så lurer sikkert du, men rødfargen da? er ikke den skadelig?
Ikke akkurat, nei.
For rødfargen er semipermanent, det vil si at den ikke skylles ut etter 1 vask, men den sitter heller ikke.
Det finnes overhode ingen lysnende effekt i den, noe som må til i hårfarge slik at den FAKTISK fargen trekker inn i håret. Og det er dette som skader.
Den røde fargen jeg påfører er kun det, pigmenter, farge, ingen skadelige stoffer.
Ihvertfall minimalt.
Håret er veldig glansfult, og overhodet ikke mer slitt enn mange andre hår.
Jeg hadde mer skadet hår da jeg jobbet som frisør,for å si det mildt. Da bleiket jeg håret mye og ofte.

HVOR MYE KOSTER DET PER GANG? I ÅRET?
For å si det sånn, går du til frisør og gjøre dette like ofte som jeg gjør det hjemme, blir det fort svært dyrt (har jobbet som friøsør).
Det vil ligge på rundt 700-2000kr gangen. ALt ettersom om du bare farger, bleker og farger og klipper og kurer osv. Vi snakker minimum 20000,- i året. Eller minimum 10000,- hvis du gjør det en gang i måneden, men jeg regner med at det hadde blitt mer, for klipp og kuring følger ikke med i minsteprisen jeg har regnet med.Kjøper du knallfarge hos frisøren, koster det minimum 3900,- (men det er hvis en boxkoster 150 kr, men tror den ligger nærmere 200) i året for kun rødfargen, bleking kommer uttennom, og da har jeg kun regnet med at det går en fargeboks hver gang, jeg hadde ihvertfall brukt 5850,-, siden jeg bruker en og en halv boks per gang.

For å kutte dette enkelt:
Jeg kjøper farge på ebay, og da betaler jeg 42,- per boks (inkl frakt).
Bleking kan også kjøpes billig på ebay. Bruker ca 300,- på bleking i året (bleiker 9 ganger i året).
Rødfarge bruker jeg 1638,- på i året, altså tilsammen bruker jeg ca 1938,- for et helt år.
Det er ikke gale!

PS: Jeg har click-on extention som jeg bruker av og til, og det koster litt å farge disse også. Farger de som regel når jeg får dem, og sjeldent flere ganger. Innlegg om hvilke extention og hvor bestille finner du HER.



onsdag 6. juni 2012

Hvordan lage monsternøkkelringer- Step-by-step-

Nå er det en liten stund siden jeg har laget nøkkelringer, har rett og slett hatt alt for mye å gjøre og vært for sliten. Men en gang jeg satt her og koste meg med min lille hobby,så kom jeg på at jeg skulle lage et step-by-step-innlegg på bloggen.
Bildene ble tatt, men innlegget ble aldri laget.
Så nå kommer det :)

Du trenger litt diverse utstyr:
-Fimo leire i forskjellige farger
-En kniv
-små metalringer EKS
-Nål/syl (eller annen spiss gjenstand) Til å lage munn.
-Nøkkelringer
-Steikeovn
-Tålmodighet?

 Det første du må gjøre er å velge farge på kroppen,arbeid den varm i hendene en stund...Det kan ta litt tid.
OBS! Vær lett på hendene, prøv å ALDRI presse eller trykke for hardt,det er skikkelig bæsj om du er fornøyd så langt, for så å lage et søkk som ikke lett kan fjernes.

1- Lag den rund og jevn.
2-Hold forsiktig på den mens du drar ut en "arm", denne kan være tykk eller tynn. Men finest blir det om den er litt tykk i starten.
3- Lag en lik arm, om du vil ha to. Du kan lage flere også, eller bare en. Og ja, vær litt tålmodig, for rive og klemme gir ikke gode resultater.
4- Dra forsiktig i armene, hver sin gang, mens du holder forsiktig på kroppen..Gjerne bytt litt grep underveis. Det er ikke vanskelig,men det er en helt egen teknikk.

 1- Når armene er ok lengde, begynner du å rulle dem inn mot kroppen.
Mas på meg nå, rull forsiktig :)
2- Når du er fornøyd med armene er det virkelig nå du skal lage et hull til metallringen, dette kan du gjøre meden litt skarp kniv. (som selve nøkkelringlenken festes i seinere). Det kan selvfølgelig gjøres lenger ut i forløpet, men det kreves at du er ganske flink for ikke å ødelegge hele greia. For jo mindre det er å forholde seg til, jo lettere er det... Det må jo være ganske basic info?
3- Putt ringen ned i hullet, med åpningen på ringen ned, på den måten vil ikke lenken kunne falle av her ihvertfall.
4- Klemm/press forsiktig rundt ringen fra alle kanter. older du kun en plass vil det bli merke/søkk her.
Og ja..Pass på at ikke altfor mye av ringen er nedi leiren, det er bare dumt.

 Nå har du laget kroppen og ringen er festet. Nå er det på tide å gå over til å lage øyne.
Jeg viser litt viderekommende øyne, men det er ikke så veldig vanskelig, men du kan hoppe over noen skritt her og gjøre det enkelt med å bruke bare en eller to farger for eksempel.
Jeg har brukt tre farger, eler fire, fire lag ihvertfall.

1- Finn fram fargene du ønsker å bruke. Hvit til hviten i øyet, den går det mest av. En farge til irisen, svart til pupillen (kan bruke hvilken farge du vil), og til slutt hvit igjen for glimt i øyet. Men som sagt, du trenger ikke gjøre det så avansert.
Det viktigste er mengden farge du bruker...Kommer tilbake til det.
2- OBS! Vær helt rein på hendene nå! Ta to like store deler med hvitt og rull ut til små perler. De bør være temmelig like store. Heller for lite enn for mye, for det blir fort for tykke lag.
3- Press de hvite kulene (Med lett hånd) der du ønsker på kroppen. Du kan velge å ha dem flate, eller ha dem på som mer kule formede, eller en mellomting. Skal du ha kun hvit og sort, altså kun en svart pupill, så er det ganske stilig å beholde dem mest mulig kuleformede.
4- Irisen- Denne skal være litt mindre enn det hvite, så nå lager du to litt mindre kuler, men også her bør de være hverandre i størrelse. Press dem forsiktig på der du vil ha dem.


1- Pupillene lager du som to mye mindre kuler, og presser dem på der du vil ha dem.
2- Hvis du ønsker lyseffekt i øynene,så er det den hvite du skal bruke. Og nå må du isåfall vaske hendene, for ellers blir det bare grått og stygt.
Når du leger dette glimte i øynene, er det veldig viktig at du legger det på samme sted på begge øyne, ellers vil det bare se rart ut. Du kan ha en prikk, eller mange, jo færre jo enklere, men jo flere, jo stiligere.
Disse kulene skal være BITTESMÅ, ellers blir det bare klumpete. Selv om de er veldig små, så gjør de mye utav seg når du presser dem på..Jeg lover. Du må nesten prøve deg fram.
3- På denne valgte jeg å ha tre flekker i hvert øye.
4- Ønsker du flekker på kroppen,ruller du ut flere små kuler i ønsket farge. Du kan ha allei samme størrelse, eller du kan variere.
Trykk de lett på, jo mer du trykker, jo flatere blir de... Men det er også stilig å ha dem mer runde/kuleformede..
Til slutt kan du lage munn ved  presse inn en nål eller syl der du vil ha munn. Eller du kan lage en munn med leire.

For å herde den , har du den 30 min i ovnen på 110 grader.
 FERDIG!

Å slik ble resultatet! Jeg husker ikke hva navn denne fikk..For alle jeg lager få jo et navn, det er bare til å se på de under :)
Masse lykke til hvis du ønsker å prøve deg. Gi gjerne tilbakemelding om du har laget en!
Og bare kom med spørsmål, det er bare kjekt :)

Fotofilm av konfirmanten min


Se så fine bildene ble :)
Jeg/vi er veldig fornøyde..Nå må vi bare plukke ut dem vi vil ha, noe som ikke er lett.

Nesten så jeg har syns litt synd på meg selv...


Jeg visste ikke hvor sliten jeg var, før streiken satte inn for fullt.
Gjennom hele svangerskapet har jeg presset meg mer enn jeg egentlig burde, og det vet jeg,men jeg ville jo så gjerne bare bli ferdig. Men jeg så fram til to ukers permisjon før termin.
Det ble ikke 3 uker med permisjon, siden jeg måtte bli ferdig i praksis.

Så kommer pinsehelgen med nydelig vær, og det er en frys å slappe av på terrassen med ungene.
Men så kommer andre pinsedag, med kulde igjen,en mandag og fri for ungene.Ikke like kjekt å sitte inne, for minsten holdt på å gå på veggene..Jaja  tenker jeg, han får få ut litt energi i barnehagen i morgen.
Men grunnet noe tull, så blir det en meget halv dag i barnehagen, og dagen blir bare stress. Så dagene etter det tenkte jeg at da skulle jeg ihvertall slappe av, for på det tidspunktet følte jeg at jeg seriøst begynte å nærme meg den berømte felgen..All luft var gått ut.
MEN da kom streiken for fult, for både barnehagen til minsten og ungdomsskolen ble tatt ut i streik.

Det gikk greit nok på onsdagen, men da torsdagen kom så klarte jeg nesten ikke stå opp. Og opp måtte jeg, for det var bachelorfremlegg på skolen... Jeg var ubeskrivelig sliten, og er du ubeskrivelig sliten er ihvertfall min lunte kort, og det passer ikke bra med å ha to energibomber hjemme hele dagen.
På fredagen var det avslutning for sykepleierne kull 2009, og det var kjempe kjekt, men det var en svært krevende dag for meg. Jeg var oppe kl0700 og var ikke hjemme før jeg anså meg som ferdig på avslutningsfesten på kvelden.

Det ble bare verre og verre. Så når streiken fortsatte på mandag og det ikke så ut til å bli noe løsning, ja da begynte jeg å bli ganske grinete.
Så for meg et senarioet fra forrige svangerskap, hvor jeg gikk 11 dager over termin, og ikke fikk sove de to siste ukene av ymse grunner..Jeg var så sliten at det ikke går an å beskrives.
Og man har gjerne lyst til å være noe uthvilt når noe så slitsomt som en fødsel endelig starter.

Streiken ble avblåst i dag,
Gratulerer alle vinnere av streiken :)  (Eller hva det heter)

Jeg har brukt dagen til å sove. Og nå føler jeg meg mer normalt.


tirsdag 5. juni 2012

Doula

Det er lenge siden jeg hørte om doula.
Når vet jeg ikke, men det kan tenkes at det var når jeg var gravid med førstemann.

En doula er en erfaren og profesjonell fødselshjelper som som gir støtte til kvinnen og hennes partner før, under og etter fødsel.
Hun har ingen medisinske oppgaver, en hennes fokus er å være en trygg, beroligende og støttende person, som kjenner paret og deres ønsker for fødsel. Hun er overhode ikke noe substitutt for en jordmor, men kan inngå som en del av "fødselsteamet". Hun er ikke bare en støtte for den fødende, men ofte en god støtte for far også.
Oppgaven som doula er å treffe paret noen ganger før fødsel, hjelpe med avslapping og avspenning, massasje osv. Du skal være til disposisjon for fødsel tre uker før termin, og to uker etter fødsel, for å snakke gjennom opplevelsen og gjerne bidra med ammeveiledning om det er ønskelig.
Ordet doula kommer fra gresk og betyr "kvinne som tjener", og doulaen var viktig for den fødende i gamle Hellas.

Så hvorfor skriver jeg om doula??
Enkelt og greit fordi jeg kunne tenkt meg å blitt en doula selv.
Jeg er nok over gjennomsnittet opptatt av fødsel og svangerskap, og har alltid ønsket å bli jordmor, men det er nok fram i tid,det tar tid.
For noen dager siden satt jeg og leste om doula, og hvordan bli det her til lands.
Jeg kom over siden til den norske doulaforeningen og der fant jeg akkurat all den info jeg har sett etter.

Det kreves ikke akkurat veldig mye for å bli doula, 6000,- og to langhelger.
Tenkte jeg skulle se om det var noe kurs til høsten, det hadde passet mitt i blinken, men det avholdes kun et kurs i år, og det begynner til helgen..
Jeg ble invitert til å komme, men ser at det krasjer litt med den kommende fødsel :)
De skal ihvertfall kontakte meg når de bestemmer seg for å starte nytt kurs.

Så vi får se :)

Siste jordmortime i dag..

I dag var jeg på den aller siste jordmortimen.
Nå gjenstår bare en legetime som er på termindato, 12 juni.
Selv om det er fint at det tydelig nærmer seg slutten, så er det jo litt vemodig også for jeg er ganske forberedt på at dette er mitt siste svangerskap, og da var det min siste jordmorkontroll.
Men, man vet aldri med slike ting, plutselig blir det en fjerdemann, selv om jeg ikke helt klarer å tenke meg det.

Jeg vet ikke om jeg fikk så mye utbytte av denne timen, eg var der jo for en knapp uke siden, så mye nytt var det ikke å komme med.
Jeg  har et fint blodtrykk og vekten er fin, gått opp mindre enn ventet, men mer enn jeg ønsket ;)
Babyen ser ut til å ha det bra, og hun mente han var "knapt" festet med hodet.
Jeg spurte om hun kunne sjekke om jeg begynte å bli moden og om det var åpning.
Det er IKKE noe de skal gjøre om du ikke ber om det selv (legen jeg gikk til i forrige svangerskap skulle alltid inn å grafse, hva han kjente etter vet han vel gjerne knapt selv...IKKE lov).

Dommen ble: Moden og temmelig avflatet livmorhals, med ca en cm åpning..Altså hun fikk inn en fingertupp.
Hun kunne dytte hodet til babyen opp, noe som gjorde at hun trakk tilbake det hun hadde sagt om at han hadde festet seg. Så det vil si at han fortsatt kan finne på å snu seg over til sete eller tverrleie, som hun sa. Men det er ikke noe jeg grubler over.
Jeg vil  are si til de som lurer, det er ikke spesielt godt å få utført en slik undersøkelse, det er ømt og det svir som bare pokker.
Når hun var der inne foretok hun like godt en tøyning/stripping av mormunnen (åpningen til livmoren), og for de som lurte på hvordan det kjennes..Så går ikke det an å beskrives, det kjennes ut som om noe utvendig vil prøve å tvinge i gang en fødsel, og det er jo strengt tatt det som skjer.
Smerten går ikke an å sammenlignes med noe, men jeg ser for meg et stort sår som de river kantene til hver sin kant og tvinger åpent.
Tviler på at det hadde noe nytteeffekt denne gang, men da jeg var gravid med andremann, startet en slik prosess riene.

Konklusjonen til jordmor ble: Hun tviler på at det blir noe fødsel før termin.
Noe jeg ikke trodde heller.
Så jeg fikk telefonnummer til fødepoliklinikk som jeg skal ringe mandag 18 juni om ingenting har skjedd, og da blir det muligens satt igang den 19 juni.
Jeg er innstilt på å ringe jeg :)

mandag 4. juni 2012

Babyshower :)

 På lørdag ble jeg overrasket av babyshower i min egen heim!
Det var veldig koselig :)
Det var ikke måte på hvor flinke de hadde vært til å diske opp med mat, kaker og finepresanger til den lille gutten i magen.
Det var bare så utrolig koselig, og jeg er veldig takknemlig for at jeg har så mange fine jenter rundt meg... Og Dagfinn også selvfølgelig ;)

Det var også en baby-quiz, som jeg gjorde det utrooolig dårlig på, utdrag av spørsmål...
-Hvor ofte blir en baby født i verden?
-Hvor mye veide den tyngste babyen som noen sinne er blitt født?
-Hva er gjennomsnittstiden en mann bruker på å kjifte bleie?
 -Når får baby fingeravtrykk?

OSV... Jeg fikk 6/16 riktige...

Det ble også tippet når baby blir født, vekt og lengde... Så det blir spennende å se hvem som er nærmest der :P



 Det var ikke plass til alle rundt bordet, sån oen mptte sitte i sofaen, men det gikk så fint.
 Sjekk den monsterkaken! Den var veldig god, og veldig mektig.
 Pakker opp kjekke gaver!
 Ca der er beina ja, det er der han sparker!!!
 Herlig skilt :)
Og her har vi den flotte listen på hva de forskjellige tror blir fødselsdag, tidspunkt, vekt og lengde :)

Tuuuusen takk jenter, det var så utrolig kjekt :D