mandag 28. februar 2011

Krampeangstanfall 25: Når små bagateller blir til enorme, uoversiktelige problemer

Det kribler i hele kroppen, jeg svetter og kaster meg rundt i senga.
Uroen vokser i takt med sekundene som tikker avgårde.
Klokka blir 2, den blir 3 og 4 og kryper raskere enn middels fort mot 5.
Skal jeg ikke få sove i natt?
Jeg må opp, jeg må tenke.
Jaja, så blir det ikke søvn i natt.
Klin umulig å få sove nå, jeg vet jeg må opp om en times tid,
en time fra eller til vil ikke gjør så stor forskjell.
Saken er, jeg får ikke sove i natt.
Til det er uroen for stor.
Den vokser fra en liten mikroskopisk ert, til et hav av enorme dimensjoner.
For hva?
Hva startet uroen?
Det er absurd.
En ubetalt regning, det er det som startet dette kapløpet med tiden,
uro vs.tid.
Uroen vant soleklart, igjen.
En ubetalt regning jeg plutselig kom på, fristen var gått ut før jeg la meg.
Problemet er; Jeg har ikke regningen.
Jeg må få en ny tilsendt.
Absurd fordi det er ikke noe problem overhode, det kan vel alle si seg enig i, til og med jeg er enig i det, nå når morgenen er på plass og nattens uro må vike for dagens ubestridde ro.
MEn i natt var det et problem, et enormt problem som bare toppet berget av opphopede småplukkproblemer.
Liten tue velter stort lass?
Jeg har hørt det før, og jeg klarer å kjenne meg såpass igjen at det føles som om det er min egen hjerne som har sopet ordtaket sammen.
"Små problemer får Lenelene ut av fatning" døper jeg det om til, ja det passer fint.
I natt passet det perfekt, det var den eneste sannheten som fantes, i natt.
Det kribler fortsatt i kroppen, jeg har en dump følelse i magen, jeg MÅ ordne med den regningen.
Men så er det telefonenskrekken som brer seg til over meg som oljesøl i åpent vann.
Jeg må ta den telefonen, jeg må få sove i natt...

**************************************************

Normalt er ikke slike små bagateller noe jeg tenker særlig mye på.
Jeg tar den fordømmandes telefonen og ordner opp.
I grunn så er det ikke den lille bagatellen som er problemet, heller ikke å ta den telefonen.
Jeg vet hva det kommer av, jeg har nettopp funnet det ut.
Om det gir ro å vite hva det kommer av?
Ja, egentlig så gjør det det.

Jeg har alltid svinget i humør, jeg er bipolar, manisk depressiv, livet er en berg og dalbane tur, jeg vet aldri når det går opp og når det raser ned.
Det eneste jeg kan gjøre er å holde meg fast og bli med på turen, for turen må jeg ta om jeg vil være her, og det vil jeg, det er nå helt sikkert.
Bagetteller har en tendens til å hope seg opp som et forvarsel til en nedtur.
Jeg vet nå at når små fiseproplemer blir altoverskyggendes verdensproblemer, ja da er jeg på vei ned.
Ikke pga de små fiseproblemene, jeg vet ikke hvorfor jeg går ned, men jeg vet at store bagatellproblemer er inngangsbilletten til nedturen.
Og på sett og vis, så er det greit, så lenge jeg vet det, så er det greit.
Fiseproblemene blir ikke mindre for meg, men jeg klarer å ha klare tanker om at dette er egentlig ikke et problem i Leneverden, men siden du er på vei ned så er det bare slik.
Og det er greit, så lenge jeg vet...

*********************************************


Krampeangst er et som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

søndag 27. februar 2011

They never left...




They never left they're house.
When they both got sick with tuberculosis, they're parents left them to die.
But before they went away they told the children that they would return, they would just retrieve the doctor...
So they could get well.
Where the parents went nobody knows.
They never returned to they're children.
But the children never quit wating for them to return, a promise is a promise.


Grown-ups should never promise a child something they can't keep....

*************************************************

Bare en liten historie og et bilde jeg laget for en stund siden :)

lørdag 26. februar 2011

For et søl.. Hårfargesøl...

Da var det den tiden igjen, håret-må-farges!
JEg hater å ha ettervekst,
jeg hater at håret blir blast if fargen, usj...
Så da er det bare en ting som nytter, prosjekt hårfarge.

Jeg farger håret ca hver 14 dag, men da er det bare rødt jeg tar i, hver 6-7 uke tar jeg og bleiker etterveksten for så å ha rødt i alt håret når bleikingen er skylt ut.
Det var den tiden i dag.
Det tar tid, men så blir det så bra etterpå. Herlig, ser jo ut som om jeg har slått hode litt for kraftig g blør skikkelig.
Det må brukes godt med vaselin rundt hårfestet og ørene, ellers blir det flotte intenst røde områder..Ikke pent.
ETTER at jeg har ryddet litt, skulle sett det før...


Bleiking OG rødt...

onsdag 23. februar 2011

En ganske spennende dag på føden

Det har vært noen hektiske uker de siste fire ukene som har gått, som sykepleierstudent på andre året er jeg nå ute i medisinsk praksis, og det er mye å sette seg inn i og mye å forholde seg til.

Jeg har vært så heldig å komme på barneavdelingen, HJELP var min første tanke, hvordan skulle jeg som er så mottagelig og ømfintlig for andres smerte kunne jobbe med syke og skadete barn?
Men jeg ville ta det som en utfordring, som sykepleier må man tåle og takle mye, så det var bare å hoppe i det.
Og jeg angrer ikk et sekund.
Det jeg var mest redd for var barns smerte og det å jobbe med foreldrene så tett innpå meg hele tiden, en ting er å forholde seg til pasienten, men å forholde seg til bekymrede foreldre med tusen spørsmål, var noe av det jeg så på som en stor, stor utfordring.
Det gårt kjempefint.
Det er så mye å lære, både medisinsk og personlig.
Jeg har måttet hente frem sider i meg selv i denne hverdagen som jeg bare syns er positivt.
Utviklingen iløpet av disse fire ukene merkes absolutt, jeg er veldig godt fornøyd.

En annen ting med barneavdelingen, den tilhører "mor- og barnklinikken" sammen med fødeavdelingen og nyfødtintensiven (prematur).
Og det spesielle er at som student utplasert på en av disse avdelingene, kan du, om du ønsker, prøve deg på de andre tilhørende avdelingene også.
Det vil si at jeg er utplasert på barneavdelingen, men kan være 1 dag på de andre avdelingene også.

På mandag som gikk, var jeg på nyfødt intensiven, prematuren, og det var utrolig kjekt og lærerikt.
Jeg trivdes så godt at jeg helst bare ville blitt der, men en må faktisk være tredjeårs student for å være der lengre enn bare en dag.
Det er en veldig intensiv avdeling og det krever mye kunnskap for å være der.
Jeg ble spurt om jeg kunne tenkt å begynne å jobbe der etter sommeren, noe jeg svært gjerne ville.
Da blir det helgevakter selvfølgelig, og gjerne litt i ferier.
Veldig spennende.

I dag var jeg på føden.
DET var spennende det!
Jeg skal ikke fortelle så mye, jeg kan ikke fortelle så mye pga tausehetsplikten, men litt kan jeg da dele.
Da jeg kom kl 0700, tegnet det til å bli en rolig dag, trist syntes jeg, siden jeg bare skulle være der en dag, jeg hadde så lyst til å få med meg ihvertfall en fødsel.
Så plutselig i 8tiden ble jeg hentet inn til en fødende.
Jeg fikk med meg alle pressriene, det var nesten så jeg kjente dem på kroppen selv.
Mye smerte som gikk over i ren glede i det barnet var født.
Det var så mye glde i det rommet at den nesten var fysisk til å føle på.
En lykkelig familie.
En ekstremt lykkelig Lene.

Etter dette ble det rolig, veeeldig rolig.
Jeg kom veldig i prat med en medisinstudent som også var på avdelingen den dagen, og hun hadde vært med på den samme fødselen.
Det var spennende å diskutere med hun, å se hvilke ulike vinklinger vi hadde på samme opplevelse.
En virkelig knall kjekk jente.
Vi snakket mye iløpet av dagen.
Jeg hadde mine oppgaver, hun hadde sine.

Jeg fulgte barnepleier denne dagen, ikke jordmor.
Min oppgave var som en barnepleier sin, assistere under fødsel og ta seg av barnet etterpå. Jordmor tar seg av fødsel og alt papirarbeid.
De har et fint innøvd samarbeid som var herlig å observere.
Jeg lærte det i dag at det ikke er jordmor som setter tidpunktet for fødsel, det er barnepleier, når jeg tenker meg om så er det helt logisk.
Jordmor har ikke mulighet for å ta vekk øynene for å se på klokken den sekundet barnet kommer ut, hun har nok med å ta imot barnet og det som følger med.

Etter kl8 ble det rolig, veldig rolig.
Det store babyboomet er ventet i mars, så jeg var jo der på helt feil tidspunkt, egentlig.
Men, på føden er det alt eller ingenting, det fikk jeg virkelig merke.
Halv 12 ble det veldig hektisk, en mor hadde kommet inn i fødsel, hun var en god del før termin, tvillinger.
Det var veldig hektisk, jeg ble sendt hit og dit, hent lege, hent TO leger, hent avnavling NÅ, hent en jordmor til osv osv.
Det gikk veldig bra, det var veldig spennende og jeg følte meg faktisk nyttig også, selv om stressnivært på rommet var på topp en stund.

Det ble faktisk en hektisk dag, veldig hektisk, mye inntrykk og opplevelser. Og veldigveldigveldig kjekt!
Det var så trist å måtte forlate avdelingen, men jeg var jo bare gjest.
Tenk, jeg har vært med på to fødsler!

Før jeg gikk hadde jeg tenkt meg å spørre om jeg muligens kunne jobbe der i sommer, men avdelingslederen kom meg i forkjøpet. Så jeg ble spurt om jeg ønsket å være der i sommer, noe jeg selvfølgelig takket ja til.
Min oppgave vil da bli som en barnepleier sin, men det trenges noen dagers opplæring.
Tenk! Jobbe på føden, det er jo bare helt fantastisk!

mandag 21. februar 2011

Krampeangstanfall 24: Når dagen veier 1 tonn

Noen ganger når jeg våkner, ønsker jeg ikke å stå opp.
Jeg mener, ikke fordi jeg er trøtt og ønsker vekkerklokken dit pepperen gror, som faktisk er ganske nøyaktig veggen midt imot sengen.
Nei, det er ikke det at jeg er trøtt-
Noen ganger er det bare nok å ligge i sengen.
Noen ganger tar det alle kreftene du har, hva skal du gå på resten av dagen? Når reservekreftene dine går med til et nødvendig talettbesøk og kanskje en kopp kaffe, for å muligens å vinne mer krefter, for kanskje å klare neste punkt på morgenlisten, som er å få på seg klærne.

Hvis jeg da har våknet, kastet vekkerklokken i veggen midt i mot sengen, besøkt toalettet, tatt en kopp kaffe og så fått på klær... Hvis jeg da er totalt pumpet for krefter og det da danser små hvite flekker foran øynene mine, hva da?
Hvis denne trøtthetsfølelsen ikke kommer av at jeg ranglet natten før, eller fordi jeg har en totalt utslitende jobb, eller en dustesjef som krever at jeg gjør to andre sine jobber i tilleg til min, eller 10 barn som hyler og skriker og krever mer av meg enn som mennesklig er, eller at jeg har overtrent fordi det er en kjekkas på treningssenteret som jeg bare må se på hver dag, hva om det ikke finnes noen annen god grunn for at jeg er så utrolig trøtt enn at hjernen har stivnet fast i hodet mitt og nekter å fungere som den skal før jeg sover i 20 døgn... I strekk?

Jeg tuller ikke, enkelte dager skulle jeg ønske at jeg aldri stod opp, jeg kjenner det i kroppen slike dager, alt er tungt, seriøst, ALT er tungt.
Det kjennes som om tannkosten veier 20 tonn og tannkremen 10 tonn, for ikke å snakke om vannet som skal på...Også.
Slike dager bli så halveis, det beste er å sove, men lar ikke det seg gjøre, må man kutte.
Så hvor kutter man?
Frokost, først og fremst...
Studier.
Tvkikking.
Vasking og rydding.
Solsialt.
Der kuttes det.
Når alt er tungt, så er det der det kuttes.
******************************************************

Krampeangst er et som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

Hvis jeg skulle hatt en ny tatovering..

Noe jeg aldri trodde jeg noensinne ville tenke en gang... Eller?
Jeg har mine to små pingletatoveringer, typisk nede på leggen og en på høyre vinge.
Skulle jeg hatt en til ville jeg hatt en i nakken, noe som frister innimellom.
Men så lenge det bare frister inni mellom så ser jeg ikke helt poenget.

Så kom jeg over dette for en stund siden "white tattoo"
Og jeg likte det.
Jeg kunne tenkt meg en tatovering som bare var for meg, en veldig personlig med bare et eneste ord. Og ja jeg vet hvilket ord det skal være isåfall.

Jeg la inn en link til en grei side med info om hvite taoveringer over, det var litt interessant.

En "white tattoo" bør vre et sted på kroppen som ikke er direkte utsatt for sollys, da den falmer og endrer farge i sollys.
Den bør også være enkel å lage på frihånd, legges det en mørk stensil over, vil denne blande seg med det hvite blekket og ødelegge tatoveringen.
Og en siste ting, det hvite blekket er en annen type blekk en det som eller brukes, det er tykkere og gjennomsiktig, noe som gjør at det ikke synes så godt på dem som har mørk hud.

fredag 18. februar 2011

Hvem skulle trodd det i dag?

Hvem skulle trodd det i dag ja...
Det er egentlig ikke et spørsmål, heller en konstatering på hvordan jeg har det i dag.
Jeg har det fint.
Og hvem hadde trodd det for 10 år siden?
Jeg minst av alle i hvertfall.

Fra før har jeg skrevet innlegg på hva som førte til at det gikk som det gikk, som var en rekke ting, arv og miljø kan vel ikke legges langt under teppe.
Jeg har skrevet innlegg om hvordan det var den gangen, hvordan det opplevdes,
og jeg har skrevet mange innlegg om hvordan det oppleves i dag, det er ikke alltid en dans på roser.
Strengt tatt aldri, jeg kjemper hver dag, men kampene er anderledes, og tapene ikke lenger så store. Målene mine nås, store og små, for jeg vet hva jeg må gjøre for å nå mål, det er jobbing, ofte er det et blodslit, men det er alltid verd det.

Det jeg ikke har skrevet så mye om, det er hva som skjedde etter at jeg hadde nådd bunnen av alle Lenebunner.... Jeg har fortalt om mye som har skjedd i tiden mellom der og nå, men jeg har aldri skrevet/fortalt om all den hjelpen jeg fikk, all den hjelpen jeg trengte.
Jeg vet ikke hvorfor, det har vel bare blitt sånn.

Mitt O store sorte hull, er den gang jeg ble lagt inn på psykiatrisk sykehus.
Jeg er heldig, jeg har bare vært inne en gang, jeg skulle nok gjerne vært inne flere ganger før det, men jeg nektet, jeg har nevnt det før at jeg trodde det å bli innlagt var starten på et liv inn og ut av psyk ( Jeg kan foresten linke til flere av innleggene i slutten av dette innlegget).

Da jeg ble lagt innvar bunnen nådd, og selve innleggelsen var bare starten på en nny begynnelse, den ga meg et spark bak.
Det krevde mye jobbing og mye vilje for å komme seg videre.
Jeg er glad jeg ikke visste den gang hvor mye det egentlig krevde, om jeg hadde gjort det igjen? I dag kan jeg svare ja, men hva jeg hadde tenkt den gang er heller usikkert.

Da jeg kom ut av psykiatrisk, føltes det som om jeg stod på bar bakke, virkeligheten klarte ikke synke inn, ikke var jeg klar til å ta den inn over meg heller.
Heldigvis hadde jeg fantastiske foreldre som støttet meg med mye av det jeg trengte mest, de visste det, jeg gjorde det ikke.
De avlastet meg mye med sønnen min, og økonomisk.
Økonomisk ved at jeg fikk i huset deres (mens de bodde en annen plass) for en slik og ingenting, men dessverre fikk jeg økonomiske problemer til tross for dette. Det er dømt til å gå sånn når det ikk er noe inntekt, men allikevel utgifter.

Jeg gikk på den tiden på ganske mange medisiner, over en ganske lang periode på flere år.
Jeg gikk også hyppig til psykologen min, tre ganger i uken på det meste, alt etter behov.
Psykiater gikk jeg også til, det var han som styrte medisinene mine, legen min hadde ikke nok kompetanse til å ordne det best for meg.
I en periode kom det goså en psykiatrisk sykepleier hjem til meg en gang i uken, dette varte ca et halvt år.
Planen var at jeg skulle ha hjemmehjelp som skulle vaske og rydde litt, jeg maktet stort sett ingenting.
Hvorfor det ikke ble noe av vet jeg ikke.
I perioden hvor jeg hadde kontakt med psykiatrisk sykepleier gikk jeg også jevnlig til byens kontaktsenter, for å treffe andre i lignende situasjoner, og bare få et avbrekk i hverdagen.
Innimellom slagene hadde jeg gode perioder.
Men oftest ble de spist opp av de tinge, vonde periodene.
Jeg var et ikke-menneske, slik føltes det ihvertfall, jeg bare eksisterte, jeg våknet, kjempet, og sov, jeg sov mye den perioden, det gjør jeg alltid når det er tøft, jeg var så trøtt så trøtt hele tiden.

Jeg traff min nåværende bestevenninne rett etter at jeg hadde vært innlagt på psykiatrisk, og hun ble et stabilt holdepunkt for meg, jeg setter enormt pris på henne, det vil jeg alltid gjøre.
Alltid når jeg har det verst. treffer jeg nye mennesker som jeg får sterke bånn til, og det er gjennsidig, er ikke det rart?
Mine aller beste venner har jeg truffet ved slike anledninger, alle i årene etter innleggelsen, jeg har ingen venner fra tiden før, jeg kuttet alt, jeg måtte begynne på ny.

Etter at jeg var innlagt var det ca 3- 3,5 år i en kjempe mørk dal, alt jeg gjorde var å prøve å holde ut hverdagen, og når hverdagen var litt lettere prøvde jeg å bygge meg opp.
Det gikk sakte, men sikkert.
Jeg startet på frisørskole da jeg var 24 år, 3 år etter innleggelsen, , jeg hadde ingen utdanning å leve på, og dette var et mål for meg.
Første mål var å klare det halve året med skole, det var skremmende å sette et mål som var så langt fram i tid, for i begynnelsen av min vonde periode kunne jeg bare ha mål som strak seg minutter frem i tid, seinere jobbet det seg opp til dagsmål, en lang tid etterpå kunne det bli ukesmål.
3 år seinere kom altså mitt første halvtårsmål.... Det var skremmende, men jeg klarte det.
Jeg gjennomførte, med gode karakterer også, oppi alt dette så er jeg perfeksjonist når det kommer til skole, enten bra eller ingenting, det kan være veldig tungt iblandt.

3 måneder etter at skolen var ferdig, flyttet jeg til Bergen, uten sønnen min.
Dette måtte jeg gjøre for å klare å jobbe meg opp, klare å bli ferdig med det jeg hadde begynt på, klare å stable livet ordentlig på beina.
Jeg skal ikke skrive så mye om den perioden, men det var grusomt, helt forferdelig det første året. Å aldri vite når jeg skulle bo med sønnen min igjen var det tunge, helt grusomt, jeg får frysninger av å tenke på det.
3 år bodde jeg der, men etter de 3 årene var jeg også kommet meg, jeg hadde stablet meg på beina.
Da jeg flyttet hjem fra Bergen, hadde jeg en utdanning, en god jobb, en samboer og en trygghet jeg aldri noen gang hadde hatt før.
Et nytt liv.

Nå er det fire år siden jeg flyttet hjem fra Bergen, og i dag er jeg et ressurssterkt menneske, som er halveis i den utdanningen jeg alltid har drømt om.
Jeg har en annen utdannelse å falle tilbake på om alt skulle skjære seg.
To barn har jeg, egen leilighet og ny bil.
Jeg har utrolig gode venner, og en støttende familie.
Jeg har pågangsmot, og en vilje til å nå mål jeg setter meg, jeg vet hva det vil si å jobbe for noe.
Noe som er viktig for meg er å kunne hjelpe andre, andres lidelser er noe av det som smerter meg mest og er det som lettest vipper meg av pinnen, så jeg jobber for å hjelpe andre.
Det fantastiske er at ved å hjelpe andre så hjelper jeg også meg selv.
Men, jeg har fortsatt tunge dager, noen er veldig tunge, det kan være lange perioder, men jeg vet nnoe jeg ikke visste før, jeg kommer meg opp og aldri skal jeg der jeg var.

Mange lurer på hvordan jeg klarer å ta utdanning, få gode karakterer, ha uttallige verv, engasjere meg, ha familie og allikevell tid til å være med venner?
Det tyngste jeg noensinne har gjort var å jobbe meg opp fra det hllet jeg var i, alt etter det er en bonus.

***********************************************
Noen innlegg som jeg har skrevet før:
Å være fattig i Norge, slik jeg opplevde det
Voldtatt og leve med det
På innsiden, når man trenger psykiatrisk hjelp

Selvskading, hvorfor?
Selvmord, om å ha et ønske om å slippe å leve

torsdag 17. februar 2011

Jeg har vært hos DIXI

For et par dager siden var jeg på DIXIsenteret.
For de som ikke ver hva DIXI er så er det altså et ressurssenter for voldtatte.

Grunnen til at jeg tok kontakt var ikke fordi jeg trengte en samtale, den tiden er for lengst forbi, jeg tok kontakt fordi jeg så gjerne ønsker å bruke mine erfaringer til noe positivt.
Det jeg har opplevd har jeg lyst til å bruke til å hjelpe andre som er i den situasjonen jeg selv har vært i.
Man kan velge å leve oppi det, eller man kan velge å leve med det.
Jeg kommer alltid til å leve med det.
Men jeg har ikke alltid gjort det.
Jeg skulle ønske at jeg hadde brukt DIXI ressurssenter selv da jeg opplevde den første voldtekten, mest sannsynlig hadde det gått så veldig anderledes med meg.
MEN, etterpåklokskap er sjeldent særlig kjekt :(

Jeg husker jeg så reklame for DIXI på bussen den gang jeg virkelig begynte å ta tak i opplevelsen min, eller, jeg var vel den gang godt i gang med behandlingen.
Siden den gang har det ligget i bakhodet mitt.
Og nå tok jeg da kontakt.
Jeg har virkelig lyst, og er virkelig klar for å bruke av min erfaring.
Godt blandet sammen med mitt evige ønske etter å hjelpe andre mennesker.
Også det at jeg skal bli sykepleier nå hjelper på, jeg er blitt ganske godt til å veilede og samtale.
Og det kommer absolutt fint med.

Jeg fikk svar på mailen min, jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å komme inn til en samtale, og det ville jeg selvfølgelig.
Så for et par dager siden var jeg inne, og det var en fin samtale.
Det gjør meg ingenting å prate om mine opplevelser, uansett hvor mye noen vrir og venner på det, hvor mye noen prøver å finne det som gjør vondt.
Jeg har allerede erfart det verste jeg kunne tenke meg, å møte han som utsatte meg for det, og jeg takler det bra.
Så å snakke om det er enkelt.
Det er en del av meg og det er vel ikke noe jeg har snakket mer om enn det, så jeg vet godt hvordan jeg skal ordlegge meg, hvordan jeg skal fortelle og beskrive, jeg kan hente fram følelsene uten at det gir for mye ubehag.
Jeg er heldig.

Så nå får vi bare se hvordan det går.
Mest sannsynlig trenges det ikke noen nye der før til høsten, men det passer bra for meg ihvertfall.
Jeg likte meg veldig godt der, det var en fin atmosfære, rolig og trygt.
Og lederen var bare en helt fantastisk skjønn dame.

Linken til DIXI
Link til: Voldtatt og leve med det (min historie)

mandag 14. februar 2011

Skjæbnens bok

Nå skal jeg faktisk dele en aldri så liten "anderledes" bok med dere.
Men det er en bok jeg har satt stor pris på helt siden jeg ble introdusert for den av min gode venninne Susanne i 2002.
Jeg hadde kjærlighetssorg den gangen, og hun visste råd, dro fram denne boken, og vips, så var det gjort, sorger glemt til fordel for denne artige boken.

Boken er sterkt alternativ, så om du skyr det som pesten, flykt nå.
Men det har seg sånn at du trenger ikke tro på dette et sekund for å synes at det både er fengende og morsomt.
Jeg, og mange jeg kjenner har hatt mange festlige kvelder med denne.


Skjæbnens bok er skrevet av en Greve av Cagliostrio på 1700-tallet. Han var en rådgiver, og spåmann ved mange hoff på den tiden.
Det er en bok, men det er jo et slags spill, eller det blir feil ord det også... Det blir som en utvidet spå, som du aldri har lest svarene på.

Det er ihvertfall ustyrtelig morsomt å sitte en liten fnisejentegjeng på 3-4 jenter å spørre alle mulige slags rare og teite og av og til håpefulle spørsmål.
Eks;
-Hva er min største feil?
- Hva tenker han om meg?
- Hvor mange barn får jeg?
- Vil jeg bli rik?

Krampeangstanfall 23: Dødsønske med tidsfrist


Jeg har gjort noen utrolige valg i livet mitt.
I dag ser jeg på valgene som riktige, men den gang var det bare valg.
Noe av det utrolige med disse valgene er at de ble tatt i en tid da valg var vanskelig, ja nesten umulig.
Jeg kan ikke si hvilke valg som har vært viktigst, men jeg føler jeg er ganske nær når jeg sier at valget om å leve var et av de aller viktigste valgene jeg har tatt i hele mitt liv.
Kanskje er det nettopp det valget som har hatt mest å si for mennesker rundt meg, mennesker som er glad i meg, mennesker som gjerne trenger meg?
Selvfølgelig var det mange andre valg, som var minst like viktige, som førte til at dette O store valget ble tatt.
Valget i seg selv var mer en resignasjon.
Jeg hadde slitt så lenge med tanken på døden, jeg orket ikke livet (ønsker du lese mer om det kan du lese her)
Velge livet var vanskelig, vanskeligere enn noen kan forestille seg, jeg hadde gitt opp alt.
Jeg hadde kuttet alle tråder, alle bånd, inni meg.
Venner, foreldre.... Men sønnen min, det var ham som holdt meg igjen, det er gjerna barn som holder en igjen.
Men det var ikke kjærlighet i seg selv som holdt meg igjen, men plikt.
Jeg følte ingenting, hvordan kan du føle noe når du er død på insiden?
Plikten holdt meg igjen, jeg følte jeg hadde begynt noe, noe jeg måtte fullføre, jeg måtte være mor.
Ja, for en mor jeg var, en mor som var død på innsiden, som ikke følte noen for sitt eget barn en gang, hva har en slik mor å gi?
Plikt... Selvfølgelig var den plikten kjærligheten, plikt, det siste båndet.
Resignasjonen og plikten tok form hos psykologen min, der ble ordene født.
Ikke fordi han ville det, eller fordi han tvang meg til å tenke i de baner, men fordi bare der kunne jeg være helt ærlig.
Jeg ga meg selv et løfte, jeg skulle ikke forlate livet frivillig før sønnen min var 18 år, voksen.
Da trengte han meg ikke på sammme måte lenger.
Naivt.
Hvem kan tror at et barn ikke trenger sin mor i en alder av 18år.
Ikke jeg nå, ikke jeg den gang heller.
Men jeg fikk en frisone, jeg vant tid, og pga valget slapp jeg å tenke, slapp å ta valget igjen.
Klart tanken har streifet meg i ettertid, om jeg bare fikk dø.. Men det er lenge siden, det er så lenge siden at jeg kan puste støv av årene som har gått.
Men minnene er der, hvordan kan jeg glemme?
********************************************************


Krampeangst er et som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

søndag 13. februar 2011

Jeg har en liten kunstner i magen

Jeg har hentet fram kreativiteten min og laget noen bilder i helgen.
Seks bilder har jeg laget, men jeg har bare bilde av tre av dem, de andre eralerede gitt bort.
Det er jo morsdag idag, så min søte mamma fikk et (som hun egentlig hadde bestilt på forhånd).
Evy fikk også et, det er viktig å vise at du setter priser på dem du er glad i :)
De to øverste bildene skal Therese få når hun kommer seinere i dag, de er 15X15 så de er ikke så store.



Det siste bildet her er også mamma sitt, det hører til det andre hun fikk i dag, samme farger, men det var ikke helt tørt da jeg skulle bort dit i dag.
Dessverre klarte jeg ikke fange alt glitteret med det fantastiske kameraet mitt, de ser mer fancy ut i virkeligheten.


lørdag 12. februar 2011

Ønsker meg nytt bloggdesign

Ønsker å renovere hele bloggen.
Begynne å bli lei av bloggen sånn den ser ut nå.
Kan jo selvfølgelig endre på headeren, men ønsker alt nytt, ikke bare headeren.
Og det er noe jeg ikke kan, jeg burde jo ha lært meg det..
Ville hatt et utseende på bloggen som passer mer til meg enn slik det er nå.
Jeg har sjekket litt rundt på nettet, men blir ikke helt klok.
Den bloggdesigneren jeg har funnet jeg liker best til nå er ei fra usa, spørsmålet er bare om jeg finner henne igjen :)

Er det noen som har noen tips?
Jeg tar imot med takk.

torsdag 10. februar 2011

Kylling i fløte og chilisaus, snaddergodt!



Denne oppskriften fikk jeg her en dag, det var visst en knakende suksess hjemme hos dem så jeg bestemte meg for at denne måtte jeg prøve.
Og den var god, veldig god, litt sterk, litt søt, men veldig god.
Veldig enkel å lage og smak litt utennom det vanlige.

Ingredienser:
* 1 stor pakke kyllingfilet
* 1 stor flaske sweet chilli saus
* 3-6dl kremføte (matfløte kunne skille seg i denne)
* 2-3 fedd hvitløk
* Revet ost
* Pasta penne
* salt og pepper


Slik gjør du:
Skjær kyllingfiletene i biter, gni inn med salt og pepper og stek lett.
Bland fløte, chillisaus og presset hvitløk.
Hvor mye fløte og hvor mye chillisaus er opp til deg, jeg brukte 4dl fløte og 4dl chillisaus, dette var til 4 personer.
Ønsker du den mildere tar du mer fløte og mindre chillisaus, og omvendt for sterkere.
Men sweet chillisaus er ikke veldig sterkt i utgangspunktet, men det er min gane som utaler seg her.
Rør godt sammen, tilsett kyllingbitene og stek i form midt i ovnen på 200 grader i 1time, ha på osten det siste kvarteret.
Kok pasta og ha gjerne hvitløksbaguetter og en salat til.
Noen som sa lørdagskosemat? Jeg sier lørdagkosemat hele uken ;)

Litt pynt på ytterdøren

"Welcome... May all who enters as guests leave as friends"

Jeg har jo fått skikkelig dilla på disse fine klistermerkefrase/sitater/ordtaker osv.
Kunsten er å balansere det, ikke ha for mye på veggene, og det har jeg klart bra, foreløpig.
Jeg har en liten i stua, en på døren på badet, en over ytterdøren på gangen, en annen på gangen (gangen er laaang) og nå til sist denne.
Det ble så nært bildet, men veggene er ihvertfall hvite, så for ikke få for mye kontraster og farger og spraglerier, valgte jeg å ha teksten i hvit og ikke sort.
Nei, jeg kan dessverre ikke bestemme fargen på ytterdøren, det er bare slik den er :)


Tekseten er kjøpt på ebay.com (selvfølgelig)
Tips til hvordan finne skrift til veggen på ebay HER

tirsdag 8. februar 2011

Har du noen gang tenkt om det finnes et legat du kan søke på?

Jeg tror ikke det er så mange som er klar over at det finnes hauer og lass med legater i Norge og resten av verden, legater vi vanlige mennesker kan søke på for å få økonomisk støtte til diverse ting som utdanning, idrett, kunst.. Eller rett og slett bare leve.
Et legat er en pengegave som gis til en person som oppfyller visse kriterier... Etter at denne har søkt selvfølgelig. Som en slags Nobels pris for oss vanlige :)

Jeg har tatt med noen av de mest lønnsomme legatene (gjerne også de vanskeligste å få) og de særeste legatene (noen er virkelig sære!)

Du kan søke etter legater som passer for deg HER


Noen av de særeste;
Bamsestipendet gis til en billedkunstner, kunsthåndverker eller fotograf med interesse for å studere dyr på nært hold. 25.000 kroner pluss gratis opphold Namsskogan Hotell i 14 dager. Søknadsfrist 1. mai.

Fuhrs fond for havefrøavlens fremme gis i form av "stipendier for unge menn eller kvinner som akter å utdanne seg som frøavlere, - til premier for dyktige frøavlere, til kurs i frøavl, frøavlsforsøk eller lærebøker i frøavl." 10.000 kroner. Søknadsfrist 1. mars.

Dr. philos. Hans Holsts Minnefond deles ut til "en akademiker som utdanner seg til en vitenskapelig stilling ved Universitetets Myntkabinett." Kan også gis til hovedfagsstudenter innen numismatikk. Beløp varierer. Søknadsfrist 15. november.

Marie H. Werners legat har som formål å yte "økonomisk understøttelse av eldre damer av den dannede klasse som uforskyldt er kommet i den situasjon at de er blitt ute av stand til å forsørge seg selv." Variererende beløp. Søknadsfrist 1. april.

Knivstipendet utdeles ikke overraskende enten til "en knivmaker som ønsker å perfeksjonere seg eller lære nytt, eller en person som ønsker å gjøre studier i knivens kulturhistorie. Begge stipend er reisestipend på 10.000 kroner. Søknadsfrist 1. juni.

Julie Knuths stiftelse skal "gi verdige døtre av embetsmenn eller verdige døtre av eiere av landeiendommer eller gård- og grundeiere i byene i Norge, Sverige eller Danmark et årlig bidrag så lenge de er ugifte. 1.500 kroner. Løpende søknadsfrist.

Marit Stølens legat gis til "personer som kan utføre alt forefallende arbeid på en gård slik det er blitt drevet i eldre tider. Litterære interesser kan søkeren også ha. I tillegg må søkeren...ikke tåle heimebrenning og ikke være 'galnsint'." Nærmere info gis.

Noen av de mest lønnsomme:
Lise og Arnfinn Hejes fond er blant de største legatene her i landet. Det er til for "yngre personer for utdannelse av praktisk, teoretisk eller kunsterisk art i Norge eller utlandet. Det totale stipendbeløpet per år er på inntil fem millioner kroner. Søknadsfrist 1. september.

Libresse Jentefond gir midler til jenter mellom 15 og 29 år. Støtte gis til "en spesiell utdannelse, prosjekter i nærmiljøet, forskning eller hobby/idrettsaktiviteter". 2 - 20.000 kroner, til sammen 300.000 kroner per år. Søknadsfrist 1. juli og 1. desember.

G. C. Rieber Fondenes legater er til for "samfunnsgavnlige prosjekter der offentlige tilskudd ikke kan påregnes." Porsjoner på inntil 100.000 kroner deles ut. Ingen søknadsfrist, men løpende behandling.

Anders Jahres Humanitære Stiftelse støtter "tiltak av humanitær, kulturell og sosial art, - med særlig vekt på virksomheter i Sandefjord og Vestfold fylke forøvrig. Søknadsfrist 15. april.

Solofondet gir økonomisk støtte til ungdom mellom 15 og 25 år som har prosjekter de vil sette ut i livet. Stipendene varierer fra 2.000 til 100.000 kroner. Søknadsfrist 1. november.

Eivind Eckbos legater I-XI gir årlig syv millioner kroner til en rekke formål, deriblant "ivaretakelse av kristne verdier, fremme av kosthold og helse, støtte til kulturvern...studier som ikke støttes av Statens lånekasse". Beløp varierer. Søknadsfrist 1. februar.

Hans Neumanns gavefond yter "bidrag til samfunnsgavnlige tiltak, herunder såvel kulturelle formål som humanitære formål". Ingen støtte til utdanning og reiser gis. 10.000 kroner. Søknadsfrist: I mars.

NHOs arbeidsmiljøfond gir inntil 35 millioner kroner årlig til "utviklings- og forskningsprosjekter som skal forbedre arbeidsmiljøet i norsk næringsliv". Bedrifter, bransjeforeninger, forskningsinstitusjoner og enkeltpersoner kan søke om midler. Beløp og søknadsfrist varierer; ta kontakt med NHO.

Info om diverse legater er hentet fra DinSide

søndag 6. februar 2011

Forstår nå hvordan det er mulig å ta overdose med paracet, ufrivillig.

Det er den der %¤#¤¤# tanna mi igjen!
Noen vet bare ikke når de skal gi seg, og tanna mi går inn i den rekken.
Jeg håpte og trodde at nå var det slutt på hele tannstyret, men nei.
Det var jo onsdag jeg var i narkose og fikk utført en rotfylling av tanna, de tok ihvertfall nervene.
Men det var tydeligvis ikke godt nok det heller.
Jeg verker og verker og veeerkeeeeeer.
Det er jo ganske vanlig å verke noen dager tter en rotfylling, jeg vet, jeg har gjort det flere ganger, dessverre... Arv.
Men jeg kan nå fortelle at jeg aldri har hatt en så intens tannverk som jeg har i skrivende stund, og jeg har hatt mye tabbverk i det siste.

Klokken er halv 3 natt til søndag så det er ingen hjelp å få noen plass.
Jeg prøvde legevakten, men de kunne ikke ta inn noe som hadde med tenner å gjøre, "#"¤@"¤# skille mellom tenner og kropp altså!
I helsevesent altså.
Så nå må jeg vente til klokken er 1300 søndag før jeg kan ringe tannlegevakten å høre om de kan gjør noe?
Mest sannsynlig er det bakterier i kanalen, så de må åpne opp å rense.
Det kan jo være andre ting også, men est sannsynlig er det det med bakteriene.

Så paracetten... Jeg har tatt så mye paracet og ibux det siste døgnet at jeg har helt mistet tellingen hvor mye det er snakk om.
Problemet er jo at det har minimalt effekt, men itt effekt er det da, selvom det er lite og det varer alt fra 30-90min om gangen.
Det går ikke ann å ta smertestillende for å få sove heller, for jeg sovner, men våkner strax det begynner å verke skikkelig, som er max to timer etter.
Så nå har jeg fått et helt annet syn på paracetforgiftning :(

torsdag 3. februar 2011

Wickedpedia

Wickedpedia er en fantastisk side hvis du liker Disneyfilmer, spseislet hvis du er interessert i de onde karakterene.
På denne siden kan du lett søke opp hver eneste onding Disney noensinne har hatt og finne ut alt mulig om dem.
Fra hvilken fiml de er med i, hvem som har stemmen til karakteren, hvilken rangering på Disney "onding"listen karakteren har, hva typiske utrykk for karakteren er, hva som er målet, hvor denne bord, tulhengere og hjelpere osv.
Det er faktisk veldig spennende.

Malefica tor jeg er min favoritt av ondingene i Disney, hun er bare helt rå.
Maleficent som hun heter på engelsk, men for en gangs skyld syns jeg det norske navnet er bedre.
Hun er den onde heksa, eller onde fe i Tornerose, og hun dør :/

En annderledes tannlegetime.

Da fikk jeg endelig komme til med den forferdelig vonde tanna mi.
Det blir femte gang jeg er inne med den nå, det er uten noen som helst tvil om at den tanna er den dyreste jeg har i hele munnnen, har ikke peiling hvor mye den har kostet meg, men jeg håper nå at den nærmere seg ferdig.

Siden de aldri klarte å bedøve den tanna og siden det måtte utføres en rotfylling ( jeg vil ikke trekke tenner om jeg ikke må) ba jeg om narkose.
Det måtte søkes om narkose, og det måtte betales for selv.
Selvfølgelig koster det mer enn en vanlig rotfylling.

I går var jeg da endelig hos tannlegen til en litt anderles tannlegetime.
Narkose er noe jeg egentlig er veldig redd for, jeg har aldri vært i narkose, men var veldig redd.
Men av en eller annen grunn så tenkte jeg ikke spesielt over det.
Jeg sov godt natten før og fastingen var det ingen problem med.
Gode varme klær tok jeg på meg, for det er visst vanlig å bli veldig kald etterpå.

Anestesilegen som tok seg av narkosen var vist en gammel anestesirev, hun hadde jobbet i faget i mange tiår, det gjorde meg faktisk veldig trygg.
Hun koblet meg til en overvåkningmaskin mens jeg lå i tannlegestolen og ga meg medisin intravenøst, noe jeg syns er veldig interessant siden jeg som sykepleierstudent skal kunne sette veneflon, hun var veldig grei og ga neg en del tips om hvordan man kan sette en veneflon veldig enkelt.
SÅ var det på med den berømte "sovemasken", jeg pustet godt inn i den, 3 pust og jeg begynte å bli veldig svimmel.
Da tok hun bort masken og sa at jeg kunne ikke få sove riktig enda fordi alt personell ikke var på plass enda.
Så hun fjernet masken og jeg lå der og svimlet, haha, det var ganske festlig.
Men det gikk ikke lang tid før jeg fikk på masken igjen, og virkelig bare sov.

Da jeg våknet var jeg helt alene og litt kald, men ikke veldig, jeg hadde mange tepper over meg og hadde det veldig behagelig.
Fra øyeblikket jeg slo opp øynene visste jeg hvor jeg var og hva som hadde hadde skjedd, jeg var ikke forvirret og redd, og heller ikke kvalm.
Jeg reiste meg opp og tok på jakken.
Det eneste var at jeg hadde veldig vondt i halsen og blødde i nesen.
Det var fordi de hadde intubert meg da jeg lå i narkose, altså oksygen rett ned i lungene, og slangen tok de gjennom nesen og de måtte bruke et instrument ned i halsen for å få plassert slagen på riktig plass.
Det er standard når du er i narkose, heldigvis gjør de det når du sover så du merker ingenting av det.
Jeg hadde sikkert fått noen sår i halsen og nesen siden jeg var så utrolig vondt i halsen.
Neseblod har jeg enda, men ikke så mye som i går.
Da svelget og svelget jeg på blod, og halsen var virkelig vond, så mye mat ble det ikke.

Jeg hadde visst vært en utrolig bra pasient, det var kjekt.
Alt hadde gått veldig bra, og jeg var ute nesten i det jeg våknet.

Tanna er veldig vond i dag, men det er veldig vanlig etter en rotfylling.
Halsen er vond, men ikke så vond som i går, neseblodet er det ikke så mye av nå heller.

Alt er bare bra, jeg er døds fornøyd med at tannen snart er i orden, og det nesten smerteløst også.
Om en måned skal jeg gå tilbake for å gjøre aller siste del av rotfyllingen, og det skal ikke gjør vondt, det er jo ikke mer nerver i tannen :D

Happy!