mandag 30. mai 2011

Etter følelsetørke kommer følelseflommen

Jeg skrev nettopp om hvordan jeg kunne få perioder med total nummenhet på følelsefrontent, følelsene var helt amputert, totalt fraværende.
Jeg følte ikke noe, for noe eller noen. (Amputerte følelser)

Etter en slik periode kommer jeg alltid i en periode hvor følelsene flommer fritt. Det er ikke grenser hvor mye jeg føler når jeg er i denne perioden.
Jeg blir rørt av hver minste ting og tårene kan være vanskelig, til tider umulige å holde igjen.
Det føles som om alle mine følelser blir forsterket, dette gjelder egene følelser, men også andres følelser.
Det er når jeg er i en slik periode at jeg virkelig tar over meg verdens problemer, og jeg sitter bare hjemme og gråter, jeg kan gråte meg sår over andres problemer og den evige urettferdigheten i verden.
Det er i slike perioder jeg ikke ha noe beskyttelse rundt eg og jeg tar absolutt alt på meg, jeg har ingen hud, ingen beskyttelse mot noe eller noen.
Det er i disse periodene jeg kan lese om ting, eller se ting som jeg tar med meg i mange år, for det gjør så sterkt inntrykk at jeg kan oppleve sorgen som min egen.
I disse periodene hender det at jeg opplever en sterk følelse av tap, som om jeg mister noen som står meg nær, og det er gjerne pga drap, naturkatastrofer, andre mødre som mister barna sine osv.... Dette er noen som har gitt meg mange problemer og mye misfortåelser fordi ingen kan fatte hvordan det er.
Og det er ikke vanskelig for meg å forstå at andre som ikke opplever dette ikke kan skjønne disse VILLE følelsestormene mine.
Det er som om jeg opplever alt selv, så når jeg har det sånn så er det best å ikke se tv, ikke lese nyheter, ikke snakke med for mange mennesker, fordi som regel har folk noe trist å diskutere..Eller, man vet aldri når slike situasjoner oppstår.

Jeg kan faktisk dele det at jeg har mistet en venn av den grunn, fordi jeg reagerer så sterkt på ting som er unaturlig for vanlige mennesker å reagere på.
Det var en veldig ubehagelig episode, og selvfølgelig burde jeg ha holdt meg hjemme, men som sagt så er slike ting vanskelig å forutsi, altså når noe negativt vil dukke opp.
Ihvertfall så skulle denne personen se på tv, og kom over en film fra virkeligheten som handlet om tortur, jeg spurte fint om personen kunne ta på noe annet for jeg klarte ikke sånn for øyeblikket.
Det ble ikke tatt bort, noe som endte med at jeg ble så dårlig at jeg måtte gå, men ikke før jeg hadde friket fullstendig. Jeg gråpt i todager etterpå fordi det gikk så innpå meg, ikke det med kompisen, men det på tv.

Men også små rørende klipp på youtube kan få meg til å gråte i bøtter og spann.
Eller solskinnshistorier, fra barnemunn, pasienter som blir friske alt mulig kan jeg gråte for.
Det er nesten som om jeg er premenstruell-gravid og hormonell X1000.

MEN,det gir mye gleder også, fordi jeg blir virkleig så enormt rørt av disse gode tingene også. Så de kan jeg finne på å oppsøke får å kjenne på gleden, det er ingenting som gledestårer.

Heldigvis så er det fort over, det varer som regel en ukes tid.

lørdag 28. mai 2011

Farlig å være seismolog.


Jeg leste på VG.no idag at Enzo Boschi, lederen for Italias nasjonale institutt for geofysikk og vulkanologi er tiltalt for uaktsomt drap på 308 personer som omkom i et jordskjelv i L'aquila i 2009.
Han er tiltal for uaktsomt drap, fordi han ikke klarte å spå jordskjelvet, myndighetene mente han og de andre som hadde ansvaret, ga upresis informasjon om det kommende skjelvet.

Såvidt jeg har forstått så er det ikke lett å spå et jordskjelv, det er vanskelig å se hvor stort et jordskjelv kommer til og bli, og av og til er det vanskelig å se jordskjelv komme i det hele tatt.
Det er jo helt klart en fordel om man kunne forutsi helt presist når oh hvor, og hvor stort et skjelv kommer til å være, men det er altså veldig vanskelig.
Det er alltid lett å være etterpåklok.

Jeg syns denne tiltalen er rar og etter min mening er den ganske urettferdig, ja, urettferdig. Skal man se på det store bildet, blir han og de andre nesten gitt skylden for jordskjelvet, en naturkatastrofe.
Eller man kan se forstå det at disse blir tiltalt for at apparatene ikke er optimale, de er upresise. Har de egentlig noe med det å gjøre?

Det kan jo minne om en hekseforfølgelse, noen må få skylden for dette-opplegg.
Så, det er farlig å være seismolog.

Hjemme hos meg..

Et lite utdrag av bilder fra hjemmet mitt.Jeg ga opp å leite etter et fint nøkkelskap, jeg har lett så utrolig lenge.Men plutselig en dag kom jeg over denne, syns den var perfekt til gangen vår.
Et par av bildene jeg har på gangen,det øverste er av meg og søs (family), det nederste er av guttene mine(love and laughter).
Dette bildet ELSKER jeg, det er laget av små papirstrimler rullet sammen. Jeg kjøpte det da jeg var i Portugal. Kunstneren som har laget bildet har egen blogg som det selvfølgelig er mye fint innpå: Sara MoreiraJeg forståringenting.... Orkideen min kommer opp!!! O happy day! Det har aldri hendt før i min lange orkidehistorie. JEg er litt stolt og måtte vise det :) Jeg har fått sikkert hvert tips i boken på hvordan få opp og holde orkideer av samtlige av de jeg har kjøpt blomstene av, men det har aldri nyttet.

Og for å vise hvor fantastisk det er med orkideene i mitt hjem for tiden, så har jeg en med ikkemindre enn 12 blomster på *stolt* Blomsterknoppene pleier å visne å falle av kort tid etter at jeg kjøper dem, men denne bare blomstrer og blomstrer.

Blomsterpotten har jeg dekorert selv, den var stygg brun fra før. Og ordet love er kjøpt på panduro, eneste jeg har gjort er å male det hvit.
Stuebordet med blomster og lys. Blomstene har jeg fått av min herlige venninne Therese. Den som lysene er oppi har jeg også malt selv, den var grå før. Steinene jeg har oppi (ikke så lette å se) er noen av de som minstegutten har tatt med hjem, han samler tydeligvis på steiner. Jeg har malt dem hvite og pyntet dem.
Litt pynt på gangen.. Jeg har egentlig vist det før, men det var før jeg fkk opp de søte vingene.

fredag 27. mai 2011

Hvilke innlegg er folk interresert i?


Det er ganske interessant. Jeg kikket gjennom bloggen min i går for å finne ut dette.

Det er ganske variert hvilke av mine blogginnlegg som blir mest besøkt.
Jeg skriver da også om litt varierte saker, men den røde tråden blir hva som interesserer meg, fenger, hva tenker jeg, hva har jeg opplevd som jeg vil dele med andre, hva er jeg stolt av, også litt hobby blir delt, hva som irriterer meg og gjør meg sint, tanker atter tanker, mye tanker. Det er veldig kjekt når noen finner noen av innleggene verdt å besøke ( selv om noen innlegg blir besøkt pga bildene, ifølge google).

Jeg har som sagt en del variert på bloggen min, det spenner seg fra veldig alvorlige saker, til nyttige saker til reint morsomme ting,
Alt fra voldtekt til mat....

De mest besøkte innleggene er:
Hvordan leve videre etter en voldtekt Jeg har en del innlegg om dette, og linken fører til del 1 av 3, det er ganske detaljerikt og er ganske nyttiglesning for mange som lurer på voldtekt, hvordan det kan oppleves og hav en kan gjøre sel etterpå. Eller hva du kan gjøre om du kjenner noen som har blitt utsatt for en voldtekt.

Hår! Diverse crazyfarger på hår og det nyeste innlegget om hår, hvordan få flotte krøller.. Det første innlegget om hår mistenker jeg sterkt er blitt mye søkt på pga alle bildene, men det er greit det. Det andre innlegget om krøller, er jo ganske nyttig.

Hvordan finne skrift til veggen på ebay- Det er veldig populært med skrift på veggen nå for tiden. Dette er et stepp by stepp innlegg på hvordan du kan finne den perfekte skriften til deg til en billig penge. Ja, jeg er en ebayrotte, mange årserfaring med shopping der.

Innlegget om cipralex er blitt veldig populært, uvisst av hvilken grunn... Tipper folk er interesserte i bivirkninger og virkning før de eventuelt skal begynne med det selv? Eller sjekke om det er flere som opplever samme bivirkninger som dem? Jeg bare tenker her.

Oppskriften min på kylling og pastasalt er hyppig besøkt, men det skjønner jeg godt ;)

Også oppskriften på bacondadler er daglig besøkt, det er jo bare nydelig så værsågod..

Å leve med en bipolar lidelse- Ja her får du jo et dypt dykk inn i min verden, noe jeg har prøvd å videreformidle på en grei måte, håper jeg.

En svært, svært dårlig ferie...... Innleggstittelen er selvforklarende.

onsdag 25. mai 2011

Quinoa

Quinoa er en undervurdert liten sak. Eller, den er vel mer ukjent for de fleste av oss.
Jeg elsker quinoa, og bruker det mye.

Hva er quinoa?
Det er et frø som opprinnelig ble dyrket i sør-amerika for 7000 år siden.
Quinoa har en tett næringsverdi, det inneholder mye protein og fiber, i tillegg inneholder det mye mineraler og sporstoffer. Veldig sunt med andre ord.
Den mest brukte er lys gul, men quinoa kan være rød og svart også. Alle smaker like godt. Det samker ikke så veldig mye, gjerne litt nøtteaktig, konsistensen er ganske utrolig, jeg elsker den.
Og det er også viktig å nevne at det er glutenfritt.

Hvordan kan jeg bruke quinoa?
Hvordan du vil, til hva du vil. Middag, desserter, kaker, grøt, supper, salt mat og søtmat...
Du kan bruke det som erstatter til ris, pasta og poteter om du vil.
Oppi salater, for seg selv, i brød, du kan lage knekkebrød, god til å bruke i vegetarmat (eks hamburger), osv.

Kokes nesten som ris. 1 dl quinoa og 2 del vann kokes i 15 min.
Husk bare å skyll frøene i varmt vann først, hvis ikke så kan de smake litt bitter og såpeaktig, de vil skumme litt når du skyller. Et greit tips er å skylle yil det ikke skummer mer, det er snakk om sekunder.

Hvor kjøper man quinoa?
I matbutikken, merket GoGreenn ha quinoa.
Skal du ha rød eller svart å du på helsekosten,det samme hvis du vil ha quinoamel (som er ganske godt).





Jeg gjorde det enkelt og satte inn andres oppskrifter.
Når jeg bruker dette, pleier jeg mye å ha det i typisk pasta og kyllingsalater, men da kutter jeg selvfølgelig pastaen. Eller jeg har det som tilbehør til kjøtt, eller så er grøten veedlig god (men nå elsker jeg grøt over all mat da, så det er vel gjerne ikke så rart, egentlig).

tirsdag 24. mai 2011

HÅR! Hvordan få fantastiske krøller veeeldig enkelt!

Jeg har jo jobbet som frisør i mange år, og har prøvd diverse måter å krølle hår på.
Ruller, krølltang (uendelig typer og varianter), varmruller, papillotter, bølgetang, glattetang, krepptang(!), piperensere, klemmer og sikkert andre ting/metoder jeg ikke kommer på i farten.
De aller fleste metoder gir fine krøller, det er ikke det som er problemet, det er holdbarheten på krøllene.
De aller fleste krøller faller ut etter kort tid, og noen ganger er dette kritisk, noen ganger mer kritisk enn andre ganger.. Eks brud.

Det som gir dårligst holdbarhet er definitivt krølltang, bølgetang og hårruller, uansett hvor mye hårspray du velger å bruke.
Bruker du derimot varmruller, holder de lenger, men gjerne ikke hele natten.
Kreppet hår holder i en million år, men er det egentlig den looken du vil ha?

Glattetang er min desiderte favoritt, og mange kan krølle håret med en glattetang i dag, men jeg skal vise deg den metoden som holder aller lengst (den krever litt lengde på håret). Det er ikke den de aller fleste bruker, men det er den som holder lengst.
Jeg brukte den på søsteren min da hun giftet seg forresten :)

Du tar litt hår, ikke for mye, bedre med lite enn mye. Et tips vil alltid være å begynne underst, sett opp alt håret,krøll, og slipp ned litt og litt.
Ca. så mye hår.
Bruk fingrene. Bruker du fire fingre får du store krøller, bruker du to, får du små. Jeg liker å bruker tre fingre.
Vikle håret rundt fingrene, slik som vist på bildet.
Du kan velge å gjøre dette fra midten av håret og ned, da får du typisk maddonna krøller, ingen krøller på toppen, men nydelige løse krøller på resten.
ELler du kan prøve å gjøre det så nær hodebunnen som mulig, for mer volum og mer krøll.
Når du har fått alt håret rundt fingrene, passer på å få tuppen på håret under kontroll, gjerne legg den under det andre håret og klem det på plass.
Nå bruker du glattetangen til å klemme håret flatt, hold ca 3-4 sekunder på hvert "klem", så beveger du tangen over det hele. Pass på at alt får varme på seg.
Når du slipper opp og tar ut håret ser det omtrent slik ut.
Du kan velge å bare la krøllene ligge som de blir når du er ferdig å krølle, uten å gre gjennom håret. Da blir de mercmarkerte. Eller du kan greie gjennom håret.
Bruk spray om du vil, men du må ikke.

søndag 22. mai 2011

Ny bok: Morganville vampires

Welcome to Morganville... Just don't stay out after dark..

Denne serien kom jeg over for en liten stund siden, og jeg virkelig digger den!
Jeg kjøpte først den boka som vises på det første bildet, det er tre bøker i ett.
Jeg tror jeg leste den på 2 dager, planen var å ha den med til Portygal når jeg skulle dit, men jeg ble ferdig dagen før jeg reiste, bittert, fordi jeg lurte virkelig på hvordan det gikk videre, så jeg bestilte like godt de 7 andre bøkene som til nå er kommet ut. Og lykke altså! De ventet på meg hjemme på gangen når jeg kom hjem.
Jeg bestiller alle mine bøker fra play.com
Er super fornøyd med både pris og leveringstid, anbefales.

Litt om bøkene:
Hovedpersonen heter Claire Danvers, hun er supersmart, skolesmart. Hun er bare 16 år, men er allikevel langt foran hennes jevnaldrene, så hun går allerede på college. Claire kan vel kalles nerd, men samtidig ikke.
Hun flytter hjemmefra, til en by som heter Morganville, og livet som Claire kjenner det tar brått slutt.
Hun blir nesten drept av "skolevenninner", det er beintøft for henne, så hun velger å flytte bort fra skoleområdet, og inn i Glass House, sammen med tre andre, Michael, Shane og Eve.

Hun finner fort ut at denne byen ikke er som andre byer, byen blir drevet av vampyrer, og disse vampyrene er i krig om makten i byen. Mennesker er kun en eiendom for vampyrene, en ting å bruke, på mange måter. Bare en vampyr kan eie deg, er du heldig er dette en viktig vampyr.Eller du kan velge å stå imot, altså at ingen vampyr skal bestemme over deg, men lykke til med det. Morganville er et eksperiment og menneskene der er forsøksrottene.
En annen ting om Morganville, du kan aldri dra derfra, om du drar, vil du enten lide av et smerte hukommlesestap, eller bli jaget og drept.

Men er alt svart hvit? Er vampyrene bare onde, og menneskene bare gode?

Klarer Claire å motstå vampyrene, vil hun motstå?


lørdag 21. mai 2011

Amputerte følelser

Nå skal jeg prøve å forklare noe om følelser, godt mulig jeg har forklart noe om dette før, men jeg ville vie et helt innlegg til det.
Det er ganske viktig, ihvertfall for meg, det er jo en del av mitt liv.
Og det kan nok være nyttig å vite for mange andre også.

Jeg skal prøve å dele hvordan det føles å ikke føle.
Føle å ikke føle blir jo en måte å si det på.

Jeg går mye opp og ned i følelser, de aller fleste rundt meg merker nok ikke stort til det, mindre og mindre som årene går faktisk, og det er naturlige grunner for det ( det skal jeg fortelle bittelitt seinere i innlegget).
Noen ganger når jeg et punkt, jeg vil si relativt ofte faktisk,hvor jeg ikke føler. Totalt stopp på følelser, følelser ut mot mennesker, og hvilke følelser disse gir meg også.
Jeg føler ingen glede, jeg føler ingen sorg, jeg føler ingen kjærlighet, ingenting.
Eller jo, all denne "ikke-følingen"gir meg mye frustrasjon, som leder til sinne.
Så jeg har kort lunte i disse periodene, jeg kan bli veldig sint og veldig frustrert.

Så lenge jeg kan huske har jeg hatt det slik, da jeg var liten og i ungdommen var det helt grusomt, det er det fortsatt, men på en helt annen måte.
Jeg taklet det så dårlig før, nå klarer jeg meg.
Før visste jeg ikke hav det var,jeg trodde det var noe alvorlig i veien med meg, det var ikke normalt å ikke føle??
Til slutt ble jeg så opphengt i at jeg ikke følte, at jeg faktisk ikke klarte å tenke på annet, jeg klarte ikke kjenne igjen følelser heller, så det ble en evig tid uten følelser.
Men nå, og det er noe av dette som gjør at jeg er så glad for ikke å være ung, jeg mener superung, nå har jeg et helt spekter av følelser å bygge på.
Jeg VET at jeg føler, jeg hater, jeg elsker jeg avskyr, jeg liker, jeg gleder meg, jeg gråter, jeg føler innimellom ren og skjær glede, jeg elsker, gud som jeg kan elske.
Når jeg kommer i perioder hvor jeg plutselig ikke føler noe mot noen så er det disse følelsene jeg henter fram, ikke følelsene, det går ikke, men minne om dem. Ok det hørtes rart ut,jeg ser det. Jeg skal prøve å forklare det enklere.

Når jeg ikke føler noe er det veldig viktig for meg og mitt liv, og ikke minst de rundt meg, at jeg er så normal som mulig, og det er jeg. Jeg ler der jeg skal le, smiler når det kreves, klemmer noen når det må gjøres jeg kan til og med flørte og kommunisere helt perfekt, selv om jeg ikke føler det spor for det jeg gjør.Jeg VET hva jeg skal gjør i enhver situasjon fordi jeg kjennermeg selv, hvordan jeg ville ha reagert om jeg hadde følt.
Men det er så utrolig frustrerende å ikke føle! Jeg hater det.
Og frustrasjonen blir til sinne. Men aldri sorg, for når jeg har det slik klarer jeg ikke å føle sorg.
Jeg føler et stort tomrom inni meg, men jeg er ikke trist, jeg klarer ikke gråte... Selv om jeg hadde ønsket det, gråter gjøre jeg når jeg begynner å føle igjen, tror meg, det gjør jeg.

Det aller, aller verste er, og det er helt grusomt... Jeg kan illustrere det med et eksempel:
Min yngste sønn kommer hjem fra barnehagen (min lille som jeg elsker over alt), noe som i seg selv til vanlig vil gjøre meg overlykkelig, men som nå ikke gir noen følelser, utenom frustrasjon. Men det skuler jeg godt. Vi klemmer og smiler og alt er flott, jeg forteller hvor godt det er å se ham (selv om jeg ikke føler noe) HAN trenger å høre det, det vanlige, JEG trenger å gjøre det, for vår begges del.
Denne dagen har han med seg en tegning hjem som han er så stolt av, og han holder på å sprekke av stolthet når han skal vise den til meg, han kikker forventningfullt på meg. Det går helt fint, jeg roser ham, han er så flink! Jeg smiler, mye og gir ham en ekstra god klem og sier at DEN må vi henge på kjøleskapet sånn at alle kan se den når de kommer til oss. Han er SÅ stolt og holder på å boble over av stolthet.

Hvorfor er denne situasjonen så vondt?
Fordi jeg ikke føler.
Og fordi jeg er så redd at han skal merke det og kanskje tenke at "mamma likte ikke tegningen min egentlig, hun bare sier det" Tenker han det har jeg ingen mulighet til å gjøre noe med det, fordi han er så liten at han aldri hadde klart å fått fram en slik tanke i ord, og hvorfor skulle han egentlig, for mammaen skal jo være virkelig stolt.
Og det er mammen, alltid, når hun bare føler, når mamma er vanligemamma.
Det er tungt å være en mamma som ikke føler.
Det er tungt å ikke føle på den enorme kjærligheten jeg er blitt så vant med å føle,det er så ensomt inni meg selv.

Men snart, snart er det over, denne følelsesløse-zombi-perioden, denne amputerte tilstanden av ikke føleri. Jeg hater det. Jeg irriteres, jeg blir så frustrert når det ventes mye føleri av meg om dagen at det kan ende med at jeg sprekker i et sinnesanfall. Jeg hater det.

fredag 20. mai 2011

Praktisk-muntlig bestått.

I dag har jeg tatt den aller siste praktisk-muntlig testen i sykepleierstudiet.
Det er en muntlig eksamen, hvor du selvfølgelig blir testen i dine sykepleierferdigheter.
Vi har hatt 13 oppgaver å øve på, selvfølgelig kunne jeg noen bedre enn andre, det var bare et par jeg helst ikke ville komme opp i.

Vi får bare en oppgave, og vi vet jo ikke hvilken det er før vi blir hentet inn.
Når vi blir hentet inn har vi 10 min til forberedelser, hvor vi kan finne fram det vi trenger av utstyr, eller/og skrive ned ting vi ønsker å si i tilfelle vi får totalt jernteppe der inne.

Jeg kom opp i oppgaven med diabetes.
Diabetes er noe jeg virkelig kan, jeg har hatt mange pasienter med diabetes, og jeg har lest veldig mye om diabetes, jeg hadde til og med lånt en diabetesbok av den ene som var sensoren min, så de visste at jeg kunne mye om diabetes.

Men er det ikke rart hvordan alt bare kan fordufte når du blir presset?
Jeg følte på det, det var virkelig ekkelt.
Jeg kan så mye om diabetes, men følte jeg fikk så lite ut, jeg føler jeg tullet noe fælt.
Spesielt når det gjaldt den praktiske delen, måle blodsukker og sette insulin. Jeg gjorde feil som jeg aldri hadde gjort i praksis, jeg vet det, for jeg har utført disse tingene i praksis mange ganger.. Men som sensor sa, det vet jo ikke de, sant det, og det vet jeg.
Men jeg rett opp mesteparten av det etterpå,fortalte hva jeg ikke hadde gjort, og hva jeg skulle ha gjort.

Da jeg gikk ut der ifra for at de skulle få diskutere, ja da hadde jeg ingen god følelse.Jeg var enormt skuffet av meg selv. Helt utrolig skuffet av meg selv.

Da jeg kom inn igjen fortalte de akkurat det jeg hadde regnet med de skulle si, at jeg hadde graverende feil i praksisutførelsen, men at jeg hadde hentet dem inn, etterpå.
Det som reddet meg var kunnskaper om temaet.
Jeg var veldig overrasket over at jeg klarte meg, og egentlig så var det ingen god følelse. For å sitere en god venninne av meg"kjenner jeg deg rett så ville du vell bedt dem stryke deg for å få sjansen til å virkelig vise hvor flink du er på en annen oppgave". For det verste er hvor skyffet jeg ble av meg selv, jeg har nok altfor høye krav til meg selv...

I og med at jeg har en enormt dårlig periode for tiden, psykisk, så burde jeg vel egentlig sykemeldt meg, men jeg ville ikke, jeg orket ikke det heller. Jeg har virkelig vært og er langt nede, klarer ikke lese, klarer ikke konsentrere meg, klarer ikke sove, klarer ikke ta til meg informasjon. Men jeg kan ikke utsette alt til ting blir bra, jeg å prøve uansett, det er det jeg tenker. Så egentlig er det helt feil av meg å ha så høye må til meg selv akkurat nå, men jeg har det, jeg vil alltid ha det.

minus cipralex

Jeg har gått på cipralex i snart to år og det har vært helt fantastisk.
Nå har jeg sluttet.
Herregud tenker nok mange da, hvorfor i alle dager skal du slutte på noe som funker?!?!
Det er et godt spørsmål, faktisk.
Jeg har lest en plass det at skal du ha gode svar må du stille gode spørsmål, så jeg skal prøve å gi et godt svar.

Det enkle svaret bli at jeg slutter pga av bivirkningene.

Det mer utfyllende svaret vil også fortelle at jeg slutter pga bivirkningene, eller Bivirkningen.
Jeg har i lang tid vurdert virkning/bivirkning opp mot hverandre og i lang tid har det vært virkningen som har gått seirende ut, ikke å lenger.
Herregud som jeg har lagt på meg! Overfladisk? Knappt.
Da jeg begynte på cipralex for snart to år siden veide jeg rundt 58kg, nå veier jeg sikkert 90kg, uten at jeg har turd å gå på vekten på lenge.
Dette er ikke meg, jeg kjenner meg ikke igjen, det er en vond følelse.
Jeg orker det ikke lenger, hadde jeg visst at det var et øvre tak på hvor mye jeg kom til å legge på meg, så kanskje, men dette stopper jo aldri.
Jeg har hatt en helt vill matlyst, har vært sulten hele tiden, selv når jeg er mett.
For ikke å snakke om søtsuget, jeg har hatt lyst på søtt hele tiden.
Jeg hater å være sulten, ihvertfall veldig sulten, og sulten hele tiden? Nei det går ikke.

Nå har jeg ikke tatt dem på en stund og jeg er tilbake i normale spisevaner, nå spiser jeg normalt, så jeg håper vekta blir noenlunde normal igjen om tid og stunder for jeg kommer IKKE til å gå inn for å slanke meg,det er så styr.

Jeg begynte på cipralex pga angstn min, jeg klarte ikke håndtere angst og studier. Nå har jeg fått kontroll på studier. Nå var det på tide å slutte på tabelettene.
Men jeg merker dessverre at depresjonen blir hypigere og dypere nå, og jeg har inntatt en zombitilværelse. Jeg håper det går over etter en tid.
Vi får se..

torsdag 19. mai 2011

Virkeligheten på en post-it lapp.

Drøm- Virkelighet..
Alt føles som i en drøm, verden oppleves i en drømmetilstand.
Derfor er jeg redd for alt, jeg er redd for å se ting som ikke finnes, for i drømme kan alt skje.

Det ligger en gul post-it lapp foran meg, på denne er det skriblet ned akkurat det samme som er skrevet over. Ordene lyser mot meg mot gul bakgrunn, harde ord, slurvete-i-farten ord, skrevet ned når hverdagspoesien griper en i et øyeblikks klarhet.
Jeg har mange slike lapper.
De er viktige for meg.
De forteller meg hvem jeg er, hva jeg tenker, hva jeg tenker når jeg ikke tenker de vanlige tankene.
De forteller meg hva jeg tenker når jeg er helt på bærtur, som nå.
Jeg har lapper med tanker og jeg lapper med drømmer, vonde drømmer, mareritt? Neh, bare vonde drømmer, noen ganger mareritt.

Post-it lapp fenomenet, eller skrible ned tanker der det måtte passe fenomenet, har hjulpet meg masse opp gjennom årenes løp.
Det begynte fordi psykologen lurte på hvordan jeg hadde det.
Hvordan kan jeg fortelle hvordan jeg egentlig har det i hverdagen, når jeg har det strlende akkurat den timen jeg er hos han?
Så når virkeligheten slår meg med et øyeblikks klarhet, eller når uvirkeligheten oppleves som verst... Kald det hva du vil, det er to sider av samme sak... Da må jeg ihvertfall skrive det ned.
Sånn at jeg kan lese det seinere, slik at jeg kan fortelle med større innlevelse om mine dårlige perioder, min ulltimate berg og dalbanetur, på de dagene jeg har det helt fint.
For er det ikke slik at når dagen er på sitt lyseste så har man allerede glemt nattens vonde drømmer?
Jeg tror det er slik,og slik er det med følelser og depresjon og angst også.
De legger seg som en hinne på innsiden av huden og gir bare en annelse av det ubbehaget det gjorde da du opplevde det. Jeg kjenner at noe er ubehagelig, jeg VET at jeg har det vindt innimellom... Men jeg kan ikke forklare det om jeg ikke skriver det ned.

Egentlig burde hele leiligheten, hele bilen og hele meg vært en hel haug av gule post-it lapper nå om dagen.
Jeg har det ikke bra.
Jeg har det faktisk ganske dårlig.
Jeg har et tankekjør uten like.
Et eget lite følellsemessig fengsel, tungttungttungt er det.
Det er slike dager jeg føler avstanden til andre er som et helt verdenshav, og det blir bare verre av å omgås andre. Til og med de alle nærmeste.

Jeg vet jeg har det ikke fordi jeg er redd for å se ting som ikke finnes...
..Jeg er redd for mørket, for i mørket bor ting som ikke finnes.
Jeg er redd for mitt eget speilbilde om natten, for det kan forandre seg til noe ikke finnes.
Jeg er redd for skygger, og jeg er redd for følelser, jeg er redd for å bli avvist og jeg er redd for nærhet... Fordi normal skal det få deg til å føle, noe, noe godt? Jeg føler ingenting, derforer jeg redd for nærhet.

Men mest av alt er jeg redd for det som ikke finnes, det som bor i mørket, det som bor i natten, det som holder meg våken, det som sliter meg ut.
Jeg er redd for hvis'er og om'er, "hvis det er noe i mørket", fornuften er som blåst bort, men allikevel ikke.

Jeg omgås min største frykt om dagen... Redselen for å bli gal.
For hvis jeg ser ting som ikke finnes.... Så...

onsdag 18. mai 2011

En slakk 17maifeiring

Feiringen ble en smule amputert i år.
Jeg syns det var helt greit.
Det var egentlig kun meg, samboeren min og min yngste sønn, eldstemann er hos faren sin.
Jeg hadde ingen barn å se på i barnetoget, minste er for liten og eldste er for stor :/

Grunnen til at det ble en litt rolig feiring var fordi jeg har eksamen på fredag og var mest keen på å gå til skolen å lese... Det og det at jeg er syk. KOmbinasjon 17mai, eksamen og sykdom er ikke den beste.
Minstegutten syns det var stas med opptog, selv om han aldri så noe tog. Lurer på hvor mange barn som blir skuffet på 17mai, når toget aldri kommer....Mamma og mannen hennes var med og hadde 17mailunsj, en helt fantastisk bufe. Tror vi må innføre det som tradisjon, til vanlig står jeg kvelden før å lager smørbrød, eller diller noe fælt med grillen. Dette likte jeg mye bedre!Rømmegrøt!! Har jeg nevnt at grøt er det beste jeg vet?? Vel, det er ihvertfall det, i alle varianter... Sært.

Meg og Bjørn, mannen til mamma :)


tirsdag 17. mai 2011

Da var jeg endelig hjemme...

Endelig hjemme ja... Det vil si, jeg har vært hjemme noen dager, men jeg har vært så utslitt at jeg ikke har orket stort, aller minst å blogge.

Det var meningen at jeg skulle blogge fra Portugal, meeen det ble det ikke noe av rett og slett fordi jeg hadde ikke internett. Jeg hadde internett litt på dagtid, men da hadde vi undervisning, og da vi ikke hadde undervisning, jobbet vi med gruppeoppgaver.

Det var kjempekjekt, jeg er så gald for at jeg ble med.
Vi var 60 studenter fra 5 land (det har jeg vel nevnt før), vi ble delt inn i 3 grupper og i gruppene var det knallhard jobbing. Først teambuilding, bli-kjent osv, så stort fokus på den virkelige oppgaven. Denne oppgaven var vanskelig, men jeg er veldig fornøyd hvordan vi løste den.
Utgangspunktet var år 2025 og målet, eller målgruppen vår var 65 åringer, de som går av med pensjon. Det vil være veldig mange av dem og altfor lite helsepersonell til å ta seg av de aller eldste, dette kan bli en stor krise, helsepersonell vet dette.

Jeg skal ikke dvele så veldig lenge med dette, vi løste ihvertfall oppagaven med å forebygge sykdom og depresjon hos denne gruppen mennesker.
Tanken var en gruppe (SYA- Stay young and Active) som myndighetene skulle starte et år før pensjonsalder og som strakk seg 1 år etter pensjonsalderen. Tanken var å undervise i ulike temaer som er aktuelle og samle mennesker som deler den samme opplevelsen, nemlig det å pensjonere seg.

Kremt... Ja, spennende.
Det var veldig kjekt, men det blir veldig tørt å dele, jeg mener LESE!

Det var lange, men kjekke dager. Dagen begynte 8.30, skoledagen var slutt klokken 1700. Lenedagen var slutt rundt 0300, eller seinere, det ble ikke mye søvn.
Det ble derimot endel alkohol.
Men sånn blir det vel :/

Dagene var fine, det var sol, mye sol, men det var ikke så mye vi fikk se til den. Vi satt jo inne og jobbet, av og til var vi heldige og fikk lurt resten av gruppen ut for å jobbe i solen.

Litt fakta: Vi lå på Hostel på firemannsrom, mat kjøpte vi inn selv. Hostelet lå i Ovar, et tettsted? Hm, jeg er jammen ikke sikker, det var 50 min utfor Porto. Skolen vi tilbrakte dagene på ligger i en liten by som heter Oliveira de Azemeis, det bor i overkant av 15000 mennesker der, så det var ingen stor plass.

Portugal er nydelig, helt fantastisk. For noen herlige mennesker som bor der!
Det var intenst, detvar kjekt, det var lærerikt, det var en opplevelse og jeg følte keg reiste derfra med 60 nye gode venner.

tirsdag 3. mai 2011

Jeg er i Portugal for universitetet i Stavanger

Søndag den 1 mai reiste jeg sammen med 8 andre sykepleierstudenter til Portugal.
Oppholdet varer fram til 13 mai, og dette er IKKE noe ferie.
70 helsestudenter representert fra 5 forskjellige land i Europa er til stedet.
Norge, Portugal, Tyrkia, Sveits, Danmark og Nederland.

Helt om dagen, helt om natten...
Det vil si at det er knallhard jobbin på dagtid, og en god del fest på kvelden. Jeg kommer mer tilbake til dette i et annet innlegg.
Først og fremst må jeg si at det er dårlig med internettdekning her, det er derfor det ikke har kommet ut noen blogginnlegg, ikke fordi jeg er lat, eller fordi jeg ikke har noe å skrive om... Jeg har ALLTID noe å skrive om.

Litt om planen for oppleget: 65åringer i 2025, hva trenger de?
Vi skal komme fram til noe helt nytt for frmtiden, noe helsefremmende, sosialiserende, nyttig osv.... Veldig krevende, vi må¨jo se for oss framtiden, eldrebølgen, arbeidsledigheten, eventueller økonomiskeproblemer osv.

Jeg kommee tilbake med mer om en liten stund. Jeg kan ikke laste opp bilder.

Ps: Nøkkelringer vil bli adoptert bort når jeg kommer hjem, altså mest sannsynlig den 14mai :)