søndag 31. oktober 2010

Krampeangsanfall 12: Initiativløshet og trøtthet ved depresjon


Trettheten sitter i hvert fiber i kroppen.
Den sitter i beina, i fingrene, i øynene, i armene, føttene, hver celle i kroppen kjenner på denne tunge unaturlige trøttheten.
Det første du vil gjøre når du står opp om morgenen, er å legge deg i gjen.
Selv etter en god dusj, en kopp kaffe, ingenting klarer å få trøttheten på avstand.
Det er en tung trøtthet, tyngre enn den gode slitne følelsen du får etter en lang dag med en hard arbeidsøkt.
Trøttheten overskygger alt du gjør, farger hver minste handling og tar fra deg gnisten og fjerner håpet om å lykkes med dagen.

Alt er tungt å gjøre, det prikker i hunden og skiler i musklene, det flimrer foran øynene og dundrer i ørene, hjernen kjennes ut som om den er av vatt. ALt går tregt.
Du er sliten, bare sliten.
Du mangler initiativ for noe, for du er så trøtthet.
Motivasjonen kan være tilstedet, men uten initiativ så er det ikke så lett.

Det er tungt å sove. Jo mer du sover jo trøttere blir du.
Men du kan ikke la være å sove, du er trøtt hele tiden.
Tankene går tregt, ingenting fester seg.
Alle plikter må vike, musklene fungerer ikke.

Jeg hater denne følelsen, jeg hater denne tilstanden, å være sløv er ikke meg, men det er sånn det er i denne perioden, jeg kan ikke for det.
Alt jeg ønsker er at det skal gå over.
____________________________________________

Krampeangstanfall er et prosjekt som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

Veldig god og saftig langpannekake


Det finnes mange gode langpannekaker, men jeg har funnet min favoritt.
Den er veldig enkel å lage, og super saftig og smakfull.
Jeg pleier bruke denne oppskriften til barneselskaper når jeg feks skal lage sjørøverskip o.l.
Men jeg bruker den også helt enkelt og greit som den er, nesten rett ut av oven, naaam!
__________________________________________________
Oppskrift:
300g smør
500g sukker
4 egg
7dl kefir eller bare sur melk
500g hvetemel
2dl kakaopulver
2ts vaniljesukker
1ts bakepulver
2ts natron

Glasur:
50g smør
3ts vaniljesukker
6ss kakao
500g melis
1,5dl kald kaffe (kan erstattes med fløte)
__________________________________________
Stekes i midten av ovnen på 170 grader i 45 minutter.
Holder til en stor langpanne.
Smøret skal være mykt, og røres sammen med sukker.
Et og et egg vispet i om gangen.
Bland i kefiren og deretter alt det tørre.
Avskjøl før glasuren smres på.
Smøret i glasuren skal også være mykt.
Bland alt det tørre i og ha i litt og litt kaffe til du syns konsistensen er ok.
(Bildet er hentet fra tine.no, men er fikset på i et bilderedigeringsprogram)

lørdag 30. oktober 2010

Å bli mor i ung alder

Jeg var 18 år da jeg ble mor for første gang, langt i fra den yngste, men idag vil jeg si det var for ungt, for meg ihvertfall.

Jeg gledet meg mye over graviditeten, over barnet jeg ventet. Men jeg hadde ingen tanker om framtiden. Så langt tenkte jeg ikke.
Barnefaren og jeg var ikke sammen, vi hadde hatt et langt og greit forhold, men det gikk ikke lenger, han var en fin gutt, han sa han støttet meg uasnett hvilke valg jeg måtte ta.
Og det har han absolutt gjort, i behynnelsen da jeg var gravid støttet han meg veldig, selv om jeg bare ville ha ham bort. Bruddet mellom oss var for nytt for meg, jeg trengte avstand, en avstand som var umulig å få til pga av graviditeten.
Da barnet ble født støttet han meg, men selvfølgelig gikk det seinere over fra meg til barnet, det er bare naturlig og jeg hadde ikke ventet annet.
Han er en fantastisk far, det har han alltid vært.


Jeg var ung da jeg ble gravid, jeg hadde tatt pause fra videregående, jeg trengte å tenke hva jeg skulle gjøre videre skolemessig. Man bør ikke få barn når man går på videregående, alt blir så vanskelig, faglig og sosialt.
Å gå på vgs når man er blitt foreldre følts rart, det var et hav av avstand mellom meg og de andre.

Da jeg fylte 18 år, var jeg 5mndr på vei, og jeg kunne kjøpe øl.
Jeg kjøpte en sekspakning bare fordi jeg kunne, og jeg gikk på byen den kvelden.. Bare fordi jeg kunne.
Jeg drakk ikke, jeg gikk bare ut, ølene donerte jeg bort.

Det var helt andre ting jeg skulle ha gjort i stedet for å få barn, som å gå på skole, starte en utdanning, en kariere kanskje, være sosial, være tenåring, rase fra meg...
Men jeg forberedte meg på fødsel, jeg gledet meg.
Jeg leste bøker hver uke, hvor stort var forsteret nå? Hva kunne det? Hvor stort var hjertet?
Følte det? Kunne det tenke?

Alt dette var veldig interressant... Men hva med framtiden?
Hva skulle vi leve av?
Jeg tok det helt totalt for gitt at jeg skulle bo hos mine forelsre og at de skulle forsørge oss.. Jeg hørte jo til i familien.

Jeg tok det for gitt.
Og slik ble det jo, men det er ikke slik det skal være.
Barn får barn.


Da fødselen var i gang, visste jeg hele forløpet, alt som skulle skje.
Det var med stor interesse jeg entret sykehuset.
Det var vondt, men ikke på langt nær så vondt som jeg ventet, jeg må si, jeg var faktisk skuffet da det hele var over.
Det skjedde så fort og det var ikke så vondt som jeg hadde ventet.

Jeg vet ikke om jeg hadde sett for meg at det var under fødselen at jeg skulle forberede meg mentalt til å bli mor, jeg vet ikke.


Plutselig var han der, en mørke blå liten bylt.
Han var så mørk at det alle første jeg tenkte var "oj, hva er det jeg har gjort? Har han en neger til far? Når har det skjedd? Hvor var jeg??"
Det var bare tanker som dukket opp, han var bare blå pga lite oksygen.


Jeg fikk ham i armene, og det eneste jeg klarte tenke var hvor uendelig sulten jeg var.
Jeg så på den lille aå helt perfekte gutten, og følte ingenting.
Hvor var denne morsfølelsen alle skrøt av?
Var det virkelig slik det føltes å være mor? Tomt?
Morsfølelsen kom, men ikke før måneder seinere.
Men gudene skal vite at jeg var glad i den lille, jeg beskyttet han, var stolt og glad.. Men morsfølelsen lot vente på seg, helt til den plutselig en dag bare var der, eller, den hadde bare kommet snikende.

Det har gått bra med oss.
Men jeg skulle ønske jeg hadde tatt utdanning før jeg fikk barn, jeg skulle ønske jeg hadde funnet en mann jeg ville vær med før jeg fikk barn, jeg skulle ønske jeg hadde inntekt før jeg fikk barn.. Det er så mye jeg skulle ønske var i orden før jeg fikk barn, for det er ingen tvil om hvor tungt alt ble, hvor mye som krevdes.
Men jeg kom meg gjennom alt, jeg fikk meg utdannelse da jeg var 25 år, og nå er jeg på min andre utdannelse.

Det er først i dag jeg føler meg klar for å få barn.
Jeg fikk mitt andre barn da jeg var 29 år, det var helt anderledes.
Morsfølelsen kom ikke med en gang, men visste den ville komme, bare jeg ble kjent med den lille.
Og det stemte, morsfølelsen kom, og dte raskere og sterkere enn jeg ventet.
Alt var mye letter. Selv om jeg begynte å studere da andremann bare var 1 år så var det noe helt annet, jeg hadde erfaring og en tyngde jeg aldri kunne fått da jeg var 18 år.
Det er den dag i dag forskjell i forholdet mitt til barna mine.
For førstemann, er jeg mor, men jeg føler det ofte som om vi er mer som søsken en mor og barn. Men jeg har sterk morsfølelse, men på en annen måte enn for andremann.
For andremann føles jeg som en mor og kun en mor. Jeg er like glad i dem, men på forskjellige måter.

Det er forskjell på folk, det vet jeg godt. Noen er klar for barn når de er 18 andre når de er 30.
Andre blir aldri klar og noen er klar når de er 15, på noen måter i hvertfall.
Jeg følger bloggen til Ruth med stor interesse, det hun har å fortelle er svært interessant.
Hun ble mor som 14åring, hun er i dag 15år.
Hun trives veldig godt i rollen som mor, og hun virker absolutt som en god mor.
Jeg syns hun er fantastisk flink.
Bloggen hennes kan du lese HER.


Det første bildet av meg og min lille. Han er i dag 13 år, og da han så dette bildet sa han at jeg bare var en liten jente jo! Hehe.





fredag 29. oktober 2010

Piercing i tunga

Jeg liker tungepiercing.
Jeg har hatt det også. Flere ganger.
Her deler jeg min erfaring og opplevelse med dette, men også litt fakta.

Jeg tok piercing i tungen første gang da jeg var 18 år.
Det var jo vondt, men jeg har opplevd verre smerte.
Etter at piercingen var tatt, følte jeg at jeg hadde null kontroll på tunga, hva var opp? og hva var ned?
Og ja, det var smertefult å spise den første tiden, men det var ikke annet å vente.
Jeg var heldig, jeg fikk ingen andre komplikasjoner enn en hoven tunge i et par dager etter.

Så gikk de en tid, rundt er år.. Plutselig en dag våknet jeg uten kulen på, den hadde jeg svelgt i søvne regner jeg med. Og en stund etter følgte også stanga med ned i magen, festlig.
Det grodde igjen til dagen etter, så et år etter første gangen, så tok jeg jammen meg en ny.
Den varte ikke mange månenedene... Før jeg igjen gikk gjennom det samme å måtte ta ny for tredje gang.
Selvfølgelig måtte jeg ikke, men jeg ville ha.
Da jeg mistet den for tredje gang bestemte jeg meg for å sette den en annen plass i tungen, langt fram mot tuppen.. Og da jeg var i gang tok jeg like godt to hull, så jeg gikk rundt med to en stund, men jeg syns det ble tungt å snakke så jeg tok ut den lengst bak etterhvert.
Slik som tungen under så min ut en stund.




Første gangen var vondest, de neste gangene var det ikke fullt så smertefullt i dagene som følgte heller, fordi jeg visste hvordan jeg skulle holde tungen, og hva jeg skulle spise og ikke osv.. Så jeg fikk minimalt med hevelse.

Piercingen forsvant ut da jeg var 25 år, ikke fordi jeg ikke likte den lenger, jeg elsket den. Spesielt fornøyd var jeg med tungeringen som jeg også kunne bruke. Det var en vanslig ring til navlen, men siden hullet var så langt framme så passet den perfekt.

Men det var nok om det, nå skal jeg fortelle hvorfor jeg tok den ut, for det var ikke fordi jeg ble "voksen", det var fordi jeg måtte.
Når du holder tungen i hvile, så ligger den underste dobben på piercingen og hviler tett opptil de nederste framtenne, og over tid skadet dette tennene, jeg kom aldri på å pusse denne samtidig med tannpussen, helt teit, for det hadde nok spart meg for mye.
Jeg gikk med kronisk tannkjøttbetennelse på dette området, noe som førte til at tannkjøttet løsnet og ghled ned, det så ut som tennene til en gammel person.
Tannlegen prøvde å operere, men det endte bare med at tannkjøttet datt av!!!
Så nå har jeg for evig blottede tannhasser der foran, sikkert 40 år før tiden. Jeg liker det ikke, det ser ikke pent ut når jeg smiler, så det gikk lang tid før jeg smilte.

Ikke nok med det, av og til når jeg spiste kom piercingen inn mellom tennene når jeg tygget mat, dette var uhorvelig smertefullt og førte med seg hakk i fortenne og nå ser det ut som om jeg nesten 10 år etter må trekke en tann pga dette. Det er en jeksel, og denne er roten til mye av smerten jeg har hatt i munnen den siste tiden, det siste året.
I dag var jeg hos spesialist, hun fant ut at tannen er bristet gjennom hele tannen, helt ned til roten og opp igjen.
Hun var sikker på at jeg hadde falt og slått meg en gang, men det enste jeg husker er den intense smerten jeg fikk av å tygge på piercingen akkurat med den jekselen.

Det har blitt en dyr affære gitt.
Jeg liker piercing, jeg kunne godt tenkt meg å hatt det igjen, men med skadene det kan mføre med seg så kommer det IKKE på tale.

Noen skader av tungepiercing:
  • Knuste/knekte tenner
  • Tannkjøttforandringer
  • Løse tenner, eller tenner som faller ut
  • Nerveskader
  • Infeksjoner
  • Smerter, på kort og lang sikt
  • En infeksjon kan spres via blodbanen opp til hjernen, svææært sjeldent

Fram til år 2008 døde to mennesker i Norge pga tungepiercing. En gutt pga strepptokokker og en jente pga opphovnet tunge. I fht til hvor mange som tar piercing i tungen, er ikke dette mange. Men det er en viss fare.. Som med alt annet. Husk, det er farlig å leve :)

Noen artikkler og sider som er nyttige for informasjon HER HER HER


torsdag 28. oktober 2010

Lesere som kommer fra google




Når du har blogg, så kommer veldig mange av leserne gjennom fra diverse søkemotorer, de fleste kommer via google.
Så om du ønsker at lesere skal finne deg via en søkemotor, gjelder det å lage fengende overskrifter, men også skrive om noe som folk er interessert i og som de vil søke opp.

Jeg leste et sted at så mye som 50% av alle lesre kommer via en søkemotor, og for alt jeg vet så kan det godt stemme. Jeg vet ihvertfall at mange har funnet mine innlegg på den måten.
Det er veldig interessant å se hva slags innlegg som blir søkt opp.
Hos meg er det en del innlegg som går igjen, jeg skal legge de ut så dere kan se.

Bacondadler- Det er tydeligvis ikke bare jeg som liker bacondadler.. Bacondadler er jo så ufattelig enkelt å lage, og omtrent det beste jeg vet. NAAAM..Vann i munnen, lyst på NÅ!

Nordicmule- Etter at jeg skrev et innlegg om barnepornografi hvor jeg nevnte det norskutviklede Nordicmule, så datt det inn flere lesere som søkte nettopp dette ordet. Det er dette ordet som har gitt meg flest lesere fra google.

Skrift til veggen- Det er veldig mange som er interessert i å få seg noe skrift på veggen. Jeg er veldig glad i det selv, jeg liker best den typen som du bare limer på. Den kan tas enkelt av igjen om du blir lei. Bruker du stensiler og maler skriften på, så er det et helt prosjekt å male over det igjen..Om du skulle gå lei
Jeg har laget et enkelt step-by-step innlegg om hvordan å finne slik skrift på ebay.
Jeg vet at mange har hatt god nytte av dette innlegget.

Selvskading- Et veldig viktig innlegg, jeg er veldig stolt av dette innlegget. Det var ganske tøft å skrive det, men det gjorde godt etterpå. Jeg har fått gode tilbakemeldinger av både lesere og venner om at de har fått et annet syn på selvskading. En dypere forståelse. Det er så lett å fordømme det en ikke forstår, eller det en ikke vet nok om.

Pastasalat med kylling- Pastasalat er det mange som søker på. Matoppskrifter generelt. Jeg er veldig nøye med å bare legge ut de alle beste oppskriftene jeg har så alle kan bli fornøyde..Om noen gidder å følge oppskriftene mine så klart.

Hvordan lage header- Det er alltid mange som sitter å lurer på hvordan de kan lage en brukbar header. For dere som ikke vet hva en header er så er det det øverste bildet på bloggen. Eller kanskje du lurer på hvordan du kan lage et biolde med tekst? Da er dette et greit innlegg å sjekke ut.

Klesinnsamling- En del søker på dette. UFF eller frelsesarmeen? Dette var et innlegg jeg laget da jeg ryddet i skapet mitt og faktisk lurte på hvem jeg skulle gi til, så jeg drev litt bakgrunnssjekk... Og det delte jeg med alle og enhver, på bloggen.

Krystallglass fra ICA- mange har søkt på dette også, eller bare krystallglass.. Og da kommer de altså til dette innlegget. Om det er så himla nyttig vet jeg ikke, men det er ihvertfall mange som har lest det.

Det er mange andre innlegg som har blitt søkt opp via google, blandt annet min egen blogg, lenelenes tankekjør, eller bare lenelene og diverse andre former der. Men dette var de est søkte innleggene.

Syns dette er en trist sak.

Kari Ann har blitt nektet å adoptere tvillingene etter å ha vært deres eneste mor i de 9 månedene de har levd.
Jeg ser at det hun har gjort ikke er riktig, og det vet hun nok veldig godt selv også.
Men det er en så utrolig lei sak og jeg føler norske myndigheter statuerer et eksempel her.
KA har helt tydelig prøvd å ta en snarvei, hun har sneket foran mange andre ventende i køen, og ventene som faktisk aldri vil få barn.
Det er ingen menneskerett å få barn, dessverre.

Men nå er nå tingenes tilstand som de er.
India ser på KA som moren til barna, så barna får ikke indisk statsborgerskap av den grunn.
Norge ser på dem som Indiske.
Barna har ingen andre enn KA.
Jeg syns det er en vond sak, hva vil skje med barna?
KA sier hun ikke kommer til å forlate barna, hun kommer til å flytte til India om det er det som kreves, men så er spørsmålet om hun faktisk får lov til å flytte dit da?
Det må være utrolig tøft for KA, men jeg synes at det er helt rett av henne å bli om Norge fortsatt nekter henne å adoptere dem.
Men det er nok va enhver mor ville gjort, de som sier noe annet er jeg helt sikker på ikke har barn selv.
Man kan ikke leve med et barn i 9 mndr som sitt eget barn for så bare å forlate dem, det går ikke.. Folk får si hva dem vil, men det går ikke.
Min mening er at hun skulle fått adoptere barna, men at hun skulle fått en form for straff, for det hun har gjort er ikke riktig, men det skal ikke gå utover barna.

Nå han hun søkt om å få komme hjem til jul.
For å feire med familien.
Jeg håper inderlig hun får det.
Artikkel på VG.

onsdag 27. oktober 2010

En kjærlighetshistorie




Av og til sier bilder mer enn ord.
Jeg tenkte ikke jeg skulle legge til så mange ord her.
To mennesker ble til fire, det siste medlemet er adoptert.. For de som ikke forstod det :)

18 årsgrensen.

Norsk tipping hever i løpet av vinteren aldersgrensen på spill til 18 år.
Det syns jeg er flott.
Folk får si hva de vil, men dette er mine meninger, og kanskje kan de være litt krasse, men det er ikke meningen å gjøre noen lei seg.

Aldersgrenser er viktig, barn må skjermes fra de mye av de voksnes verden.
Er man under 18 er man barn.
Tipping er ikke noe barn skal bruke penger på.
Selv om det er deres egne penger de bruker, så kan de ikke bruke pengene sine ukritisk.
Foreldre kan nekte barn å bruke penger på hva som helst, men en begrunnelse bør barnet få.

Jeg vil gå lenger, ut over tipping, og ut over 18 årsgrensen.
Mye av det vi i dag har 18 årsgrense på burde økes til 20 år.
Du blir ikke voksen over natten når du blir 18 år, heller ikke 20 år, men sjansen for at du har modnet mer når du er 20 enn når du er atten, er stor.
Pensjonsalderen blir stadig hevet.
Nav har hevet grensen for omskolering til 26 år for ikke lenge siden, dette pga av økt levealder og økt pensjonistalder.
Dette burde også gjøres for "voksengrensen".
De aller, ALLER fleste føler seg ikke voksne når de blir 18 år.
Kjøre bil burde vært 20 årsgrense.
Ta opp lån burde vært 20 årsgrense.

Jeg hørte på radioen i dag at ei jente på 18 år som var mistenkt for drap fikk spesialbehandling pga ung alder.
Det er likevel et drap.

Artikkel på VG om tippingen.

tirsdag 26. oktober 2010

Endelig, pakken jeg har ventet på :)

Jada, jeg vet... Jeg har sminke i fluss og lass.
Og gjerne litt mer enn det også.
Ihvertfall så har jeg mer sminke enn en vanlig person har behov for.
Men jeg liker det, jeg har så mange valgmuligheter.
Ja, for alle som ser bildet skjønner jo at det er sminke jeg har kjøpt meg, og kanskje du også skjønner hvor pakken kommer fra?
Fra Kina, men det er ikke det som er... Den er kjøpt via Ebay :)
150kr... 180 farger.
Mange lurer nok hva i all verden??
Jeg har jo kjøpt et sminkeskrin med 180 farger fra ebay før!
Jada, men dette er ikke samme type, jeg måtte jo prøve dette også!
Og jeg er glad jeg kjøpte det, for det er ingen like farger i de to skrinene, noe som vil si at jeg har 320 forskjellige farger!!!
Hihi, kos.

Jeg har tidligere lagt et innlegg om dette sminkeskrinnet, hvordan du kan finne det på ebay, enkelt som ingeting, er du iterressert i det så klikk HER.( Det er en link til et innlegg om hvordan søke opp dette sminkeskrinet, siden link til et produkt ikke holder over tid)

Jeg har også laget et sminke innlegg, hvordan får kvelden perfekt, er du interressert i det så trykk HER.

Kos dere :)

Krampeangstanfall 11: Å føle seg anderledes

Jeg føler meg anderledes.
Jeg har alltid følt meg anderledes.
Jeg vet ikke om dette er noe alle føler på, men jeg har alltid følt på dette.
En følelse av å ikke være som alle andre, og jeg hatet det.
Jeg hatet det, for det hindret meg i å føle meg vell blandt andre, fordi det gjorde meg usikker, fordi det gjorde meg til en ukjent, ukjent for andre, ukjent for meg selv.

Jeg har alltid hatt problemer med å føle de rette følelsene i forskjellige situasjoner.
Som barn var jeg ikke redd for det andre var redd for.
Jeg ble ikke glad for det andre ble glad for.
Jeg ble ikke bekymret for det andre bekymret seg for.
Jeg ble ikke sint for det andre ble sinte for.
Jeg ble ikke såret som andre rundt meg, jeg ble enda mer såret.
Jeg ble ikke lei meg som andre, jeg ble enda mer lei meg

I dag tenker jeg det samme som jeg tenkte da jeg var liten.
Føler jeg på rette måten?
Hvorfor føler jeg anderledes enn andre rundt meg?

Men så er spørsmålet, føler andre som de gir uttrykk for, eller spiller aller andre også bare et spill?
For det gjør jeg.
Alltid et spill, en maske, et stykke.. I et liv.
Jeg blir glad, men det skal mye til for å få meg glad, ting og handlinger andre blir glade for gir meg ikke like mye virker det som.
Jeg blir lei meg, men noe knuser meg totalt, mer enn andre... Jeg kan bli helt fra meg for små banale ting.

I dag vet jeg godt at alle reagerer forskjellig.
Jeg reagerer sterkere på negative følelser og hendelser enn på postive følelser og hendelser.
Jeg har vanskelig for å ta inn over meg positive hendelser og de positive følelsene lar oftere enn ikke, vente på seg.
Det tar tid å føle glede, men sorgen kommer raskt.
Det krever mye av meg å prøve å føle som andre, men jeg klarer det bedre nå enn før, det krever bare at jeg blir bevisst på det, jeg må virkelig søke etter det, slike positive føleser kommer sjeldent spontant hos meg.

Mest sannsynlig er det flere som meg, jeg er kanskje anderledes fra de fleste, men er jeg unormal?

Det er jeg ikke...Tror jeg.

___________________________________________________

Krampeangstanfall er et prosjekt som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://bildertilsalg.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://flyingdaisy.blogg.no/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/
http://pandapoker.blogg.no/
http://ulykkerkommersjeldentalene.blogg.no/
http://rabarbrabrakadabra.blogspot.com/

En fantastisk hyttetur

I helgen var jeg på hyttetur med tre andre fantastiske jenter.
Det var bare helt herlig, virkelig helt nydelig.
Vi slappet av hele helgen, alle gjorde bare det de hadde lyst til.
Jeg tror vi alle trengte en slik helg nå før eksamenspeset tar virkelig et godt tak i kropp og sjel.

Nå har jeg gjort noe jeg sjeldent gjør, men siden alle syns det var greit at jeg la ut bilder ( med en viss kritsik sans på hva som blir lagt ut) så legger jeg ut en del bilder.
Lørdag etter frokost var det tid for en tur i fjellheimen.
Det var ca 15 cm snø, så det ble ikke noe skitur, men en herlig gåtur.
Det var blå himmel og en mild sol.
DET var fint det.
4 timer brukte vi, men tipper at turen normalt sikket tar 2 timer ;)
På bildet over er det at par stykk glade Evy og Kine i full ullhabbit veivende med flagget.
Middag lørdagskvelden, hjemmelaget pizza med biff, guacomole, rømme og salsa.
Evu og meg ser ut som om vi er ganske uvenner her, men fakta er at vi egentlig var så opptatt av maten.... Bildet under er litt bedre :)

På fredagen hadde vi hjortefilet med flotegratinerte poteter, soppstuing og god saus.
Jeg var med på turen som kokk og personlig hårkoser... Kremt.
Etter maten, stilongsparty. Skal vi danse på tv og etterpå en seriøs runde med Alias.
Ganske festlig, noen er jo mer konkuransebevisst enn andre... Jeg skal ikke nevne hvem, men stemningen var ganske hør innimellom, for å spare hode og ører så måtte vi dempe oss noen seriøse hakk.

Scrabble ble det også en del tid til. Typsik hyttekos, men det er jo veldig kjekt også da. Jeg reiste faktisk på tirsdag og kjøpte både Alias, partyalias og scrabble... For bare 600kr, ikke verst! Se så flinke jentene var!

Her er vi midt i Alias, Evy og jeg var et bra team må jeg si.
Line og Kine var team 2... Og de var goe de også... Men hvem var best?! Thihi.

Søndag var Kine og Evy ute å gikk i fjellet, en tur jeg gjerne ville vær med på, men gåturen på lørdagen hadde ødelagt begge lyskene mine.. Så utrent er jeg for tiden, en skam!
Mens de var borte kom Monica og Thomas innom, de var på vei hjem.
Jeg laget boller og kakao, det var akkuart ferdig når Evy og Kine kom tilbake, så vi koste oss med en ordentlig god lunsj, boller, kakao og pizzarester.
Etterpå var det Alias..Igjen.
Vi delte oss i to grupper på tre personer.
Thomas, Evy og Line knuste oss :(

Søte Monica.

Siste bilde fra turen.
En fantastisk god tur, gleder meg hvis vi skal opp igjen.
Tusen takk igjen til Evy og foreldrene for lånet av hytten.

fredag 22. oktober 2010

Jeg er borte...

I helgen reiser jeg på hyttetur.. Altså NÅ reiser jeg.
Vi er fire jenter som skal avgårde, det blir kos.
Jeg er ikke tilbake før søndag, så det blir ingen innlegg før da :o

Det blir herlig, bare koble vekk fra alt i de dagene, jeg tror jeg trenger det.

torsdag 21. oktober 2010

Hvorfor blir det tatt så lett på barnemishandling?


Det går ikke mange dager mellom artikler om barnemishandling i avisene.
Eller mistanke om barnemishandling, brå, uventet død hos barn som følge av skader.
Ofte blir ikke disse etterforsket skikkelig, noen ganger ikke i det hele tatt.
Og om de blir etterforsket og noen blir dømt, så er straffen ofte lavere enn ved f eks skattefusk ( et eks bare).
Men min oppfatning er at økonomiske snyltere, og spesielt dem som snylter på staten, får høyere straffer enn dem som mishandler, voldtar og dreper.. Spesielt barn.
Hvorfor?
Hvilke signaler sender det ut?
Uansett hvor feil jeg måtte ta her, så er det det jeg har oopfattet etter mange års avislesning.
Barnemishandling og voldtekt gir lavere straff enn skattefusk og andre saker som inneærer penger.
Og tror meg, jeg har lest min del av det.
Og jeg gremmes.
På barnas bekostning.
Og jeg blir merket av det selv også, men det er en annen sak.
Jeg syns det er helt UFATTELIG at det er så lav straff.
Straffene burde høynes betraktelig.
Barna er jo det viktigste vi har, de er fremtiden.
Penger er også viktig, staten er viktig, helt klart og snylting på staten bør absolutt slås ned på...
Men hallo, hva med alle de som går fri etter barnemishandling?

Jeg leste en artikkelVG indag om nettopp dette.
En liten gutt på 8 mndr som plutselig bare døde, og det antas at han ble drept... Men ingen er straffet!
Det blir denne uken lagt fram et forslag om at ALLE plutselige dødsfall på barn skal etterforskes, barn, altså alder 18-0år.
DETTE syns jeg er helt nødvendig! For dessverre så er det slik at helsevesenet ikke alltid rapporterer om mulig barnemishandling, fordi det kommer i konflikt med taushetsplikten.
Og taushetsplikten veier svært, svært tungt his helsepersonell, og det er ikke bare bare å bryte den, selv ved mistanke om mishandling.
Er helsepersonell ikke helt overbevist lar de ofte være å raportere videre, og selv når de er overbeviste så lar de være.
Dessverre er det mange barn som lider pga dette, mye kunne vært ungått.

Hvaforno?

Jeg har kommet over en totalt ubrukelig side.
Eller, den er vel brukendes til en ting og det er enkelt og greit det å utvide sin egen kunnskap om unyttig fakta...
Og egentlig så er ikke det så unyttig, fordi du kan bli en berømthet innen vennekretsen med "know-droppings".
Å komme med all slags bizare, rare små fakta som kan være både morsomt og interressant for andre å høre.
Og bare tenk! Du har et fantastisk lager i en "smalltalk"situasjon!
Hmm, lurer på om broren min har kikket på denne siden, for han kan finne på å slenge ut all mulige slags sånne ubrukelige fakta, og jkeg ler like mye hver gang.

Noen unyttige fakta hentet fra siden;
-Den røde prikken på 7up logoen kommer av at oppfinneren hadde røde øyne. Han var albino. -Akkurat nå er 0,7% av jordens befolkning fulle.
-Giraffer og rotter kan overleve lenger enn kamelen uten vann.
-Man kan ikke rape i rommet. Det er ingen tyngdekraft som skiller luften fra væsken. -Ti prosent av alle mennesker som noen gang er født, lever nå.
-Forsiden til nynorskordboken lyder "Ny Norsk Ord Bok" som er intet mindre enn fire orddelingsfeil. -Et gjennomsnittsmenneske ler 10 ganger om dagen.
-Det meste av støv er død hud. -Charles Osbourne hadde hikke i 69 år.
-Noen marker spiser seg selv om dem ikke finner mat.
-Det er umulig å ta sitt eget liv ved å holde pusten. Man vil besvime og starte å puste igjen.
-Honning er den eneste maten som aldri blir dårlig. -Uten fargestoffer ville Coca Cola vært grønn.
-Det finnes 3 milliarder kvinner som ikke ser ut som supermodeller, og kun 8 som ser ut som en.
-Dollartegnet ($) er egentlig en U og en S oppå hverandre. (U.S.)
-Katter har over hundre vokale lyder, mens hunder kun har rundt ti.

Jeg syns jo det er veldig interressant jeg da, men så liker jeg ubrukelig informasjon.. Kanskje jeg føler meg smart ved å vite alt slags rare ting?
Mer kan dere finne her :)
Have fun!

onsdag 20. oktober 2010

En liten gjettelek.. En slags konkurranse, kjekt det!


Dette er Little Miss Sunshine.
Men hvem av de er den ekte Solstrålen?
Klarer du å gjette det?
Den som gjetter riktig først, får selvfølgelig den lille solstrålen av en nøkkelring.

Reglene er enkle.
Hver person får gjette en gang, KUN en gang.
Den første som har rett, vinner.
Denne fortsetter helt til noen finner ut hvem det er, jeg sier ingenting underveis.
Selvfølgelig kutter jeg inn om noen har rett.

Lykke til :)

Tannlegeskrekk...?

Det sies at hver tiende normann lider av tannlegeskrekk.
Tannlegeskrekk kalles odontofobi
Det finnes flere forskjellige typer tannlegeskrekk.

Tannlegen - Ofte sett på som kald og ufølsom. Hvis du har hatt en opplevelse med en bestemt tannlege som ikke gikk helt slik den skulle, kan du risikere å utvikle tannlegeskrekken mer.

Smerte - Helt til nå nylig, har det vært nesten umulig å foreta helt smertefri tannbehandling. Til og med i dag kan noen behandlinger innebære litt smerte. Mange er veldig følsom når det kommer til smerte i munnen, og frykten for å oppleve den smerten kan være skremmene.

Bedøvelse - Enkelte, som har opplevd vansker med å puste ol. Kan være redd for å få bedøvelse. Man kan være engstelig for å få vansker med å puste eller svelge.

Lyder og lukter - Mange som har hatt negative opplevelser hos tannlegen, er redde for lydene og luktene som er på en tannklinikk. Spesielt lyden av borret.

Nåler - Hvis man har fobi for nåler, er man ekstremt redd for bedøvelsen tannlegen bruker.

Tannlegeskrekk utvikles som regel i barndommen, gjerne med dårlige opplevelser hos tannlegen eller at en blir fortalt skrekkhistorier.

Det er hovedsaklig fem alternativer for løsning på tannlegeskrekk:

• Samtaleterapi
• Oral premedisinering
• Lystgass
• Sedasjon
• Narkose

Råd for deg som har tannlegeskrekk og skal til tannlegen.

1. Det er mange som har tannlegeskrekk, og tannlegen er forberedt på at du kan være en av dem. Snakk med tannlegen om det, så du føler deg tryggere på han/hun til tannlegetimen.

2. Ikke være redd for å be om pauser underveis i behandlingen. Avtal på forhånd hvor mye som skal bli gjort, og behandlingstempoet.

3. Velg et tidspunkt som passer deg bra. Møt opp uthvilt. Tren på avslappningsøvelser som du kan bruke underveis i behandlingen.

4. Hvis det er ønskelig kan du ta med deg musikk, eller be tannlegen/personalet om å sette på musikk som får deg til å slappe av.

5. Si ifra hvis det gjør vondt! Ettersom du er den eneste som kan merke det, er det viktig du gir beskjed hvis det gjør vondt eller er ubehagelig.

6. Ikke vær redd for å be om lokalbedøvelse.

7. Føler du deg tryggere når du kan se hva tannlegen gjør? – be om speil!

8. Ta med en nær venn/familie.

9. Gå ofte til tannlegen for å bygge opp et godt forhold til han. Dette kan gjøre at tannlegeskrekken gradvis vil avta.






Tannlegeskrekk? Nei, jeg har ikke det.. Og heldigvis for det for jeg er velsignet med dårlige tenner gjennom arv.
Uansett hvor mye jeg pusser og hvor mye tanntråd jeg bruker, uansett hva jeg gjør så har jeg alltid hull når jeg skal til tannlegen, og ja, uansett hvor kor tid siden det var sist.
Så jeg må gå fast to ganger i året for å sjekke, men de finner jo alltid noe så det blir ikke bare to ganger.
Jeg skulle gjerne hatt mer penger, for det er dyrt.

I dag var jeg hos tannlegen pga en veldig tannverk, og ja, den må rotfylles, nr 4 i køen på bare 4 år.
Hellepelle! Skulle trodd jeg ikke gjorde aent enn å tygge godterier og drite i tannpussen!
Men i dag var det lite kjekt.
Jeg er ganske likegyldig til hele tannlegetimen, uasnett hva de gjør så "jaja, det går så fint... Kjør på".
Men i dag! Da rant tårene, og det var IKKE fordi tannlegen traff en nerve, men det var frodi det var så smertefult.
Jeg har visst enormt betennelse i den verkende tannen.
5 bedøvelser satt av 2 forskjellige tannleger klarte ikke å bedøve ned, så ingenting ble gjort i dag, uttennom nesten 2 timer med bedøvelsesspøryter, og vente på at det skulle virke.
Og det som gjorde vondt var rett og slett når han blåste i tannen for å sjekke om jeg kjente det.
Gubban så intenst VONDT!
IIIKK!

Så å er jeg satt på pencilin og skal tilbake på mandag, og nå krysser jeg fingrene for at det skal gå bedre neste gang.

_________________________________________

Jeg kom over en artikkel om en liten jente på 8 år som døde av tannlegeskrekk.
Det høres helt gale ut, men når du først leser artikkelen og forstår hva det gjelder så skjønner du hvorfor den dramatiske overskriften.
Aviser har en tendens til dramatsiek overskrifter, det fenger leseren.

Sophie 8 år døde i 2005, tre uker etter en tannoperasjon.
Da melketennene begynte å løsne, nektet Sophie å åpne munnen for å spise.
Hun ble lagt inn på sykehus, og 8 tenner ble fjernet, i håp om at hun skulle spise.
Men det ble ikke bedre, hun lå på sykehuset en liten stund og fikk føde gjennom en slange.
Når hun kom hjem nektet hun fortsatt å spise.
Hun tok av 11kg og døde 3 uker etter hun var kommet hjem fra sykehuset.
ARTIKELEN

Resently adopted...

Jeg har vært litt treg...
Mine "tre" nøkkelmonster ble adoptert bort fort som fy, "tre" fordi det ble faktisk fem stykker denne gang.
Rett og slett fordi...
Jeg har også vært litt sein med å sende dem, men det er gjort nå, så jeg håper du kommer trygt fram snart.

De heldige som ble adoptert denne gang er;




Snart november månend nå, og da er det ny rynde med adopsjon.
Så de som ønsker seg en må holde seg klar!
Førstemann til mølla prinsippet her :)
Øsnker dere å se noen feler kan dere gå inn HER'Kan godt hende at noen som ligger der blir lagt ut framover, det er bare til å vente og se!


tirsdag 19. oktober 2010

Torment

I går fikk jeg endelig boken jeg har ventet på!
Den andre boken i Fallen-serien.
Tidligere har jeg hatt et innlegg om FALLEN, som er første boken i serien, LINK
Jeg må si at jeg virkelig likte den boka, den var anderledes.
Men liker du twilight kommer du definitivt til å like disse.
Men venter du vampyrer, blir du skuffet, men du får så mye, mye for det :)
Vi kan vel ikke alltid lese om vampyrer vel!
Eller...?

Bøkene er foreløpib bare å få tak i på engelse, orginals språket, men min personlige mening er at bøker er best på orginalspråket.

Jeg har akkurat begynt på boken, og spenningen er der fra første side :D

I'm feeling kind of blue

Og nå skal jeg fortelle hvorfor.

Jeg har hatt en dårlig høst, det kan ikke feies under et teppe.
Eller det kan, jeg kan jo late som ingenting, men jeg velger å la være.
For dere som har fulgt bloggen min så er det gjerne egentlig ikke så mye nytt, for dere andre så linker jeg til de aktuelle innleggene hvor den aktuelle saken blir nevnt.

Mye har hendt i høst.
Det er sjeldent at det kun er en ting som får begeret til å renne over, og det er det ikke denne gangen heller.
Det er ikke det at jeg har en alvorlig nedtur, men jeg er nede, og jeg har ikke klart å komme meg opp på beina enda.
Og dessverre kan ingen strekke ut hånden å hjelpe meg opp, jeg må klare det selv.
Og jeg jobber med saken.
Men som sagt så har mye skjedd, for mange gamelt nytt, men det er sikkert også litt nye ting her.

- Min beste venninne flyttet til en annen by.
Get over it..Jepp. Stemmer. Jobber med det.
Greien er at jeg alltid har hatt et tilknyttningsproblem, og når jeg først knytter meg til noen så er det fordi jeg føler meg trygg på dem, og jeg trenger dem.
Det var fint å ha hun her i nærheten, om det var noe kunne jeg bare reise bort.
Nå må det planlegges.
Innlegg om venner.

- Så var det at min søster pakket snippen og familien og flyttet til Thailand for tre år. Dette kom helt uventet på meg, selv om de hadde visst det lenge så delte de det ikke med oass andre før kort tid før reisen. Det var vondt, og jeg følte meg litt sveket rett og slett, jeg er ikke så for så hemmeligholdning. Og ikke nok med det, men det kom mange bekymringer med dette. For selv om vi har et godt forhold min søster og jeg, så forteller hun meg ikke om problemer hun har før det nesten er for sent. Grr. Så da bekymrer jeg meg mye for den tøsen.
Jeg følte meg ihvartfall veldig ensom plutselig.
Jepp, flytting..Igjen.

- Så var det det med barnehagen da....
Jeg skal ikke gnåle om det, det er ikke det som er poenget her. Men det blir en del av suppen som er problemet om dagen.. Dagene.
Jeg føler me invadert, og usikker.. Jeg hater å være usikker.
Vil ikke skrive mer om denne saken, så jeg legger heller inn linken HER.

- Jeg sliter veldig med astma. Og de siste månedene har jeg vært konstant dårlig, problemer med å puste, problemer med å sove. Og ingen medisiner hjelper....
Kan ikke trene for jeg er så dårlig. LINK til videre om akkurat det.
Noe som har resultert i et annet teit problem, som er en del av suppen....

- Det siste halve året har jeg lagt på meg veldig, hvor mye vet jeg ikke, sikker 15-20 kg.
Jeg har gått fra str 36 til 40.
Mange tenker "gidd å gnål om det!" nei jeg skal ikke gnåle, men det irriterer meg.
Det skyldes to ting, den ene tingen er det som jeg nevnte over, astmaen gjør at jeg ikke klarer å trene, og jeg trente mye.. Den andre er at jeg har begynt på angsdempende som også har økt matlysten.
Økt matlyst og ingen trening er ikke bra.
Det gjør noe med selvbildet, alt i alt.

- Økonomiske problemer.
Det er sjelden noe som gir meg mer tankekjør enn økonomi.
Nå er det ikke gale nå, det er faktisk bra nå, mend et har vært en berg og dal bane, noe jeg har skrevet ganske utfyllende om før.
Jeg klarer rett og slett ikke tenke, jeg klarer ikke konsentrer meg om noe så lenge jeg vet jeg sliter økonomisk.

- Det som har stresset meg aller mest denne høsten er at pga alt som har skjedd så klarer jeg ikke konsentrere meg om studiene.
Jeg har nesten ikke klart å løfte en bok, jeg er så sliten hele tiden. Og det er det som stresser meg mest.
Hadde det bare vært det at jeg trengte fred og ro til å lese, så hadde jeg klart det, men det er alt tankekjøre jeg har,
All angsten jeg får av å være seint ute med studiene, alt dette gjør at jeg ikke klarer å konsentrer meg, ordene bare hopper foran øynenen min, de fester seg ikke i hjernen.
DET stresser meg mer enn jeg klarer å beskrive her.
Og grunnen til mangel på kosentrasjon er en god blanding av ovennevnte pluss andre ting.

søndag 17. oktober 2010

Er det bare meg, eller er det blitt mer vold i Norge enn før?

Avisene er proppfulle av artikler om vold. Spesielt i eller rett etter helgen.
"Kvinne knivstukket""Naken kvinne funnet dø"
"Mann knivstukket"
"Fire menn involvert i knivstikking"

Dette er bare et lite utdrag av artiklene som er som er publisert.
Hva skjer?
Jeg følte det var mye fredeligere for noen år tilbake.
Men det kan være bare meg.
Men har ikke volden fått en grovere karakter?
Og jeg lurer på hvorfor.
Er det fordi vold avler vold?
Er det fordi vi jevnt over er blitt mer kyniske?
Eller har det alltid vært like mye vold og drap som det er i dag, men at det er mer forkus på det i dag?
Var det slik før at det ikke ble skrevet så mye om slike ting, eller er vi blitt mer voldelige i Norge?
Spørsmålet mitt er i såfall hvorfor?

Krampeangstanfall 10: Jeg er tom


Tankene svirrer, men jeg er tom.
Tom på insiden, rundt er det bare et skall.
Oppleves jeg så tom som jeg føler meg?
Jeg tror ikke det.
På utsiden er jeg den samme, den livlige, den sprelske.
På insiden er jeg tom, tankene svirrer, men det føles som om de flyr gjennom bomull.
Hodet mitt er av bommull, av vatt, av melis.
Jeg bare er.
Å være er bra.
Jeg er ikke lei meg, jeg er ikke nedfor, jeg er bare tom.
Jeg er på en mellomstasjon, mellom følelser.
Det er ingen glede, det er ingen tristhet.
Alt er bare tomt.
Jeg har kortsluttet, jeg må lades, jeg må vekk, bort, jeg må ha ro.
Dert er egentlig ganske deilig, samtig som det er tungt.
Slippe å føle de store følelser, en pause fra alt.
Jeg er ingen zombie som ikke føler, jeg er bare på pause.
Jeg bare lader, jeg bare er.
Jeg er egentlig ganske tom.

_____________________________________________

Det jeg har prøvd å beskrive over, er rett og slett hvordan jeg føler det nå.
Av og til føler jeg meg ganske tom.
Og det er greit.
Jeg hatet det i mange år.
Men det er en del av meg, en del av den jeg er.

_____________________________________________



Krampeangstanfall er et prosjekt som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://bildertilsalg.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://flyingdaisy.blogg.no/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/
http://pandapoker.blogg.no/
http://ulykkerkommersjeldentalene.blogg.no/
http://rabarbrabrakadabra.blogspot.com/

lørdag 16. oktober 2010

Det finnes mange typer for dyremishandling


Det finnes mange typer for dyremishandling.
Å gi dyr for mye mat og for lite mosjon er klart dyremishandling.
Det er dyremishandling selv om det er ment i god tro.
Denne hunden måtte avlives pga fedme, ekstrem fedme.
Hadde denne hunden vært et menneske hadde den veid 250 kg, det er drøyt.
Når du er så stor, enten du er hund eller menneske, så er det tungt å mosjonere.
Denne hunden klarte ikke å gå lenger enn en meter før den knakk sammen.
Det ville krevd mye å fått den tilbake til normalen, om den norangnag har vært "normal".
Derfor var det best å avlive den.
Det er trist når dyreeiere mishandler dyrene sine i god tro.
Kanksje vard enne hunden veldig glad i mat og tigget ekstra ved bordet? Kanksje begynte det slik? Så gikk det videre til at hunden fikk det den hadde lyst på hele tiden?
Jeg vet ikke, det blir bare kun spekulasjoner fra min side.
Artikkel på VG.

fredag 15. oktober 2010

Om å drømme

Jeg kjente panikken bre seg gjennom meg det sekundet jeg skjønte at noen var etter meg.
Det var ingen vei å flykte.
Jeg kavet meg frem i mørke, mørke som lå som en tykk grøt rundt meg, holdt meg igjen, truet med å sluke meg.
Men det var ikke mørke som skremte meg, ikke det at jeg ikke så en hånd foran meg.
Men tanken på at noe var etter meg, noe jeg ikke visste hva var, jeg følte i hele meg at dette noe ikke ville meg noe bra.
Jeg kjempet meg framover, men beina beveget seg så seint.
Jeg visste hvor jeg var i det minste, jeg var hjemme, så mørke gjorde ikke så mye... Fordi jeg kjente hver minste krok i huset, hver minste støvkorn visste jeg om... Alt utennom dette ukjente, som ville ha tak i meg.
Jeg var fanget.
Jeg visste instinktivt at dørene var blit låst, og jeg hadde ingen nøkkel.
Trappen, hvor var trappen.
Jeg fant den i det jeg mistet forfeste og ramlet ned.
Det tok ingen ende, og selv om jeg nærmet meg bunden av trappen i et svært raskt tempo, så visste jeg at det som var etter meg var raskere...

Det ble stille, helt stille.
Det var som om selve huset og mørke rundt meg holdt pusten.
Jeg visste hvorfor, DET hadde nådd meg.
Men jeg kunne ikke se det, selv om det så meg, i mørke.
Panikk, for en forferdelig følelse...

Dette er utdrag av en helt vanlig drøm jeg har hatt, en helt vanlig natt.
Jeg drømmer mye, jeg drømmer ofte, jeg drømmer drømmer jeg skulle ønske jeg ikke drømte.

Helt siden jeg var liten har jeg drømt mye, og det har aldri vært noen kjekke drømmer heller, aldri.
Jeg kan fortsatt huske drømmer jeg hadde som barn.
Og siden jeg var barn har jeg prøvd å jobbe med det.
Jobbe for å slutte å drømme.
Jobbe for å drømme fint istedet for slike drømmer jeg har.

I perioder sover jeg ikke, i redsel for å drømme.
Mange syns sikkert dette er rart, men de vet ikke hvor mye en skikkelig ekkel drømm kan ødelegge en dag.
Det er som om drømmen forfølger meg gjennom dagen, og faktisk kan den henge igjen i dager... Følelsen fra drømmene.
Følelse av håpløshet, ensomhet og fare, alltid fare.
Jeg sover minst mulig, for da drømmer jeg minst mulig.

Jeg har gjort mye for å prøve å ta kontroll på drømmene.
Noen ting har jeg gjort som har hjulpet, og de vil jeg dele.

- Skrive ned drømmer hjelper for å huske drømmer. Husker du drømmer er det letter å ta kontrollen på drømmene. Det verste er å gå rundt med en vond følelse i kroppen som skyldes en skikkelig dårlig drøm, men ikke klare å huske hva du drømte.
Nå trenger jeg ikke skrive ned hva jeg har drmt, jeg husker det alltid. Kanksje fordi jeg faktisk skrev de ned en lang periode?
- Prøve å tvinge seg våken i en drøm. For å gjøre dette må du bli bevisst på at du faktisk drømmer, det trengs øvelse. Men jeg klarer det nå, og jeg gjør det bare når det er de aller verste drømmer.. Men selvfølgelig så er de ikke alltid det går, noen ganger klarer jeg bare ikke å våkne, hvor enn mye jeg ønsker det.. Det er ekkelt.
- Prøv å tving drømmene over i et annet spor, du kan faktisk kontrollere hva du drømmer. Her gjelder det også å bi bevisst at du drømmer. Men du trenger ikke bli veldig bevisst det, du trenger bare fokusere på noe annet i drømmen enn det du i utgangspunktet. Det er mye lettere enn å tvinge seg ut av søvnen, og det forstyrrer ikke søvnen på noen måte heller.
-Ikke legg deg for seint! Hehe, dette rådet skulle jeg ønske jeg var flink til å følge selv, men jeg sover ikke så mye. Jeg sitter alltid oppe lenge.
Men jeg har merket at jo seinere jeg legger meg, jo reddere blir jeg for å sove, og jo reddere jeg er for å sove, jo mer drømmer jeg når jeg først sovner.
- Og selvfølgelig, ikke sov for lenge.... Det sier seg vel selv.

_________________________________________________

Jeg gikk og gikk.
Sanden tok aldri slutt, det var sand hvor enn jeg så.
Den var oransjlig på fargen, men det var gjerne pga av at himmelen var en dyp brun/oransj farge?
Sandyner over alt....
Jeg måtte ha gått der i flere dager, slik føltes det.
Og alt var oransj.
Jeg hater oransj.
Hvor var alle?
Noen ravner tegnet seg mot horisonten.
Fint, da var det ihvertfall liv i denne forlatte ørkenen.
Hjerte slo kollbøtte!
Jeg skimtet noe annet mot horisonten!
Jeg satte opp farten, jeg småløp.
Det var uklart, i evig tid var det uklart, men til til slutt skimtet jeg konturene av et slott, et skikkelig prinsesseslott.
Midt i ørkenen.
Jeg kavet meg over den neste sanddynen, jeg var sliten.
Jeg falt...
På andre siden av sanndynen reiste jeg meg for å børste av meg sanden som var over alt, og så ned på noen føtter.
Bare føtter, uten sko... De også oransje.
Jeg hater oransj..
Jeg kikket opp.
Og opp, og opp.. Det tok aldri slutt.
Det var en indianer.
En svær indianer, med ansiktet låst i alvorlige furer.
Han stod med hendene i kors og to små brennende øyne kikket ned på meg over krokenesen.
Jeg syns jeg skimtet en flamme danse inni øynene hans, eller var det bare den oransje sanden som gjenspeilte seg?
Han tok den ene hånden foran seg og viste tegn til at jeg skulle stoppe, jeg fikk ikke gå lenger.
Med den andre hånden tok han tak i håret sitt, på toppen av hodet.
Hånden han hadde stoppet meg med grep om en svær kniv i beltet.
I en rask bevegelse hadde han kappet av seg hodet, og nå dinglet han det foran meg... Fortsatt med det samme brennende blikket på meg.
Jeg løp, samme vei jeg hadde kommet fra.
Mot hva?
Jeg vet ikke hvor jeg kom fra, jeg ville bare vekk....

Denne drømmen hadde jeg da jeg var liten, men den har forfulgt meg hele livet.
Jeg vet at det blir en dårlig drøm når det er et visst oranslig preg over drømmen, det er da jeg prøver å våkne....

torsdag 14. oktober 2010

Om tanker og følelser.

Jeg er veldig glad i å skrive, jeg elsker å sette ord på ting som følelser, tanker og opplevelser.
Ting som gjerne blir sett på som vanskelig å sette ord på.
Det er utfordrende å videreformulere mye av tankene vi tenker og mange av følelsene våre lar vi gjerne bare vær å snakke om.
Og opplevelser, vi har vel alle opplevlser vi ikke ønsker å snakke om.
Det kan være fordi vi ikke har lyst at andre skal vite om det, eller man rett og slett ikke vet hvordan man skal si det.

Jeg hadde det slik i mange år.
Det var så mye jeg bar på, alene.
Misbruk og depresjon, dødsangst og sjalusi.
Mye som ikke er lett for et barn, eller en ungdom å sette ord på.
Jeg snakket ikke om noe av dette med noen som helst fram til jeg var 19 år.
Da begynte jeg å gå til psykolog, og det forandret livet mitt, til det bedre.

Han vekket en person som hadde sovet hele livet, han vekket den personen som hadde en stemme og som hadde mye å fortelle, å dele, å rope ut "slik skal det ikke være!"
Han vekket meg til den jeg er i dag.

Dette var ikke gjort over natten, det tok uke, måneder før jeg følte meg sikker nok til å dele mine inderste ting, mine mørkeste hemmelighet.
Jeg fortalte om dødsangst som barn, men også om et inderlig ønske om å dø.
Jeg fortalte om misbruk, seksuelt misbruk, fra både voksne og barns side.
Jeg fortalte om mobbing, og utestengelse.
Jeg fortalte om sjausi, en enorm sjalusi til andre, barn, ungdom som hadde et annet liv en det jeg hadde.
Sjalusi til søsteren min.
Sjalusi i forhold... Sjalusi som bare var tegn på usikkerhet og redsel.
Jeg fortalte om sorg og depresjon og selvforakt.
Jeg fortalte om voltekt..
Alt dette fortalte jeg, og mer.
Men det jeg aldri fortalte om, var glede.

Glede, et enkelt ord...
Glede, er det en menneskerett?

Han lurte tidlig på i forløpet om når jeg følte glede?
Glede var for meg et ukjent ord, for meg hadde livet vært en uendelig kamp, slik føltes det.
Sorg, mye sorg, og dødsangst, angst, depresjon og følelsesløshet... Bekymring, redsel, usikkerhet og tilknyttningsangst.
Glede, kjenner jeg i dag, men det krevde mye å finne betydningen av det ordet for min del.
Jeg tror alle har sin egen oppfattlese av glede.
Jeg har funnet min, men ikke før jeg var godt voksen.
Ikke før jeg kjente meg selv.

Psykologen vekket meg, han fikk meg til å åpne meg og tømme ut alt som lå å ulmet under huden.
Alt fortalte jeg, han spurte, jeg svarte..
Til han ikke spusrte så mye mer, for jeg bare snakket.
Og siden har jeg snakket, til ham, til andre..Til alle.
Jeg har gått fra å være en ekstermt tilbaketrukket og stille person, til å være en sprudlende og livlig person som alltid ALLTID har noe å si. Det er vanskelig å tie stille.
Alt kan jeg snakke om, alt.

Det jeg må lære meg, det jeg faktisk holder på å lære meg, er å tie stille.
Ikke bare det å tie som i "hysj ikke snakke", men lære hvem jeg kan si hva til.
Jeg er så åpen og ærlig at jeg har problemer med å se at ikke alle rundt meg kan høre alt.
Det er ikke alle som syns det er greit å bli pøset over av alle slags rare historier.
Jeg har lært meg at jeg ikke skal fortelle mine inderste historier til mennesker jeg ikke kjenner godt.
Men tro meg, det har jeg gjort.
For det er mitt liv, det er det jeg har opplevd, det er det jeg har snakket og sbakket hos psykologen, det er jo slik jeg lærte å snakke.
Derfor er det vanskelig å holde tilbake alltid.
Men jeg vet at ikke alle oppfatter det slik jeg ønsker og mener.
Noen syns rett og slett jeg er rar, og skrullete.
Så jeg holder igjen.
Så har jeg lært at når jeg snakker om alvorlige ting, så må jeg se trist og alvorlig ut..Ellers stemmer det ikke overens med hva andre tenker om slike ting.
Uansett hvor langt bak meg noe er, hvor lite vondt det gjrør... Så må jeg se ut som om jeg er preget av det, da passer jeg inn i normalen, slik andre mener at det skal være.
Men det gjør ikke noe, jeg har ikke noe problem med ikke å passe inn i normalen.
Jeg er bare meg.
Skrullete og tullete, og elskelig og ærlig.
Jeg er et berg av følelser, på godt og vondt, og jeg har ofte behov for bare å prate om det.
Og jeg gjør det.

Jeg er ikke den stille lenger, jeg vil aldri være det igjen.

onsdag 13. oktober 2010

Hos lungespesialisten

I går var jeg hos hos en lungespesialist, endelig.
Jeg har slitt sånn med astmaen min de siste par-tre månendene og fastlegen min har ikke følt hun har hatt nok kunnskaper til å håndtere det.

På forhånd måtte jeg ikke ta noe medisin mot astmaen den uken.
Bare hvis det var helt nødvendig, og det har det jo vært hver bidige dag, så tungpustet som jeg er for tiden.
Sikkert blanding av stress og den snikende kulden som gjør at jeg blir sånn.
Astmaen min slår ut når jeg er stresset, ved kulde, værforandringer, sykdom som infuensa og forskjølelse, allergi, ved matlaging og ved sterke følelser...Hos meg selv.
Så at jeg ikke er syk med astma hele tiden er jo et under.
Den siste tiden har jeg ikke hatt det helt topp, jeg skal ikke lyge på meg noe annet.
Jeg vært nedfor, ja, og dette henger jo sammen hos meg.

Han her spesialisten holdt til i Stavanger sentrum, og jeg parkering der i 2tiden på dagen pleier ikke å være noe problem, men det er når det ikke er høstferie!
Jeg tenkte ikke på det jeg, som student har jeg ikke ferie, nå altså.
Parkeringspplass var ikke lett å finne, og tiden nærmet seg styggfort timeavtalen.
Jeg fant faktisk parkeringsplass, såvidt, men da var det også 2 min til jeg skulle være der.
Hva annet kunne jeg gjøre enn å løpe da?
Ikke noe vakkert syn.
Ihvertfall var jeg svært tungpustet da jeg kom fram til legen.

Vel framme hos legen ble jeg kjørt gjennom mange pustetester.
Hehe, så tett som jeg var i pusten så var det ikke rare resultatene jeg fikk, selv om jeg hadde hentet meg en del inn igjen.
Lungekapasiteten viste 52% av normal kapasitet.
Hun som tok testene på meg viste ikke helt hva hun skulle si..Hun så på meg og kremtet og sa "du vet du har redusert lungekapasitet?".
Da måtte jeg le, selvfølgelig sa jeg, jeg har jo tross alt hatt astma siden jeg var et år :)
Hun ble faktisk lettet, for hun trodde sikkert det kom som en overraskelse på meg.
Jeg fikk så noe medisin, 10min etterpå tok jeg testen på ny.
Nå var den mye bedre, jeg tror den lå på 75% nå.

Jeg tok også en "prikktest".
Altså tester for allergier.
De drypper flere dråper på armen og stikker nedi for å få hull på huden.
Etter 10min registerer de størrelsen på hevelsene som kommer/ kan komme.
6 er det meste og 0 er det minste, altså ingen reaksjon, ingen allergi.
Jeg klarte dessverre ikke laste opp bilde nå, for jeg tok bilde av armen etter på.. Det var nesten bare 6ere, så jeg så ut som en som hadde bullepest eller noe i den duren.
Armen mmin var bare en eneste klump blitt.
Jeg reagerte med 6+ på alt pollen, 5 sorter, så våren er ingen god tid for meg.
6+ på katt, 5+ på hund, 6+ på hest, 4+ på midd og 4+ på husstøv.
Ingen reaksjon på soppsporer, muggsopp.

Inne hos legen fikk jeg resept på nye medisiner som jeg skal prøve ut.
Jeg håper virkelig de er bra, for jeg har prøvd så mye opp gjennom åreneog ingenting har vært særlig effektivt på meg utennom akkutt medisin, forbyggende har ikke så mye effekt, dessverre.

Jeg fikk også beskjed om når pollensesongen starter må jeg ta allergisprøyte, altså kortison for å hidre/minke reaksjon på pollen.
Dette er noe de ikke gjør på så mange lenger, men siden jeg har allergi som er tett koblet til astma og pollenallergien min er så kraftig så må jeg nesten gjøre det.
Jeg har alltid hatt en vanskelig astma, jeg håpet at det ble bedre når jeg ble voksen.
Den er egentlig ikke blitt bedre, jeg er bare blitt flinkere å ta hensyn til den.

tirsdag 12. oktober 2010

Vi er jo alle unike og spesielle...


..Men Lady Gaga gjerne litt mer spesiell enn de fleste.
Hun vil vell ihvertfall være det.
Og hun selge jo så kanksje er dette et bra triks?
Hun har vel gjerne fengende sanger også, en hell drøss av de osgå.
Jeg for min del ønsker at hun er et blaff som forsvinner etterhvert.
Ja, jeg skrur av radioen når noen av sangene hennes kommerpå, det er egentlig like greit å ha av radioen hele tiden nå, siden hun har mange hits hele tiden, jeg rett og slett liker ikke sangene, jeg får helt mas i hodet.
Jeg får lyst å vrenge ut radioen av bilen å kaste den ut på veien og kjøre over den.
Derfor har jeg den heller av...Og håper det roer seg om en stund.
Radio/musikkverden var mye roligere før året 2008.

VI kan ikke alle like alt, og jeg liker i hvertfall ikke Lady Gaga.
Lady Gaga skal holde konsert i Oslo til helgen, alle som skal der må kose seg :)

En ekkelt, skummel historie

Denne historien kom jeg over for noen år siden.
Eller bildet som følger med historien vil jeg heller si.
Jeg er et ivrig medlem av nettsiden Deviantart, en side hvor mennesker fra hele verden kan legge inn sine kunstverk, som bilder, malerier, dukker, alt mulig.
Det er også en egen kategori med litteratur.
Noe er veldig bra, veldig veldig bra.
Andre ting er amatør.
Men siden er fantastisk.
Her kan man dele felles interresse og vise fra det man har laget, og andre kan kommentere.
Det er veldig mye bra her inne, og har du først kommet deg inn, så er det vanskelig å komme seg ut.

Min side på Deviant er HER.

Under har jeg kopiert inn fortellingen... Jeg har selvfølgelig spurt om lov først, og det fikk jeg :)
Så... Kos dere.
____________________________________________________

"Mummy"

On the morning of April 13th 2004 police were called to a house on the outskirts of a small village in central England.. They had been called by neighbours who had heard a sound that had chilled them to the bone.. a single strangled scream with an abrupt cut-off...
They knew little about the woman who lived next door, only the rumours they had heard in the village shop and over the bar of the Black Lion pub on the corner - they had heard that she had moved to village to escape her memories - her daughter had been gone for several weeks before she would believe what the police had been telling her, but still her mind shied away from the truth and she kept the room ready for her return, the bed made and toys laid out - and every morning she would run to the room half expecting to see her lying there, teddy bear in her arms and a sleepy smile on her face as she awoke.
After her husband left her, torn apart by grief and his wifes slowly slipping grip on sanity, her family had bought her the new home, wanting to give her a chance at a life, a new start.
she had been living there for 3 months now, but had never spoken to anyone - she hardly left the house in fact, groceries were delivered and left on the porch and she would scurry out, pale and dishevelled, avoiding the eyes of any who might look her way...
When the police broke the door down and went inside what they found was to put more than half of the village bobbies into psychiatric care so that they could sleep again.. but the worst thing of all was not the contents of the house, it was the contents of the camera lying on the floor in a pool of blood.. this was the last photo it ever took...

mandag 11. oktober 2010

Å leve videre etter en voldtekt


Dette er opprinnelig et gammelt innlegg, men jeg har fått så mange gode tilbakemeldinger at jeg ønsker å bringe det opp og fram i lyset igjen.

Det kan være vanskelig for mange å kommentere på slike innlegg, det kan være vanskelig å vite hva du skal skrive, det er et alvorlig og vondt tema.
Jeg har blottet meg selv helt og totalt i dette innlegget, eller disse innleggene får jeg vel si, for det er tre deler til sammen.
I første del har jeg  skrevet om selve hendelsen, og for å gjøre det på en ordentlig måtte måtte jeg virkelig hente fram igjen de følesene jeg hadde den gangen, følelser jeg har brukt år på å fortrenge.
Men jeg mener at kan være til hjelp for andre å lese dette, og da følte jeg at jeg måtte beskrive det på beste mulige måte, selve handling, følelsene og hva som ble sagt den kvelden, og dette måtte gjøres så nøye som mulig.
Jeg kan ikke skjule at det tok på,det tok virkelig på å gå gjennom hele den kvelden en gang til, mer enn jeg har sagt til noen, og jeg måtte kjempe en liten kamp med meg selv for å riste av meg det vonde fra den gang.
Men jeg er stolt av å ha fått det fram.
Jeg tror de som leser det virkelig kan klare å sette seg inn i den kvelden, hvordan det føltes.

I innlegget etter, beskrev jeg hva som skjedde i tiden rett etter, hva som skjedde med meg, hvordan er det egentlig å leve med å ha blitt voldtatt i tiden rett etter?
Hvilke følelser dominerer?
Hva tenker du?
Jeg vet i dag at det jeg følte deler jeg med de fleste andre som har vært gjennom det samme, skam og skyld dominerer.
Jeg vil med innlegget mitt rive bort det, prøve å få jenter, og gutter som har opplevd det samme, og som leser dette til å se at det er vanlig å føle det, men at dette ikke er sannheten.
Ved å lese hva jeg gikk gjennom så kanskje kan andre se hva de må/bør gjøre lenge før det jeg gjorde.
Det er det jeg håper.
Men også så er tankene mine bak innlegget å åpne øynene til andre, å få andre til å forstå å tenke over hva en voldtekt kan gjøre med en person.
Om det ikke blir snakket om, så betyr ikke det at det ikke blir tenkt på.
Det verste er å tie det i hjel, fordi andre ikke vet hva de skal si.
Snakk om det, få vedkommende til å søke hjelp, om dere ser at denne trenger det...De fleste trenger det.

Det siste innlegget beskriver hva voldtekten førte til i årene etterpå, altså lenge etterpå.
Hvor mange år henger vel ikke en slik hendelse igjen?
Kanskje vil en alltid preges av det.
Men, det er viktig for din egen del å ikke bli et offer.
Du har ingen grunn til å bli et offer.
Du kan leve med det, ikke oppi det.
Du må videre.
Ikke la det gå så lang tid som som det gjorde for meg.
I dag har jeg tatt et oppgjør med fortiden, jeg kan tenke på det uten at det gjør meg noe.
Det har skjedd, ja, men det dominerer ikke livet mitt.
Å snakke om det, kan hjelpe mange.

Jeg har som sagt fått mange gode tilbakemeldinger.
Mange syns det er vanskelig å kommentere slike innlegge, og det forstår jeg, men jeg setter alltid stor pris på kommentarer.
Mange har derimot sendt meg e-mail, jenter som har opplevd det, foreldre som har barn som har vært gjennom en slike hendelser og på en måte forstår barnet sitt bedre etter å ha lest.
For det er ikke alltid lett å snakke om slikt, spesielt gjerne ikke med foreldre.


søndag 10. oktober 2010

Lene... Pappa har fått hjerneslag- DEL 4 (siste del)

Dette er siste delen om min fortelling om pappa sitt hjerneslag.
Jeg har tatt for meg selve slaget, hva som skjedde da, hva vi følte og tenkte.
Hva som skjedde i den nærmeste tiden etter slaget, usikkerheten om fremtiden for oss alle i familien pga slaget har jeg fortalt om.
Jeg har også fortalt m hva det gjorde med familien, spilttelsen som oppstod tidlig, og på sikt.
SLike ting er en enorm omvelting, for den det gjelder og de nærmeste.
Det er ikke en person som rammes, det er en familie.

Del 1- Hjerneslaget, hva hendte? Hvordan det skjedde. Les HERDel- 2 Hva skjedde videre, i tiden rett etter. Les HER
Del 3- Hva hendte med oss, hva hendte med familien? Hva som skjedde med oss, med pappa, med meg. Les HER
Del 4- Hvordan går det i dag? Livet etter hjerneslaget.

I denne fjerde og siste delen skal jeg dele hvordan det går i dag, med pappa, med mamma, med oss og med familie forøvrig.
Det er i år 9 år siden slaget, men dette er noe vi lever med hver dag.
Valg som er blitt gjort, ting som ikke kan omgjøres, og ting som aldri kan forandres.
Det har vært en berg og dalbane, mye ned, og noe opp, og mange looper.

______________________________________________________

Et år etter slaget ble mamma og pappa skilt.
Hjerneslaget hadde gitt alle dype sår.
Den trygge familien ble revet fra hverandre.
Ikke pga skilsmissen i seg selv.
Det var selve hjerneslaget som var utgangspunktet for skilsmissen, og skilsmissen var vel utgangspunktet for splittelsene i familien.

Vi har ikke så mye kontakt med pappas familie.
Bror til pappa og konen har gått hardt ut mot mamma, og etter at mamma og pappa skilte seg var det vanskelig for oss å være med dem, foe det ble alltid på en eller annen måte snakket stygt om mamma, hun ble beskyldt for de rareste og groveste ting.
Og jeg vet hva mamma har vært igjennom etter at pappa fikk slag, jeg vet hvor tungt alt var, hvilke valg hun måtte ta, for å klare seg.
Hadde vi visst at pappa kom til å klare seg, hadde nok valgene vært anderledes, men vi kan ikke basere det på det vi faktisk vet i dag, hun måtte handle ut i fra det som faktisk var den daværende situasjonen.
Jeg kan ikke høre på det de har å si om mamma, da velger jeg heller å holde avstand.
De tar ikke kontakt de heller.
Bare om det er noe stort, som når min søster nå skulle flytte til Thailand, da fikk jeg en telefon fra onkel hvor han lurte på om dette var tilfelle.
Da var det år siden jeg hadde snakket med dem.

Farmor og jeg har fått veldig god kontakt, det har vi aldri hatt før.
Det er fint.
Slaget knyttet oss sammen, vi hadde en felles sorg.
Jeg får se hennes svake sider nå, hun stoler på meg.
Før har hun hatt et hardt, beskyttende skall rundt seg, jeg har aldri klart å trenge inn, hun har aldri latt meg og hun har aldri vist mye interresse for meg, for mitt eller for søskene mine forøvrig.
Hun og mamma var ikke gode venner etter slaget.
Men jeg tror de har innsett at de må omgås av og til, i selskaper, for vår del.
Så nå fungerer de tålig greit sammen.
Men det skal sies at de aldri har hatt noe greit forhold, det har aldri vært noen hemmelighet, så nå er det vel så bra som noen gang.

Min søster har tatt dette med familiesplittelsen tungt.
Hun fikk virkelig kjenne på det det året hun skulle gifte seg.
Det er fem år siden denne sommeren.
Hun inviterte ikke onkel og tante, vi vet at det hadde kunne blitt mye problemer, mye vondt hadde de kommet, for mamma, for pappa, for henne.
Og siden det var hennes bryllup, hennes dag, så valgte hun å la være... Men det var tøft, for hun ønsket at de hadde vært der.

Min søster har virkelig slitt med pappa sitt slag.
Hun har alltid vært pappa sin jente, noe jeg aldri har vært.
De har hatt et forhold jeg aldri har kommet i nærheten av.
Men sånn er det av og til.
Jeg og pappa er for forskjelligem hun og pappa er veldig like, begge er innesluttet og sårbare, og stae, FY så stae.
Huhn har tatt seg mye av pappa.
Han var en periode hos henne og familen hennes hver lørdag og spiste.
Noen ganger søndagen også.
Jeg bodde 3 år i Bergen, så da ble mye av ansvaret lagt på hennes skuldre.
Vi er redde for at pappa skal være ensom, derfor prøver vi å inkludere ham så mye vi kan.
Dette har Tonje vært flink til.
Nå i disse dager har hun tatt med seg mann og de tre barna og flyttet til Thailand for tre år.
Hun er utdannet sykepleier.
Ble akkurat ferdig utdannet i år.

Min bror, Endre, var den yngste av oss når dette hendte.
Han var 17 år og han trengte foreldrene sine, begge.
Han var i en periode i livet hvor han trengte veiledning over valg han skulle ya.
Men alle ble totalt fraværende.
Så han klarte ikke finne ut hva han skulle gjøre med livet sitt.
Han har hatt litt små jobber inni mellom, men har aldri klart å finne ut hva han skal gjøre, hvilke utdaning han skal ta.
Til i år.
Nå er han i gang med utdaningen sin.
Innen data. Det er fantastisk at han har kommet i gang.
Han har en eneorm støtte i den mest fantastiske samboeren han kunne ha funnet.
Evy er god som gull.

Mamma og pappa ble sparert et år etter slaget.
Mamma klarte ikke mer, hun var uslitt, jeg har skrevet om det i et av de andre innleggene om slaget.
Hun har slitt mye.
Hun pådro seg en spiseforstyrrelse, hun raste ned i vekt.
Jeg vet ikke om hun straffet seg selv eller hva det var, men mat var farlig.
Hun var så tynn en periode at jeg var oppriktig bekymret for henne.
Dette snakket Tonje og jeg mye om, hva vi skulle gjøre... Men det var ikke noe vi kunne gjøre.
Hun slet seg ut på jobben, å være hjelpepleier var ikke noe for henne.
Hun er en født omsorgsperson, men det ble for mye.
Og det å pleie folk på jobb for så å komme hjem for å pleie en slagrammet mann er vell ikke et liv noen av oss kan tenke oss.
Hun fant etterhvart en mann.
Men han var ikke noe bra.
De var sammen en stund, men heldigvis ble det slutt.
Og etter bruddet raste hun ytterligere ned i vekt.

For 4-5 år siden fant hun seg en kjekk mann og i fjor giftet de seg.
De har begge sin bagasje, som jeg ikke skal ta for meg i bloggen.
Men de klarer seg bram, de er bra for hverandre.
Og jeg tror mamma er lykkelig.
Ihvertfall lykkeligere enn hun har vært på mange lange år.
De har kjøpt hus sammen og de koser seg.

Pappa kom seg, han har en fantastisk viljestyrke, det har han alltid hatt.
Så han klarte, til tross for at vi og han ble fortalt at han aldri kom til å gå pga av lammelsen på hele høyre siden, så klarte han av ren viljestyrke å lære å gå igjen.
På korte avstander.
Han har også lært seg å bruke venstrehånden til å skrive med.
Selv om språksenteret i hjernen var totalt ødelagt så har hjernen hans funnet en løsning, andre deler har overtatt noe av språket, så han klarer å kommunisere, når han ikke er presset.
Han må ha god tid på seg når han skal snakke.
Han snakker i korte setninger, stakkato og tenker mye.
Vi snakker helt vanlig til ham, og inni mellom kommer det ord han ikke kan uttale, som han gjerne ikke har sagt før, eller hørt på lenge.
Da stopper han helt opp og tenker og prøver å absorbere det ordet, han prøver å uttale det, han tygger på det, han tar det til seg.
Han prøver hele tiden.
Han har en elekstrisk rullestol som han kommer seg frem med.
Han er mye ute på tur.

En flott leilighet midt i byen har han kjøpt, med utsikt ut over fjorden.
Han klarer seg bra.
Han sitter fortsatt å spekulerer i aksjer, om det er så lurt vet jeg ikke.
Men han har det fint.
Han har sluttet å gråte.
Og de siste årene, de tre siste årene vil jeg si, ser det ut som om han har innfunnet seg med skjebnen sin.
Og han lever livet på en ny måte.
Han sørger nok enda, men han har også innfunet seg med at livet er slik.
Han er blitt vant til det, han har daglige rutiner og han har interresser.
Han bestiller lt han kommer over av bøker og blader.
De typiske, "få tre bøker og vær medlem et år uten å måtte kjøpe noe mer"bokklubber, og bladabbonement av samme type.
Når et år er gått, så avbestiller han.
Han ringer om det er noe han trenger hjelp til.
Men det er dessverre bare da han ringer også, han ringer ikke bare for å snakke.
Men det er greit.
Han er totalt forandret fra slik han var før.
Hvordan han er mentalt, kan jeg bare spekulere i, men han har det greit.

Jeg selv har slitt mye, men det har jeg dekket så godt i bloggen fra før av.
Men jeg kan jo fortelle litt.
Alt skjdde på en gang når det gjalt meg.
Alle vonde ting så ut som de rottet seg sammen periodevis, og de tok meg klasevis.
Jeg hadde ikke såvidt stablet meg på beina før jeg på nye ble veldtet over ende.
I dag har jeg det greit.
Jeg har ikke noe A4liv.
Mange vil faktisk si at de aldri ville hatt mitt liv, at jeg må endre på det, at jeg må gjøre sånn og sånn for jeg kan ikke være lykkelig som det er idag.
Men jeg har trygghet, jeg har grei økonomi, jeg har barn jeg elsker over alt, jeg holder på å utdanne meg, jeg har en flott samboer, jeg har gode venner og jeg har flott familie.
Jeg har stabilitet, det viktigste av alt for at jeg skal fungere.
Mye vondt skjer fortsatt, men jeg er rustet til å ta det.
Alt jeg har vært gjennom har gjort meg sterk.
Jeg skulle ønske jeg ikke var nødt til å være så sterk, men livet er nå en gang som det er.

Jeg har en pappa.
Det var en gang jeg ønsket at han hadde død, for det var uutholdelig å se på ham der han lå.
I dag er han en mann med vilje, med glede over det han faktisk har i livet, en mann som ikke hadde ønsket å dø den dagen.
Han er en mann som lever etter hjerneslaget.