fredag 29. april 2011

Jeg er en "i siste liten person"


At jeg er og blir en "i siste liten" Person er det vel liten tvil om.
Ja, jeg kommer for sent, en gang i blandt..... *kremt* Ofte.. MEn hei! Ikke så mye nå som før, jeg mener, myyyye mindre etter at jeg ble voksen, hm, er jeg blitt voksen også nå??
Nei, det er et annet innlegg.

Det hele startet vel med at jeg ble født to uker etter at jeg skulle vært født.
Jeg er helt sikker på at det var da det startet, jeg er født til å komme for seint.
Du vet, den som venter på noe godt venter ikke forgjeves mottoet lever virkelig til sitt fulle og hele inni Lenehodet.
Nei, det var bare tull, eller var det bare det?
For det må da være en grunn til at jeg alltid (ofte) er så himla seint ute.
Og ja, det er det også.

Jeg er en kreativ og tankefull sjel som arbeider så desidert best under press og stress.
Dette kommer helt tydelig fram når jeg skal noe, spesielt når jeg har avtaler.
La en annen ting være sagt her og nå, bare legg merke til dere som rammes av min evige for seint komming, som regel så skjer dette når jeg heller mer mot den maniske siden enn den depressive.
Er jeg på den depressive siden så kommer jeg gjerne ikke i det heletatt, etter selvfølgelig å ha gitt beskjed først.
Når jeg er hypomanisk eller hypermanisk så er jeg fordømmande kreativ!
Mest kreativ er jeg også under press, så jeg skal alltid ordne noe eller lage noe en liten stund før jeg skal gå.
Forstå meg rett her, det er ikke som omjeg bare må sette meg ned å male et bilde fem minutter før jeg skal gå,men å begynne å dille en halvtime før jeg MÅ avgårde er min spesialitet.
Dilledilledillediiiille. Ingen tvangstanker, eller tvangs handlinger, bare enormt gode resultater.
Ikke bare at jeg skal lage ting, men jeg rydder og vasker best under press også, alt blir egentlig så himla bra under press... Gjerne derfor jeg aldri er nervøs før en eksamen, fordi jeg VET jeg jobber best og får best resultat når jeg er presset :)

I ikke fult så gode og gamle dager da livet mitt var et evig surr og alt var opp ned kom jeg ofte flere timer for seint, bare spørr min kjære venninne, og min mor.
I dag er det max 15 min, når det gjelder mine maniske tider altså. Er det pga av andre ting som er utfor min kontroll ( som faktisk også skjer ofte da min tenåring ikke er alltid så lett å samarbeide med).
Er det grunnet slike andre ting så kan det godt dra ut.
MEN, alt i alt så syns jeg at jeg er ganske flink blitt.

onsdag 27. april 2011

Hva gjør en uten internett??

Ja hva gjør man uten internet? Hva gjør JEG uten internett??
Så i påsken da... Typisk, men det gikk greit, men jeg må faktisk vise i bilder hva jeg gjorde iløpet av en dag uten internett, det ble faktisk litt.

Jeg kjøpte blomster, et lass med blomster.... Uteblomster altså, våren er kommet, forhåpentligvis for å bli, kommer det frost nå blir jeg litt lei meg for blomstenekostet en god del, det var jo ganske mange jeg kjøpte.Grunner listene, som skulle vært gjort for lenge siden (ja usj, se på den gyselige fargen på rommet, er det rart jeg har mareritt om natten egentlig??).
Så maling, malekoster og diverse utstyr var jeg også å kjøpte, og begynte å male listene på rommet vårt og eldste gutten sitt.

Før jeg malte vasket jeg av listene med salmiakk, og jeg tok gele veggen i samme slengen, det ble så bra. Det var unektelig en del støv på veggen *kremt*
Listen rundt døren på sønnen min sitt rom. Døren er malt før, samme farge som gangen. Planen er at listen rundt døren skal bli litt mørkere enn veggen og døren, men jeg har ikke helt bestemt meg enda.Jeg var så godt i gang med maling at jeg likke godt fortsatte på blomsterpottene, og ja, jeg reiste ut å kjøpte flere potter.. Og flere blomster. Pottene er spraylakert i hvit.Denne potten er lakkert i hvit og deretter har jeg hatt på perlemorfarge, glitter og flotte steiner. Synd det ikke ble så flott på bildet.

Jeg kjøpte disse flotte veggpottene til 25 kr stykk, de var opprinnelig rosa og blå... De endte opp hvite.
Yngste sønnen min har en steinsamler hobby, han kommer støtt hjem med en stor stein til na mor, som selvfølgelig må stå framme på bordet på terrassen. Jeg har funnet ut at jeg skal male dem å ha dem framme, dette var første steinen.

Her er tre av pottene (den med den gule blomsten var jammen ikke lett å se hvordan ble) Men den store potten var opprinnelig sort og klar for søppeldyngen.
Denne månen kom jeg over da jeg var å så etter blomster, den var terrakotta, leirefarget.. Etter min smak så var den ikkefin, så jeg malte den og.

Utemøblene ble oljet, og det ble sykt bra, Jeg fant endelig olje med pigmenter, for vanlige olje var ikke nok. De så dyngeklare ut, men nå ble de plutselig så gode som nye. Godt fornøyd!
Ja, så til min super koselig sære hobby, ja jeg jeg laget et lass med nøkkelringer. Ikke alle de, mange er gamle. Jeg tenkte jeg skulle lage en uro og to, om en stund. Ikke i dag.
Så var det noen stikklinger som endelig ble plantet, og det i ikeaglass, men det er bare midlerdtidig til de blir litt større, for da skal de bo i hver sin nymalte potte.
Sært..

Utennom det som er blitt vist så har jeg gjort andre ting også.
Alt dette ble gjort på dagtid mens minsten var hjemme fra barnehagen, så vi var ogsp ute på langtur i parken, og koste oss skikkelig.
Jeg vasket og hadde storrydding av kjøkkenet.
Til slutt var jeg på ikea og kjøpte oppbevaringsbokser til mye skrott, som ihvertfall ikke akn kastes.

SÅ det har jeg gjort nr jeg ikke har hatt internett :)

søndag 24. april 2011

Da har jeg bestemt meg..


Jeg har tenkt ganske mye, fram og tilbake, men uansett hvordan jeg vrir og vender på det så kommer jeg fram til det samme svaret:
Jeg skal slutte å gå til psykolog.

Det har ikke vært noen lett avgjørelse, egentlig.
Jeg har gått til psykolog i 13 år, jeg har alltid hatt noeni ryggen, noen å gå til når det er tungt, noen å gråte hos når det trengs, noen å slenge dritt til når det stormer som verst, og jeg har alltid hatt noen som kan bekrefte meg for det jeg er god for når ingen andre har visst hva jeg egentlig trenger, hva jeg egentlig går igjennom.
Jeg har alltid hatt noen der...
Helt siden jeg fikk diagnosen min, og før det igjen, har jeg hatt noen.
Nesten halve livet mitt har jeg gått til noen å snakket, delt av meg, spyttet ut det som ville ut, og det som gjerne bare burde blitt der inne.
Men mest av alt så har jeg hatt noen til å hjelpe meg, nå skal jeg klare det alene.

Det føles egentlig riktig nå, psykologen jeg har gått til de siste 12 årene skal gå av med pensjon og jeg orker ikke å begynne på nytt hos noen andre.
Blir det tøft, så har jeg en fantastisk fastlege som jeg kan bruke.
Men jeg håper egentlig at det ikke skal bli nødvendig, men jeg vet med meg selv at det blir det.

onsdag 20. april 2011

Å klippe håret på seg selv er jammen ikke lett...

Her er resultatet av selvklippen. Det ser ikke mye ut, og det var heller ikke så mye, et par cm kun over det hele.
Det kjipe med å være utdannet frisør, men ikke jobbe som det, er at du kan klippe alle andre, men ikke deg selv. Så dette var kun et nødstilfelle.
Evy, svigerinnen min jobber som frisør og er vel den som klipper meg oftest, men nå passet det aldri for noen av oss.
Så da gikk det som det gikk, jeg vet at andre som irriterer seg over luggen eller håret rundt ørene når det er lenge siden de har vært hos frisøren, tar gjerne kjøkkensaksen fatt og klipper... Med varierende resultat kan jeg si.
Her var det ikke noe kjøkkensaks, frisørsaks har jeg, hele 7 stykker faktisk, men det hjelper meg så lite når det er meg selv som trenger en klipp.

Det ble en liten stuss over det hele i det minste, og det kjentes deilig ut å få av det verste.
Det er greit nok å klippe det opp, for da er det bare å dra det opp å klippe litt, men klippe lengdene bak er det verre med... Så nå venter jeg i grunn kjeft av Evy :/
Sånn så jeg ut da jeg var ferdig, ikke så ille egentlig.

tirsdag 19. april 2011

Snaddergod oppskrift; Biffsalat

Kanskje det ikke er det mest deliktae bildet, kanskje det ikke ser super godt ut, MEN, da er det helt enkelt det at bilder forteller ikke alt.
Denne retten er bare himmelsk, nemlig!
Veldig enkel,VELDIG god, lett å lage til flere, god dagen etterpå, god kald som varm (men anbefaler kald) partymat som kan lages på forhånd, eller grei kosemat.

Det du trenger til 4 personer;
~ca 500g biffkjøtt av et slag
~250g eggnudler
~1 pakke cherrytomater
~soyasaus
~1-2 bokser rømme/creme fraiche
~hvitløk (alltid hvitløk)
~1 bunt vårløk
~1 purre
~1 stor, moden mango
~salt og pepper

Skjær vårløken i små biter og bland i 1-2 bokser rømmer, ha gjerne i hvitløken også. La det stå en stund, så dette kan godt være det første du gjør.
Skjær biffkjøt i tynne strimmler, stek med salt og pepper og myyye soyasaus.
Avkjøl.
Kok nudlene, ha kaldt vann over etterpå og gjerne klipp i mindre biter, bland i litt pepper.
Skjær opp tomat, ourreog mango.
Bland alt sammen i en bolle.

Server med brød eller bare helt alee, retten står fint alene.

Har jeg verdens beste sommerjobb??

I dag hadde jeg min andre offisielle arbeidsdag på fødeavdelingen, og dette kan jeg bare si med en gang: JEG ELSKER DET!

Det er noen kvalifikasjoner du bare må ha for å jobbe på en fødeavdeling og det at du må være en svært tålmodig person, du må arbeide godt og effektivt under svært pressede situasjoner, du må være utrolig selvstendig og handlekraftig.
Det kan gå timer om ganen hvor du ikke får gjort så mye som man kan betegne som spennende, men det er en del av hverdagen på føden. Klær og håndklær må på plass også her som andre avdelinger, rom og utstyr skal vaskes og desinfiseres, varer skal bestilles og pakkes ut, telefoner må tas og mye skal skrives på data.,,

.....Så kan det hende du må løpe, av og til gå fort, andre ganger spurte.
Noen ganger rekker det at jeg kommer alene, andre ganger må jeg snu i døren og hente en jordmor nr2, når ting ikke går som planlagt.. Og hvis det aldeles ikke går som planlagt må jeg hente en fødselslege også.

Min jobb her er som barnepleier og jeg har mange oppgaver å gjøre.
Jeg assisterer jordmor under fødsel, jeg er med enten det er vanlig fødsel eller keisersnitt.
Jordmor er den som tar seg av mor, jeg tar meg av barn... Og muligens far :)
Jeg løper når jordmor ringer på meg, da går fødselen mot slutten.
Når jeg kommer inn i rommet har jeg flere oppgaver, de kan være forskjellige, akkuratsom fødsler er forskjellige.
Men det jeg SKAL gjøre er å gjøre klart til det jordmor skal bruke og det jeg skal bruke. Jeg tar blodprøver av navlesnoren i første omgang, veier og måler barnet, vasker barnet om det trenges, tar på det bleie og klær. Gir foreldre mat, passe på at mor får gått i dusjen og at hun får tisset. Så veier jeg morkake og måler navlesnoren og eventuelt måler blodtapet.
Det skal ikke nektes for at det kan bli en god del blodsøl, og en del bæsj og fostervann, gjerne på deg, men ikke alltid, langt ifra alltid.

I dag var jeg med på to fødsler, et planlagt keisersnitt og en vanlig fødsel.
Begge like fantastiske på hver sin måte.
Jeg vil ikke skrive så mye om disse pga tausehetsplikten.
Men ihvertfall,min meg på at jeg aldri vil ha keisersnitt, heh.
Det er ganske avanserte greier og det kan se litt dramatisk ut, men de som jobber med det har full kontroll. Det er ihvertfall en fin opplevelse.

Selv om det ser veldig vondt ut å føde, og jeg vet jo selv også at det er vondt å føde, men gu så fantastisk også, så er jeg på ingen måte avskrekket, jeg syns det er like fantastisk hver gang.
Noen ganger tar jeg jeg selv i å ønske at jeg var dem, fødsel er fantastisk,fødeer fantastisk, få barnet ut og opp til seg er beste følelse på jord, og den får jeg kjennenlitt på hver eneste dag jeg er der inne.
Jeg kjenner på den, og og nyter den.
Gleden etter en vellykket fødsel må jo være en av de største gleder en kan oppleve, gjerne DEN største?
Tenk at jeg får ta del i en slik opplevelse, jeg føler meg privilligert og aldri så lite overveldet, og jeg kan helt ærlig si at jeg har blitt svært rørt enkelte ganger.

Om ikke dette er den beste sommerjobben, så vet ikke jeg!

Hva er ditt beste sommeerfedrieminne??

søndag 17. april 2011

Krampeangstanfall 28: Når sinne tar plassen til depresjonen

Jeg er sint, jeg er sur, jeg er rasende for tiden.
Lunten min er skikkelig kort.
Det kribler og kryper på huden og suser i hodet, jeg vil bare stå å trampe i gulvet og skrike... Eller legge meg ned under dynen og hyle ned i puten.
Jeg er så sint så sint at folk burde holde seg borte.
Jeg er aldri sint.
Svært sjeldent ihvertfall.
Hjemme kan jeg bli sint, men ikke som nå.
Nå kan jeg bli sint for alt.

Det som er spesielt er at jeg kan bli sint på alle sånn det er nå.
For fille ting, for store ting, men oftest ting andre syns er fille ting, men for meg er det et helt hav av frustrasjon bak det.
Jeg er antisosial og gretten.
Jeg blir gretten når mennesker ikke kan skjønne og akseptere, i det minste akseptere, når jeg sier nei nå for tiden, jeg er ikke den som sier nei, men når jeg nå gjør det så er det en grunn.
Det føles som et stort overtramp mot meg hvis jeg blir mast på nå, og jeg sier nei.
Og det skjer av en eller annen grunn ofte, mas altså.
Men det kan være fordi det meste er mas nå.

Mest er jeg antisosial og vil være i fred, jeg trenger å være alene.
Jeg har vært på vei ned, ned i dalen, men så får jeg dette i stedet.
Egentlig bedre det, med sinne, egentlig, men jøss...Det er ikke meg det heller.
______________________________________________


Krampeangst er et som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

lørdag 16. april 2011

Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve...

Nei, det er ikke mine tanker så ta det med ro. Det er lenge siden jeg var der. Lenge.
Det er en bok jeg leser som heter det, den er skrevet av Ann Heberlein.
Hovedgrunnen til at jeg leser denne er fordi vi må velge en bok som er relatert til psykiatrien nå når vi er i psykiatrisk praksis.

Jeg har allerede lest en bok om Aspergers, en form for autisme, og jeg har bestilt en bok på biblioteket som heter "hva er psykose?".
Men så kom jeg over denne boken da jeg var på en bokhandeler, og jeg bare MÅTTE kjøpe den.
Den er på knappe 150 sider, lettlest og fengende.

Så selv om jeg allerede har lest en bok og ikke trenger å lese mer valgfritt pensum, så bare ropte denne boken på meg.
Er det egentlig så rart??
Det er som om jeg hadde funnet tittel på boken selv..
Jeg ble fasinert og nysgjerrig på hvordan denne kvinnen opplevde dette og hvordan hun beskriver sine opplevelser av det å ikke ville leve, men heller ikke ønske å dø.
Jeg har jo vært der selv, jeg har levd der, i mange år.
Fra å gå fra et sterkt ønske om å slippe alt, bare få dø, smelte vekk, samtidig ha et lite ønske om at ingen skal merke det og ingen savne en...
Til det å ikke ønske å leve, men heller ikke ønske å dø... Bare legge seg i et vakum i en dvale.
Det finnes ikke nok ord i verden til å beskrive de følelsene som raser i en når det skjer, så jeg var nysgjerrig på denne boken, naturlig nok.

Jeg ønsker selv å skrive en bok om det jeg opplevde, ikke nødvendigvis det vakumet, men hva som førte til det, mot det, og veien ut av det.. Og da må litt av vakumet beskrives.

Jeg har skrevet om mye av dette på bloggen før:

onsdag 13. april 2011

Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det...?

"det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det.." kan mange slenge ut for å muntre deg opp hvis du er nedfor, eller i andre passende sammenheng.
Ja?
Hva betyr dette for deg?
Jeg syns hele ordtaket er helt bak mål.
Er det en eller annen ordkløpper som har hatt en kompis med en dårlig dag og da kommet opp med dette fantastiske ordtaket, som må rime og være dyyyyypt?

Jeg er sikker på at mange mener dette er et helt fantastisk ordtak, men jeg er bare delvis enig.
Men nå klarer jeg ikke helt forstå hva som menes med setningen.
Smak på det.
Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det...
Hvis dette gjelder en person som har opplevd noe veldig vondt og noen sier dette, er det ment som en trøst til personen selv?
Eller er det en indirekte beskjed om å holde masken? For andre?

Jeg oppfatter det som at en ikke skal få kjenne på vonde følelser og reagere på disse, men heller ta det som en helt og late som ingenting, Smil til verden så smiler verden igjen opplegg, men er det slik det bør være? Er det slik det er?

Jeg kan tenke meg at meningen, den godt skulte meningen i ordtaket er noe som dette " opplever du motgang og tap i livet, kan du velge to måter å håndtere det på.... Leve I det, eller leve MED det".
Lever du i det vonde så vil du h det vondt lenge, og du vil kanskje bli farget av denne måten å tenke på.
Lever du med det, så aksepterer du det som har skjedd, men prøver å gjøre det beste ut av det og gjerne bruke erfaringene til noe nyttig.

Dette er bare mine tanker....

fredag 8. april 2011

Jeg er i psykiatriskpraksis

Jeg har nå begynt på min tredje praksisperiode, til nå har jeg hatt praksis på sykehjem og medisinsk.
Nå er det psykiatrisk praksis det går i.
For de som ikke vet så går jeg andre året på sykepleien.

Mange har lurt på hvordan jeg kommer til å takle det, med min historie, min bakgrunn,opplevelser og ikke minst min LIDELSE.
Til dere: Dette er den praksisen jeg gleder meg mest til, det er denne praksisen jeg har størst forventninger til.

Jeg har så godt innsyn i meg selv og min lidelse (lidelser) at jeg ikke er redd for å møte meg selv i døra.
Jeg var veldig redd for det da jeg skulle være i medisinsk praksis,da var jeg på barneavdelingen, og er det noe som kan trigge min angst og mine depressive sider så er det (les) barns smerte og redsel.
Dette gikk over all forventning.
Jeg opplevde at jeg selv gjorde en svært bra jobb der med både barn og foreldre, jeg kunne ikke hatt en bedre medisisnk praksis.. Men det sier nok veldig mange.
Poenget med det: Jeg fikk testet meg på ting og opplevelser som virkelig kunne ha trigget angsten og alt som følger med.

Jeg hatt min første uke i psykiatrisk praksis, og jeg trives.
Det er pasienter som minner litt om meg der inne, da jeg var dårlig, men det ser jeg ikke på som et problem, overhodet.
Det er også pasienter med alvorlige virkelighetsforstyrrelser her, uten at dette påvirker meg på noen måter.
Jeg er der for de, det er det som er jobben min,og det tror jeg absolutt jeg kan klare på en veldig god måte.

onsdag 6. april 2011

Hvem vil adoptere meg?

Da var det tid for april adopsjonsrunden.


Slik det virker:
Jeg legger ut fem søte, små nøkkelringer (som jeg har laget selv), tre av dem får et nytt hjem.
Det vil si, hvis/om noen av dere ønsker en så må dere skrive hvilken i koemmentarfeltet.
De første tre som kommentere på at de ønsker en får den de ønsker i postkassen.
Så lenge det ikke er en før dere som ønsker akkurat den samme, selvfølgelig.

Det eneste dere må gjøre er enten å skrive inn emailen deres i kommentarfeltet, eller legge igjen et eller annet som jeg kan spore dere på, hvis dere har en blogg så er jo det supert.

Alle nøkkelringene har navn, så bare skriv navnet på den dere evntuelt ønsker dere.
Selvfølgelig er det bare kos om dere kommenterer selvom dere ikke ønsker en også :)








tirsdag 5. april 2011

Eksamenskriving og te... Masse te

Ida og jeg satt hos meg i tre hele dager og skrev, tenkte, skrev, tenkte, snakket, fjollet og skrev.
Det gikk helt rundt den siste dagen, vi var ganske slitne, Ida var ganske lei da bildet ble tatt.
Men sånn skal det være, det går opp og ned når man skriver eksamen, jeg tror alleen eller annen gang (kanskje opp til flere ganger også) føler på en uendelig frustrasjon, før det så løsner igjen.

Innimellom all skrivingen, og ikke minst tenkingen, tok vi oss en liten luftetur ned på butikken for å kjøpe te, masse te.
Det gikk uendelig mengder te, og en god del kaffe også.
Mat laget vi også, kokte blant annet egg til lunsj og prøvde rett og slett å koseoss litt oppi alt strevet. Skinkesteik laget vi også en dag.
Vi hadde faktisk tesmaking på alle teene, på hvem som var best.
Jeg for min del syns sweet chillien var best, den hadde en mystisk smak med en søt god ettersmak.
Jeg tror Ida likte best den som var i løsvekt, sitronmelisse.

Det var herlig å endelig få levere eksamen. Jeg satt oppe til halv 5 natten før den skulle leveres, jeg ville bare bli ferdig.
Da var jeg også helt ferdig, og fristen ble holdt med supergod margin (kl 1400 den dagen).

Jeg skal love jeg var trøtt når kvelden kom snikende på igjen. Jeg prøver å la være å sove på dagen, spesielt når jeg ikke har så veldig gode perioder, en god døgnrytme er veldig viktig for meg..

søndag 3. april 2011

Om IKEA og etablering

TO glass knuste her i går, det vil si, det var egentlig bare det ene som virkelig knuste, men det andre var det tross alt et hakk i. Og det knuste uansett da jeg kastet det i søppelet.. Ihvertfall ETTER at jeg kastet det andre knuste glasset oppå...

Ikeaglass, det var bare Ikeaglass.

Ikeaglagg, Ikeagseng, Ikeasofa.. Ikea ikea ikea er i det hele tatt himmelen for den som skal etablere seg.
Hvem har vell ikke gått amok på Ikea når det gjelder handle inn ting som trengs til hjemmet?
Jeg har ihvertfall det.

For meg er ikke det du tyr til første gang du flytter. Det er jo billig på Ikea i forhold til andre steder. Det er genialt.
Men mann kjenner alltid igjen Ikeating, samme hva det er, om det er et glas, en seng eller et skap. Man kan alltid se at det er fra Ikea. Til og med plantene ser du at er fra Ikea, og det er ganske spesielt.

Jeg vil ikke ha Ikeapreg hos meg idag, det er lenge siden jeg sluttet å kjøpe alt på Ikea, kjøpe noe som helst på Ikea igrunn.
Men fortsatt har jeg Ikeating hjemme, som glass.
Jeg prøver desperat å bli kvitt dem, så det er jo en glede når et av dem knuser, eller to..
Hvorfor jeg ikke bare kaster dem?
Egentlig et godt spørsmål, kanskje fordi jeg har en liten gutt her hjemme som lett knuser glass, og da er det greit at han bruker Ikeaglass?
Kanskje fordi jeg faktisk vil vente til de blir ødelagte før jeg kaster dem, fordi jeg er vokst opp med at man ikke kaster noe som er fult brukbart?
Eller kanskje er det fordi jeg i all hemmelighet og dypt skult for meg selv ikke egentlig ønsker å komme ut av Ikeaperioden?