lørdag 28. april 2012

Savn

Savn, kan et ord være mer lengtende?
Mer fullt av håp?
Savn, kan et ord inneholde mer
frykt?
Mer ensomhet?
Savn, kan et ord vise mer
sorg?
... Eller mer kjærlighet?
Savn.

torsdag 26. april 2012

Siste praksis, nyfødt intensivavdeling.

Det nærmer seg slutten på første uke i min aller, aller siste praksisperiode på sykepleiestudiet.
Aller siste dag i praksis blir 24 mai, da har jeg "komprimert" praksisen for å prøve å nå permisjonsdatoen som er 22 mai. Men det er ikke så nøye. Men jeg begynner å bli sliten, mest fordi det har gått i ett.

Min siste praksis er på nyfødt intensivavdeling, eller prematuravdeling som mange vil kalle det.
Prematuravdeling er noe misvisende, fordi det er ikke bare premature barn som kommer inn, fullbårne, nyfødte med mistanke om infeksjoner er et eksempel på hvilke andre pasienter som er på avdelingen.

Det er en enormt spennende avdeling, på så utrolig mange måter. Det er så mye her som du ikke har mulighet til oppleve andre plasser enn nettopp her.
Det å plumpe inn på denne avdelingen som sykepleierstudenten kan så lett bli feil. Gjerne ikke for studentene, det er ekstremt mye å lære og det meste er nytt, men det er to andre parter som er så mye viktigere enn at du får med deg hver minste nye ting.... Det er barnet og foreldrene.
På avdelingen er det en pasient som er syk, barnet,men foreldrene er vel så viktige, og det å respektere deres grenser samtidig som man varetar sykepleie til barnet, er så enormt viktig.
Denne avdelingen er unik på en måte som er skremmende, og det er at de barn og foreldre som kommer inn til denne avdelingen, mangler samspill og en naturlig tilknytting seg imellom. Og en trenger ikke være Einstein for å se at det er mye en kan gjøre feil som sykepleierstudent her.
Det blir viktig å fremme et naturlig samspill og samtidig legger til rette for tilknytting. Derfor MÅ en se foreldrene også, ikke bare barnet som er din pasient. Det kan være veldig utfordrende, spesielt i begynnelsen.
Hvis en ikke syns det er utfordrende, så betyr ikke det nødvendigvis at en gjør alt rett, men det kan faktisk være at foreldrene ikke sier noe overhodet,for de tror det skal være sånn, de vil ikke være i veien, og de vet ikke alltid hva de selv vil. Og en av våre oppgaver blir å ikke trampe over nettopp dette.

Men avdelingen er så klart så mye mer enn foreldre-barn samspill, selv om det er en vesentlig del av jobben å fremme dette.
Barnet som pasient kan være veldig utfordrende, spesielt de premature, de er umodne i forskjellige grader, og det krever tid og kompetanse for å lese dem skikkelig.
Nå har ikke vi som studenter noe å gjøre med de aller minste, og aller sykeste barna, de som ligger i kuvøse. Det er spesialutdannede sykepleiere som tar seg av dem.
Og jeg tror nok jeg ville hatt en god del erfaring på nakken før jeg ville vært der, for det er virkelig utfordrende.

Jeg merker at jeg har en god del erfaring med meg til denne avdelingen, ikke med de sykeste og minste selvfølgelig, men jeg er ikke helt grønn.
Det å ha vært på barneavdeling i praksis har gitt meg mye verdifult som jeg kan bruke her, det å ha jobbet på føden har vært ekstremt nyttig, og til og med det å jobbe på gynekologisk.
For ikke å snakke om bacheloren som handlet om nettopp premature barn og mødres stress.
Denne erfaringen/kompetansen samlet, gjør at jeg får ha egne pasienter allerede, og det er kjempe kjekt, men også skummelt, for det er så mye å ta hensyn til.
Bare det å gi medikamenter her, kan være utfordrende, for det er her vi virkelig snakker medikamentREGNING. Når en normal dose går ut ifra en voksen mann på 75 kg, så kan en tenke hvor mye omregning det blir til et barn på gjerne 1700gram... Eller 500 gram. Heldigvis er det dobbeltkontroller, og alt skal være sikkert.
Men allikevel, si du skal gi medisin til en på 500 gram og du ved en feil regner etter en vekt på 5000gram, da blir små doser dødelige. Så selv om vi ikke skal regne feil, så er det fint at det ALLTID er dobbelt kontroller.

Nei, nå blir dette altfor langt!!!
Enuke er gått, og jeg har lært så veldig, veldig mye. Gleder meg veldig til neste uke :))


...Konfirmasjon..Konfirmasjon..Konfirmasjon.. :)

Det holder jeg på med for øyeblikket, forberede til konfirmasjon av eldste sønnen.
Humanetisk konfirmasjon vel og merke, noe han har valgt helt på egenhånd. OG det er egentlig ikke verst, som eneste i klassen i den alderen.
Det letteste hadde vært å "go with the flow". Så jeg må si jeg er ganske stolt at han har tatt et valg basert på sine meninger og ikke hva alle andre mener.

Det har vært greit hektisk å forberede konfirmasjon oppi bachelorskriving og å praksis. Men det aller meste går om du virkelig går inn for det.
Det meste er egentlig ordnet.
Vi har kjøpt en skikkelig flott dress, som han valgte helt selv.. Smashing!
Blomsteroppsatser er bestilt og hentes dagen før.
Bordpynt er kjøpt inn,og ordnes dagen før.
Fotograf skal han til iløpet av uken som kommer, og selve konfirmasjonen er den 6/5.
Kransekake og marsipankake er bestilt og betalt.
Mat er bestilt.
Lokal er under kontroll, vi skal ikke feire hjemme.
Sanger er skrevet....

..MEN, talen gjenstår. Og det kan bli lettere problematisk ser jeg for bare det å finne en mal til en slik tale gjør jo at jeg snufser og hulker i vei.
Men jeg SKAL holde tale for gutten min, men jeg tror ikke den blir så lang.
Han er jo godgutten min..Men ikke si at jeg har sagt det :/ Det er ikke alltid så populært.

Det som gjenstår er skrive tale, lage resten av maten (det blir tapas, og vi har bestilt halvparten ca, og lager resten selv), lage kaker, pynte selvfølgelig, fotograferingen, sko til dressen, kjøpe servietter, lade kameraet, og ..........Vente på den store dagen.

Fytti kattegrisen denne dagen har kommet fort! Jeg begynte å tenke på den for 3 år siden, nå er den rett rundt hjørnet!


søndag 22. april 2012

Hvordan går det med den gravide?

Da var det på tide med en liten "gravid" update. Jeg er nå 33 uker inn i svangerskapet, altså 7 uker, eller hele 51 dager igjen til termin. Og er altså i midten av åttende måneden.
Selv om jeg tviler på at han kommer da. Med min "gå-over-termin" flaks kommer han nok den 20 juni. Men det er helt ok.
Jeg er fullstendig klar over at med en voksende baby i magen kommer diverse plager. Jeg hadde virkelig ventet den ekstreeeeme kvalmen i begynnelsen, og den var jo der også. Men jeg hadde bare egentlig ikke regnet med at den aldri skulle forsvinne. Så da jeg var på svangerskapskontroll hos legen sist, var hun altså ikke helt fornøyd. Jeg har skrapt jernlager, det fant vi ut sist, og jerntablettene får meg bare til å kaste opp enda mer. Men jeg tar dem, rett før jeg skal legge meg fynker best. Men nå viste blodprøvene at jeg var dehydrert, og legen var ikke fornøyd. Hun ønsket igjen for nte gang, å legge meg inn på sykehus, men hun sa hun forstod situasjonen min så godt, at hun ville prøve med kvalmestillende. Og siden hallsbrannen min er så ille (pga spiserørsbrokk) at jeg ikke klarer å spise etter kl1600 om dagene, og jeg bare kaster opp på kveldene pga halsbrann, så skrev hun ut medisiner for å dempe halsbrannen også.

Dette har jeg nå prøvd i 2 uker, og jeg må si at formen er mye bedre. God er den ikke. Kvalmen er veldig dempet på morgenen, så jeg klarer å spise litt mer og lit sunnere (skikkelig drittmat er det som har dempet kvalmen). Tabletten mot halsbrann må jeg fordele utover dagen for å dempe gjennom dagen.
Stort sett unngår jeg å kaste opp nå.
Stort sett.. Men da jeg var hos NAV på fredag for å permisjonspenger, ja gjett hvem som stod i inngangen til NAV og bare kastet opp det som fantes i magen og tarmene? Joda, fortsatt Lene, IKKE ta jern på tom mage, SELV om du har tatt kvalmedempende. Lærepenge kalles det. Og igjen... Jern er ikke godt å kaste opp...

Anyway, formen er greit. Bekkenløsning? Ja, litt, men det går greit. Vagge som en gås? Tja, jeg har jo fått gravidgange, og det hører strengt tatt med.
Kynnere (livmoren øver seg på å føde) har jeg mye av, av og til er de direkte ubehagelige også.
Sparker babyen? Oh YES! Det  begynner å bli trangt om plassen, og sparkene er harde,men strengt tatt så er det slik det skal være på denne tiden, så jeg er fornøyd.
Vann i kroppen? Nope, ikke mer enn det jeg skal ha. Kiloene jeg har lagt på meg er kun babyen og meg, kan ikke skylle på noe vann.
Sliten? av å være gravid? Nei, av alt annet? Veldig.
Og hva har jeg lagt på meg til nå da? Jeg tok av 12 kg før svangerskapet, jeg har lagt på meg 10 av de. Så 10 kg, men det spørs vell litt hvordan du ser på det.

Tenk, 7 uker til termin. Sykt spør du meg, hvor ble tiden av? Eller det vet jeg godt. Den forsvant i praksisstress, hjemmeeksamenstress, bachelorstress og nå ny praksis og konf og et stoort bryllup foran meg (IKKE MITT!) så ser ikke at tiden plutselig går mer stille i dørene.

Og ja, var hos NAV og sa at jeg SKULLE bli ferdig med praksis, selv om denne perioden strekker seg inn i permisjonstiden min, sånn at jeg får nesten 2 uker kortere permisjon enn vanlig. Mannen jeg snakket med sa han aldri hadde hørt om denne problemstillingen før, så han måtte ta noen telefoner. Det var helt greit, ikke noe problem. Men han anbefalte meg før jeg gikk å heller prøve å korte ned på min egen praksistid, så jeg kunne få litt tid til å slappe av på.
Joda sa jeg, planen er egentlig å jobbe å ta disse  6 ukene iløpet av 4 uker. Men jeg har lært meg at det er lurt å ha en back-up plan, uansett hvor målrettet mann er, jeg er tross alt høygravid snart.

lørdag 21. april 2012

Pasta Carbonara a la Lenelene


Pasta Carbonara er favorittmaten til eldstegutten min, og det er ikke hvilken som helst Carbonara, det er  mamma sin, så klart ;)
Da jeg spurte hva han ønsket å spise i konfirmasjonen så kom det kjapt CARBONARA!
Men siden denne retten må lages sånn rett før den spises, så blir det tapas i konfimasjonen.

Denne oppskriften følger ikke vanlig Carbonara oppskrift, men mye er likt.
Jeg bruker blandt annet IKKE hvit pepper, da jeg overhode ikke liker hvit pepper, men det må du gjøre som du vil med.
Det blir litt vanskelig å skrive den ned, da alt blir sånn ca ca når jeg står og lager maten.
Men jeg skal gjøre mitt beste.

OPPSKRIFT:
-500 g pasta (bruker mest "sommerfuglpasta")
-2 eggeplommer
-2-3 dl fløte
- 2ss smør
- ca 250 g ost (jo skarpere osten er i smaken jo bedre syns det blir. Revet 4 oster fra Tine er perfekt og enkelt)
- 2 ts Dijon sennep
-200-250 g skinkebiter
-50-100 g spekeskinke
- Salt og pepper

Kok pasta.
Hel ut vannet og sett gryten over svak varme, ha i smøret og osten og bland godt.
Hvis du vil ha spekeskinken godt gjennomvarmet, så ha denne oppi nå.
Visp eggeplomme sammen med fløte og sennep.
Når osten er smeltet kan du helle over fløteblandingen og rør godt, dette skal stå å trekke litt over svak varme max et par min. Ha i skinken.
Smak til med salt og pepper.

VOILA! Nyttes ganske med en gang.
Godt med brød til, men ikke et must.
Syns du det blir veldig mektig med så mye ost i maten (som spesielt min samboer syns), så er det godt med en frisk salat ved siden. Men det er heller ikke et must.


Mareritt med forvarsel? Del 1/3



Jeg har slitt mye med mareritt i mitt liv, det var så ille en periode i livet mitt at jeg ikke orket å legge meg.
Det var bedre å være våken og utslitt, enn å drømme.
Spesielt siden drømmene ga sånn en inderlig skrekk som satt igjen i kroppen helt til kvelden, og var det skikkelig ille, kunne følelsen sitte i i mange dager.
Helt siden jeg var liten har jeg hatt mareritt, og det er ikke før de siste årene at jeg kan si at jeg vet hvordan det er å ha en fin drøm, som du egentlig ikke vil våkne opp fra når vekkerklokken ringer...Selv om det hører til sjeldenheten.
Jeg husker hvor sliten jeg var i ungdomstiden da jeg konstant hadde disse drømmene, et sammensurium av opplevde hendelser og redsler og fobier som virkelig fikk tak om natten.
På det meste, kunne jeg våkne om morgenen og huske 8 forskjellige mareritt, klart som dagen.
Jeg kunne beskrive i detalj til langt på kveld hva drømmene handlet om og hvilke følelsene av redsel dette ga meg.

I ungdomstiden begynte jeg å gå til all mulig slags alternativ behandling for blant annet å kontroll på disse drømmene. For jeg maktet ikke mer, jeg ble så sliten at jeg måtte prøve..Noe.
Jeg var gjennom alt slags mulig rart, fra ledet fantasi, til hypnose, til ønske tanker, og det å bli ledet til tidligere liv (jada, jeg har også vært en indianerkvinne som har tatt selvmord..Som de fleste andre som har blitt ledet til tidligere liv) og jeg har blitt ledet inn i underbevisstheten min,som hadde mye rart å fortelle meg.
Jeg har prøvd akkupunktur, over fler år faktisk, men det har aldri hjulpet på noe som helst, aller minst drømmer. Diverse homopater har jeg vært hos og fått diverse brygg og piller å knaske. Jeg har blitt spådd på alle mulige måter, fra tebladet ti avlesing i hånden. Healing, Irisanalyse, kinesologer... Omreisende kjente alternative folk. Jeg hadde telefonkontakt i flere måneder med ei kjent "heks" fra Bergen.
Lang historie kort, blir en desperat nok, prøver en det meste.
Om noe fungerte? overhodet ikke. Jeg ble vel bare mer forvirret og skremt. For som ungdom var jeg ganske lett påvirkelig,men hallo...Usikker ungdom med problemer som prøver å finne seg selv som går gjennom lat det der, ja det sier seg vel selv, i ettertid vell å merke, at det gjerne ikke var det lureste. Men alt det der kan jeg virkelig fortelle om en annen gang.

Det jeg begynte å gjøre ihvertfall, var å skrive ned drømmene mine. Og jeg lover, det er ganske grusom lesing. Men jeg ville få en oversikt på hva jeg drømte om, hva gikk igjen? Hadde det noe sammenheng med ting jeg opplevde? Eller hadde opplevd? Eller hadde jeg så sterke fobier at jeg hadde mareritt om dem? Eller hadde jeg rett og slett opplevd saker og ting som ubevisst lå og ulmet?
En periode var jeg veldig flink til å skrive ned drømmene, men så dabbet det av..Av og på.
Fortsatt kan jeg skrive ned hva jeg drømmer, hvis det er ille nok, eller hvis det gjorde veldig inntrykk.

Og som nevnt over, så var det i perioder nesten litt vanskelig å skille drømmer fra virkelighet.
Mange vil nok syns det er rart, i og med at at drømmene i seg selv ofte var så absurde at bare mennesker med psykoser eller schizofrene ville tro at det var virkelighet.
Jeg sa jo at jeg ikke hadde en lett ungdomstid, eller tidlig voksentid.
Jeg er ikke schizofren, men jeg har vært psykotisk.. Kan leses HER  og HER blant annet.

Siden dette blir et langt innlegg, deler jeg det opp.
I neste del skal jeg fortelle om en spesiell drøm jeg har skrevet ned, og som jeg kom over for noen dager siden. Det jeg leste skremte meg, drømmen var skremmende nå i dag, 13 år etter. Grunnen til at det skremte meg var fordi jeg vet i dag hva som skjedde en stund etter at jeg drømte den drømmen (og andre lignende drømmer i den perioden).Og å lese den drømmenn så klart og tydelig skildret, å kjenne den på kroppen, igjen, var ubeskrivelig vemmelig. Det å lese den og vite hva som skjedde senere, så var det nesten som om drømmen i seg selv prøvde å fortelle meg "FLYKT! KOM DEG TIL HELVETE VEKK FRA DENNE SITUASJONEN; DET FØRER BARE TIL ELENDIGHET!".
MEn den gang var jeg som i en malstrøm, og jeg kunne ikke ha kommet meg bort. OG hvorfor skulle jeg? Jeg visste jo ikke at noe var galt, før det var for seint.



torsdag 19. april 2012

Klapp på skulderen, bachelor levert!

Jeppjeppjepp... Da var oppgaven levert!
Tror det må få synke inn litt for alt jeg føler nå er, tja, jeg er sliten for å si det sånn.
Men det er ganske deilig å vite at jeg/vi ikke trenger å skrive i helgen-

Vil takke min aller søteste Ida for et fantastisk samarbeid, tror ikke det er mange jeg kunne jobbet så tett med over en så lang periode... Men du er en av dem :)

Vi er blitt ganske gode påemnet vi skrev om, premature barn og foreldre/mors oppleve av stress ved å få et slikt barn.
Ingen eksperter så klart, men vi har da lært en ting og to.
Feks har vi lært at det kan være forskjell i mor og fars stressopplevelse, mødre sliter ofte med dårlig samvittighet og skyldfølelse for at fødselen startet for tidlig.
Foreldre kan føle at de ikke er foreldre til sitt eget barn når det ligger inne på prematur avdeling, så det å væresykepleier her er en balanse mellom barnets behov for sykepleie og foreldrenes behov for å få styrket sin rolle som foreldre.
Og god kommunikasjon og informasjon, viiiiktig...
Alt i alt har vi lært mye om hvordan vi bør og ikke bør forholde oss på en prematur avdeling.

Nå gleder jeg meg til mandag, hvor jeg skal ha min første dag i praksis på prematuravdeling.
Blir spesielt å se det i praksis som jeg har skrevet om de siste 9 ukene.
OG, det blir spesielt å være der og se alle de små barna og vite at jeg har en i magen som kanskje er større en de barna som er på avdelingen.

onsdag 18. april 2012

Jeg var jammen heldig som fikk kikke på han som bor inni magen min!


Jeg var hos gynekologen i går, og da fikk jeg jammen meg et bilde av lillegutt :)
Og ja, det er ikke mye tvil at det er en gutt, ikke når du får sett klart og tydelig i 3D/4D. 
Det var ikke så lett å se noe til ham, han ligger med hodet godt ned i bekkenet (men ikke festet), og han lå med ansiktet til høyre side, men morkaken lå godt pakket rundt ham, så nesten ut som om den gikk rundt hele hodet hans (det er det skyaktige på begge sider av ansiktet).
Morkaken er foran, og nede, men ikke så langt nede at det har noe å si for fødselen.
Alt var fint med ham, altså det legen kunne se.
Han var ca 3mm mindre enn "normalen", altså helt normal i størrelse.
Morkake og navlestreng var tipptopp..
Men det så trangt ut inni der! Akkurat som det skal være nå.
Det kjennes ut som babyen er byttet ut med en stor buktende slange nå, En STOR slange som kveiler seg helt vilt inni magen min.

Grunnen til at jeg var hos gynekolog, var ikke for ultralyd, men koselig å få det, for alt i verden!
Det var for å få resept på herpesmedisin som jeg skal begynne på tre uker før termin. Immunforsvaret er ikke så bra når det nærmer seg slutten, og det sammen med alt stresset gjør at jeg har herpesutbrudd nesten hele tiden. Det er ikke gunstig å gå i fødsel med herpesutbrudd.
Har du førstegangsutbrudd når fødsel starter, så er du ikke bare rimelig uheldig, men du må ta keisersnitt, det er ganske farlig for et barn å bli født vaginalt da. 
Jeg har ikke noe førstegangsutbrudd, det er nå helt sikkert, men gynekologen sa hvis det var et stort utbrudd, så endte det ofte med keisersnitt :/
DET ønsler jeg ikke :/

Det andre jeg ønsket å sjekke, var livmorhalsen, siden jeg har fjernet en del av livmortappen, så er livmorhalsen naturlig nok blitt kortere, noe som KAN føre til for tidlig fødsel.
Jeg hadde en blødning for 6-7 uker siden, og tenkte at muligens det hadde begynt å åpne seg.
Og siden jeg har stresset og presset meg selv litt mer enn jeg burde, så ønsket jeg og sjekke dette. Skal jo i praksis nå på mandag, så det er litt greit å vite om det har begynt å åpne seg.
Livmorhalsen var litt kort, 23mm, Normalt er den mellom 30mm og 40mm, og noen har på 50mm.
Det var begynt å åpne seg litt helt øverst inn mot livmoren, men ellers var livmorhalsen helt lukket. Ingen fare for spontan fødsel med det første mente han. Men han sa det var selvfølgelig vanskelig å si om jeg ville gå til termin eller ikke.
Bare jeg rekker å komme over 1 juni, så er jeg suuuuuuuuuuuuuuuper fornøyd :D
12 juni, under 8 uker til termin...

Ellers har jeg begynt på kvalmedempende medisiner og medisiner mot halsbrann. Men det skal jeg skrive om i et annet innlegg, det blir så langt dette ....


søndag 15. april 2012

Snart ferdig med et litt vel turbulent forhold.

Tre hele dager igjen, så er det slutt på et noe turbulent forhold.
Det begynte med å føle seg litt forsiktig frem, som man hør og bør.
Så gikk det ganske kjapt inn i en"bli kjent" fase, og selv om det var interessant nok, så ønsket jeg allerede i denne  fasen at det skulle ta slutt. Jo før jo heller!
Meen, så kom det noen gode dager da, hvor alt gikk på skinner og det så ut som om dette var "good shit"...Så feil man kan ta.
Så begynte bølgedalene for fult, det var krangling og mekling, gleder og faktisk litt latter også.
Ja for det må til, en må ha litt latter med.
Så var det inn i "dette vil jeg ikke" fasen, hvor det kom en stor knekk, og tårene rant. Og søvnen uteble.
Heldigvis så ble fasen fort avløst av "brett opp armene og prøv og fiks det" fasen.
Og det var ganske digg, koble ut hjernen og få det gjort.

Men, jeg må si at dette turbulente forholdet nå nærmer seg ubønnhørlig slutten, It was never ment to be.
Tre dager, tre HELE dager så er det slutt på bachelorskrivingen..
Bort med skrivekrampe og hjernesperre!
Og en hel helg fri før siste praksis!!!!!

søndag 8. april 2012

Vaske, vaske....babyklær..

Påskeaften valgte jeg å ta pause fra bachelorskrivingen for gjøre noe kjekt med minsten.
Vi bestemte oss for å ta inn alle babyklærne fra garasjen, sortere de vi skulle bruke og gi resten til fretex (eventuelt kaste noe).
JUlian syntes det var veldig spennende å se alle klærne han hadde brukt da han var liten..Ihvertfall syns han det den første timen.
Men med den mengden med klær så tok det nesten hele lørdagen.
Klærne lå i poser, etter størrelse, trodde jeg i det minste, men jeg har visst rotet litt der,så vi gikk gjennom abslott alle klærne til ulian og pakket dem i esker.
De vi ville bruke først(str 50-62) vasket vi og la klare til bruk.

For å si det sånn, denne gutten trenger virkelig IKKE mer klær!
Her har vi såvidt begynt, og rotet begynner allerede og bli stort.

Det var enorme mengder med klær etter Julian. Jeg visste det, men hadde ingen aning om hvor mye klær vi faktisk hadde i de minste størrelsene, tror nesten gutten i magen kan bruke et nytt sett klær hver dag.
Så nye klær er egentlig ikke det vi trenger aller mest, kan en si.

Men, jeg har kjøpt noe nytt, mesteparten er fra da jeg var i Amsterdam, ellers har jeg kjøpt et hentesett her hjemme. Men nå tror jeg det holder.
Det vi trenger nå, er stellebord og eventuelt ny vogn. og en kommode til klærne.
Ellers har vi alt....
...Hvis det da ikke viser seg å være en jente da..
Et bilde av klærne jeg kjøpte i Amsterdam+ baby :)

torsdag 5. april 2012

Å skrive bachelor, er som å dukke ned i en bipolar verden.

Ja for å skrive bachelor er en berg og dalbane tur, det er helt sikkert.
Og det slo meg at det kan minne litt om å være bipolar, manisk depressiv, men i liten grad, og kun for en periode, heldigvis.
Jeg kan si det, siden jeg har god erfaring med å være bipolar.

Jeg merker at i disse skriveukene har det vært mye opp og ned, ultraglede når det plutselig går opp et lys for deg på hva du egentlig skal gjøre! For så å bli slengt i den hersens mørkeste dalen når du inser at det ikke var akkurat slik det skulle gjøres..Allikevell.
Og sånn går det, opp og ned.
Gleden er stor når du har fått ned noe du bare mener er helt fantastisk, så tar du fatt på neste del av oppgaven..Og du innser at du ikkeskjønner BÆRET av hva du skal gjøre, og alt blir svart, igjen.
Så kommer gledene og sorgene, lys-sinnet og mørk-sinnet, de gode og de vonde dagene..Som perler på den evinnelige snoren.
Å SÅNN GÅR NU DAGAN.....!

Men en ekstremt stor forskjell på en slik altoppslukende oppgaveskriving og det å være bipolar, er at oppgaveskrivingen tar slutt, en gang.
Å være bipolar tar deg på tur jevnt og trutt,og du vet aldri helt hvor det bærer, eller når.

tirsdag 3. april 2012

Jeg har jo noen bekymringer..

..Og de gjelder ikke babyen i magen, for å klargjør det.
For han er jeg sikker på har det helt fint.

Mine to hovedbekymringer for tiden er min eldste sønn, og den neste bekymringen er om jeg klarer å fullføre mine siste praksisperiode som starter om under 3 uker.
Ellers så er hverdagen krydret med alle slags mer eller mindre reelle bekymringer..Og noen bekymringer som aldri burde vært bekymringer.

Først, min lille konfirmant. Aldri si at jeg kalte ham liten :O Det er ikke det en snart 15 år gammel gutt vil bli kalt.
Nå skal ikke jeg legge ut så mye om hans saker, det har jeg ingen rett til.
Men jeg har i hvertfall en bekymring her.
Jeg tenker på om jeg får gjort nok for at han skal klare seg best mulig med de utfordringer han har. Vi gjør absolutt så godt vi kan, men jeg er veldig sliten for tiden, og skulle ønske jeg klarte å gjøre mer.
Men jeg vet bare ikke hva det er, for å være ærlig.
Dette er ingen ny bekymring, jeg har hatt den siden han begynte på ungdomsskolen, minst! Men det har ikke akkurat bedret seg det siste året.

Men det som bekymrer meg mer akutt nå om dagen, er konfirmasjonen hans som er i mai.
Jeg er rett og slett redd for ikke å klare å strekke til og gi ham den konfirmasjonen han fortjener.
Heldigvis er jeg ikke alene om å planlegge. Faren og konen er fantastiske og vi deler planleggingen og utførelsen ganske godt mellom oss.
Men jeg er så sliten om dagen, føler alt blir så halvveis, og konfirmasjoner ikke noe som skal være halvveis.
Men jeg mistenker at jeg har større forventninger til meg selv enn han har til meg her. Tenker på taler og og sanger og kaker osv...
Jeg vet det han tenker mest på er gavene ( selvfølgelig) og om alle som skal komme, kommer. Det vet jeg han tenker mye på. Men det er ikke noe jeg kan gjøre noe med.

Men, jeg gleder meg også til dagen, tenk, jeg har en konfirmantsønn!

Og så min andre bekymring.
Praksis.
Da jeg ble gravid, var aldri mye i tankene at jeg ikke skulle klare å genomføre den siste prasisperioden, som starter om ca 3 uker,og slutter 11 dager før termin.
Men jeg må ta den over en korterer periode, noe som gjør at jeg må jobbe mer på kortere tid, for å gå ut i permisjon 21 dager før,som er vanlig når en tar svangerskapspermisjon.
En ting er at jeg er så utrolig dårlig om dagen, og skal jeg være realistisk, så blir jeg nok ikke bedre før ungen er født, en annen ting er alt jeg har å forholde meg til akkurat i den perioden jeg er i praksis.
Så kom mor min med et uskyldig spørsmål for et par dager siden. Er det forsvarlig å la meg gå ut i praksis i den tilstanden jeg er i? Og det er klart det er neo jeg har tenkt på selv også.
Men jeg har ikke kunnet tenke så mye på det, fordi jeg har liten mulighet til å ta denne praksisen seinere,det har med økonomi å gjøre blant annet. Så ønsker jeg så sterkt å bli ferdig nå også.
Men ja,jeg har snakket med legen min om det, og hun er positiv, men hun ser helst jeg slapper av de helgene jeg ikke jobber da...Men det har jeg ikke mulighet til, i og med at det blir konfirmasjon den ene helgen jeg har fri, og bryllup den andre helgen.
For å si det sånn, hadde jeg bare vært vanlig gjest i de to festlighetene, så er det ganske sannsynlig at jeg hadde holdt meg hjemme.
Men, jeg er sikker på at begge festlighetene blir bra :)
Skulle bare ønske jeg ikke var så sliten.

mandag 2. april 2012

I glass og ramme! Endelig!

Har en del bilder liggende som jeg ikkehar fått ramme på, fordi jeg rett og slett ikke har hatt plass på veggen.
Etter vi flyttet har jeg maaasse plass på veggene.
Men det er også ordentlig tiltak for tiden å gjøre slike små ting som å kjøpe ramme, og ramme inn.
Energien står virkelig ikke til alt jeg skulle ha gjort..Men det er vel strengt tatt ett annet innlegg :)
De to siste dagene har jeg fått handlet inn noen rammer,nå må bare bildene opp på veggen/ene.
Dette bildet bare elsker jeg, jeg fant det på internett for ganske mange år siden, 8-9 år minst.
Jeg lastet det ned, men pcen røk etter en stund, etter det kunne jeg ikke finne det...Helt fram til i fjor, da jeg tilfeldig kom over det.
Jeg lastet det ned, og bestilte fotokopi av det i samme slengen. Nå har det kommet i ramme, endelig. Spørsmålet nå er hvor det skal henge.
Disse to bildene kjøpte jeg fra en dame i USA gjennom Ebay for et par år siden, de har bare ligget og støvet siden. NO MORE!
Likte stilen hun maler i, og ønsker meg et til bilde i serien, for det ble litt tomt med kun to bilder på veggen, ihvertfall slik de henger.
Så var det de kinesiske KOI karpene mine da, også håndmalte og funnet på Ebay for et par år siden.
De har nå fått ramme på, og venter bare på å bli hengt opp i tv-stuen. Men DET kan Dagfinn få gjøre, han er myyye flinkere til det enn meg :P
I går fikk jeg rammet inn noen bilder av ungene også, noen er hengt på veggen, og noen er stilt oppi vinduene. Det kommer seg stadig nå!
Må snart få lagt ut noen bilder av hvordan det er blitt her i heimen!

søndag 1. april 2012

Is som forbruksvare...osv

Bildet viser ca 14 dagers isforbruk.
Og det er utenom de isene jeg kjøper når jeg er ute på vift.
Jeg spiser ikke føteis, bare vannis/saftis.
Kostholdet mitt består vell hovedsaklig av is om dagen,siden jeg ikke blir bedre i formen.
Skikkelig ønskekosthold...Not.

NOen dager er det alt jeg får inn, andre dager får jeg inn lettfordøyelige og høyst usunne ting, med en god salat i ny og ne.
Andre dager klarer jeg spise relativt normalt, relativt.
Men ingenting mot det jeg spiste før, som er lite, sunt og ofte.
Nå må jeg spise det jeg klarer å få ned, og det varierer kraftig hva det er.
Men det det ikke er, er grovt brød og kjøtt.
Mistenker at matvarer som tar lengre tid å fordøye ikke går overens med min kropp om dagen.
Jeg merker at maten ligger dobbelt så lenge i magesekken nå som jeg er gravid.
Noe som fører til brekninger og halsbrann, gjerne en herlig kombinasjon.
Dessverre så får jeg også i meg mindre væske enn før, og det aller verste jeg kan drikke er vann.
Det er så innmari rart, jeg forstår det bare ikke.

Men, jeg får tross alt i meg mat, selv om det overhodet ikke er den beste maten.
Jeg prøver å ta vitamintilskudd også, men alt sånn må jeg ta rett før jeg sovner,hvis ikke går det ikke.

Jeg hadde virkelig trodd at jeg skulle legge på meg mer denne tiden, for en diett bestående av ting som berlinerboller, croissant, kaffe latte, vannisX1000, solo, og gjerne et skikkelig microsmeltet horn innimellom, skulle en trodd ga større utslag på vekten...Men det er vel mengden det går på også, og det er jo tross alt ikke så mye som går inn.

Den dagen jeg klarer å begynne dagen med frokost,er en skikkelig god dag. Eller blir det gjerne ikke mat før i 12tiden, noe som blir helt feil for meg.
Klarer jeg spise noen skiver med brunost feks, blir jeg kjempe glad, og klarer jeg få inn en salat og en ok middag iløpet av dagen så er dagen perfekt.
Men dagene er sjeldent sånn.
Jeg kan heller ikke spise etter kl 7 om kvelden, uansett hvor sulten jeg måtte være, da blir det halsbrannoppkast hele natten.

Men vannis, DET går alltid ned :D
Det demper både halsbrann OG kvalme.
Dille, hvem snakker om dille? For det gjør ikke jeg. Det er bare at jeg må ha det, ellers så går ikke dagene rundt...