mandag 31. oktober 2011

Halloween blir bra... Neste år.

Har ikke blitt mye halloween her i hus. Har vel strengt tatt ikke vært noe blodfan av disse importerte skikkende.
Men jeg ser ungene koser seg, og det er vel bra det? Eller?
Vi bor jo fortsatt i vår lille leilighet, så her kommer ingen kids til.
Men i år var mini og jeg hos mamma, og da fikk han med seg alt styret,og han hvinte av fryd når det ringte på døren.
Jeg sa han var for liten til å gå rundt i år, men neste år, når han blir fire år, så sa jeg at da skulle vi stelle i stand noe halloweensparty, da kunne han ta med seg tante Evy å gå runden ;)
Så skulle vi lage til ordentlig hjemme.
Jeg eeeelsker jo å kle meg ut, så neste år skal jeg være forberedtpåungene som lusker halloweenkvelden, jeg skal jammen gjøre det så bra at jeg skal skremme vannet av alle som ringer på sånn at jeg må kaste godteriet etter dem i det de løper fra huset, mens jeg selvfølgelig ler en ond hekselatter.. Jeg er god på det :D

Nei gleder meg til neste år, DA skal jeg være forberedt da, med kostyme, heksesuppe, godteri og hekselatter.

lørdag 29. oktober 2011

Provoserende:Voksne som belærer voksne

Det er noe av det mest provoserende jeg opplever, når andre voksne prøver å belære meg, eller andre jeg er med.
Det er provoserende og rett og slett ufint.
Uansett hvorfor du måtte finne det viktig å belære et annet voksent menneske, så for alt i verden, tenk over hva du sier!

En slik situasjon kan si noe om den som blir belært, men enda mer om den som faktisk føler den MÅ lære dette andre mennesket noe.
Å belære, som i å heve seg over et annet voksent individ og fortelle dem hva du mener er riktig eller galt i en situasjon, er ut ifra min mening en hersketekninkk.
Det får den andre til å virke veldig liten. Og hva er det i denne situasjonen som gjør at nettopp du føler du har rett, og den andre feil?
Eller går det på oppdragelse kanskje?

Jeg snakker ikke her om å gi et råd (selv om å få et råd uten å ha bedt om det kan være provoserendes nok det også), eller vennlig hinte om noe, eller si noe på en fin måte.
Jeg snakker om at du hever deg over meg og snakker ned til meg som om jeg var et barn.

Jeg anser meg som et normalt, høflig menneske, men av og til kan det glippe for alle.
Det er ganske provoserende når mennesker du ikke kjenner belærer,men når de du kjenner, litt, begynner med dette, da koker det hos meg.
De som tror de kjenner deg litt, men egentlig ikke.
Mennesker som er virkelig nær, skal ikke belære, de skal hinte, eller si ifra på en fin måte, det er helt ok, og akkurat sånn det skal være.

Ukjente som driver med dette føler gjerne at de er bedre enn andre, eller de virkelig tror at du trenger å settes på plass, eller for alt i verden.. Lære noe.
Men nå de som kjenner deg litt gjør dette, ja da blir det en litt sånn voksen utgave av sandkasselek "min far er sterkere enn din far", noe som var blodig alvor når du var 4 og kompisen din trodde han hadde den sterkeste pappaen, når VISSTE at din var den beste...

Nå pleier ikke jeg bli belært, men jeg provoseres nok de gangene jeg blir det.
Tenk hvordan du sier noe, ikke lat som den andre er et barn, snakksom det er en annen voksen, tenk om det hadde vært greit om noen snakket slik til deg først, hvis det ikke var greit og dette er en person du ønsker å være venn med, omformuler, hvis du absolutt må få fram poenget ditt.
Hvis du absolutt ser det nødvendig.




fredag 28. oktober 2011

Det suser og går...

Sommeren er ugjenkallelig over, høsten allerede godt i gang, ja det er jo bare 8 uker til jul, tiden suser og går, som den alltid gjør.

Jeg har virkelig gruet meg til denne høsten, ting har vært for stritt, og jeg visste det ville bli det, men jeg visste ikke hvordan det ville bli.
Jeg er, og har vært hele høsten og slutten av sommeren for den saks skyld, i en nummen tilstand.
Jeg har aldri vært akkurat her tidligere, jeg følger ikke mitt vanlige mønster.
Etter alt p dømme, så skulle jeg vært i en bølgedal nå, jeg skulle vært deprimert, jeg skulle vært hos legen min og vært fortvilet (Noe jeg har vært tross alt), jeg skulle følt at livet var dritt og ingenting ga meg noe, en tilstand jeg egentlig befinner meg i nå, men uten brodden... Jeg er ikke deprimert, det er noe som holder igjen. Og det bekymrer meg, for jeg vil bare bli ferdig med det, og komme meg videre, bearbeide det.

Jeg har faktisk måtte ty til tidligere pensum, nemlig alle psykologibøkene jeg har fint oppstilt i hyllen.
Og jeg har funnet svaret.
Jeg er i en krise, en ordentlig krise.
Og det er mange grunner til dette, det er ikke en enkel krise, den er veldig sammensatt.
Men jeg viser tydelig tegn på en krise.
Jeg pleier ikke akkurat å være i en krisetilstand, men jeg har vært der før, feks da pappa fikk hjerneslag , eller etter jeg ble voldtatt.
Men jeg reagerer anderledes nå enn tidligere, jeg har opplevd mer, jeg takler hverdagen, i motsetning til de andre gangene, bortsett fra det så kjennes det rimelig likt ut.

Jeg har klart å komme meg gjennom alt jeg burde, jeg har bestått kirurgisk praksis på gynekologisk kreftavdeling, med veldig gode tilbakemeldinger, noe som gjorde godt.
Hverdagen takler jeg også, utagerende tenåring hvor grensesetting er i hovedfokus, det tapper for krefter, så jeg sover unormalt mye, eller for det meste trenger jeg bare ligge på rommet å ikke tenke.

Men, jeg kjenner jeg ikke er klar for en ny praksis nå på mandag, jeg er stort sett ikke klar for noe, men jeg må bare hoppe i det, og det går som regel bra.
Oppi alt dette er jeg veldig fokusert på målet, nemlig å bli ferdig utdannet til sommeren, og det SKAL jeg få til, bare så det er sagt.

Så nå tar jeg sats, og hopper inn i ny praksis,med nye forventninger og krav.
Det kan lett gå godt :)



søndag 23. oktober 2011

Livet med en tenåring er jammen meg ikke LETT!

Jeg har gått og ventet på dette helt siden gutten min var liten.
Tenårene.
Jeg trodde jeg var forberedt, men hvem kan egentlig forberede seg helt på noe slikt?
Det er som å ha en levende tornado i hus, som sprer edder og galle og klær og søppel der det måtte passe, og helst der det ikke passer.

Mamma sa til meg da jeg var ungdom på mitt verste, og ja, jeg var ganske vill, jeg gjorde mye dritt, hun sa ihvertfall "Lene, en dag vil du få igjen, en dag vil du ha en tenåring i hus, og jeg håper du vil få igjen når den dagen kommer."
Hun har nå i seinere tid sagt at hun ikke ønsket at det skulle bli såååå ille som det faktisk er nå.

Jeg vet at foreldre er en prøvelse for ungdom, men det er jamme meg andre veien også.

Jeg husker også at jeg snakket med gutten min da han var rundt 8 år, jeg fortalte ham om det å komme i puberteten, det å løsrive seg, ønske å stå på egen bein, samtidig som du trenger virkelig foreldrene dine, på en helt annen måte enn før, jeg fortalte han at den dagen kom han til å synes at vi som foreldre var de teiteste på hele kloden... Den gang fortalte han meg med tårer i øynene, at DET kom aldri til å skje.
Joda sa jeg, det skjer alle, det er helt naturlig.

Dagen kom raskere enn jeg ante.
Det første hintet fikk jeg midt under heftigste eksamenslesning i fjor.
Herre fred, det var ikke bare bare, å sjonglere eksamensforberedelser og prepubertal gutt, og passe på at alt ordnet seg.
Alt ordnet seg, jeg kom godt ut av det med begge deler.
Men, jeg fikk virkelig kjenne på hva som ville komme.
For eter dette har det bare bygget seg opp, jeg ve ikke om klimakset er nådd, men tviler sterkt på det.
Men jeg/vi kan jo håpe.... Men han er tross alt BARE 14 år, hav er det i den pubertale sammenheng? Pffff....

Hverdagen som gikk noenlunde greit før, er blitt en kamp fra morgen til kveld.
Med tenåring i hus, er det kraftig inskrenkning på "voksentid", altså tid en får for seg selv til å puste ut når barna er i seng.

Alt er en kamp med ham:
-Stå opp
-Spise
-pusse tenner
-pakke ransel
- OPPDRAGELSE
-Få avgårde til skolen
- Trening
-Middag
-Lekser!
-TV/data
-LEGGING!

Jeg føler alt jeg gjør er å kjefte og rope fra jeg drar han opp om morgenen, til jeg beordrer ham i seng.
Jeg er blitt en nazi mor jeg selv hadde hatet.
Men alt, for en ting, jeg er glad i ham, jeg vil ham det aller beste.

Det er viktig å gjøre lekser, å få i seg mat er viktig, sove er kjempeviktig, trene... dusje, passe språk bruk, være snill med søsken, være høflig mot voksne..Og andre barn... Ikke røyke, det er er FARLIG, ikke drikke... DU er FOR ung, null kontroll... FARLIG.....
GAAAADDDDD!!!!! ER det mulig?
Altså, er det mulig å være så teit mor, og samtidig være SÅ teit ungdom... Jeg ser begge, han ser bare en side. Jeg ser jeg er teit, han ser KUN at jeg er teit.

Egentlig har jeg mer enn nok med å dra min egen rompe gjennom skole nå, men jeg må dra ham gjennom det også.

Herrefred.... Min lille gutt begynner å bli stor, og han trenger meg mer enn noen gang. Men det ser han ikke selv, før han selv er blitt stor :)



onsdag 19. oktober 2011

En mildt sagt pinlig opplevelse..





Det er mange år siden denne hendelsen, jeg var vel i begynnelsen av 20 årene den gang.
I dag ler jeg selvfølgelig av det hele, men det var som overskriften sier, en mildt sagt pinlig opplevelse.

Det var sommer, tidlig sommer, det var varmt, jeg var sammen med min nye kjæreste og kompisgjengen hans i byen.
Vi satt og hadde en utepils sammen med tusen andremennesker.
Det var sånn typisk første solsteik,så ALLE skulle sitte der og ha en utepils, plassen var inngjeret og det var vakter.
Flott det.

Jeg satt der og tenkte på mitt og var vel egentlig ikke helt med i samtalen. Det var første sommeren jeg var sammen med den nye kjæresten min (en eks i dag), og vi følte vel egentlig begge at vi var mer venner enn kjærester... Men nok om det.

Det som skjer så, er at jeg spotter en type jeg kjenner igjen. Det var en jeg hadde et av mine få one night stands med, og det rett før meg og kjæresten ble sammen.
Jeg lurte alltid hva som hendte der, vi hadde hatt litt kontakt, men plutselig så bare ebbet det ut i ingenting, av noe jeg tror var en stor misforståelse... Vel, jeg spottet ihvertfall denne typen.
Jeg fikk litt kriblinger i magen, jeg hadde ikke sett ham siden tidlig det året, og hadde alltid lurt i ettertid, jeg husket ikke etternavnet hans, eller telefonnummeret.
Jeg lot ham bare gå og merket meg ikke videre med det, jeg satt jo der med KJÆRESTEN min for guds skyld..
MEN, etter en stund så går han forbi enda en gang.
Han kunne vel egentlig ha gått forbi så mange ganger han bare ville uten at jeg hadde gjort så mye ut av det, hadde det ikke vært for at jeg nettopp hadde lest en bok, "den niende innsikt".
En alternativ bok om meninger med livet. Det fnnes forskjellige innsikter vi mennsker skal oppnå og Jaddijaddi, den ene innsikten som trigget det hele her, og lett påvirkelig som jeg sikkert var.. Var den at hvis du så en person du ikke hadde sett på lenge, gjerne helt uventet, så var det en mening med det, og du burde ta kontakt, hvis du unnlot å ta kontakt, og personen dukket opp en gang til, ja da VAR det virkelig en mening med det og du burde virkelig ta kontakt.

Jaja tenkte jeg, og her er det vel en av mine heller korttenkte tanker som fører til handlinger, var det handle uten å tenke? Nei, egentlig ikke det heller.
Jeg fikk det ihvertfall for meg at jeg MÅTTE snakke med ham, det var jo en mening med det.
Men saken var det at han var på full fart bort fra der jeg oppholdt meg og jeg måtte mellom alle bordene og rundt,tilbake for å komme ut.
Jeg hadde jo ikke tid til det...
SÅ det jeg like godt gjorde,var at jeg slengte meg over gjerde, det var mye raskere, hvis ikke kunne jeg risikere at han forsvant, og jeg trodde ikke jeg ville finne ham igjen.
Jeg feilkalkulerte nok grovt,eller beina mine var forkorte, for i det jeg steppet over gjerde, så dro jeg like godt hele gjerde med meg,HELE gjerde, rundt HELE uteplassen, mennesker datt overende og jeg lå nesegruss og paddeflat i asfalten.
Jaja, det var jo bare å løpe avgårde, så jeg i det minste rakk å finne typen.
Men jeg kom ikke av flekken, en av vaktene holdt meg igjen, dro meg på innseiden og rettet opp gjerdet, ved hjelpa av de andre vaktene.
Han så innmari stygt på meg og sa ganske klart i fra, ville jeg ut. måtte jeg gå rundt.
Mange lo, og jeg var ganske så varm i toppen, gjengen til typen min bare glanet på meg og lurte veldig på hav jeg dreiv med... Jeg lurte vel egentlig selv også.
Jeg gikk aldri rundt,og jeg fant aldri han typen, har aldri sett ham siden faktisk.

Jeg fant vel egentlig ut ganske greit at det var ikke noe mening i det der..... Eller?


tirsdag 18. oktober 2011

Jeg føler meg som en dårlig venn...






Ja, jeg føler meg som en virkelig dårlig venn for tiden...
Det er så mye som skjer i livet mitt for tiden, så mye som trenger fokus, at jeg rett og slett ikke har tid til å pleie vennskap.
Jeg har ikke tid, og ikke ikke overskudd.
Slik hverdagen min er om dagen, så klarer jeg akkurat å holde meg fast i svingene,og da er det praksis, studiet og alle nærmeste familie som har vært det jeg må ha fokusert på.

Imellomtiden har livet gått sinn vante gang, mennesker rundt meg lever livet sitt, hver dag, mange av disse menneskene er venner av meg, noen av dem er nære venner.
Noen av disse vennene har opplevd ting selv, som jeg gjerne skulle tatt del i, noen ting vet jeg om, det har såvidt streifet meg, mens andre ting finner jeg ut lenge etter at det har skjedd.
Det trenger ikke være store ting, heller ikke alvorlige ting, noen er triste, noen er glade, men det er hendelser jeg ikke har klart å ta del i.
Jeg har ikke klart å være den vennen jeg burde være.
Jeg går glipp av bursdager, fødsler, meldinger som blir sendt meg får gjerne ikke svar. Telefonen er ofte avskrudd, eller jeg svarer ikke, og jeg klarer ikke ringe opp igjen.
Jeg er blitt en huleboer, en eremitt som bare vil være for meg selv. Som ikke makter selskap, som ikke makter kontakt,som ikke makter å være en venn..

Dette beklager jeg.
Til alle som har hatt bursdag, gratulere på etterskudd.
Til alle som har sendt melding og ikke fått svar, jeg beklager, mange av dere vet ikke at noe er galt engang. Andre er gjerne bekymret,men det går bra, jeg lover,det går framover.
Det samme gjelder dere som har ringt, og jeg ikke har ringt opp... Jeg klarer ikke å snakke med noen.

Jeg har dårlig samvittighet fra de som virkelig har trengt meg, men jeg har ikke hatt overskudd til å hjelpe. Men jeg prøver.
Jeg vet at mine næreste venner er bekymret for meg, og jeg er evig takknemlig for deres støtte.
Til og med de har merket at jeg helst bare vil være helt for meg selv.
Jeg går snart på veggen, det er sant, jeg kjeder meg, noe vannvittig,men jeg har ro rundt meg, og det er det jeg trenger.

Jeg trenger bare litt tid, jeg lover. Litt og litt så kommer jeg meg.
Heldigvis er det mye positivt som skjer rundt meg også, det holder motet oppe.
Egentlig er jeg bedre, men jeg forbereder meg på en uke på skolen, hvor det sikkert kommer spørsmål, jeg må lære meg å si at jeg ikke ønsker å snakke om ting, dette er nytt for meg, men jeg har øvd meg litt :)

Jeg gleder mg til jul... Da har nok ting roet seg litt.











torsdag 13. oktober 2011

Er tankefull i kveld

Det har vært en ganske tung da i praksis i dag, det har egentlig vært rimelig tungt siden jeg begynte i praksis for snart 8 uker siden, men siste tiden har vært spesielt tung.
Jeg får høre om dagen at jeg ser sliten ut, av mennesker som nesten ikke kjenner meg en gang,men det er ikke rart, jeg er sliten.
Jeg er veldig flink til å skyve tanker bort,men tankene er også veldig flinke til å innhente meg. Men det er greit, så lenge det skjer når jeg er hjemme,ikke på jobb,eller ute blant venner... Som jeg knapt er om dagen uansett.

I kveld er ekstra tung, faren til mine tantebarn kremeres i natt, eller på morgenkvisten, norsk tid. Det er så tungt,for jeg kan ikke vær der for dem jeg kan ikke holde dem, klemme dem eller i det hele tatt være der, det er så vondt.
Dobbelt vondt, eller trippelt egentlig, de har mistet faren sin, det gjør meg så vondt, jeg kan ikke være der for dem, og de kan ikke være med familien sin, som er her hjemme.
De er i Thailand, de bor der, og jeg vet ikke når vi vil se dem igjen.

Dette er ikke lett, og det gjør ikke dagene letter.
I kveld er jeg veldig tankefull, hvis jeg sovner, kommer jeg sikkert til å drømme mye vondt,jeg gjør alltid det når jeg legger meg når jeg er sånn som dette.
Noe jeg har vært ofte nok i det siste.




søndag 9. oktober 2011

Når jeg skal bli ny på håret

Jeg begynner å bli ganske lei av håret mitt, har hatt samme hårfarge i snart 3 år. Lengden har klart variert, jeg vil jo ha det langt :) Så det vokser og vokser.
Jeg har tenkt mye på hvordan jeg eventuelt vil ha håret hvis jeg skal gjøre noe annet. Hårfrisyren er jeg ganske sikker på, fargen er jeg rimelig sikker på også, men det er mulig jeg forandret mening der, det er jo en stund til jeg vil gjøre denne forandringen, så mye kan skje. Tenker neste sommer en gang.

Frisyren skal være en lang bob, like lengder, men veeeldig tynnet/hakket i tuppene, jeg vil ha det skikkelig flisete, ikke noen form for rett kant, er lei av rett kant, hadde det ganske lenge før jeg begynte å spare.
Jeg har lagt ved tre bilder av lignende frisyrer, men ingen av dem er egentlig i nærheten av den jeg ser for meg.
Den på bildet under er for kort, men det er slik jeg ønsker at tuppene skal være.

På bildet under her, er lengden fin, men det er for mye lugg, og håret er altfor oppklippet og for uttynnet.
Men lengden er fin :)
Nicole Richie er super lekker på håret på bildet under. Det er ganske likt denne firisyren jeg har lyst på, med litt mindre pannehår. Og bittelitt kortere.




Fargen tror jeg vil være en blanding av den lyse lilla og den hvite. Eller så blir det en mørk lilla, eller en lekker tyrkis..Som forsvant fra hele blogginnlegget, og jeg gidder ikke hente den inn på ny.. Blæh.
Vi får se hva det blir til.
I mellom tiden sparer jeg mine røde lokker...

lørdag 8. oktober 2011

Noen nyttige lenker, nå når det nærmer seg jul


Det nærmer seg jul, det er faktisk bare 11 uker igjen til selve julaften i dag, det er ikke så lenge, hvis du tenker etter.
Jeg pleier alltid å væretidlig ute, i år er jeg litt seint ute, men jeg har kjøpt 4 gaver, så det er da noe.
Bare ca 10 igjen nå.
Jeg vet at det blir travelt mot jul, derfor prøver jeg å gjør unna mest mulig før desember måned er her. Men litt julegaveshopping i desember blir det alltid, det er jo litt kosen med jul.
Nå ville ikke jeg skrive et langt innlegg om jul, jeg ville bare dele noen nyttige lenker hvor det potensielt kan finnes en julegave eller to :D

Finerammer.no- Rammer er alltid en hit, ihvertfall hvis du kombinerer det med et flott bilde inni. Her finner du alle slags rammer, til en ikke altfor dyr peng, så slipper du tråle butikker rundt for å lete.

Coolstuff.no- Faktisk en ganske cool nettside. Her kan du velge kategori,hvem kjløpe til, prisklasse, alder.. Og som nettsiden sier, coolstuff.

Spreadshirt.no Her kan du få t-skjorter, gensrer, bodyer til babyer, capser, morgenkåper osv med det trykket du måtte ønske. Bilder og skrift velger du selv. De har et enormt utvalg av alt mulig. Verdt en kikk.

Levebrød.no gaver som gir mennesker et levebrød. Her kan du kjøpe en gave som hjelper andre mennesker. Gi bort en geit? En skolepult? Morsmålundervisning i eget hjemland? Og mye mer... Fra 50,- og oppover.

Reisegavekortet.no Hva med bidra til en ferie? Gavekortpå en ferietur er aldri feil :)

Sweetgifts.no Interiør. Ting til boligen, alt mulig i mer romantisk stil. Det er jo så inn for tiden. Alt fra skilt til å ha på veggen, tekst til vegg, dør knotter til større ting. Veldig fin side.

Bokkilden.no,skal du handle bøker, anbefaler jeg denne siden. De har et enormt utvalg!

cdon.com. For filmer og cder så er dette en super side, du finner mye her.

Superkul.no Her finner du det leter etter om det er drikkespill og moroting. Kostymer har de massevis av. En ganske bra side som er verdt et besøk.

Vistaprint.no Her kan du lage rimelige og bra kalendere og julekort og ganske mye mer. LIker godt denne siden.

Wishbox.no Her kan du skreddersy en gavepakke, en opplevelse. Det kan være så utrolige mye, det finnes foreløpig 3 kategorier,sportogspenning,skjønnhetogvelvære, kunstogkultur. Matogdrikke kommer snart. 3 forskjellige prisklasser. Spennende.

Æsj, ekkel start på dagen!

Jeg har vært skikkelig forskjølet i det siste, stemmen har vært helt fraværende til tider, nå er den tilbake, i en noe hesere variant enn normalt.
For ikke å snakke om alt snuen/snåtten/gørret i nesen!!!

Da jeg våknet i går var jeg helt tett, og jeg fikk bekreftet at jeg hadde snorket verre enn verst den natten, ja! Hva er det å vente med 1 kg snått i nesen?!

Jeg kravlet meg ut til badet for å kvitte meg med alt i som hadde samlet seg i nesen iløpet av natten.
Og da jeg hadde gjort det, gjorde jeg som folk flest, så i papiret, og ja, grønt, herlig,men det var ikke alt jeg fant.
For der fant jeg en EDDERKOPP!
Ikke en kjempe stor, men stor nok, og den skulle absolutt ikke være inni nesen min!


onsdag 5. oktober 2011

Jeg sliter

Jeg har ikke tid til å slite, men jeg gjør det.
Det er så mye fint som skjer rundt meg for tiden, men det hjelper lite når det negative, det vonde tar mesteparten av oppmerksomheten.
Det burde ikke være sånn, jeg burde stoppe opp, tenke på alt jeg har oppnådd, alt det fine som skjer, være stolt or det jeg har fått til,jeg burde le og feire.
I stedet så gråter jeg.
Jeg kan telle på en hånd de dagene jeg ikke har grått de siste 5 ukene.
Det er så tungt, og tyngre blir det før det, forhåpentligvis går over. Men når?

Egentlig så burde jeg sette alle kluter til for å bli ferdig med siste året av sykepleierutdanningen nå, jeg er ekstremt perfeksjonist når det gjelder studiet, jeg venter svært mye av meg selv... Det hjelper ikke akkurat på nå.
Jeg nærmer meg slutten av første praksisperiode nå, og burde være glad for at jeg er godt i gang, og snart skal over i neste fase, neste praksis...
I stedet måtte jeg ringe veilederen min i går og forteller at jeg gjerne ikke klarer alt jeg skal gjøre, halve samtalen bestod av at jeg gråt.
Jeg er utrolig stolt, det er utrolig vondt ikke bare å innse sine begrensinger, det er vondt å be om hjelp til noe jeg helt fint burde klare. Men jeg er strekt til det ytterste.

Nå tror ikke jeg at jeg ikke lykkes, men det er svært tungt, og jeg trenger hjelp. Ikke hjelp i form av medisiner, åååå nei, langt ifra, hjelp i form av veiledning til å nå det jeg skal nå.

Jeg har tatt av 12kg på to måneder, det er altfor mye, altfor fort.
Jeg ønsket å gå ned i vekt ja, men maks en kg i uken, maks 8 kg på denne perioden, jeg har gått ned 12... Det er ingenting fint med det.
Jeg har aldri opplevd å ikke kunne spise opp den maten jeg tar til meg selv, nå pirker jeg nesten bare i maten.

Men fortsatt så mener jeg at jeg ikke er deprimert, jeg vet hva deprimert er, jeg har levd i depresjon i flere år, jeg kjenner depresjonens natur, jeg er ikke der.
Jeg er nedfor, i grenseland, ja, jeg innrømmer at det er en hårfin balanse jeg går her.
Heldigvis og takk alle makter for at jeg kjenner meg selv så godt som jeg gjør, noe som gjør at jeg vet hva jeg trenger og hva jeg ikke trenger til enhver tid, jeg vet begrensinger, jeg vet hvem jeg skal ringe når, jeg vet når jeg ikke kan snakke med noen, jeg vet når jeg bør sove framfor noe, jeg vet at næring er viktig å få i seg, uansett om jeg ikke orker. Jeg er glad jeg kjenner meg selv. Og jeg er takknemlig for de nære jeg har, som bare vet at jeg kjenner meg selv så godt, som forstår at jeg sier ifra.

Jeg ser ingen umiddelbar løsning her, jeg ser heller ikke en langsiktig løsning engang, jeg håper bare på pusterom innimellom, som gjør det lettere å gjøre alt som må gjøres.

Selv om ting er tungt, ekstremt tungt, så finnes det absolutt lyspunkter. Men det som er synd er at disse ikke kan nytes i sin fulle rett. Men det kommer nok, bare vent.
En dag skal jeg fortelle om alt det positive, og en dag kan jeg gjerne også dele alt det som tynger nå, men nå er ikke tiden.
Jeg tar på meg en maske for de som ikke kjenner meg, ja jeg tar på meg en maske for de som kjenner meg godt også.

Tidligere innlegg om lignende ting

mandag 3. oktober 2011

To tårer

Jeg gråt to tårer for deg i går,
Jeg visste aldri jeg skulle gråte
for deg,
noen gang,
Men jeg gråt to tårer for deg
i går.

De var kalde,
de var varme,
de var bitre
og de var salte,
men mest av alt
var mine to tårer
dine

*Hvil i fred*

søndag 2. oktober 2011

Lammefrikasse med kjøttdeig

Jeg er veldig glad i frikasse, bådelammefrikasse og hønsefrikkase.
Noen ganger , når jeg ikke har så godt tid, lage jeg bollefrikasse, altså med farsedeig istedet for annet kjøtt.
Men det beste, enkle alternative syns jeg, er med lammekjøttdeig iblandet litt farsedeig (for å gjørebollene litt mykere).



OPPSKRIFT:
3-4 personer

1 pakke lammekjøttdeig
1,5 pakke farsedeig (kan sløyfes, men da blir kjøttbollene litt harde)
4 store gulerøtter
1 stor purreløk
100 g smør/margarin
3 ss mel (dette må du se an, du må mette smøret)
1-2 liter hønsebuljong.
1 ss sitron
salt og pepper
Så mye poteter du ønsker....

Skrellpotetene og sett dem på kok.

Smelt smøret og mett det med melet, rør deretter i buljongen/vannet med buljong i.
Ha i salt og pepper.
Ha i gulerøtter og purren i ønskelige bier, og la småkoke litt.
Bland lammekjøttdeig og farsedeigen og form til små kjøttboller, ha oppi sausen.
Til slutt har du oppi litt sitron,det blir friskere i smaken.
La koke til potetene er ferdig kokt.

lørdag 1. oktober 2011

Min siste dekor i denne leiligheten

Før visningen sist uke, valgte jeg etter mye tenking fram og tilbake, skal skal ikke opplegg, å faktisk henge dette veggklisteret på opp.
Jeg har hatt det liggendes en liten stund, planen var klar hvor jeg ville ha det, men så var det det at vi skulle selge leiligheten da, litt dumt å henge opp da, eller?

Jeg valgte til slutt å gjøre det, for helheten sin skyld. Inntrykket ville etter min mening bli finere på visnig, så jeg limte i vei, dagen før visning.

Jeg har faktisk bestilt en ny akkurat lik,denne skal selvfølgelig opp i huset når vi kommer inn dit.
Det koster jo ikke all verdens, 100lapp,rundt omkring på ebay,så klart,hvor ellers?
Tips til hvordan du finner dette på ebay her



Happiness is not having what you want, but wanting what you have.
Er ikke det fint?

Mye rart å finne i eggekartongen...

Jeg åpnet en eggekartong her en dag, og ble ganske overasket da jeg skulle kakke det femte egget (jeg laget pannekaker), det var jo hardt!
Jeg hoppet av refleks vekk, for jeg ventet et skikkelig råttent egg, eller en kylling (!) Jeg vet ikke hva jeg ventet, men ikke dette.
Egget var kokt!
Eller, jeg vet ikke hva, det hvite var helt hardt, men plommen var hard, men veldig kremet i konsistensen, jeg har i mitt eggelangeliv, aldri sett en slik eggeplomme.
Eneste jeg kunne tenke meg, var at nettopp dette egget var blitt liggende i solsteiken før det var lagt i pakken...
Men rart var det.

Jeg har vært ute for råtne egg før, men ikke mange ganger. Er de skikkelig råtne/gamle så er de helt vanndige og flyter utover alt! Og stinker verre enn verst!
Knuste egg har jeg også funnet, men dette er ganske normalt, derfor sjekker jeg alltid pakken i butikken.
____________________________________________

Jeg har lett litt etter rare egghistorier på nett:

*En som fant en golfball i kartongen
*En 7åring fant kylling i egget
* Fant egg INNI egget