søndag 30. januar 2011

Krampeangstanfall 22: Smerte

Smerte, et totalt negativt ladet ord.
Om en da ikke forbinner ordet kun med fødsel, men det gjør vel de færreste av oss.
Alle har en tanke, en følelse som går gjennom dem når de hører dette ordet.

Det jeg tenker pånår jeg hører ordet smerte, det jeg tenker på og det jeg dveler ved er ikke smerte i ren fysisk form, men smerte når den er psykisk.
Det er smerte for meg.
Når jeg hører dette ordet, og når jeg tenker på det føles det som om noe presser på brystet mitt og det prikker i fingrene, kroppen min reagerer fysisk, selvom det uten tvil er psykisk smerte som plager meg.

Psykisk smerte kan være så vondt, det kan være så altoppslukende, men samtidig er den så uhåndgripelig og udefinerbar at man heller ønsker seg fysisk smerte, for den kan i mange tifeller være letter å kontrolere og fokusere på.
Og ikke minst, den er hångripelig, du vet hvor du har vondt, og som regel vet du hvorfor du har vondt, og er du heldig vet du også hvordan du kan stoppe det.

Jeg skal ikke si at fysisk smerte ikke gjør meg noe, det er bare det at psykisk smerte er så mye verre.
Jeg har følt mye fysisk smerte, men på langt nær så mye som psykisk.
Dette har gjort at jeg er overfølsom for andres lidelser, og er det noe vondt som skjer i verden, som ulykker og katastrofer, så er jeg der, i tankene.
Jeg føler med dem, så veldig.
Jeg vet at i mange tilfeller så får disse menneskene hjelp, ihvertfall for de fysiske tegnene på smerte, men hva med de psykiske?
Angst, redsel, frykt,panikk, ensomhet osv, det er det jeg tenker mest på, for det er det som smerter meg mest.

En annen ting som gjør psykisk smerte så mye verre en den fysiske, er evnen den har til å komme igjen og igjen og igjen og igjen, noen ganger virker det som om du aldri klarer å bli kvittet den.
Fysisk smerte (som oftetst) er mer konkret der og da.

***********************************************


Krampeangstanfall er et prosjekt som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

onsdag 26. januar 2011

Farvel, Rune


Jeg kom over denne boken for en liten stund siden, og den vekker mange minner.
Få bøker har gjort større inntrykk i barndommen en "farvel, Rune".
Og jeg vet jeg ikke er alene om det.


"Farvel, Rune" er for mange barn et skille.
Vi har livet, barndommen før boken, så har vi bardommen/livet etter boken.


Jeg var 7 år når denne boken kom ut, og jeg var også 7 år da denne boken ble lest for meg.
Det er umulig å glemme det, den gangen.
Jeg husker jeg satt ved siden av mamma da vi åpnet boken for første gang, det var også den eneste gangen hun leste den, for oss.
Etter det var vi overlatt til bildene, til kanskje å lese om vi ville, men det var ikke ofte den ble lest etter det, det trengtes ikke... Historien satt spikret, budskapet hadde kommet fram.
Mamma leste med sin gode mammafortellerstemme, den varme, lune godnatt stemmen.
Men det var ingen fin godnatthistorie.
Jeg husker at jeg tenkte at bildene var kjedelige, utvannet akvarellmalinger.. Noen i sort hvit.
Men det gikk ikke lenge før de passet perfekt til historien, og til og med jeg som var bare 7 år forstod hvorfor de var laget slik.


Sara og Rune er naboer, de er bestevenner, de skal gifte seg når de blir store. Leser mamma.
De leker sammen ved dammen, Rune har på seg rød genser, Sara har ikke genser, og det er litt kalt, så hun gåt hjem for å hente en.
Da hun kommer tilbake, ligger Rune i vannkanten med hodet under vann.
Mamma leste, og jeg svelget og svelget, jeg forstod hva som hadde hendt.
Det vil si, døden fram til da har bare vært et ord, men denne kvelden fikk ordet mening.
En mening mamma eller pappa aldri har villet eller kunnet forklare meg før.
Jeg ville ikke spørre mamma, jeg ville ikke snakke om det, og jeg tror ikke mamma ville snakke om det heller.
Døden, en slutt, et hull, en ende... Et stort ord fikk plutselig mening.
Oldemor hadde død et par år før, jeg viste hva det betydde, trodde jeg, ordet fikk en annen mening nå.


Sara fikk den hvite blusen på, de skulle i kirken.
Rune lå i kisten, de hadde gravd et hull som kisten skulle ned i.
Rune skulle bli til jord, det skulle vokse blomster opp av denne jorda.


Det var så pang rett i ansiktet, en dør ble åpnet opp, en annen for evig låst.
Det var uvitenheten om døden, om den store bunnløse sorgen, det var denne døren som ble låst, det ingen vei tilbake.
Boken tillot ikke spørsmål, mine vanlige "hvorfor, hvilken, hvorfor, hvem.." kom ikke frem denne lesestunden, det var for alvorlig.
Jeg tillot meg ikke å gråte når mamma leste, men jeg gråt under dynen den kvelden, og kvelden etter når jeg kikket i bildene.
Jeg forstod ikke hvordan mamma og pappa og alle andre voksne klarte å være så normale hele tiden når de visste om dette, hva de ikke engstelige? Tenk om mormor døde?
Eller pappa? Eller mamma?? Eller jeg???
Det var grusomt, ikke turde jeg snakke om det heller.
Nei, jeg var en engstelig liten sjel jeg.


Da jeg åpnet den boken mange år senere så lover jeg at jeg grein.
Minnene strommet på.
Og jeg skal love at jeg har grått nå også, det er typisk meg, følsom til tusen.
Men det er så mange minner, det var så tabu, men samtidig fikk jeg det servert rett i fleisen, men det ble aldri snakket om siden.
(Da jeg lærte hva ordet tabu betydde, var "farvel, Rune" det aller første som falt inn i hodet på meg, og dette var noen år seinere.)
Klart det er mye følelser som ble demret opp.
Uff.

Sara

Helt enkelt, baccalao

Baccalao er, tror jeg, den beste fiskemiddagen jeg vet om.
Og den er så utrolig enkel å lage at det ikke skal være noen unnsylding for ikke å soise fisk ihvertfall :)
Jeg kaller det egentlig bare for fiskelapskaus.
Baccalao er veldig god dagen etterpå, så jeg pleier å lage ganske mye.
Oppskriften jeg følger er min egen, tatt ut ifra hodet, og alt blir sånn ca.
Det er ihvertfall den beste oppskriften jeg har vært borti, jeg har jo prøvd en del, og denne oppskriftene er lappet sammen av flere oppskrifter.

De ingrediensene som går igjen i de fleste baccalao oppskrifter er:
*Tørket, saltet fisk ( Som vannes ut!)
*Tomatpure
*Olje
***********************************************
OPPSKRIFT BACCALAO

* 1 pakke/pose tørket og saltet fisk (klippfisk)
* 1 boks tomatpure
* 1-2dl olje (jeg liker best rapsolje)
* 1 dl vann
* 1kg poteter ( du kan bruker mer om du ønsker det)
* 1 ts sukker
* 1 stor løk
* hvitløk (så mye du ønsker)
* 1-2 røde ferske chili
* salt og pepper
Hvis du liker paprika så kan du tilsette 1-2 paprika også, samme hvilken farge.

Legg fisken i vann dagen før, det varier hvor lenge fisken skal utvannes, les på pakken.
Dagen etter: Skrell poteter og del i passe store biter, gjør dette med fisken også.
Skrell lør og del i båter, ringer, eller terninger, alt ettersom hva du liker best.

Stek tomatpuren og løken i oljen, ha i sukkeret.
Ha vannet forsiktig i. Pass på at oljen ikke er for varm når du gjør dette, det kan gå galt.
Evntuelt du har vannet oppi før oljen koker.
Ha i salt og sukker og chilli.
Etter at du har rørt dette sammen har du oppi poteter og fisken og eventuelt paprikaen.
Ha på lokk og kok på lav varme til potene er ferdige.
Ca 30-40 min.

Det var det.
Ps_ Det er veldig godt med falttbrød til :)

tirsdag 25. januar 2011

En kopp kaffe.. Livet er herlig

Det var slik jeg oppsummerte morgenen min i dag, og da slo det meg at det var en flott overskrift på blogginnlegget mitt.
Jeg satt her i sofaen og var egentlig ganske avslappet og rimelig greit fornøyd, jeg hadde hatt en kopp kaffe, og lurte egentlig på om jeg skulle ha en til, det var da jeg sa høyt til meg selv "en kopp kaffe, livet er herlig", jeg tror egentlig det var for å understreke at en kopp var nok, men det var et ærlig utsagn.
Jeg syns at livet mitt er godt for tiden, og det er ikke den ene koppen med kaffe som gjør det, men det er nydelig om morgenen ihvertfall.

De 3-4 siste dagene har jeg hatt en ro over meg som jeg få ganger før har hatt.
Jeg har kun hatt den i korte perioder før, som dagen, kvelden, eller øyeblikket FØR jeg blir manisk, før jeg klatrer opp på det høyeste punktet som diagnosen min tilsier at jeg kan nå.
Jeg hater å våre manisk.
Men jeg liker godt den roen rett før, den følelsen det gir, slik en følelse jeg har nå.
En god ro, en stillhet, stille før stormen pleier jeg å kalle den for meg selv.
For det er nemlig det det er.
Det er mellom stadiet mellom depresjon og mani, og det er ikke godt, for jeg føler at noe skal skje, som om håret i nakken blir elektrisk før stormen slår løs, altså før torden og lyn.
Det høres sikkert helt vilt ut, jeg ser det, men det er slik det føles og best beskrives,

Men nå er det anderledes, jeg har en følelse av at mange brikker i livet mitt har falt på plass, jeg har en ro over meg som har vart mer en en dag, den har sneket seg på meg. og den har vart i flere dager nå.
Jeg må ærlig innrømme at jeg var svært skeptisk når jeg først begynte å kjenne på følelsen.
Og skepsisen vokste i takt med tiden den varte.
Men skepsisen er borte nå.
Jeg føler bare ro.
Jeg har aldri følt en slik ro på de snart 32 årene jeg har levd.
Aldri, ikke så lenge.
Jeg hadde aldri drømt om at jeg kunne føle dette, jeg håpet, men hadde for lenge siden slått det fra meg.
Det var tross alt best, for håpet om å føle slik gjorde at jeg ikke klarte å akseptere lidelsen min, og når jeg ikke aksepterte lidelsen min som min egen, så klarte jeg ikke å leve med det uten å spør et enkelt spørsmål... "hvorfor meg?", og det er ikke meg.

Jeg føler meg nesten lit lykkelig her jeg sitter, men det er skummelt å formulere i ord, jeg er fornøyd, jeg er rolig, og det skal jeg nyte så lenge det varer.
Livet mitt er ganske langt ifra perfekt, men jeg har oppnådd ting jeg er stolt av selv.
Ting jeg aldri hadde trodd at jeg skulle mestre, men jeg mestrer det, mer enn godt nok.
Jeg er stolt av meg selv og jeg kan gjøre andre stolte.

Nå slutter jeg før dette innlegget blir en altfor klissete masse av følelser.
Men jeg vil oppsummere det.
En kopp kaffe..Livet er herlig :)

søndag 23. januar 2011

Oppdatering tannstatus.. Eller hva det skal kalles?

Jeg har skrevet litt her inne om den utrolige tannverken min.
Ikke at det er så enormt spennende og interessant for de fleste, men kanskje noen syns det enten er spennende pga,
A- De har tannverk selv
B- De har hatt tannverk selv
C- De syns det er greit å lese svadaet mitt
D- De syns det er greit å lese om andres smerte O.o (vel, hm)
E-Tidsfordriv
F- En blanding av mange av de ovennevnte
X- Kanskje noen faktisk lurer på hvordan det har gått :)
En kjapp oppsumering.
Sist jeg skrev hadde jeg enormt vondt, jeg satt faktisk å grein så vondt var det.
Det hadde jo vært vondt i flere uker og jeg knasket Ibux 600mg som smurfedrops (jeg liker helst HELE innholde i munnen på en gang, av smurfedrops altså).
OG jeg skulle til tannlegen dagen etter, noe jeg gruet veldig for siden bedøvelseikke virket, og ja jeg skulle også rotfylle.
Alle gode ting er fire? SIden det ble fjerde forsøket..
Men da jeg kom dit så var det jo selvfølgelig bare satt av en akutt-time, halvtime eller noe sånn, bare for å prøve å få bukt med smerten.
De tok 4 bedøvelser, hvor selvfølgelig halve ansiktet mitt ble totalt bedøvet, men ikke tannen, nerven.
Enkelt sagt, det var smertefult og tårevått ( og jeg tåler myyye smerte).

Det eneste tannlegen kunne gjøre var å pusse/bore ned tannen slik at jeg ikke tygget på den og belastet den på noen som helst måte, for å prøve å få bort smertene over tid.
Og det har jo hjulpet, men det tok en uke før jeg kjente resultat.
Så nå trenger jeg ikke fult så mye smertestillende, selv om inntaket fortsatt er stort.

Men det som har skjedd nå er at jeg har fått innvilget narkose, pga smerter.
Det er sånn YEYNEY for meg, super glad for å slippe smertene, veldigveldigveldig glad for det.
Men halvredd også, da jeg faktisk har skrekk for narkose, noe jeg en gang skrev et innlegg om.
Rart, for jeg hhar aldri vært i narkose.
Uansett, narkose, 1 februar.
Jeg gleder meg så utrolig til å slippe disse smertene nå, til å endelig får sove normalt og tygge osv :)

Krampeangstanfall 21: Venner når vi trenger dem

I motgang lærer du dine venner å kjenne sier et ordtak.
Og det er nettopp det det er, et ordtak, ord.. Helt til du plutselig en dag, ikke bare skjønner betydningen av ordtaket, men kjenner det svi i sjelen.

For mennesker med psykiske problemer er gode venner alfa omega, det kan være forskjellen trygg og utrygg, godt og vondt, liv og død.

Da jeg var på mitt aller, aller verste for 10 år siden, da jef ble lagt inn på psykiatrisk sykehus, fikk jeg virkelig kjenne på disse ordene.
Og de gjorde ingenting bedre, tvert i mot, de gjorde alt så mye vanskeligere, nesten umulig.
Jeg har aldri følt meg så sviktet i hele mitt liv, jeg har aldri følt meg så forlatt, så anderledes eller så uønsket.
Selvfølgelig var det ikke med vilje dette ble gjort, men det hadde og har fortsatt ingenting å si.
Jeg trengte mine nærmeste venner, og de var ikke der.
Til og meda samboeren forlot meg.
Jeg at det var en vanskelig tid for dem også, men det var tross alt jeg som kjempet for livet, det var jeg som trengte dem, og de var ikke der.
Dette gjorde at jeg etter oppholdet, og definitivt var på vei til å velge livet, det var da jeg brøt all kontakt med alle vennene mine fra før den tiden, alle barndomsvenner, alle skolevenner, alle.
Bedre å være alene enn å være sviktet av de du omgås og skal stole på.

Jeg fikk en hard lekse, den sved, det gjør fortsatt vondt å tenke på, men ikke så mye idag, jeg har lært så uendelig mye.
Det jeg har lært er;
Du kan velge bort venner som tapper deg for energi, det er ditt liv du lever, vær med de som får deg til å føle deg godt.
Noen ganger så vil disse vennene tappe deg for energi, fordi de har det vanskelig, men det betyr mye for vennskapet at du er der gjennom slike perioder.
Forholder vokser, eller forholdet svekkes.
Alt ettersom hva en velger å gjøre.

__________________________________________


Krampeangstanfall er et prosjekt som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

lørdag 22. januar 2011

Første adopsjon for 2011

Nå blir det først runde med adopsjon for i år.
Planen er jo å legge ut fem nye "monster" for adopsjon i begynnelsen av hver måned slik jeg har gjort tidligere, men det kommer selvfølgelig helt ann på om det er interesse for det.
TIl nå har det absolutt vært interesse for det, men man vet aldri.

Slik det virker;
Jeg legger ut fem "monster" hver gang og tre av disse kan bli helldig adoptert bort.
Jeg legger ut fem for å gi alle en valgmulighet.
Det du skal gjøre hvis du har lyst på en, skriv en kommentar om hvilken av de fem du kunne ønsket deg. Selvfølgelig så blir er det førstemann til mølla prinsippet her, noen ganger skjer de rimelig rask, andre ganger kan det ta litt lengre tid.

De fem står beskrevet nedenfor, det nye for denne gang er at det ikke bare er neøkkelringer som er lagt ut, men også to magneter som er perfekt pynt eller regningsholdere på kjøleskapet (eller hvor du ønsker).
DU må huske å endten skrive inn emailadressen din slik at jeg kan nå deg eller hvis du har blogg selv så er det greit at jeg får linken tilbake til deg.
Dette er selvfølhgelig for at jeg kan få tak i addressen din, det har faktisk hendt at noen har sagt at de ønsker en, men ikke lagt igjen noe som jeg kan nå dem på... Det går ikke så bra.

En annen ting som hadde vært koselig om du har blogg er at du legger ut et innlegg om monsteret om du er den heldige å få et :)
MEN det er ikke et must, bare noe jeg hadde syns var koselig.
Så... Lukke til! Jewel er en nøkkelring, et nøkkelmonster.
Hun er veldig søtt og greit.
Ally er en magnet, første magneten ut.
Hun er veldig søt og grei, og hun glitrer litt også, noe hun er veldig fornøy med :)

Lomar er en rar skrue, men veldig ok. Jeg liker han veldig godt, men skal gi ham fra meg om noen ønker ham :)


Mundoo er en nøkkelring, haha, han ser ganske skremt ut, det kan godt være han er det også.
Men han er ganske uskyldig og snill som bare det.





Miss Alina er ganske anderles fra de andre, og hun føler ikke at hun hører hjemme blandt de andre "monsterene", så hun håper virkelig hun får et nytt hjem.
Hun er en nøkkelring.


tirsdag 18. januar 2011

Morsfølelsen



Finnes det et ord som er mer ladet av kjærlighet enn "morsfølelse" eller "morskjærlighet"?
Men ordet inngir også en forventning.
Kan man ha morsfølelse uten å føle morskjærlighet?
Dette er noe jeg har tenkt på, både før jeg ble mor, under svangerskap og etter at jeg fikk mitt første barn, men også etter at jeg fikk mitt andree barn.
Mine tanker om morsfølelse, morskjærlighet FØR jeg fikk barn selv var helt klinkende klart;
Når man først fikk barne sitt i armene følte man straks denne vidunderlige følelsen, den sikreste, tryggeste og strekeste følelser av alle.
Trodde jeg.
Slik var det.
Du fikk et barn, du kjente det, du gjenkjente det, og du elsket det, uutgrunnelig kjærlighet, varig kjærlighet osv.
Klisje spørr du meg i dag.
Da jeg ble gravid med førstemann var forventningene store, jeg gledet meg så til å treffe denne lille som hadde bodd i min kropp i alle disse lange månedene.
Følelsen måtte være så fantastisk, hlde den lille, kooose, snakke, blir kjent, kjenne igjen, føle... Føøøle.
Man blir jo kjent med barnet sitt under svangerskapet, man kjenner det, men samtidig ikke.
Kort om fødsel, den var rask og ukomplisert, ingen traumer, alt bare flott.
Så fikk jeg sønnen min opp til meg for første gang, og jeg følte... Ingenting.
Ingenting.
Jeg var sliten, jeg var sulten og jeg følte ingenting.
Alt var så uvirkelig.
Jeg holdt et godt tak rundt den nyfødte og så godt etter om jeg kjente ham, men nei, ikke i det heletatt.
Jeg klarte ikke føle noe.
Jeg var nok bare sliten, tenkte jeg.
Den natten sov jeg ikke, jeg lå bare å så på den lille som sov, og som ville ha mat.. Ofte.
Jeg undret, og ventet, ventet og undret.
Skulle jeg ikke snakrt bli slått i bakken av denne magiske følelsen som morsfølelsen var? Kjærligheten for barnet sitt?
Ingenting.
Dagene på sykehuset gikk, og jeg skulle ikke hjem.. VI skulle hjem.
Jeg og et barn.
Et barn jeg ikke følte noe for, annet en plikt.
Menmen, det kom nok, tenkte jeg jo.
Jeg begynte å ta opp tråden der jeg slapp før jeg hastet inn til sykehuset.
Men det var ikke lett, verden så anderledes på meg, jeg var mor, jeg var en mamma.
Venner forholdt seg anderledes til meg.
Og selfølgelig kunne jeg ikke gjøre alt som jeg hadde gjort før, og selvfølgelig ikke når jeg helst ville.
Men det var ikke så mye jeg ville utennom å finne denne her morsfølelsen som var det store.
Dagene gikk, ukene gikk, ja faktisk måneder også.
Til jeg plutselig en dag innså at jo, morsfølelse hadde jeg.
Den var i alt jeg gjorde og alt jeg sa.
Den var der fra jeg stod opp til jeg la meg og til og med i drømmene mine.
Den var i stolte smil og latter, bekymring og nattevåk.
Den bare var der.
Det er skummelt hvilke forventninger mange har til denne følesen, de fleste forventer at man skal føle den med en gang.
Mennesker rundt oss, oss selv også... Om man ikke vet.
Det er en klisje.
Jo, en del opplever nok denne, men jeg tror veldig mange opplever denne snikende morskjærligheten, den som bare er der gjerne fra dag 1, gjerne fra før dette også.
Men vi snakker ikke om det.
Det er husj.
Vi SKAL føle denne følesen som noe PANG fra himmelen i det vi får barnet i armene.
Men virkeligheten er ikke alltid sånn.
Jeg skal være forsiktig med å uttale meg om ting jeg ikke har grunnlag for å vite noe om, men en tanke ihvertfall, kan dette være en medvirkende årsak til fødselsdepresjon?
Jeg bare lurer....
Når det gjelder min morsfølelse så kan jeg si at jeg hadde den fra dag en, men jeg kjente ikke følelsen, den var ikke som jeg ahdde ventet, til det var forventningene om dette fantastiske for store.
Følelsene kom ikke i det jeg holdt han i armene mine for første gang.
Følelsen kom snikende hver gang jeg slo opp i en bok om svangerskap og baby og leste hvor mye baby hadde utviklet seg siden sist uke.. Eller siden i går.
Den snek seg innpå meg i det jeg kjøpte de alle første klærne til baby, og de første lekene.
Den snek seg innpå meg den første gangen pappen var med på ultralyd, og når besteforeldrene kjøpte de første små klærne.
Den snke seg på meg den aller, aller første gangen jeg så den lille reka spratle inni meg bare 8 uker gammel.
Ja, følelsen snek seg på meg allerede da graviditesttesten viste "gravid".
Er det rart jeg ikke kjente igjen følelsen?
Da jeg kjønte dette, da det gikk opp for meg, strigråt jeg.
Jeg hulket som om jeg skulle dø neste time, det bare flommet over.
Ikke fordi jeg var lei meg, men jeg var så glad... Jeg var så lettet.
Det tok noen måneder å innse dette, og jeg var ærlig bekymret.
Mange ganger tenkete jeg at "når har jeg fått et barn jeg ikke passer sammen med", men det var ikke tilfelle.
Når jeg skulle få andremann, mange år etter, så var jeg veldig klar over dette.
Men andre spørsmål meldet seg da.
Hva om jeg ikke blir like glad i dette barnet som han jeg har?
Hva om jeg blir mindre glad i eldstemann nå?
Hjertet mitt kan ikke romme mer kjærlighet nå... Hvordan er det mulig å føle så mye?
Også tankene på morsfølelsen for dette barnet meldte seg så klart.
Men det var ubegrunnet.
Jeg var mer forberedt denne gang, og da jeg fikk holde barnet mitt for første gang følte jeg ikke den store kjærligheten da heller.
Men jeg visste den var der, jeg måtte bare lære meg å bli kjent med følelsen barnet ga meg, jeg måtte bli kjent med barnet mitt.
Morsfølelsen min er den sterkeste følelsen jeg har i kroppen, den innvaderer hele meg, den får hjerte mitt til å svulme og og øynenen til å renne over... Noen ganger.
Det er stort, det er flott og det er herlig.
Det gir den største grunnen av alle til å finnes.
Men, MEN, man skal ikke alltid ta det for gitt at den kommer med en gang.

Det har skjedd så mye de siste dagene...

Det har skjedd så mye på svært kort tid.
Jeg har ikke hatt overskudd til å skrive, til og med krampeangstanfallinnlegget måtte ryke på søndag, det var rett og slett ikke noe å ta av.

Det er en viss dominoeffekt i livet mitt.
Det vil si at velter en brikker, raser den med seg den neste og så den neste så den neste, dette blir også blant kjente kalt for Leneeffekten.
Enkelt fortalt; skjer en teit ting, så skjer flere, fortløpende.
Rart egentlig, men det er alltid sånn.
Kanskje det er noe i det at uhell tiltrekker uhell, eller negative tanker tiltrekker negative tanker og positive tiltrekker positive.
Når du kommer inn i en negativ tankegang og mye vondt skjer rundt deg så er det ikke alltid lett å snu det om til positivt, men det går seg alltid til :)

Dessverre kan jeg ikke fortelle hva som har hendt, det blir å fortelle andre sine historier.
Det kan jeg ikke.
Jeg kan henge ut meg selv til jeg ikke har mer å dele (skjer ikke), men andre sine liv blander jeg minst mulig inn her.
Selv om dette har med meg å gjøre, så blir det ikke rettferdig når den personen ikke kan forsvare seg, eller fortelle selv.

Mange vil nok tenke at jeg faktisk har skrevet om andre mennesker her inne, og det er sant, å så veldig sant også.
Men jeg har fortalt min versjon, min historie, hva det har gjort for mitt liv.
Få vet hvem det er snakk om.
Men jeg kommer aldri til å dele historier som kan såre mennesker jeg bryr meg om eller er glad i, ikke uten at de syns det er greit.

Jeg er lei for at jeg her sier A, men aldri B.
Men når man har en blogg, mener jeg at det er viktig at man setter sine egne grenser.
Og det har jeg tidlig gjort, klart og tydelig.

søndag 16. januar 2011

Jeg er så utrolig dårlig til å huske fødselsdager...

Det er meg, evig typisk meg.
Jeg har store problemer med å huske andre sine fødselsdager.
Og det er sammen hvem det er, uansett hvor enn glad jeg er i dem, uansett om de lir 1år eller 30år, uansett når på året det er osv.
Jeg klarer bare ikke huske bursdager.
Klart jeg skriver ned når mennesker nær meg fyller år, men det er ikke alltid jeg kikker der jeg har skrevet det ned, og ofte kikker jeg for seint.
Jeg kan gå dager i forveien å tenke " nå må jeg huske det, nå åp jeg huske det!"
Men det er ikke større sjans å huske det om jeg gjør slik eller slik.

Det er plagsomt, ikke bare for meg, men for de rundt meg også.
Jeg tenker på de som spesielt syns det er viktig at man husker på nettopp deres dag, for det er faktisk veldig mange av dem.
Det er helt greit å glemme noens dag, bare ikke dems :)
Jada, jeg kjenner noen av dem, og jeg har virkelig fått høre det noen ganger.

For meg er det ikke det at det ikke betyr noe, eller at personen ikke betyr noe.
Jeg vet ikke hva det er.
Ja jeg er vims, men jeg vet ikke helt om det har noe med det å gjøre heller.
Kanskje har det noe å gjøre med at jeg overhodet ikke bryr meg om noens alder?
Jeg ser aldri alder på et mennesket, det har ikke noe å si, men jeg vet ikke om det er grunnen.
Det er gjerne grunnen til at jeg ikke husker hvor gamle de blir... Men ikke når de har fødselsdag.
Samboeren min husker jeg, han har jo 14februar, den dagen blir man jo minnet på uansett med alle hjerter som er å få kjøpt i butikkene til nettopp den dagen osv.

Sist nå klarte jeg å glemme å gratulere min aller beste venn med 30årsdagen.
Grøss, det er like kjipt hver gang jeg kommer på det.
Jeg var jo veldig klar over dagen, ihvertfall noen dager før.
Men så kommer dagen da...
Men dessverre så skjer det hvert år med han, jeg kommer alltid sluntrende noen dager etter.
Heldigvis tar han meg for den jeg er, og ler bare litt av meg, for han vet tross alt at det ikke har noe å si på hvor glad han er i meg.

Og facebook?
Nei, det står jo så teit om fødselsdager der, så det ser jeg jo aldri :(
Hm... Enten får folk ta meg som jeg er, eller ikke i det hele tatt.
Jeg har ihvertfall gitt beskjed.

onsdag 12. januar 2011

I dag er det 1 år siden jordskjelvet på Haiti.

I dag er det 1 år siden jordskjelvet på Haiti, jeg kommer alltid til å huske den dagen.
Jeg kommer ikke til å huske hva jeg gjorde den dagen, bortsett fra at jeg prøvde studere, noe som ikke gikk, jeg var for ufokusert.
Det jeg kommer til å huske er følelsen.
Den grusomme følelsen av panikk og håpløshet, av avmakt, hjelpesløshet og enorm sorg.
Det var som om jeg hadde mistet noe kjært, noen kjær.

Det er vel unødvendig å si at jeg gråt mye den perioden.
Jeg var utrolig rystet.
Slike ting går innpå meg, så veldig også.
Jeg ville gjøre noe, men hva kunne jeg gjøre?
Jeg ga penger til diverse organisasjoner, mye penger, men jeg følte aldri jeg kunne gi nok.
Sorgen ble ikke mindre av å gi, det føltes fortsatt som om jeg kunne ha gjort mer.

Jeg var som sagt rystet, og det vard et mange andre som var også.
Og selvfølgelig var det så og si full mediadekning, slik at vi virkelig kunne føle på det.
Og det er fint, men hva med etterpå?
Når historien koker ut, flytter media fokus, og når media får fokus bort, så stopper mange å gi.
Ikke alle, langt ifra alle, men mange.
Haiti trenger fortsatt hjelp.

Det var så mye fokus på å hjelpe de som satt fast under ruiner, og det er bra.
Det var også veldig mye fokus på å hjelpe med medisiner og behandling, det er bra.
Det var også fokus på å gi ky for vær og vind, fortsatt bra.
Mange fikk hjelp til mat og vann, og det er selvfølgelig veldig bra.
Men det var ikke nok.
Menneskjer døde.
Ikke fordi de ikke ble reddet, men fordi de ikke fikk medisinsk hjelp i tide.
Mange døde, ikke fordi de ikke fikk medisinsk hjelp i tide, men fordi de ikke fikk oppfølging... I tide.


11 år sener trenger landet og menneskene fortsatt hjelp.
Jeg håper så inderlig at det ikke er glemt.
At mennesker fortsatt kan stoppe opp noen sekunder og tenke på hva de kan gjøre for andre, for de som trenger at andre tenker på dem.

Her kan du lese hva reddbarna.no skriver om Haiti 1 år etter, og der kan du også enkelt donere penger LES

Jeg håper at ingen glemmer.
At det ihvertfall ikke er lett.
Det er trist å se at vg.no ikke skriver noe om dette idag.
Er det glemt?


mandag 10. januar 2011

Krampeangstanfall 20: Jeg er redd


Jeg er redd,
hva er jeg redd for?
*
Jeg er redd for alt,
..Og ingenting...
*
Jeg er redd for å bli glad i noen,
jeg kan jo miste dem..
*
Jeg er redd for å bli forrlatt,
bedre å ikke ha noen som kan forlate meg.
*
Jeg er redd for å elske,
Jeg kan bli skuffet.
*
Jeg er redd for åpne meg,
men gjør jeg det ikke, kan ingen overhodet
forstå meg.
*
Jeg er redd for å være alene,
Selv om jeg trekker meg vekk.
*
Jeg er redd for å gråte,
men det er vanskelig å le.
*
Jeg er redd for å leve,
men jeg er livredd for å dø.

********************************************

Dette er bare et dikt om følelser jeg av og til har.
Ja, jeg er redd, ofte veldig redd også.
Men det er ingen som vet det, best å la det være slik ;)
Men nå som jeg har det meste i hodet på plass så går det faktisk ann å sette ord på det og hva er mer naturlig da enn å snakke om det?
Dele det en har lært? På en måte andre kanskje kan lære av?
eller i det minste skjønne..

'********************************************

Krampeangst er et som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

lørdag 8. januar 2011

Koser meg med "house of night"

House of nights hjemmeside.
Det er ikke noen hemmelighet at jeg liker vampyr fiksjon. Jeg har likt det siden jeg først leste "Dracula", tegneserien som ble laget til Bram Stokers Dracula.
Siden, og før det også egentlig, har jeg vært 110% betatt.
Jeg pløyer gjennom det som er av bøker om vampyrer (og annet overnaturlig)
Filmer og serier med vampyrer er så som så, jo de kan være bra, men som regel er det bare svake skygger av bøkene de som regel er arbeidet ut ifra.
Så lenge det er skrevet bok, er boken nesten ALLTID å fortrekke. Med visse unntak.

Mange vampyrbøker har jeg lest oppover, ofte er det skikkelig møl, wanna-be av andre kjente serier/bøker, men jeg gir dem en fair sjanse for det.
Twillight var spesielt, på langt nær det beste jeg har lest, men det var noe eget med historien... Den var anderledes, og fengende... Men hallo, glitrende vampyrer? Mulig jeg ikke syns det var like romantisk som en 14åring..
Om de da syns et var romantisk da?

House of night må jeg si er ganske bra.
Jeg har lest to av bøkene nå.
De er som de fleste andre overnaturlige, romantiske serier.. Lagt til et ungdomsmiljø, og er oversexy og romantisk. Men jeg liker det.
Kan ikke få nok av det, jeg tror aldri man blir for gammel til slik.
Og jo eldre jeg blir, jo mer setter jeg pris på slikt møl, hehe.

House og night tar oss med inn i en anderledes vampyrverden, og jeg liker den verden.
Det er magi, romantikk, mystikk, grøss og mye mer.
Og den er bra skrevet, bortsett fra små tanker i par anteser som jeg helst hadde sett ikke var med, men en blir vant med det, heldigvis eller dessverre, jeg vet ikke.
Og jeg er alltid skeptisk til historier i jeg-form, men det tok ikke lang tid før jeg syns det var helt ok.
Historien er bra.
Jeg er spent på fortsettelsen.



Forfatterens blogg.

torsdag 6. januar 2011

Av og til skal vi være takknemlige for vår uvitenhet


Har du noen gang tenkt det? At du er takknemlig for de tingene du ikke vet?
Tanken har mer enn streifet meg ved flere anledninger, seinest i dag.
Når vi snakker om uvitenhet, er det som regel i negativt ordlaget, det er et negativt ord.
Uvitenhet--> Naiv-->dum--> enkel osv.
Men uvitenhet rommer mer enn denne dette.
Og uvitenhet er ikke alltid noe negativt.
Selvfølgelig kan vi skylde mye av det vonde som skjer rundt verden på nettopp uvitenhet.
Omskjæring, krig, mobbing, ja osv faktisk, listen er lengre enn ord i mitt ordforråd, det er jeg sikker på.
Men, vi kan ikke komme bort i fra det lille engelske ordtaket
"Ignorance is a bliss" direkte oversatt, uvithenthet er en fryd.
Det er ikke mye tull i det, det er faktisk mye sant i det.
Den som ikke vet bedre, den lider ikke, den vet ikke at han gjør noe galt, den får ikke skyldfølelse og smerte på andres bekostning.
Hva de andre angår er en helt annen sak.
Noen ganger er uvitenhet en velsignelse, ikke tull en gang.
Tenk om vi skulle visst at noe grusomt skulle skje innen et par dager, hva hadde det gjort med oss da? Jeg syns det er best å ikke vite.
Hadde jeg visst feks at far min skulle få hjerneslag når han fikk det, så vet jeg ikke hvordan jeg hadde hatt det fram til han faktisk fikk det.
Jeg er i en slik situasjon nå, den er litt anderledes, men jeg skal love dere at jeg faktisk kan si at jeg er glad jeg er uviten!
Jeg har gnålt om den verke tanna mi over en tid nå, og endelig fikk jeg en akkuttime til tannlege i morgen.
Men jeg fikk også beskjed om at bedøvelsen ikke kom til å hjelpe, og at penicilin nok var bortkastet.
Men at noe måtte gjøres med tanna er absolutt sikkert.
Jeg har feber, jeg er bettent til langt opp over tinningen og øyre verker noe sykt.
Bare tanken på å pusse tennene gjør at jeg får tårer i øynene mtp den ulidelige smerten det vil føre til.
Så nå skal jeg altså inn å bore og rense ut nervene av tanna mens bedøvelsen mest sannsynlig ikke virker.
Det er her jeg er glad jeg er uviten... Uviten på smerten.
Jeg er tydeligvis ikke totalt uviten, jeg er jo ikke dum, jeg skjønner at ikke dette blir en fornøyelse. En opplevelse uten tvil, men en fornøyelse blir det neppe.
Jeg er såpass oppe å går at jeg er glad jeg har beroliggende i hus, for de skal knaskes som, ja.. Smurfedrops.

Noen som har lyst til å trekke tanna mi?

Nå er jeg lei, så møkk lei.
Aldri har jeg hatt en slik tannverk som nå, og jeg har jammen hatt grusom tannverk før.
Det som er så spesielt denne gangen er rett og slett det at jeg ikke kommer til hos tannlegen, og smertene nærmest dobbles i smerte for hver dag som går nå.
3 ganger har jeg vært inne hos min tannlege, men han klarer ikke å bedøve tilstrekkelig.
Det er helt grusomt.

Nå har jeg levd på sterke Ibux pluss paracett i to uker, magen verker som fy, mulig det er pga for mye Ibux, ikke vet jeg.
I går kjente jeg så smått at smertestillende ikke hjalp så godt lenger, idag kunne jeg knasket det som smurfedrops, altså hele dagen i store mengder, og sannsynligvis hjelper det like mye som smurfedrops også.
Smrtene brer seg raskt nå, fra en lett murring i tanna for et par måneder siden, er det nå nådd opp til tinningen og verker fælt i øret og hele under- og overkjeven, rart at jeg ikke er hoven egentlig.
Og nei, jeg har ikke bihulebetennelse, eller øreverk.. Det er kun tanna.

I dag skulle jeg være så smart å bruke tanntråd mellom tanna og nabotanna, jeg er flink og tanntråder meg to ganger til dagen, det var klart en dårlig ide. Tårene sprutet i smerte, og jeg endte med å måtte klippe over tanntråden og lirke den forsiktig ut.
Er det mulig??
Jeg er ganske fortvilet nå, for jeg har prøvd i 3 dager å få tid hos tannlegen, de skal ringe meg opp, de skal alltid ringe meg opp, men de gjør aldri det, så jeg ringer igjen, og igjen.
Men jeg har fortsatt ikke fått noen tid.

Jeg må si at dette er mildt sagt frustrerende.
Jeg unner ikke min verste fiende (om jeg hadde hatt noen) disse smertene.

Jeg har litt problemer...

..Av den kjedelige sorten.
Ikke noe spennende, ikke noe det er verdt å skrive hjem om, men jeg må dessverre nettopp det, eller i det minste gi beskjed her inne.
For en gangs skyld så er det ikke meg og min person det gjelder, jeg føler meg heldig, men det er nesten meg... Det er LeneLap, altså laptoppen min, min bedre halvdel.
Hyl!
Den er ikke så samarbeidsvillig, den er treg, den er syk, den er i mot meg, den er ihvertfall ikke helt fornøyd.
Det meste går greit å gjør på LeneLap, hvis jeg bare har tid (det lukter litt formatering her nå), eneste den ikke vil, er å laste opp bilder til bloggen.
Og er det noe jeg vil, så er det å laste opp bilder til bloggen, jeg liker å ha bilder på bloggen, og det helst mine bilder, personlige bilder, bilder jeg har tatt, laget, fikset til... På bloggen.

Uten bilder blir blir det ikke det samme.
Og det er grunnen til at det har vært så lite her i det siste, og jeg syns det er fælt.
Jeg tror dessverre jeg, og derfor du også, må nøye deg med bildeløse innlegg i tiden framover.
Dessverre :(
Men jeg jobber med saken, jeg lover.

mandag 3. januar 2011

God, enkel oppskrift på brente mandler


Brente mandler er kjemoegodt, og utrolig enkelt å lage.
Syns du det er vanskelig, så kan det være du skulle prøve en annen oppskrift.
Jeg har virkelig funnet en oppskrift jeg er fornøyd med.

BRENTE MANDLER
~ 500g mandler
~150g sukker
~1/2 dl vann
~1ts smør

Rist mandlene i ovnen på 160-170 grader i 10 min. Det er ikke nødvendig å skålde mandlene først.

Rør sammen sukker og vann. Jeg koker på sterkeste varme, men du kan dempe varmen, egentlig så har det ikke så mye å si, i og med at du skal røre hele tiden.
Kok opp,ha i mandlene og rør jevnt, altså hele tiden. Det tar ikke så lang tid før mandlene er grå, og da er du halvveis.
Rør til knekken rundt mandlene får en gylden farge, da er de ferdige.
Ha i klatten med smør og fordel dem på oljeinnsmurt bakepapir hvis du ikke vil ha en stor klump) jeg foreslår rapsolje, gjerne solsikkeolje, andre oljer vil sette smak.

søndag 2. januar 2011

Krampeangstanfall 19: Når alt blir meningsløst


Noen ganger, som nå, er alt meningsløst.
Ikke alt, ikke hele tiden, men store deler av dagen.
Noen ganger, nesten hele dagen.
Noen ganger mot alt, noen ganger mot noe...
Noen ganger gir jeg faen.
Andre ganger later jeg som om jeg ikke gjør det, men jeg gjør det, så veldig faen også.
Men det er ikke meg, jeg er ikke sånn.
Jeg vil aldri være slik.
Så hvorfor er jeg slik?

Alt føles tomt.
Alt er vondt.
Livet oppleves som å gå på rulleskøyter i oppoverbakke.
Ikke fordi jeg ikke får til det jeg vil, for det gjør jeg alltid.
Som regel.
Ikke fordi jeg ikke har noen som bryr seg,
eller at jeg ikke har noen å bry meg om.
Men fordi hodet mitt er
bomull og tankene mine grøt.

Ingenting gir noe mening.
Har du noen gang tenkt så lenge på universets gåter at du føler deg liten og meningsløs?
Tanken på at universet er uendelig vokser som en urealistisk og uforståelig følelse i kroppen, som du til slutt bare må slutte og tenke på, fordi det overgår din fatte-evne?
Har du tenkt det? Har du følt det?

Eller har du noen gang grublet så mye på meningen med livet at du føler deg helt lost?
Har tankene dine da kretset rundt dette? Hva gjør jeg egentlig her? Hvem er jeg?

Har du noen gang tenkt disse tingene, og fått følelser som dette,
da er du steike meg nær det jeg føler når alt er meningsløst.
Bortsett fra at jeg kan ikke bare la være å kikke opp på himmelen og undre over hvor alt slutter?
For følelsen åler seg mellom alt jeg er glad i, den snor seg inn i alle tanker og alle gleder, til den får meg til å tenke en tanke:
Hva er egentlig vitsen?

Jeg hater disse tidene, jeg hater denne delen av meg, denne delen som ikke vil la meg være i fred.
Den delen som ikke lar meg være den jeg kan være, den jeg burde være,
den delen som ikke lar meg være den jeg er.
Den lar meg ikke være Lene som jeg vil være.

Hva er vitsen med å føle slik?
Hva er det sinnet mitt vil beskytte meg mot?
Hva er det som gjør at jeg aldri helt kan fri meg fra tankene om meningsløshet?

Jeg hater det,
jeg forbanner det,
jeg avskyr det,
men mest av alt, jeg forstår det ikke.
______________________________________

Krampeangst er et som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

2011

Først og fremst: GODT NYTT ÅR ALLE SAMMEN!!!

Oppsummering hva som hendte i livet mitt i 2010 (Noe av det)
~En fantastisk tur til Amsterdam i mars
~Jeg gikk ut i min første praksisperiode i mars, der ble jeg kjent med ei fantastisk jente (Therese) som i dag er ei av mine beste venninner.
~I juni hadde jeg bestått mitt første år av sykepleie utdannelsen, 1/3 sykepleier
~Jeg deltok på NSF students (norsk sykepleierforbund) sitt årsmøte, der ble jeg valgt inn som vararepresentant til styret.
~I juli fikk jeg beskjed av legen at jeg hadde forstadiet til kreft i livmorhalsen, det var noen nerveprirende måneder, men det ser ut til å være bra. Jeg skal på siste sjekk nå i januar.
~Min eldste gutt og jeg reiste til Roma, det var fantastisk. EN hel uke var det bare han og meg der nede. Det var 13årsdags gaven hans fra meg.
~I september opplevde jeg noe av det aller verste jeg kunne tenke meg da mannen jeg har flyktet fra de siste 10 årene plutselig dukket opp i barnehagen til minste gutten min. Dette var en av hendelsene som påvirket meg så mye denne høsten, og som førte til måneder med depresjon.
~Min søster flyttet til Thailand :(
~Min venninne flyttet også bort. Plutselig følte jeg meg ganske alene i verden. Alt ble veldig tungt.
~I oktober var jeg på en utrolig kjekk hyttetur med en fantastisk gjeng fra sykepleien
~I november var jeg og så stand-up med Trond Viggo Torgersen, jeg har alltid likt den mannen, det var en fantastisk kveld.
~Jeg er en dedikert Harry Potterfan, og i november var jeg å så den nyeste filmen, den var veldig bra.
~Desember var en ganske hard måned. Jeg hadde hatt en veldig tung høst hvor mye gjorde at jeg absolutt ikke klarte å vie nok oppmerksomhet til studiene, og når eksamen nærmet seg måtte jeg rett å slett legge alt annet til side og bare lese 24/7.
Det har gått veldig bra, men jeg ble totalt utslitt.
Nå er jeg 50% sykepleier :)

Det var en kjapp oppsummering av Lenelenes år.
Alt i alt så har det vært et greit år.
Det har vært mye vondt og tungt, hele høsten har jeg kavet med å komme meg opp av en middels alvorlig depresjon.
Men, man blir ikke bare farget av det negative, jeg har hatt mange gode opplevelser også.
Jeg har truffet mange gode mennesker som betyr mye for meg, jeg har krydret året med små gode opplevlser inni mellom alt kavet, dette har gjort at alt i alt så har det ikke vært så gale som det lett kunne ha blitt.

Nå er det et nytt år, og jeg kjenner at nå er jeg rolig, jeg har det greit, jeg er klar til et nytt år med nye mulgigheter og nye opplevelser i vente.
Jeg må si det at det er det beste å ikke vite hva som venter oss ;)


Godt nytt år alle sammen, håper vi alle får et fantastisk 2011!