torsdag 31. mai 2012

Det nærmer seg fødsel!


Jeg kjenner det nærmer seg!
12 dager igjen til termin, og kroppen begynner å gjøre seg klar.
Jeg er inne i de magiske 14 dager før 14 dager etter termin, som er normal fødetid, så jeg venter..Samtidig som jeg ikke venter.
Jeg er jo rimelig forberedt på å gå over termin, det blir spennende å se når det skjer.
Det er noe jeg har tenkt en del på i det siste, når skjer det? Hvor er jeg når det skjer? Er jeg sammen med noen andre når det skjer? Hvordan blir det med ungene som er hjemme, alt etter som når det er på døgnet egentlig det der... Og ikke MINST, hvor fort går det denne gangen? Alt dette er så opplagt og selvsagt når en først har vært gjennom det, det er bare nå jeg sitter som et stort spørsmålstegn og bare undrer.

Jeg var hos jordmor til kontroll i går, og det første hun sa når hun kjente på magen min var "jeg syns jo det er mye barn inni her..", nå har jo begge mine forrige vært skikkelige langemenn da de ble født, så det blir spennende å se.
Hodet var festet,men han ligger fortsatt med beina godt oppi ribbeina mine, og jeg har aldri blitt så mørbanket på innsiden før.

Så nå er det jo bare å vente :)
Selv om det aldri passer heletatt han kommer, for jeg har jo så mye å gjøre hele tiden.
10 juni er bra..tror jeg ;)

En liten pauseknapp takk!

Sola skinner, og folk er blide, det finnes spesielt mange fornøyde 3 års sykepleierstudenter på universitetet i Stavanger i dag, for i dag er dagen da de fleste av oss kan kalle oss sykepleiere.
SÅ ja, I DAG er jeg sykepleier, jeg er ferdig med ALT, siste karakter er utdelt..Nå gjenstår bare den høytidelige seremonien i morgen, etterfulgt av den ikke fult like høytidelige festen på kvelden.
Alt er vell! Det er herlig, jeg er ferdig, halleluja!


PAUSE!!!

Hvor er den */^#§¤E pauseknappen?!

For jeg ville virkelig nytt akkurat dette..
Å bli ferdig, tenke, YES, endelig, jeg klarte det!
Men virkeligheten er ikke alltid slik.
Jeg vet jo det, ganske godt :)
Det er nesten litt ironisk, hvordan en slk dag som skal være så lykkelig kan bli så vond.
Det er nå jeg, IGJEN sier A men ikke B, aldri B...
Jeg er ihvertfall oppi en sak som river hjertet mitt ut, og idag nådde det den store høydaren.
I dag slo realiteten meg med knyttet neve rett i ansiktet så det sang små blåfugler over hodet mitt i flere timer etterpå.
Virkeligheten kan være så hard, virkeligheten er ofte vond...
Og det å være voksen å gjøre det riktige kan noen ganger smerte mer enn du noen ganger blir fortalt det vil gjøre når du er liten.

Alt skjer på en gang nå! SÅ håper babyen ikke har tenkt seg ut riktig enda...
HVOR er pauseknappen når du trenger den?

mandag 14. mai 2012

Jeg er sykepleier....

"Yrket?" Hun ser på meg i det hun spør.
"jaa, student vell..?" Svarer jeg forsiktig og kikker ned.
"Du er ikke student når du skal føde vel?!" Sier jordmor og kikker på meg med noe som kjennes ut som et granskende blikk.
"Du har vel ikke planer om å føde nå?" spør hun videre, jordmora.
"Neei, hadde ikke håpet på det" innrømmet jeg rimelig kjapt.
"Jeg skriver sykepleier jeg..Du er jo ferdig utdannet en liten stund før termin ihvertfall, så da er du sykepleier da!" Hun ser på meg igjen og smiler.
Jeg kan ikke annet enn å smile hjertelig tilbake i det det går opp for meg hva hun egentlig sier.
Jeg bare smiler,og smaker på det.
Jordmora som smiler så varmt til meg, er den første i hele verden til å stadfeste dette fantastiske.
Hun sier det som om det er viktig, og det er det, hun vet bare ikke hvor viktig dette er for meg.
Jeg bare smiler.
Til tross for at jeg er inne på kontroll for om babyen og jeg har det bra.
Jeg bare smiler.
Det har vært en lang kamp.
Lengre enn de tre årene utdannelsen har tatt.
Kampen har jeg vunnet,
er det rart jeg smiler?

Den kvelden gråt jeg.
Ikke fordi jeg var lei meg, eller egentlig det også, for det er mange spøkelser som hjemsøker meg, mange gamle, slitte følelser. Følelsen av å ikke være god nok, følelsen av bunnløs sorg for ikke kunne gjøre det du har mest lyst til..Fordi skjebnen ikke tillater det, det er slik det føltes, den gang for så lenge siden.
Følelsen av å få kjepper i hjulene, gang på gang, falle og prøve å komme seg opp.
Men jeg kom meg opp, og få rundt meg vet egentlig hvilken ubestigelig fjelltopp dette har vært.
Og når realiteten treffer meg, når jeg virkelig tenker over dette fantastiske, da strømmer tårene, men smilet er der.

Det begynte som en drøm, et ønske da jeg var liten.
Men mye har hendt siden jeg var den lille jenta, og det er godt med det man ikke vet venter en.
Etter å ha fått mitt første barn som 18åring, hadde jeg en lang prat med en utdanningsveileder.
Jeg hadde målet klart, jeg SKULLE bli sykepleier.
Det ville kreve mye fortalte han, fordi karakterene mine var helt på bunn, jeg måtte ta opp mange fag og det ville bli hardt, da tenkte han spesielt på den evige depresjonen min som dro meg ned.
Men jeg SKULLE...
Mye skjedde, de to årene det skulle ta å fullføre videregående,ble til 4 år, egentlig 7 år faktisk, for jeg måtte ta opp flere fag seinere.
Oppi alt dette var det så mye tungt som skjedde, at jeg måtte velge meg en rask utdannelse, jeg valgte frisør, privatskole på 5 måneder og 2 år i lære.
Det var tungt, for jeg ville ikke det i det heletatt.
Men faktisk så måtte jeg. Jeg kunne den gang kommet inn på sykepleien, jeg sto med søknadspapirene i hånden.
Jeg tok valget om  la være fordi jeg visste at livet mitt var for tungt den gang til å klare å gjennomføre en slik krevende utdannelse.
Så jeg kastet søknaden, og det føltes som jeg spyttet meg selv i tryne.
Men det var til det beste, den gang.

Jeg ble ferdig utdannet frisør, et mål var nådd. Jeg jublet, jeg hadde fått noe til, noe fantastisk.. Jeg kunne forsørge min sønn og meg...Og jeg var dyktig også, jeg nådde langt på kort tid.
Men det var ikke det jeg ville gjøre.
Jeg ville gjøre noe som betydde en forskjell, noe viktig, jeg ville bli sykepleier.
Men jeg visste at slik livet var den gang, så var det umulig.
Det hjalp ikke på selvtilliten, at han jeg var sammen med den gang ikke følte jeg var god nok for ham..Blant annet fordi jeg hadde et så ubrukelig yrke (Mente han) Jeg var ikke god nok i hans øyne, jeg hadde ikke en utdannelse som betydde noe. Skulle jeg bety noe så burde jeg være lege, eller psykolog eller sykepleier.
Det var hans tanker, hans meninger, men det gjorde noe med meg, jeg var ikke verdt mye i hans øyne.
For han var det vanskelig å være sammen med "bare" en frisør.
Jeg selv mener ikke at folk er "bare" noe, alle yrker er viktig, og at en trives i sitt yrket er det viktigste.
Men det det gjorde med meg, var at jeg kjente igjen på hvor ubrukelig jeg var som ikke klarte å nå dit jeg ville... Heldigvis ble det slutt mellom ham og meg. Men det hadde vært deilig å vist ham at viljen min virkelig har ført meg dit jeg ønsket, jeg har klart det han mente var nærmest umulig for meg.
Jeg er sykepleier...

Jeg har alltid vært på utkikk etter muligheten til å starte på sykepleierutdannelsen.
Det blir vanskeligere og vanskeligere med årene, og har du ekstra ballast, så sier det seg selv at det er vanskeligere. Få vet hvor mye ballast jeg egentlig har hatt.
Jeg har alltid vært på utkikk,og da en mikroskopisk luke åpnet seg, så satte jeg himmel og og hav i bevegelse for å nå drømmen.
Og jeg mener det, den var mikroskopisk den luken. Jeg våknet faktisk midt en natt og fikk en slags klarhet over meg "nå Lene, NÅ må du prøve! Akkurat nå kan det gå".
Det er faktisk ganske fantastisk alt som plutselig klaffet, men jeg satset høyt den gang, men det gikk.

Det har vært knalltøft å ta disse tre årene, hadde jeg ikke vært så innbitt og målrettet, så kan det veldig godt være at det ikke hadde godt. Det har kostet meg søvn, det har kostet meg venner, det har kostet meg tid med barna... Det har gitt angst og depresjoner, jeg har grått mye..Men det har flere andre studenter også, tross alt. Men til syvende og sist så har det vært verdt det.
Veien har vært lang... Men jeg er sykepleier.
ER det RART jeg smiler :)


lørdag 12. mai 2012

Dårlig kjemi...?


Vi har vel alle hørt om god og dårlig kjemi mellom mennesker. En kan ha svært god kjemi med noen, og en kan ha heller dårlig kjemi med noen andre.
Noen vil si at det ikke finnes noe som hetter kjemi mellom mennesker, men det er ihvertfall en allment akseptert måte å beskrive om du går godt eller dårlig overens med en person.
For det er virkelig enorme forskjeller her.
For noen er det full klaff med det samme, mens andre sliter med å ha noe å snakke om..Noen gang.

Det er ganske lenge siden jeg fant ut at jeg selv velger de jeg ønsker å være med, det var vel omtrent den gangen jeg "Fant" meg selv en gang tidlig i dette årtusen, den gang alt forandret seg, den gang jeg ble lagt inn på psykiatrisk sykehus.
Da tok jeg et stort oppgjør med meg selv, snudde alt på hodet, og begynte å bygge opp den jeg er blitt i dag.
Selv om det er en annen historie, som jeg har laget flere innlegg om her tidligere, så vil jeg likevel dra det fram. Rett og slett  fordi det var den gang jeg innså hvor viktig denne kjemien mellom meg og andre mennesker er for min egen og andres trivsel.
Den gang innså jeg også en annen vesentlig ting, vi kan velge våre venner, men vi kan ikke alltid velge hvem vi skal måtte omgås.

Dette er noe jeg har erfart igjen og igjen, og jeg er sikker på at alle opplever dette, å måtte omgås mennesker en ikke har full så god kjemi med.
Det er ikke noe jeg opplever hver dag, tvert imot, men det hender, og det kan være ganske vanskelig til tider..
Men en vesentlig ting å tenke på er at uansett hvor enn dårlig kjemi du har med en person du forholder deg til,uansett hvor teit du måtte synes den andre er,og uansett hvor dårlig du/dere klarer å kommunisere med hverandre, så er ikke det det samme som at denne personen er et dårlig menneske.

Det kan være ubehagelig å forholde seg til de du ikke går så godt overens med, i mange situasjoner er man jo mer eller mindre tvunget til det.
Det kan være i jobbsammenheng, på skolen, i vennflokken, familien, i butikken..Ja over alt.
Det er først når du er nødt til å forholde deg til personen det blir vanskelig, det sier seg selv.
Er det dama i butikken så har det ikke like mye å si.

Hvordan det kan oppleves å ikke klaffe med et annet menneske er vel individuelt, men jeg viltro at noe går igjen.
I samtale med personen føler du deg gjerne utenfor din komfortsone. Måten du snakker på og med andre blir ikke forstått gjerne, vitsene du drar faller tungt til bakken, du føler du blir tolket på en helt annen måte en det du er vant til, du skjønner gjerne ikke helt den andre heller? Du føler ikke du kan være deg selv, som den du er. Du føler deg teit, og alt du sier blir feil.  Og det kan opstå en ganske negativ stillhet. Og vi kan dra det mye lenger enn det. Du kan bli provosert, eller den andre kan bli provosert osv..
Dette var å sette det på spissen. Jeg har opplevd det svakt noen ganger, andre ganger kan neste alle elementer være til stede,og DET er ubehagelig.

Heldigvis er ikke dette noe jeg opplever veldig ofte,som regel føler jeg selv at jeg gå godt med andre, og  det er veldig lett å være meg selv. Men alt er en tilpasning, altså på hvordan du skal være rundt andre mennesker. Men som regel går jo det veldig, veldig fint, det er bare de få unntakene som er vanskelige.





torsdag 10. mai 2012

Måtte jammen en snartur innom føden.

Tirsdag måtte jeg faktisk innom fødeavdelingen en tur.
Jeg var så innmari dårlig.
Hodet holdt på å sprenges kjentes det ut som og jeg hørte ringing i ørene. For ikke å SNAKKE om alt vannet jeg hadde fått i kroppen.
Føltes som minst40 kg ekstra kroppsvekt over natten.
Jeg følte meg virkelig pløsete og jeg hadde mer eller mindre "fødefjes", mange kommenterte nettopp det. Jeg hadde jo fått trutmunn!
Og jeg mistenkte en begynnende svangerskapsforgiftning, spesielt siden jeg hadde hatt protein i urinen uken før..

Siden jeg var på sykehuset i praksis denne dagen, ble jeg og kontaktsykepleieren min enige om at jeg skulle innom føden for å sjekke blodtrykket (litt vanskelig å sjekke blodtrykket på nyfødt intensiv avdelingen som jeg er på nå, mansjettene er aaaalt for små til min litt halvlubbne arm..).
Så jeg ruslet ned til føden og henvendte meg i skranken som alle andre gravide ville gjort.
Det første som møtte meg var avdelingsjordmor som kom mot meg og hilste strålende og lurte på om jeg ville jobbe der til helgen?
Jeg må si det fristet veldig siden jeg for en gangs skyld ikke har noe gjøre (utenom å slappe av) og siden jeg trives så godt der. Men jeg klarte å tenke faktisk, og sa at nei, jeg er nok for sliten og for høygravid til det.
Da utbryter hun "Skal du føde nå??!"
Neinei.. Håper da ikke det sa jeg.
Men forklarte problemet og lurte på om de bare kunne ta et blodtrykk av meg.
Jeg ble dratt inn på avdelingen og videre på en fødestue for fullovervåkning. CTg ble lagt på for å registerere at barnet hadde det bra og for å sjekke for eventuelle rier, blodtrykk ble målt og leie på barnet ble sjekket.

Jordmoren lurte på om jeg hadde vært på journalskriving enda (gravide rundt uke 35 skrives inn for å komme inn i systemet på sykehuset der hvor de skal føde), men jeg fortalte at jeg skulle det i morgen. Det kunnevi gjøre med det samme sa hun, hvis jeg hadde med svangerskapspapirene min. Flaks for meg at jeg alltid har dem med :) Men de lå jo oppe på avdelingen. Og tror dere ikke jordmoren løp opp og hentet dem?  De lurte fælt på pauserommet på avdelingen mår jordmoren kom opp og lurte på hvor sekken min var.
De trodde jeg hadde gått i fødsel.

Så eg ble skrevet inn i systemet samtidig som jeg lå på registrering.
Registreringen var fin, barnet hadde det bra, blodtrykket mitt var lavt (som det har vært i hele svangerskapet), men det er høyt blodtrykk som kan være tegn på svangerskapsforgiftning.
Eneste var at jeg hadde en del kynnere som ble registrert. Men det er ganske normalt.
Og barnet lå med hodet ned, men ikke festet. Noe som absolutt ikke trenger å skje i dette svangerskapet heller.

Da jeg skulle gå stod jeg og snakket litt med dem, og de kom fram til at det var påkjenningen de siste dagene som hadde gitt alle symptomene. Jeg trengte bare å nevne ordet konfirmasjon før de nikket med hodet og sa, ja, der har du årsaken.

Enden på visen var; Alt var fin, og jeg fikk ikke jobbe til helgen allikevel...Så det.


søndag 6. mai 2012

Bokserie (kort): Trylle Triologien

Da er jeg ferdig med Trylle triologien,og jeg må si at det er en herlig,fantastisk og enkelt fordøyelig serie.
Jeg begynte å lese uten å ane hva det dreide seg om, det eneste jeg egentlig visste var at det var fantasy og i min bane, hvordan jeg visste det er ikke godt og si, for det husker jeg ikke.
Men jeg er veldig glad for at jeg ikke visste hva den handlet om, ikke fordi jeg muligens ikke hadde lest den,men fordi det var en ekstra spenning i å finne ut hva det hele dreide seg om.

Jeg vil ikke si hva den handler om, men jeg kan si hva den IKKE handler om... Demoner, vampyrer eller engler. Men liker du den sjangeren, så er jeg helt sikker på at dette er en en sikker vinner.
Historien begynner svært mystisk, og slik fortsetter den ganske så lenge, alt blir bare mer og mer mystisk.
Ikke krimmystisk, men bare mystisk og ukjent.
En fin vri og et kjærkomment tilskudd til fantasysjangeren om kan en si.

Kort om bøkene:
De er tre bøker i serien, og den er ferdig, det kommer ikke mer. Den er ikke forkort, men en vil alltid vite mer om en virkelig liker en bok, eller en bokserie. Men her blir du faktisk fornøyd på slutten.

Litt om hvordan serien starter og hva det handler om:
Wendy, hovedpersonen i boken, er en 17 år gammel jente som aldri har følt seg helt hjemme i noe sted.
Hun har alltid vært annerledes, og har akseptert det at det er slik.
Hun skjønte at hun var annerledes den dagen hennes egen mor prøvde å drepe henne, den dagen hun fylte 7 år. Moren viste ingen tegn til anger, og ble kort etter dette innlagt på psykiatrisk sykehus, hvor hun oppholder seg 10 år senere. Moren beskylder Wendy for å ha drept hennes egentlige barn,en sønn,og tatt hans plass. Alle mener moren er totalt utav det, for det har aldri vært snakk om at Wendy skulle vært en gutt. Men Wendy selvlurer på hva om det kan være noe i det moren forteller.
Da Finn plutselig dukker opp på skolen hennes,forstår hun fort at han holder nøkkelen til mange av hennes spørsmål om fortiden, men også fremtiden.
Hun kjenner ikke Finn, men han kjenner henne, han vet ihvertfall mer om henne enn hun vet selv.
Spørsmplet erbare om hun vil tro på det han har å fortelle, når han først begynner å fortelle...



Da var han konfirmert!

 Da var den lille gutten min blitt stor. Ingen vei tilbake nå, talene er talt og sangene sunget, Tårene felt, maten er fortært, gavene mottatt, gjestene kommet og gjestene har gått... Ja, han er konfirmert.

Mange har spurt hvordan det føles å være mor til en konfirmant, det er litt vanskelig å svare på, for det føles ikke stort annerledes å være mor til konfirmanten Robin, som å være mor til bare Robin.
Han har jo vokst i alle år,og jeg har vært der i alle år...Det er ikke som om han ble konfirmant og så stor bare ved å knipse med fingrene.
Men jo, selve dagen idag har vært litt sår, god, men sår. Det går jo opp for deg hvor stor ungen din plutselig er, og han er så stor nå at han faktisk snart er voksen.
Og gulp! Det er ikke noe snakk om hvor gammel JEG er her, men hvor gammel HAN er blitt. Jeg tror ikke jeg kunne følt meg eldre om så han hadde vært 30.
Men gutten min er jammen meg på full fart til å bli en mann.


Selve dagen i dag, var knallfin. Jeg er godt fornøyd. Og konfirmanten selv er godt fornøyd. Gjestene var fornøyd. Og alt var bare gull. Vi hadde bestilt og laget nok mat, kaker hadde vi overflod, så frysen er full. Brusen og kaffen holdt også. Det var mange unger tilstede, de var faktisk overraskende flinke å sitte stille til bords. Og mellom serveringene og etter, lekte de enormt godt sammen, selv om de ikke kjenner hverandre fra før (siden vi var to familier).

Vi sang 3 sanger, og det ble holdt 4 taler.
Pappen til Robin begynte med en flott tale som oppsumerte godt "Robin" opp gjennom årene på en koselig og humoristisk måte. SÅ fortsatte jeg med en adjektivhistorie om selve konfirmasjonen, konfirmanten og gjestene..Det ble mye latter,og lattertårene trillet på meg også. Etter latteren, så holdt jeg en kort tale for Robin, en typisk "mamma"tale vil jeg si..Jeg er så glad i deg osv... Den ble akkurat passe lang, for min del, og jeg klarte såvidt å holde på tårene.
Farmoren til Robin holdt neste tale, og Oldemor leste til slutt opp et flott dikt.
ALlt vel :)


Bildene er jo litt hulter til bulter er...
Her er selve seremonien. Han konfirmerte seg Humanetisk, det er en nydelig seremoni. Og selv om forberedelsene til konfirmasjonen og alt de/han har vært gjennom i vinter/vår har til tider vært tøft og krevende, så syns han selv det var verdt det,og han har vokst på det.


 Jeg satt en hel kveld og laget bordkort, 33 stk. Robin fikk et helt spesielt,større enn de andres og med bilde på selvfølgelig,det slo godt an og han måtte ta vare på det. Jeg satt også en hel kveld medet ganske personlig kort til ham, med bilder, dikt og personlig hilsen:Det er jo bare en gang ungene dine står konfirmant, og for meg har det vært viktig å gjøre denne dagen så fantastisk som mulig. Derfor har jeg sittet mange kvelder med sanger og tale og bordkort og kort og planlagt i det vide og det brede, jeg har tatt mange telefoner og gjort ganske mange mange ærend.
Selv om jeg er sliten og bare har hatt lyst til å ligge med beina høyt (for å slippe elefantbein fylt med gravidvann) etter at jeg har kommet hjem fra jobb om dagene, så har det virkelig vært verdt alt,når dagen blir så bra :)

Nei de ungene våre, vi har ALLTID tid til dem! Og sånn skal det være. Punktum.
Dette bilde kan du lage din egen historie til ;)